Som ved et smell var jeg overlatt til med selv med en Gin Hendrik ved et barbord. Tilsynelatende ser jeg nok ut som en ensom sjel som sitter her, og på en måte er jeg jo det. Det er åtte bor her med gjester, på alle sitter det par foruten her. Her sitter jeg. Også sitter det noen løse påfugler å flørter med bartenderne. Jeg kan ikke klandre dem, for de er feiende flotte å se på 
Jeg sitter egentlig her å trekker på smilet. Enten er det unge blendende vakte kvinner som er her, eller godt voksne damer som er over sin første (og sikkert andre) ungdom. Felles er kampen for oppmerksomheten til de unge lekre småsakene som løper rundt til alle østrogen-bombenes velbehag. Jeg? Jeg skal møte en venn, men er ikke det alle sier? Tja, man kan nok lure på motivet med det også.
Her jobber det ni menn og en kvinne. Felles for alle er at de er forholdsvis lytefri. Et vakkert ytre for å selge en slump med alkohol. Hvordan har disse mennene det egentlig?
Her har vi kvinner skreket oss hese på #Metoo, men det kunne jammen ta hver og en som har jobbet her i kveld også skreket. De ler, de smiler, de flørter og er hyggelig.
Tro hva de egentlig tenker? Kvinner som mesker seg rundt dem som de er Guder. Sloss om deres gunst. Kanskje noen av de har en kvinne som venter hjemme. Kanskje hun er syk, og gleder seg til han kommer hjem og gir henne en klem. Hun kjenner lukten av en annens kvinnes parfyme, men hun klager ikke. Det er en del av jobben. Eller han kanskje er nybakt pappa. En som bare vil hjem til kone og barn, og slippe å bli strøket på rumpa. Helst vil han kanskje snuse inn baby lukta men må dra inn en mengde andre parfymer fra damer som slynger seg rundt han og hvisker slibrigheter i øret på han.
De ser slitne ut, disse sexy tyrkiske halvgudene. Slitne av å jage inn gjester. Serve de slik at de kommer tilbake. Slitne av å krangle på regningen med kunden. Slitne av å hente frem colgate-smilet og åle seg inn på damene.
Selvsagt selger de alkohol, men de selger også en del av sjela si…
