(Innleggene som skrives nå er forholdsvis lange, og derfor må noen deles opp. Hvis du ikke helt skjønner sammenhengen det er skrevet i, kan det lønne seg å lese innleggene som er publisert tidligere.)
Etter ett år innså jeg at jeg var på kollisjonskurs med meg selv. Jeg følte meg som en sjøstjerne som ble trukket i alle ender på en gang. Alt som skulle gjøres ble tyngre og tyngre, og fasaden min begynte å slå sprekker. Glemte avtaler og oppgaver som skulle gjøres. Jeg var konstant trøtt og sliten. Jeg begynte å sove noe helt vanvittig mye i forhold til det jeg tidligere har gjort. Gjerne noen timer på ettermiddagen når Vesla var ute, så i seng før midnatt. Gjerne 10 timers søvn, men stadig like trøtt og uopplagt.
Venner begynte å bli bekjente fordi jeg ikke evnet å pleie vennskapene. Når man har takket nei mange nok ganger, slutter folk å be deg med. Jeg følte jeg bare eksisterte. Livet mitt stagnerte, og jeg levde i et limbus.
Det måtte komme til en endring, og jeg skjønte at jeg hadde fått en real trøkk i trynet av moderjord. Den berømte veggen var vel nærmere enn den noen sinne hadde vært. Livet mitt var ikke blitt sånn jeg hadde planlagt, jeg hadde det ikke godt på noen plan i livet. Til slutt hadde jeg en lang periode med selvransakelse. Hva ville jeg egentlig med livet mitt? Hvordan ville jeg ha det med meg selv? Jeg innså at jeg på mange måter var slått, men det som skremte meg var at jeg ikke hadde evnet å sette på bremsene selv. Jeg hadde økt farta fordi jeg var utålmodig med å bli meg selv igjen. Jeg hadde satt kursen mot veggen og akselerert. Det verste er at jeg besitter god kompetanse på å følge opp andre i en slik situasjon, men når jeg skulle gå veie selv styrte jeg rett mot kanten av stupet.
Noe endret seg jo mer jeg tenkte over livssituasjonen min. Med egen bevisstgjøringen bestemte jeg meg for at nok var nok. Jeg måtte våge å kjenne på det vonde. Våge å grine. Våge å si at livet er faen meg no dritt av og til. Våge å si for meg selv at det går bra. Om du ikke fikser det på første forsøk, bare å prøve igjen. Våge å kjenne meg knust, men finne frem limet og pusle meg sammen. Bit for bit.
Omsider fant jeg mitt sanne livsmotto:
Det som slo meg overende skal ikke definere mitt liv, det skal være måten jeg reiser meg opp igjen.
Jeg bestemte meg for å skrive. Sette ord på på hva jeg tenkte og grunnet på. Egentlig har jeg vel alltid gjort det, men tanken på at jeg kunne bruke dette konstruktivt begynte å ta form. Hvis jeg ikke skulle gjemme meg inne i meg selv, måtte jeg finne en måte å komme tilbake på. Jeg måtte finne den delen av meg som var blitt borte på veien. Hvis jeg hadde angst for relasjoner til andre, måtte den beste medisinen være å si det høyt for noen andre enn meg selv? Og om jeg ikke var sterk nok til å si det høyt, kunne jeg kanskje skrive det?
Bloggen var et faktum. Det begynte med ufarlige innlegg. Jeg valgte å skrive og å publisere. Bruke det som terapi. I begynnelsen var jeg livredd. Tenkte at dette var skummelt. Andre ville kunne dømme meg på bakgrunn av det jeg skrev, og det jeg skrev var åpent for alle å lese. Men jeg gjorde det. Sakte men sikkert begynte jeg på min vei tilbake til det sosiale livet. Jeg fant min stemme for meg selv. Den som sa at nå må du ta deg sammen! Dette fikser du! Ett steg av gangen! Blir det feil, prøver du på nytt!
Jeg har aldri angret på det.
Jeg kjenner at det har gjort meg sterk i meg selv. Bare det å bestemme seg for å skrive, var en seier. De første innleggene var anonyme, men så ga jeg egentlig litt faen. Jeg trenger ikke anonymitet, har ikke problemer med å stå for den jeg er. For meg ble den erkjennelsen det punktet hvor jeg tok tilbake kontrollen. Det øyeblikket jeg begynte å kjenne på alt som gjorde meg stresset og urolig, det som hindret at jeg sov normalt. Da begynte jeg å trekke pusten helt ned i lungene igjen. Begynte å kjenne igjen det ansiktet som møtte meg i speilet om morgenen. Det er mitt liv! JEG eier det. Jeg KAN styre tankene og følelsene mine. Jeg kan sette følelser tilbake der de skal være. Søppeltanker går dit de skal, og jeg jeg trener på pusteøvelser HVER dag. Lufta helt ned i magen. Rolig og kontrollert. Spenner og av-spenner kroppen noen ganger. Jeg gjør det nesten automatisk.
Det er ikke gjort over natta, for det har gått ett og et halvt år, og jeg har akkurat lagt bak meg ei ny uke med to-tre timers nattesøvn, men det går lengre og lengre tid mellom hver gang. Jeg er ikke redd relasjoner, men jeg blir skrekkelig sliten etter en runde med lite søvn og mye grubling.
Så hvorfor skriver jeg dette? For å få sympati? For å få oppmerksomhet? Være nyhetens interesse? Jeg gjør det for meg selv. Jeg eier min historie. Jeg eier mitt liv. Moderjord kan gjerne snuble bein på meg, men jeg lover jeg skal reise meg. Igjen og igjen.
Dette er vel min headsup, for jeg begynner å bli klar til å sette ord på hva som startet det hele. Til tross for litt verk nå og da er sårene grodd, og det er bare arr igjen. De er blitt svakere og svakere, og med dette kan de bli til erfaringer jeg bare må ta lærdom av, og bare si: “Shit happends!”
