Som ved et smell var jeg overlatt til med selv med en Gin Hendrik ved et barbord. Tilsynelatende ser jeg nok ut som en ensom sjel som sitter her, og på en måte er jeg jo det. Det er åtte bor her med gjester, på alle sitter det par foruten her. Her sitter jeg. Også sitter det noen løse påfugler å flørter med bartenderne. Jeg kan ikke klandre dem, for de er feiende flotte å se på 😂

Jeg sitter egentlig her å trekker på smilet. Enten er det unge blendende vakte kvinner som er her, eller godt voksne damer som er over sin første (og sikkert andre) ungdom. Felles er kampen for oppmerksomheten til de unge lekre småsakene som løper rundt til alle østrogen-bombenes velbehag. Jeg? Jeg skal møte en venn, men er ikke det alle sier? Tja, man kan nok lure på motivet med det også.

Her jobber det ni menn og en kvinne. Felles for alle er at de er forholdsvis lytefri. Et vakkert ytre for å selge en slump med alkohol. Hvordan har disse mennene det egentlig?

Her har vi kvinner skreket oss hese på #Metoo, men det kunne jammen ta hver og en som har jobbet her i kveld også skreket. De ler, de smiler, de flørter og er hyggelig.

Tro hva de egentlig tenker? Kvinner som mesker seg rundt dem som de er Guder. Sloss om deres gunst. Kanskje noen av de har en kvinne som venter hjemme. Kanskje hun er syk, og gleder seg til han kommer hjem og gir henne en klem. Hun kjenner lukten av en annens kvinnes parfyme, men hun klager ikke. Det er en del av jobben. Eller han kanskje er nybakt pappa. En som bare vil hjem til kone og barn, og slippe å bli strøket på rumpa. Helst vil han kanskje snuse inn baby lukta men må dra inn en mengde andre parfymer fra damer som slynger seg rundt han og hvisker  slibrigheter i øret på han.

De ser slitne ut, disse sexy tyrkiske halvgudene. Slitne av å jage inn gjester. Serve de slik at de kommer tilbake. Slitne av å krangle på regningen med kunden. Slitne av å hente frem colgate-smilet og åle seg inn på damene.

Selvsagt selger de alkohol, men de selger også en del av sjela si…

Enkelte dager tar deg med storm. Man har forhåpninger, men så innfrir de så mye mer enn forventet. Tilfeldighetenes spill slo litt knock out på meg. Jeg møtte en tidligere kollega på flyet ned, og jeg tenkte det kunne bli hyggelig å ta en kaffe i lag, og i dag dro vi sammen på stranden.

I lys av at jeg ikke er spesielt god på relasjoner for tiden ble jeg overrasket over hvor herlig befriende og enkelt det var å sitte å snakke om det meste fra A til Å. Det ble en superdeilig og superlang dag på stranden. Fikk også masse skritt på Fitbiten. Det jeg også fikk var to sinnsyke blemmer på begge lilletærne, og ett solid innsekstbitt MELLOM låra! Dette ble bra. Jeg gikk haltende bortover veien hjulbeint som om jeg skulle hatt vann i begge knærne, med vannskrekk i begge to. Jeg legger ikke

Da ble det til slutt taxi, sprek eller ikke sprek..

I går kveld var vi oppe på fjellet og kjørte en tur. Det var mye svalere der, og en utrolig vakker utsikt.

Godt å få gå litt etter å ha fått i seg maten. Da vi skulle kjøre ned, kjørte vi oss bort. Vi kjørte hit og dit i mørket. Ingen skal si de er gode på å sette opp merking rundt om i Alanya. Jeg lo så tårene trillet. Se for deg gangsterfilmer med et narkooppgjør på fraflyttede steder. Jepp! Sånn var det!

Nå skal håpefulle skru aircondition på fullt og bare nyte, og det blir hotellkos eller nye eventyr senere vites ikke på nåværende tidspunkt.

Nå kjenner jeg at varmen gjør godt. Jeg har sovet som en stein under aircondition. Kanskje det var det jeg manglet for å få sove hjemme?

I går var jeg sliten. Skrekkelig sliten. Jeg forutså ikke den spenningen som ligger i å utlevere seg selv på den måten. Jeg har bestemt at det ikke skulle ha noe makt over meg, og hvis jeg sier det mange nok ganger blir det nok sant. Det forandrer likevel ikke det faktum at jeg var skrekkelig usikker på hvor lurt det er for meg som person å slippe masken og la andre få se bak fasaden.

Jeg ligger på stranda og nyter i dag. Utsikta mi er blant annet et nydelig lite fyrtårn. Tenk på teksten til Ola Bremnes..

Har du fyr? Har du løkte langs din vei?

Har du fyr? Et signal om riktig vei.

Ei lampe som lyse i mørke, som lose dæ bort og frem

Som tar dæ bort og hjemmefra men også tar dæ hjem.

Jeg tenker at jeg leter etter mitt fyrtårn, jeg er også på tur hjem ❤️

(Innleggene som skrives nå er forholdsvis lange, og derfor må noen deles opp. Hvis du ikke helt skjønner sammenhengen det er skrevet i, kan det lønne seg å lese innleggene som er publisert tidligere.)

Etter ett år innså jeg at jeg var på kollisjonskurs med meg selv. Jeg følte meg som en sjøstjerne som ble trukket i alle ender på en gang. Alt som skulle gjøres ble tyngre og tyngre, og fasaden min begynte å slå sprekker. Glemte avtaler og oppgaver som skulle gjøres. Jeg var konstant trøtt og sliten. Jeg begynte å sove noe helt vanvittig mye i forhold til det jeg tidligere har gjort. Gjerne noen timer på ettermiddagen når Vesla var ute, så i seng før midnatt. Gjerne 10 timers søvn, men stadig like trøtt og uopplagt.

Venner begynte å bli bekjente fordi jeg ikke evnet å pleie vennskapene. Når man har takket nei mange nok ganger, slutter folk å be deg med. Jeg følte jeg bare eksisterte. Livet mitt stagnerte, og jeg levde i et limbus.

Det måtte komme til en endring, og jeg skjønte at jeg hadde fått en real trøkk i trynet av moderjord. Den berømte veggen var vel nærmere enn den noen sinne hadde vært. Livet mitt var ikke blitt sånn jeg hadde planlagt, jeg hadde det ikke godt på noen plan i livet. Til slutt hadde jeg en lang periode med selvransakelse. Hva ville jeg egentlig med livet mitt? Hvordan ville jeg ha det med meg selv? Jeg innså at jeg på mange måter var slått, men det som skremte meg var at jeg ikke hadde evnet å sette på bremsene selv. Jeg hadde økt farta fordi jeg var utålmodig med å bli meg selv igjen. Jeg hadde satt kursen mot veggen og akselerert. Det verste er at jeg besitter god kompetanse på å følge opp andre i en slik situasjon, men når jeg skulle gå veie selv styrte jeg rett mot kanten av stupet.

Noe endret seg jo mer jeg tenkte over livssituasjonen min. Med egen bevisstgjøringen bestemte jeg meg for at nok var nok. Jeg måtte våge å kjenne på det vonde. Våge å grine. Våge å si at livet er faen meg no dritt av og til. Våge å si for meg selv at det går bra. Om du ikke fikser det på første forsøk, bare å prøve igjen. Våge å kjenne meg knust, men finne frem limet og pusle meg sammen. Bit for bit.

Omsider fant jeg mitt sanne livsmotto:

Det som slo meg overende skal ikke definere mitt liv, det skal være måten jeg reiser meg opp igjen.

Jeg bestemte meg for å skrive. Sette ord på på hva jeg tenkte og grunnet på. Egentlig har jeg vel alltid gjort det, men tanken på at jeg kunne bruke dette konstruktivt begynte å ta form. Hvis jeg ikke skulle gjemme meg inne i meg selv, måtte jeg finne en måte å komme tilbake på. Jeg måtte finne den delen av meg som var blitt borte på veien. Hvis jeg hadde angst for relasjoner til andre, måtte den beste medisinen være å si det høyt for noen andre enn meg selv? Og om jeg ikke var sterk nok til å si det høyt, kunne jeg kanskje skrive det?

Bloggen var et faktum. Det begynte med ufarlige innlegg. Jeg valgte å skrive og å publisere. Bruke det som terapi. I begynnelsen var jeg livredd. Tenkte at dette var skummelt. Andre ville kunne dømme meg på bakgrunn av det jeg skrev, og det jeg skrev var åpent for alle å lese. Men jeg gjorde det. Sakte men sikkert begynte jeg på min vei tilbake til det sosiale livet. Jeg fant min stemme for meg selv. Den som sa at nå må du ta deg sammen! Dette fikser du! Ett steg av gangen! Blir det feil, prøver du på nytt!

Jeg har aldri angret på det.

Jeg kjenner at det har gjort meg sterk i meg selv. Bare det å bestemme seg for å skrive, var en seier. De første innleggene var anonyme, men så ga jeg egentlig litt faen. Jeg trenger ikke anonymitet, har ikke problemer med å stå for den jeg er. For meg ble den erkjennelsen det punktet hvor jeg tok tilbake kontrollen. Det øyeblikket jeg begynte å kjenne på alt som gjorde meg stresset og urolig, det som hindret at jeg sov normalt. Da begynte jeg å trekke pusten helt ned i lungene igjen. Begynte å kjenne igjen det ansiktet som møtte meg i speilet om morgenen. Det er mitt liv! JEG eier det. Jeg KAN styre tankene og følelsene mine. Jeg kan sette følelser tilbake der de skal være. Søppeltanker går dit de skal, og jeg jeg trener på pusteøvelser HVER dag. Lufta helt ned i magen. Rolig og kontrollert. Spenner og av-spenner kroppen noen ganger. Jeg gjør det nesten automatisk.

Det er ikke gjort over natta, for det har gått ett og et halvt år, og jeg har akkurat lagt bak meg ei ny uke med to-tre timers nattesøvn, men det går lengre og lengre tid mellom hver gang. Jeg er ikke redd relasjoner, men jeg blir skrekkelig sliten etter en runde med lite søvn og mye grubling.

Så hvorfor skriver jeg dette? For å få sympati? For å få oppmerksomhet? Være nyhetens interesse? Jeg gjør det for meg selv. Jeg eier min historie. Jeg eier mitt liv. Moderjord kan gjerne snuble bein på meg, men jeg lover jeg skal reise meg. Igjen og igjen.

Dette er vel min headsup, for jeg begynner å bli klar til å sette ord på hva som startet det hele. Til tross for litt verk nå og da er sårene grodd, og det er bare arr igjen. De er blitt svakere og svakere, og med dette kan de bli til erfaringer jeg bare må ta lærdom av, og bare si: “Shit happends!”

Nå er jeg vel fremme i Alanya, og har akkurat våknet. Da jeg åpnet telefonen i går etter landing, fikk jeg hakeslepp. Det var masse tilbakemeldinger overalt, og alle var positive. Litt vanskelig å svare via mobil, men tusen takk..

Det varmer utrolig mye. Jeg håper alle har en nydelig dag der ute ❤️

 

(Innleggene som skrives nå er forholdsvis lange, og derfor må noen deles opp. Hvis du ikke helt skjønner sammenhengen det er skrevet i, kan det lønne seg å lese innleggene som er publisert tidligere.)

Det er mange sykdommer som ikke er synlig utenpå kroppen, og det er alltid masse skriverier om at man blir mistenkt for å late som man har usynlige sykdommer. Det må være kjempe frustrerende for de som står i en slik situasjon. Måtte rettferdiggjøre smertehelvete sitt.

Angst er også en sykdom. Den kan være midlertidig eller kronisk. Det eneste jeg er ganske sikker på, er at det er en diagnose man ikke kjemper for å få. Det er den diagnosen man bare IKKE vil ha. Hvem vil vel klassifiseres som mentalt ustabil? Det er en skammelig diagnose å ha hengende ved seg. Den utløser ikke sympati eller empati, men gjør omverden i stor grad veldig ukomfortabel og usikker.

Hvis man spør majoriteten av de som kjenner meg om jeg kan ha sosial angst eller noen gang har hatt det, vil de nok si nei. De aller fleste vil nok si at jeg er på det jevne som alle andre. Normalt fungerende og engasjert. Kanskje det er mange som vil hevde jeg er over middels sosialt anlagt. Det er det som er så rart med angst. Man kan ha angst, men likevel fungere i hverdagen. Ha angst, som ikke er synlig på utsiden men som herjer villmann på innsiden.  Å innrømme at jeg har angst gjør meg hudløs.

Jeg utviklet sosial angst for to år siden, etter et traume. Ville ikke gå ut hjemmefra. Relasjoner ble en belastning.

Tidligere var det flere av venninnene mine som sa jeg måtte lære meg i å bli glad i å være hjemme. Slutte å hele tiden være på farten. Plutselig så var det ikke sånn mer. Jeg ville ikke gå ut. Hjemme var den eneste plassen jeg følte jeg fikk puste fritt. Den eneste plassen jeg kunne slippe ned skuldrene. Søvn har alltid vært mangelvare hos meg. Jeg brukte å si at jeg har lakenskrekk og er putevar. Jeg har aldri sovet mye, 5,5-6 timers søvn er plenty for meg. Nå sov jeg bare to-tre timer på natta, og var derfor som en zombie resten av dagen. Det gjorde jo ikke saken noe bedre. Sovetabletter nektet jeg. Jeg ville ikke ha noen form for medikamenter. Tanken skremte vettet av meg.

Jeg sluttet å svare på telefonen. Svarte heller sjelden på mail og meldinger. Gjorde meg utilgjengelig så snart jeg kunne. Unngikk kontakt med andre i den grad jeg kunne. Det gikk veldig hardt ut over den yngste av stor-jentene mine som ikke bor hjemme. Hun fikk skrekkelig liten oppfølging av mammaen sin. I tillegg var hun i en sårbar situasjon der hun virkelig trengte mammaen sin. Takk Gud for at hun hadde en omsorgs-person som gjorde en fantastisk innsats for at jenta mi skulle ha det bra. Min datter snakket med meg om det flere ganger, men jeg klarte ikke å ta opp telefonen og ringe. Klarte ikke å bryte mønsteret. Jeg kunne sitte å se at det ringte i telefonen, se at det var fra noen jeg er glad i, noen som bryr seg om meg, men jeg klarte ikke å svare.

Jeg satte i gang oppussing i huset for at jeg skulle ha en unnskyldning for ikke å ta imot besøk. Da slapp jeg å forklare, for det skjønte liksom alle. For når man pusser opp vil man jo ikke ha besøk og ikke dra på besøk heller. Jeg gikk omveier i byen når jeg så kjente eller lot som jeg var skrekkelig opptatt av telefonen og ikke så de. Jeg lekte struts og stakk hodet i jorda, hvis ikke jeg ser dere, ser ikke dere meg heller..

Jeg hadde noen venner som visste hvordan det stod til, og de var enestående. Ga meg ikke opp.

Jeg hadde selv et behov for å snakke med de store ungene mine, gi dem status, slik at de skjønte at jeg trengte tid. De viste forståelse for situasjonen, og det var godt å ikke behøve å forestille seg noe mens jeg var hjemme. Jeg fikk litt amnesti i en periode, og guttene ga Vesla litt ekstra omsorg da. Likevel var det mitt ansvar å være forelder, og de skulle ikke behøve å ta seg av søsteren. Det var en utrolig tøff høst. Vesla fikk nye lærere, og jeg måtte faktisk snakke med de i forbindelse med en del ting som måtte avklares, og det brukte jeg mye tid på å mote meg opp til. Likevel var jeg klar på at jeg skulle dra på alle foreldremøtene på skole og på fritidsaktiviteter, så fremt jeg hadde mulighet. Jeg innså at jeg ikke var på en god plass i livet, men bestemte meg for at den var midlertidig. Ikke permanent.

Resten av familien valgte jeg å holde utenfor. Ikke fordi de ikke ville forstå, men jeg var så sikker på at de ville hjelpe, og det klarte jeg ikke tanken på. Jeg klarte ikke å ta innover meg spørsmål og omtanke. Ville ikke at noen skulle se meg sånn som det faktisk var. Også ville jeg ikke ha de inn på meg. Klarte ikke mer teorier for quickfix! Orket ikke å bli fortalt at jeg var uansvarlig og vanskelig.

Jeg ble sykemeldt noen uker først. Hadde ikke lyst å snakke med noen. Ville bare være alene. Hadde panikk for at noen skulle kreve noe av meg. Visste at jeg ikke taklet forventninger fordi jeg ikke ville være i stand til å levere. Har det i meg at jeg ikke kan si nei når noen ber meg om noe. Sier bare ja til alt, og tenker at jeg betaler seg ved at andre blir glad. Heldigvis skjønte vel legen min at jeg begynte å distansere meg fra andre, så etter en måned bestemte han seg for at jeg skulle begynne på veien tilbake. Jeg nektet, og ble helt panisk ved tanken. Han ga meg to uker til, men sa at da var det nok. Ovenfor familie og venner lot jeg som jeg hadde vært på jobb eller jobbet hjemmefra noen dager. Gradvis kom jeg meg tilbake på jobb. Det var faktisk godt å kjenne at det hverdagslige gikk som det skulle. Rutine og struktur passet meg fint, selv om jeg ikke var på stasjonen mentalt mye av tiden.

Jeg hadde behov for å transformere det som gjorde vondt inni meg til noe annet. Det var for vondt å kjenne på. For vondt å jobbe med det. Det var som betent verk hele tiden. Jeg måtte bare flytte fokus bort fra det som gjorde vondt og over til noe som ikke var ødeleggende.

Dessverre ble jobben tilflukten min. Jeg jobbet hele tiden. Jobbet dag og natt. Da slapp jeg å bruke tid på det kaoset som regjerte i hjernen min. Det var mer enn nok å gjøre, så jeg fikk holdt meg selv opptatt. Den største sorgen var å avslutte et studie jeg elsket, men det var ikke mer energi igjen. Gradvis endret følelsen seg. Jeg gikk over til å være tom. Jeg var ikke deprimert. Var ikke sint. Var ikke glad. Elsket ikke. Hatet ikke. Følte ikke sympati, viste bare empati i den grad jeg visste det var forventet av meg. Jeg var ingenting og følte ingenting.

Vesla måtte prioriteres all den tid det var energi igjen i meg. Hun skulle ikke bli skadelidende for at jeg ikke fungerte optimalt. Livet mitt begynte å bare dreie seg om henne. Jeg sverget på at hun hver dag skulle høre at jeg elsket henne. At hun skulle vite at hun var verdifull og gjorde meg stolt. Jobb og Vesla. Alt annet var uinteressant. Hun skulle ha et trygt og fint liv. Det var målet mitt. Det jeg festet blikket mitt på der fremme…

Nå er det like før jeg skal entre flyet. Sommerfuglene har egentlig forlatt meg, og bare etterlatt en yrende spenning i magen min. Jeg fikk ikke gjort så mye hjemme før jeg dro. Energi-lekkasjen var stor alle veier, og viljen var skrekkelig liten.

Eldstedatter kom hjem fra ferie etter tre uker, så jeg måtte dra å møte mimmi-ungen og lille-gull. Minstemann var blitt så stor! Fra å være en baby, var han blitt en babygutt med nyklipt sveis, masse nye ord, og ikke minst latter og glede. Eldste jenta hadde masse solkyss på nesen, og var blitt brun og fin. Hun hadde masse å fortelle om alt de hadde opplevd. Jeg er så heldig som har to sånne skjønne barnebarn. Så er jeg så stolt over datteren og mannen som har oppdratt så fine unger.

Så måtte jeg pakke. Klokka fire i går og klokka ti i dag var jeg kommet så langt:

Faktisk så var det ikke sååå ille for jeg hadde vasket en maskin med klær som jeg glemte å henge opp. (Og som jeg glemte å pakke i kofferten…) Så hadde jeg strøket noen skjorter som jeg må ha på jobb når jeg kommer hjem igjen, og funnet frem endel tøy som var for trange, og som min venninne kunne se om hun ville ha noe av. Jeg har handlet inn mat til de to arbeidskarene mine som skal være hjemme, og jeg har ryddet litt oppe og på mitt rom. Pusset vinduene, og vasket listene rundt dørene. I hele tatt har jeg egentlig gjort endel, men ingenting av det jeg faktisk skulle..

Klokka 12 i dag innså jeg at jeg var i det jeg kaller deep shit med hensyn til tid. Ok, da måtte jeg speede opp. Det sto igjen å få tøy i kofferten, skrive ut billetten, hente noen bøker, få farget hår og bryn, finne papirene til takstmannen, dusje og pakke ned det jeg måtte ha glemt. Guttene fikk ta resten av ryddingen og vaskingen.

Jeg fikk unna alt utenom takstmannen og å ta med nyvaskede klær. Fornøyd med at jeg jobber sabla godt under press. Det jeg ikke fikk gjort, fikk jeg ikke gjort, og det jeg mangler klarer jeg meg nok godt uten.

Jeg drar tilbake til Alanya. Tilbake dit alt startet. Jeg reiser alene igjen. En STOR bragd for meg tror jeg. Jeg er ikke nervøs, bare spent. Jeg vet ikke hvor lenge jeg blir, det kommer helt an på..

Da sier jeg bare kos dere alle sammen, nå tar mamma’n til vesla ferie fra hverdagen!! Juhuu!!!

Etter 10 uker med administrasjon er status reduksjon på 10,2 kg og gått inn til sammen 42 cm. Jeg sier meg fornøyd så lang, og går med dette inn i feriemodus, der jeg ikke gidder å følge alt slavisk.

Jeg tok på meg den dressen som fikk meg til å le meg skakk før 17.mai, og jeg må ærlig talt bare si at jeg ikke så spesielt bra ut i den i dag heller, men nå fikk jeg den om ikke annet igjen, men med noen solide bulker ennå. Et syn for Guder og resulterte fortsatt i en god latter. Litt svett da jeg nesten ikke fikk den av meg da..

Men favorittbuksene mine som ikke har passet på 5 år.. Det holdt hardt, men jeg fikk de på. Nummeret før jeg måtte åpne ei flaske bobler i glede. Selvfølgelig farris jeg sikter til! Får administrere litt til før de hentes frem til daglig bruk, for de var urlite trang fortsatt.

 

Nå skal jeg la humla suse noen uker. Onsdag 21. august er det bare å bite tennene sammen å gå på med krum hals igjen. Da skal jeg tilbake under administrasjon.

Følg oss gjerne på instagram.

Her sitter jeg og gjør INGENTING! Bare nyter den deilige dagen, og det til tross for at jeg har masse som skulle vært gjort.

Jeg har faktisk litt sommerfugler i magen, og grugleder meg til å dra på ferie. Det er unektelig litt dumt å reise uten noen ting, så jeg bør vel ta frem kofferten i det minste. Finne frem passet må jeg vel også. Vaske en maskin med klær, sånn at jeg har noe å ha på meg. Men jeg sitter her å skriver et blogginnlegg i stede.

Jeg har bestemt meg for å legge ut de personlige innleggene. Det bestemte jeg meg for i natt. Jeg har gått mange runder med ungene mine, og med min venninne som var der med meg. Det er litt skremmende å legge ut noe som blir så privat, fordi det på mange måter kan endre hvordan man blir møtt av andre når de faktisk “vet”. Igjen så er vi alle skrudd sammen forskjellig i hjernen vår, og jeg er ikke en person som klarer å snakke om vanskelige og vonde ting når det skjer, jeg må håndtere det alene først. Det betyr at den historien som jeg skal fortelle er nettopp det; historie. Jeg har funnet min måte å leve med det hele. Jeg har funnet hva som fungerer for meg. Det er på mange måter et tilbakelagt stadium av mitt liv. Jeg er tilbake der jeg var, forhåpentligvis litt klokere og med en dypere kjennskap til meg selv.

Jeg liker å tenke. Jeg liker ikke å dvele for lenge på ting, bare lenge nok til at jeg forstår hva jeg skal ta med meg av lærdom. Jeg har tenkt at alt i livet skjer for en grunn, på godt og vondt. Det gode skal du bruke til å fylle opp energi og minnebanken. Ha det med deg på de dårlige dagene. Det vonde kan du alltid lære noe av, om ikke annet what not to do again. Når man er ferdig med det, er man blitt litt sterkere og forhåpentlig vis litt klokere. “Vi sto han av!” som vi sier her nord.

Nei folkens! Gjør jeg ikke noe nå, blir det stress, så bare å få rumpa ut av sola og begynne å være litt produktiv. Det blir litt vanskelig for sommerfuglene flakser for fullt i magen min.

 

Planen var å bare nyte dagen og kvelden i stillhet hjemme. Total rekreasjon av meg selv. Sånn ble det ikke. Jeg måtte bare være sosial, så det ble venninnebesøk på dagen.

Jeg har grunnet på det å selge huset. Det er litt mye å holde i orden. Skal jeg beholde det trengs det litt finansiering for å få det gjort, for jeg orker bare ikke gjøre alt selv. Ikke kan jeg alt heller. Jeg sendte en mail til banken for å lufte mulighetene, og tenkte det ville ta sin tid. Det gjorde det ikke! Telefonen kom under besøket. Plutselig måtte jeg finne en takstmann, for det måtte jeg ha enten jeg bestemmer meg for det ene eller andre. Tidligste de kunne komme er fredag. Det betyr at jeg ikke bare kan ha fokus på ferie og reiser, jeg må sannelig fikse opp litt her hjemme, for jeg er jo reist da.

Da jeg kom hjem satte jeg opp en liste over alt jeg må gjøre før jeg drar. Fikse mitt og Vesla sitt rom, vaske loftstua og boden nede. Ordne litt på badet og i gangen. Så må jeg pakke og lage en plan-B for hjemreise. Finne frem alle papirer og tegninger på huset og påføre vedlikehold på alle rom. Litt av ei liste. Fra å bare skulle slappe av til full rock n,roll! Fikk begynne på kvelden når det ble litt svalere tenkte jeg. (VM i prokastinering sa du?)

Så kom kvelden. Da måtte jeg bare på en liten kaffe-date hos min venninne som vanligvis reiser med meg. Der ble det så mye skravling og latter at det ble sent før jeg kom meg hjem.

Nå er det jo altfor sent å begynne, er det ikke? Har jo hele morgendagen på meg. Null stress!

Tro om jeg ikke heller skulle malt litt negler? Rydde gidder jeg ikke! Det er jo så lekkert med malte negler i sandaler…😂