Vesla lever i hovedsak med mammaen sin, og det er meg. Det er mye som rører seg i vårt liv, og av og til hender det ting som egner seg på trykk i varierende grad..
Ja, det har du sannelig rett i, I do me! For det gjør jeg faktisk. Det som gjør meg godt er det jeg prioriterer, og hvorfor skulle det ikke være sånn da? Jeg lever da livet for meg selv og ikke for å tilfredsstille andre?
Om noen tenker det er egoistisk å prioritere seg selv, så tenker jeg det er lov å snu på flisa og hevde at om du ikke takler at jeg gjør det som er best for meg, så er DU egoistisk! Uttrykket you do you er ment å oppfordre til å gjøre det som gjør deg lykkelig og tilfreds, men blir ofte brukt som en slags «Du gjør som du vil», men med en spydig undertone.
Jeg mener det ikke spydig når jeg sier det. You do you! Jeg oppfordrer alle til å rigge livet sitt slik at de lever nærmest i ett med sine verdier og drømmer i livet. Vær lykkelig i ditt eget liv. Det skylder du deg selv.
Jeg mener ikke at man ikke skal ha gode egenskaper som å være raus, gavmild og hjelpsom, og kun tenke på seg selv. Det jeg mener er at du må sette deg selv i førersete på ditt liv og leve slik du synes er best for deg. Være tro mot egne verdier og mål. Er du lykkelig i livet gagner det de som er rundt deg mer enn at du lever livet ditt på akkord med alle andre.
I dag er det skikkelig kose-lørdag, med litt rydding, men ellers kun kos. Lille storebror er kommet til barndomshjemmet, men vi har ikke begynt med det som skulle gjøres, for vi er opptatt med å ha det hyggelig sammen.
I går ble det en flott konsert, og det var en fin avslutning på arbeidsuka. Heldige meg fikk et flott bilde av artisten og Vesla sammen. Håpefulle syntes mamma’n var klein som ville ha bilde av de to sammen, men hun ga seg til slutt. Hun var enig i at det var artig å synge med en etablert artist.
Hva som blir gjort i hjemmet i kveld er usikkert, vet ikke egentlig om det blir gjort noen ting når alt kommer til alt. Det er tross alt lørdag og lenge til jul!
Forøvrig er strømmen blitt utrolig dyr her oppe også nå, så jeg har lastet ned en app der jeg får overvåket priser og forbruk i sanntid. Det var da jeg skjønte at det ikke er vits å gjøre noe i dag. Prisene synker ikke før klokken 22.00, og da er det altfor sent å begynne med husarbeid. Det er i såfall min unnskyldning. Eneste jeg skal gjøre da, er å sette på en eller to maskiner med klær. Reine klær er ikke å forakte. Men, jeg må først og fremst nyte Lille storebror sitt selskap. Det er ikke sånn at han trør ned dørstokken her i tid og utide.
Til neste år skal jeg gi ut bok. «1001 unnskyldninger for å drite i husarbeidet». Merk dere tittelen for den kommer til å bli en slager under grana til neste år.
Snille mammaer får som de fortjener! Håper jeg i såfall. Jeg har nemlig innkalt forsterkninger for å få gjort ferdig noen av prosjektene mine før jul. Det er nok av dem, og det er ingen tvil om ar de består av noen tunge løft. Siden latskapen har overmannet med, trenger jeg inspirasjon og et spark i baken!
I morgen kommer Lille Storebror på dugnad i barndomshjemmet, så da blir det nok sving på sakene. Regner med han skal piske meg rundt. I tillegg kommer Storebror ut i uka for å fikse litt. Det blir helt elektrisk å få elektrikeren i arbeid. Stikker skal bytes, dimmere skal monteres, og nye lys på kjøkken og stue står for tur. Det tror jeg blir bra.
Med det kan jeg få unna masse planlagt arbeid uten å løfte en finger. Deilig!
Selvsagt skal jeg varte guttene godt opp når de er hjemme, for de er sikkelig flotte gutter som ikke er redd for å ta i et tak når man spør dem. Vaffelpressa skal vel få kjørt seg, og mor må nok fikse biffen. Det blir bra.
Nå skal jeg derimot koble helt av en stund. Det er tid for Atle Pettersens julekonsert, og det gledes. Det er lykke for både øyne og ører. Det er jeg nok ikke alene å mene, for majoriteten her er godt voksne damer over sin første ungdom. Jeg hadde nok ikke dratt hit dersom ikke Ten Sing skulle koret, men man blir nok litt programforpliktet når man har en unge som deltar. Uansett er jeg sikker på at det blir ei snill stund, og nå starter virkelig førjuls-kosen.
Mmmm… Desember er over oss, og det er tid for å nyte dagene og nettene fullt ut. ( Åj! Selv jeg hørte hvor feil det hørtes ut!) Det jeg mener er at nå begynner den herlige førjulstida, og den skal virkelig nytes! Enten det er dag eller natt. (Skitt! Det ble ikke bedre!)
I dag er det 1. desember og jeg er godt i gang med planleggingen av den kommende høytiden. Eller..?
Jeg bare sier det sånn at jeg kan nyte at huset kan se ut som et salig rot-hus uten at noen himler med øynene. Adventstida er det liksom lov å ha det rotete, fordi alle rydder i skuffer og skap for å lage plass til alt det som kommer inn i huset igjen på julaften.
Jeg digger den som først fremhevet at det ikke var vits å vaske til jul fordi det er Jesusbarnet som kommer, ikke Mattilsynet. Ja, hva er egentlig vitsen med all vaskingen? Det blir jo like fort skittent. Bortkastet tid og energi tenker jeg.
Nei, jeg gjør det aller viktigste, ikke mer. Altså feier over rommene med blikket, og lar det bli med det. Jeg skal heller rote litt rundt her hjemme og gjøre ferdig rommet til Vesla. Kanskje jeg skulle pusset opp litt mer? Ikke godt å si altså, men jeg kan konkludere med at det ikke blir noen rundvask i år heller. Det har jeg ikke tid til. Jeg er for opptatt med å kose meg.
Lille Pelstrynet er ganske søt her hun ligger på lading, men jeg gruer meg til hun skal kvitte seg med all energien seinere i kveld og natt! Da er det godt jeg ligger på lading jeg også, så kan vi romstere rundt i huset når natten siger på.
Selv om jeg så for meg at det kom til å bli seine natta før jeg fikk sove så endte jeg opp på date med Jon Blund før klokka slo tolv, og jeg ble forvandlet til et gresskar. Sofaen dro meg sporenstreks inn i drømmeland.
Jeg våknet av et skikkelig spetakkel fra kjøkkenet der hun lille pels-Guri holdt på å romstere. Hun stod med begge forlabbene i matskåla og spant som besatt. Hun bruker å gjøre det for å varsle at det er fritt for mat, men hun hadde plenty av mat der. Det vil si, den var ikke i skåla lengre men utover hele kjøkkenet. For ei bikkje! Mer mat ville hun ha!
Jeg ropte på henne for at vi skulle komme oss opp i senga, og hun løp som et olja lyn opp på rommet og sluknet umiddelbart. Det samme gjorde jeg. Skulle nesten tro det fortsatt var november..
På tur tilbake i drømmeland hørte jeg et dunk, og så lyden av pels-Guri som begynte å pipe. Jeg trodde hun hadde falt ut av senga, og fikk på lyset umiddelbart. Der satt pelstrynet å så på meg med store uskyldige øyne, tilsynelatende veldig fornøyd med livet. Jeg la meg bare ned igjen for å sove, men var fortsatt våken da hun begynte å romstere igjen. Hun jobbet infernalsk med å gjemme noe under hodeputa ved siden. Jeg måtte på med lyset for å sjekke. Forsiktig løftet jeg puta for å se hva det var. Boka mi! Den lille røveren hadde dyttet boka under puta. Tro om hun ikke liker at jeg ligger å leser? Jeg fant det best å sjekke hva som hadde gått i gulvet, og dunket jeg hadde hørt var telefonen min. I min frustrasjon løftet jeg på dyna ved siden av min. Der hadde hun gjemt unna masse tyggebein og leker! Hun hadde altså sikret seg mot kjedsomhet i nattens mulm og mørke.
Det er ikke rart hun sover hele dagen, for hun jobber jo som en helt natt etter natt med å gjemme skattene sine. Matmor var ikke like fornøyd, og når lyset atter en gang ble slukket, var leger og bein beslaglagt, og døra lukket.
Kan tro det var ei trøtt frøken som ble nappet opp av senga i dag. Det var ikke meg, men den lille pelskledde.
Hun kan prise seg lykkelig for at hun er så søt, ellers er jeg usikker på hvordan det hadde gått med henne på lang sikt.
Da var vi inn i adventen igjen, og det tok da mor i huset nøyaktig ett døgn å snu opp ned på dag og natt. Ikke ei uke, kun ett døgn!
Klokka var 04.00 og jeg fikk ikke sove! Jeg lå å planla alt som skulle gjøres fremover, og det var nok å gruble over. Nå var det ikke grubleriene som holdt meg våken, men jeg brukte våkenatten til å gruble. Omsider sovnet jeg og fikk noen timers søvn før arbeidsdagen gjorde sitt inntog.
Jeg vet hva som venter. En lang ettermiddag det jeg slumrer på sofaen etterfulgt av nok en episode av Søvnløs på Tverlandet.
Ingen skal påstå at jeg ikke holder tradisjonene i hevd, for dette skjer hvert år når det lakker mot jul. Hadde jeg kunne fortalt en skrytehistorie om alt jeg har fått gjort, hadde det vært en ting, men jeg har ikke gjort noe! Kun slækket på sofaen foran TV. Jeg er for trøtt til noe annet.
I dag skal jeg ikke bryte tradisjonene. Det går ikke. Tradisjoner skal jo holdes tross alt. Det er ikke bare derfor. Det har nok en sammenheng med at en lett middagshvil endte med en tre timers studie på innsiden av øyelokkene.
Så hva gjør man da?
Da finner man frem stearinlysene, tekoppen og ei god bok, mens julemusikken surrer i bakgrunnen. Regner med at det blir noe seint før jeg blir trøtt i natt også. Tradisjon tro..
Da var julebordshelga over, og jeg overlevde uten besøk av min venn Hang Over. Godt var det, for han har en tendens til å få meg til å avlyse alle planer, og holde senga med han. Når vi tilbringer tid sammen der, er det ingen erotisk eller romantisk stund. Det er terror hele tiden.
Mr. Hang Over ja..
Jeg er en av de ulykksalige som må være ytterst forsiktig med alkohol. Det er ingen garanti at jeg ikke våkner med en dundrende hodepine etter kun et par glass vin. Det gjør at vin i hverdagen oftest utgår. Jeg orker ikke ta sjansen på å ligge i stabilt sideleie og høre på små pipp pippene som tramper rundt utenfor huset, når jeg egentlig skulle vært på jobb.
Det er så ille at jeg har luftet for legen min, spørsmålet om hvorfor jeg av og til blir kjempe dårlig av beskjedne mengder alkohol? Det var ikke noe entydig svar å få, men siden jeg har en del matallergier og en ømfintlig mage, kan noe av forklaringen ligge der.
Skal jeg drikke alkohol, er det sjelden en spontan greie. Det må planlegges, for jeg må være sikker på at det ikke er til hinder for noe neste dag, derfor saumfares kalenderen alltid først. Hang Over er ingen hyggelig følges venn, men han sikrer i såfall at jeg har et noenlunde edruelig liv. Det skal være sikkert.
Men julebordet gikk bra! Jeg gikk klar denne gang. Faktisk var det så hyggelig at det nesten kunne rettferdiggjort om Mr. Hang Over hadde kommet innom, men han har vel tatt hintet. Jeg har nemlig ghostet han en stund. Rett og slett ikke gitt han noen form for oppmerksomhet. Han bør jo snart gi seg tenker jeg. Han har ikke lengre noe i senga mi å gjøre. Det er slutt og beslutningen er endelig. Så er det bare å håpe at han finner noen andre, og kan la meg være i fred for fremtiden.
Ja, jeg vet jeg vil høre gammeldags ut, men mer en halvveis til hundre tenker jeg at jeg kan tillate meg et aldri så lite sur-gammel-dame-oppgulp. Det er nemlig en ting som gjør at det knyter seg i meg når det gjelder dagens ungdoms sjargongen. Det er den forhatte kj-lyden, eller snarere mangelen på denne.
Da mine barn var små fikk ingen snakke baby-språk til dem. Jeg ba folk om å snakke ordentlig fra starten, for jeg orket ikke å plukke baby-språket bort når de ble større. Det medførte at alle ungene mine snakket rent relativt tidlig. Men, rundt 6-7 års alderen begynte de å droppe kj-lyden og fortelle at de skulle på «schosken å schøpe lørdagsgodt.» Det forsvant rimelig fort når jeg sa de åpenbart var for små til det for de klarte jo ikke å si de skulle på kiosken og kjøpe godteri. Borte var den uttalen umiddelbart. Altså kun en uvane.
Når jeg nå overhører unge prater og forteller om schæreste besøk, eller at de har schøpt seg noe nytt, klarer jeg ikke å la være å rette på dem. Vel og merke om jeg kjenner den. Men når jeg gjør det, klarer de utmerket godt å uttale ordene korrekt, så det er åpenbart en uvane hos dem også. Skjønner de ikke at det ikke høres bra ut? Det høres ut som det er forvokste barn som snakker. Barn som aldri har blitt rettet på av foreldrene sine, og det finner jeg utrolig lite sjarmerende.
For meg er det helt merkelig å snakke faglig med unge voksne, og høre de uttale intrikate fagord, men midt i det hele snakke om «schøpekraft» og «schennskap» til nye markedssegmenter. Jeg klarer bare ikke ta det seriøst.
Åpenbart klarer jeg heller ikke lide i stillhet. Det er så stygt å høre på! Jeg vet jeg sikkert er gammeldags, men jeg lever fint med utsagn som «fette nais» og «fette kult», men må jeg stifte beschenskap til ord der kj-lyden byttes til sch-lyd blir jeg ei gammel hurpe og påberoper meg retten til å fremstå som gammel og grinete!
Kan vi ikke vær så snill å få en nasjonal kampanje for å innøve uttale av kj-lyden på den gemene hop? Eller innføre kj-lyden som eget fag på skolen?
I dag skal jeg kjøpe meg kjole som jeg skal ha på når jeg går på en kjempe fest, for jeg er gammel nok til å uttale kj-lyden og har kjøpekraft nok til å gjennomføre det!
I disse tider verserer en heller stygg sak i de lokale mediene her oppe. Det viser seg altså at det skitne politiske spillet ikke lengre bare er en amerikansk greie, det skjer her også.
I en politisk drakamp om knappe ressurser til skole, gikk en lokal politiker mot eget parti for å sikre ressurser til skole, ikke én gang, men to! Det blir det overskrift av, men for min del var jeg mer imponert av integriteten denne rebellen viste ved å stemme mot moderpartiet. So far so Good.
Så kom det nye illevarslende overskrifter om bakvasking av denne politikeren. Ikke at jeg festet meg så mye med det, men nok til at jeg rynket litt på nesen. Vi liker ikke en sånn måte å gjennomføre politikk på her på bjerget.
Saken minner om en sverte-kampanje av amerikanske dimensjoner. Ledende politikere prøvde å stoppe denne rebellen som talte sine midt i mot, ved å spre rykter om at denne er psykisk ustabil og har mentale utfordringer. Dette har de gjort ved å ha uformelle samtaler med andre partiledere ser de har fremsatt disse ryktene.
Et slikt ureint spill kan vi ikke være kjent av i Norge, og det ble levert inn varsel på det hele. Problemet er at varslene ikke ble tatt til følge. I beste fall var det slett behandling av de, men jeg kaller det heller for total unnfallenhet.
Denne saken blir for meg feil på så utrolig mange måter. For det første er ikke sånn man skal holde på i politikken, vi skiller mellom sak og person! For det andre lekker vi ikke møkk om andre på den måten. Det kan vi ikke være bekjent av. Siste og mest alvorlige er likevel holdningen til andre menneskers psyke.
Om denne rebellen har hatt mentale utfordringer eller ikke, er for meg irrelevant i denne runde. Det har jeg ikke kjennskap til. Det som er relevant, er at ledende politikere bruker dette som argument for at vedkommende ikke skal høres. Og da blir jeg skremt! ALLE kan møte på utfordringer i livet. Alle kan få en knekk. Du kan det. Jeg kan det. Noen får en knekk grunnet vedvarende press, andre på grunn av traume eller andre påkjenninger. Livet er tidvis en utfordring for mange.
Hva sier en slik holdning om disse politikerene egentlig? Det å automatisk dra slutning om at man ikke er egnet i politikken dersom man har hatt utfordringer i livet er helt på trynet! Slike holdninger gjør at åpenhet rundt psykiske problemer blir tabubelagte. Det er mer skadelig for å oppnå åpenhet enn noe annet. Jeg vil dra det så langt at det er grunn til å spørre om disse politikerene overhode vet hva de holder på med og hvordan slike holdninger kan påvirke de berørte? Det viser en ledelse som ikke er sitt ansvar bevisst, og som pisser på andre i håp om å fremstå som dyktige. Hvor sannsynlig er det at noen som møter utfordringer senere tørr å fortelle OG søke hjelp?
Men tenk over dette, enn om rebellen faktisk hadde stått på randen med problemer og fått beskjed om at slike beskyldninger var fremsatt. Enn om vedkommende hadde vært så ustabil at det hadde tippet i feil retning og gjort ting mye verre?
Det er på sin plass å spørre om dette virkelig er det beste vi har å tilby i lokalpolitikken i dag? Er disse overhode egnet til å styre Bodø kommune fremover? Det positive er at de som fikk disse historiene servert, valgte å ta avstand fra de og bringe de opp i lyset. Det gjør at jeg har håp om at de som skal styre fremover skjønner at slik møkk ikke har noe i politikken å gjøre, og at man må skille sak og person i en debatt. Vi bor tross alt i lille Bodø kommune, og ikke i Amerika.
Skal si lykkeønskningene hagler når man legger dette ut, og ofte blir det etterfulgt av kommentarer som at “Det var på tide” og “Endelig er det offentlig”. Da er det så man må knise litt når den det gjelder svarer at de har vær par i flere år, de har bare ikke hatt det på facebook før.
Men ikke alle har vært par over flere år. Det å leggge ut på facebook at man er i forhold er for mange et veldig viktig skritt i forholdet. Det kan virke som man ikke er sikker på at det er et godt fundament før begge har bekreftet forholdet offentlig. Før det er det ikke ekte vare liksom. Står det ikke på facebook, har det ikke skjedd!
Det som av og til slår meg er at det kan synes som noen er usikre på forholdet og derfor vil offentliggjøre det, men er man usikker, BØR man da offentliggjøre det?
Noen kommer opp med slike statuser oftere enn andre. En ting er om man er tenåring, da kan jeg skjønne det, men tenåringene er ikke på Facebook lengre. Det å velge å offentliggjøre et nytt forhold face er for meg veldig rart. Hvorfor skulle jeg ville legge ut at jeg har møtt noen i den spede begynnelsen? Enn om det bare er en kortvarig greie, så må man fjerne det igjen hvis det ikke går? Så kommer alle spørsmålene om hva som skar seg.
Nei, det virker bare slitsomt for min del.
Men når noen legger ut at de er i et forhold er jeg definitivt en av de som sender en lykkeønskning, for jeg er mener som Halvdan Sivertsen synger i sangen “Hvis du vil ha mæ”, det er vakkert når kjærlighet varer.
