Å sette ord på det vanskelige, triste og leie

Categories Hverdagsliv, Mellommenneskelige relasjoner, Vesla og Snuppa

Jeg blir utrolig lei meg over alt styret rundt serien Snøfall 2. En serie som viser livet slik det kan være, og som viser triste stunder i en liten gutts liv. Det er for sterk kost for norske barn. Gud forby! Advent skal jo bare være kos og lykke ende til annen!

Da Snuppa var minste barn i familien, opplevde vi at et menneske i nær familie omkom i brann. Alle vi voksne var helt satt ut, naturlig nok, og det fortonet seg veldig dramatisk i vårt hjem. Først sjokk og redsel, deretter sorg. Masse sorg. Snuppa var bare fire og et halvt år, men vi valgte å fortelle alle ungene hva som hadde hendt, men da slik at det var tilpasset ungenes alder.

Pappa måtte reise avsted, mens jeg var hjemme fra jobb for å ivareta ungene. De eldste ville dra på skolen. Bare jeg og Snuppa var hjemme.

Hun satt musestille å lekte hele dagen, og jeg satt med en kaffekopp og prøvde å sortere det som hadde hendt.  Jeg vet ikke om jeg enset jenta som lekte for seg selv.

Snuppa kom i sofaen, og hadde en lommekalkulator i hånda. Jeg satt i mine egne tanker, og fulgte ikke helt med. «Mamma! Æ snakka med ho Kengu i mobiltelefonen!» Jeg så på den lille jenta som hadde funnet en ny funksjon for kalkulatoren. Den var blitt en imaginær mobiltelefon. Jeg svarte ikke så mye, nikket bare til svar, men fortsatte mitt eget tankespinn.
«Mamma! Ho Kengu si at Kengubarnet har dødd av for mye røyk i longan sine!»

Brått ble jeg bevisst ungen min. Mine egne tanker ble borte, og jeg skjønte at aldri hadde den lille jenta mer behov for å få sette ord på de tankene hun hadde rundt det som hadde hendt. Jeg spurte henne hvordan Kengu hadde det da, og hun svarte at Kengu var veldig veldig lei seg. Kengu gråt og ville ikke snakke med noen. En ganske klar beskrivelse av hvordan vi voksne her hjemme måtte ha fortonet seg for Snuppa. Jeg sa det er ganske vanlig, og at voksne også blir veldig lei seg av og til. Da trenger de kanskje å få gråte litt i fred. Det ble en fin samtale om alt som var vanskelig å sette ord på. Snuppa tok kalkulatoren til øret og snudde seg mot meg igjen. «Mamna! Ho Kengu lure på katti ho kan begynn å smil og flire igjen!» Da lo jeg, sikkert en anstrengt latter, men jeg lo, og forsikret henne at det ikke er noe galt å le, og at man kan le selv om man er lei seg. Jeg forklarte at det triste kanskje alltid ville være trist, men vi kom alle til å bli glade igjen. Brått ble det mer liv og røre i den vesle jenta, og hun spurte om ting rundt det som hadde hendt, bare for i neste sekund fortelle om noe fra barnehagen. I mitt stille sinn sendte jeg en takknemlig tanke til Kengu.

Å se noe på TV som er leit eller vanskelig, er ikke ødeleggende for barn. Det forteller barna at alt i livet ikke er like rosenrødt, og det viser at livet leves  selv om triste ting hender. Vi må ikke skåne barna fra alt i livet, men heller være til stede og snakke med de når trenger det. Snuppa måtte ty til Ole Brum og vennene i 100 meter skogen, kanskje andre barn trenger Snøfall 2? Det som er helt sikkert er at barna ikke trenger å pakkes inn i silkepapir og vernes for alt som er trist og leit i livet. Da er de svært sårbare når de selv opplever noe trist i livet.

2 kommentarer

2 thoughts on “Å sette ord på det vanskelige, triste og leie

  1. Jeg blir faktisk helt kvalm hver gang jeg blir påminnet den greia som råder nå med at unger skal skånes for absolutt alt som ikke er teddybjørner, tøykaniner og Anne-Cat Vestly -idyll. Jeg var riktignok noen år eldre enn ‘Snuppa’ da min 16-17 år gamle kusine tok selvmord, men ikke mer enn at jeg hadde rukket å begynne på skolen. Minnet fra jeg kom hjem den dagen, og foreldrene mine kom å møtte meg i trappen med et uttrykk helt annerledes enn jeg noensinne hadde opplevd før, har tattovert seg inn på minnet..
    Ja, det var et sjokk som fikk tiden til å stå stiie, og jorden til å slutte å rotere der jeg satt ved kjøkkenbordet med opphavet på hver sin side, men jeg er så glad de valgte å si det som det var. Om dette istedet var blitt røyklagt slik det gjerne gjøres i dag, ville det uten tvil gjort skade mentalt. Til tross for at jeg følte ubehag og en viss usikkerhet av stemningen som rådet i forbindelse med dette her, så hadde jeg i det minste en forklaring på hvorfor spesielt farmor var ‘rar’ og pappa bare satt helt stille og ikke lo, lekte eller i det hele tatt var som han pleide. Da tok det iallefall ikke dette her mer plass enn at jeg også fikk bearbeidet det at hun som for meg var verdens midtpunkt og store forbilde ikke var mer, og at ingen visste hvorfor..

    1. Det er ofte det som skjer. Barna blir mer usikre fordi de ikke skjønner hvorfor de trygge voksene blir nettopp «rar» og kanskje litt skummel.
      Det å få en forklaring gjør nok ikke det som er vanskelig og trist noe bedre, å prate om ting, å vite at det finnes flere som har det likens og å vite at andre kanskje forstår deg bedre fordi de også vet litt, det kan være kjempe hjelp.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.