Stort sett er jeg rene pusekatten. Snill og fornøyd med livet. Selvsagt kan jeg bli irritert og forbanner og bruse litt med fjærene, men sjelden at jeg gidder å ta frem stor kanonene for å skyte spurv.
Så hender det at noen trår meg på tærne og jeg har behov for å både rasle med sablene og heve stemmen. Det er likevel en ting som får meg til å være blod og da slå ut vingene i all sin prakt. Det er dersom noen er slem med mine. Dersom mine blir truet eller behandlet dårlig. Da er klørne ute på et øyeblikk og jeg går etter strupen. Det finnes ikke begrensninger for hva jeg gjør for å beskytte dem.
Da de eldste vokste opp hadde vi noen utfordringer med å få et av barna til å fungere optimalt. Der var en kompleks og sammensatt problemstilling som var krevende for hele familien, men vi kom oss styrket gjennom det. Det er likevel helt klart at det aldri hadde gått hvis ikke jeg hadde vært så sta og bestemt på at dette skulle vi klare. Jeg tror det bare var jeg som hadde trua i en periode, og jeg jobbet knallhardt for å komme i mål. Det var en vanvittig bratt lærekurve for min del.
Herregud så ensom, liten og redd jeg følte meg på den tida. Ung og uerfaren mamma, som stod der og talte hele det etablerte midt i mot. Jeg var ung og målbevisst. Det måtte bare gå! Til helvete med rektorer og skolekontor! Vi måtte få det til! Og vi gjorde det..
Det hjalp med å ha ei fantastisk trygg og god helsesøster i bakhode. Helsesøster Henriette som sa de forløsende ord under svangerskapet med Storesøster, akkurat da jeg var som mest usikker på om jeg egnet meg som mor.
-Heidi, du har begge beina godt plantet på jorda og er utstyrt med en god porsjon sunt bondevett! Følg magefølelsen din, så går det nok bra!
Alle skulle hatt ei helsesøster Henriette! ❤️
Årene har gått, og mine har det gått bra med, men så skjer det da. En av mine får ikke den hjelpen de trenger. En har forsøkt å gå tjenestevei men opplever å stå på stede hvil. En av mine har det tungt fordi andre ikke evner å se hva som skjer og hjelpe.
Jeg er åpenbart bare pusekatt på utsiden, for nå er klørne ute igjen. Hornene stikker snart frem på hodet. Øyenfargen nærmer seg rød og jeg værer blod…
Jeg har ikke tatt frem kanonen ennå, men spretterten ligger ladet og klar på bordet.
Du kødder ikke med en mamma fra Tverlandet!!! 😈
