Sønnen som ikke får komme hjem for å få legehjelp

I fare for å bannes i kirka, velger jeg å kommentere oppslaget i Dagbladet 27/8-19 der psykologspesialist og daglig leder for Klinikk for krisepsykologi i Bergen, Heidi Wittrup Djup uttaler at “Det er vår moralske og juridiske forpliktelse å hjelpe barna.” Med dette fordømmer hun statens standpunkt om å hjelpe IS barna til å komme hjem, uten at mødrene får komme hjem for å straffeforfølges her. I denne spesifikke saken er det en alvorlig syk 4 åring som må til Norge for å få hjelp. Jeg synes det er helt grusomt å tenke på at dette lille barnet ikke får den medisinske hjelpen han trenger, men jeg kan ikke uten videre si meg enig i Wittrup Djups uttalelser.

Mor er mistenkt for deltakelse i terrorgruppa IS, og de kurdiske selvstyremyndighetene nordøst i Syria ønsker å straffeforfølge henne der. De åpner for å sende barnet til Norge, men ikke mor. Mor ønsker å returnere til Norge og straffeforfølges her. Hun har jo ikke begått terrorhandlinger her, så hvorfor skal det norske rettsvesenet belastes med en sak som ikke har funnet sted på norsk jord? Hvis noen utlendinger hadde kommet til Norge og utført terrorhandlinger her, ville vi da ha sendt de til et annet land for å straffeforfølges der?

Så uttaler Wittrup: “Barna må evakueres sammen med mor. Det er barnas grunnleggende rettigheter som skal veie tyngst. Det er vår moralske og juridiske forpliktelse å hjelpe barna, sier hun.” Mor har tatt et valg om å tilslutte seg IS. Hun har vist utrolig dårlig dømmekraft, og på denne måten satt sitt barn i livsfare. Dersom en mor eller far utsetter sitt barn for slike traumer her i Norge, får de ikke lengre ha omsorgen for barnet. De er uskikket til å ivareta barnet ut fra barnets beste. Hva er forskjellen mellom IS moren og en forelder i Norge? Hvorfor er hun så mye viktigere å ivareta enn foreldre som har utsatt barna for omsorgssvikt i Norge? Uansett er det mor og ikke Staten Norge som har satt barnet i denne situasjonen.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Så gjør jo jeg meg noen tanker som forutsetter at mor er skyldig i beskyldningene som er fremsatt. Hvis det er så, hva med ofrene? Hva med de uskyldige som har måtte lide for terrorhandlingene til IS medlemmene? Hva med barna som ikke lengre har noen foreldre som kan skjerme de fordi de er drept av terrorhandlingene? Hva med alle de barna som har vært utsatt for vold og overgrep i IS navn? Hvordan Wittrup Djup, rettferdiggjør vi at vi henter ut en kvinne som er mistenkt for disse handlingene. “Beklager at du har sett mor og far bli drept foran øynene dine, men vi kan ikke la denne damen ta straffen sin fordi hun må til Norge å være støtte for sitt syke barn?” Psykologspesialist og leder av norsk psykologforenings menneskerettighetsutvalg Reidar Hjermann uttaler i reportasjen at det er fryktelig brutalt å ta fra barnet den eneste tryggheten han kjenner til. Si det til de barna som står foreldreløse i et land der de ikke har noen rettigheter eller sosial trygghet, fordi IS har drept foreldrene deres. De kommer nok til å tenke på Norge som et rettferdig land som fordømmer terror. Tror dere egentlig det?

Nei, sorry Wittrup Djup og Hjermann, jeg er ikke enig. Det er ikke mer riktig å legge hånden over denne kvinnen fordi hennes sønn er alvorlig syk. Beklager, men jeg hevder at hun må ta konsekvensene av sin dårlige dømmekraft. Hun må betale prisen for sin egen dumskap. Sønnen har mulighet for å komme til Norge, men ikke mor. Elsker hun sønnen sin, lar hun han dra mens hun blir igjen å renvasker seg eller tar sin straff. Som Hjermann sier: “Vi må få barna hjem sammen med mor, så håndterer vi dette her hjemme, med barnevern, helsevesen og rettssystemet.” Ja, så hvis barnevernet skiller mor og barn i Norge er det greit, men hvis de kurdiske selvstyremyndighetene nordøst i Syria ønsker å splitte mor og barn er det ikke greit? Jeg skjønner at jeg intet skjønner..

Men la det være helt klart! Sønnen er et offer i denne konflikten, men det er morens handlinger som har satt han i denne situasjonen. Ikke den norske stat. Skulle jeg uttalt meg isolert på bakgrunn av gutten, hadde jeg ønsket at staten skulle snudd hver en sten for å få de hjem.

Men det er flere ofre her, og også de må få sin oppreisning i form av at de skyldige i terrorhandlingene må bli stilt til ansvar for sine handlinger. Jeg fordømmer terror uansett etnisitet og nasjonalitet, og håper de som utfører slike handlinger må stå til ansvar for sine handlinger. Så beklager om jeg virker inhuman og horribel, men jeg håper moren lar den lille gutten komme til Norge for å få hjelp, men jeg er enig i standpunktet om at hun må bli igjen å ta sin straff.

I denne saken er det bare tapere, men jeg håper av hele mitt hjerte at man finner en utvei, enten det blir den ene eller den andre løsningen. Jeg er utrolig glad det ikke er jeg som skal ta den endelige avgjørelsen for jeg tror det blir galt uansett hvilken løsning man går for.