Jeg hører det på lang vei. Barnet som roper og skriker høylydt. Sinne og raseri så det holder. Det er lørdags formiddag på kjøpesenteret. Jeg ser mor og far prøve å stagge barnet, snakke det til rette. Det er ikke bare jeg som ser det. Halve byen ser det også. I mitt stille sinn tenker jeg bare: stakkars foreldre! De prøver alt! Lirker og lokker, men ingenting virker. Bratz! Tenker jeg i det jeg går forbi. Han eller hun skal sannelig bli god å ha med å gjøre når han blir større, hvis ikke de foreldrene får kustus på den lille adrenalin-bunten som raser som besatt. Det tenker sannsynligvis majoriteten av de som går forbi også. Noen sender dem irriterte blikk, andre ser medlidende på dem når de passerer. Sannsynligvis en unison oppfatning at disse foreldrene kunne ha godt av å få besøk av nanny-hjelpen.
Jeg leste et innlegg fra Bergenstidene, debatt, en mor som skriver at dagens foreldre blir styrt av sine barn. Langt på vei er jeg enig med henne, men jeg tenker at det ikke er så krystall-klart som hun fremstiller det.
Vi stiller av og til urealistiske krav til barna våre. Vi har gjerne lest artikkel på artikkel om hvordan vi skal møte barna våre og deres behov slik at de får realisert sitt potensiale på en god måte gjennom oppveksten. Vi som foreldre vil fremstå som at vi har kontroll og er gode trygge rollemodeller som ikke har behov for å korrigere våre barn høylydt i det offentlige rom. Vi føler at vi lykkes ut fra hvor velykket våre barn fremstår.
Det er ingenting som er så leit som når barnet ditt ikke oppfører seg slik du ønsker når man er i det offentlige rom. For min del blir jeg ofte stresset og irritert. Det har hendt at jeg møter noen på butikken og stopper opp for å utveksle høflighets fraser, og Vesla har kommet bort å avbrutt med å be meg om å komme. Gjerne i en litt kvass tone. Det er vel ingen ting som er så irriterende og til og med flaut. Jeg vil at hun også skal fremstå som høflig og hyggelig. At det skal vises at hun kommer fra et møblert hjem. Jeg konfronterer henne sjelden med dette fer og da, med mindre vi kjenner de jeg prater med veldig godt, men vent til vi sitter i blien du! Nå er det sjeldnere at hun gjør dette, for hun begynner jo å bli ganske stor.
Jeg har fem barn. De fire eldste var tripp trapp tresko, og følgelig var det hektisk da alle var små. Det er jo utfordringer med alle barn på ett eller annet plan. Jeg hevder de som påstår at de aldri har hatt noen runder med ungene fordi de må jobbe bort noen uvaner, nok har valgt å overse disse. Jeg husker at det stadig var ting vi måtte stramme inn på fordi det begynte å skli ut når vi var unnfallen til å holde fastsatte grenser. Heldigvis ikke de store tingene som gikk på adferd i det offentlige rom, så det var ikke ofte vi trengte å ta konfrontasjoner med ungene der. Hos oss gikk dette på leggetid, gjøre plikter, gjøre lekser, skippe tannpuss etc. Også den jæ..a språkbruken! I perioder har det hørtes ut som ungene mine var bryggesjauere fra forrige årtusen, men det har vi sannelig kunne takke oss selv for. Eksemplets makt er stor! Når det begynte å skli så mye ut at vi foreldre skjønte at vi måtte stramme inn, var det gjerne flere ting som var begynt å glippe, og dagene var preget av masse konfrontasjoner. Det var fire barn, og masse plikter. Jeg rakk ikke å følge opp alt 24/7, og orket ikke heller i perioder fordi livet krevde min oppmerksomhet på alle hold. Så var det bare å brette opp armene, og stramme inn på unotene som var dukket opp.
Av og til forventer vi himla mye av disse små søte- De skal være rene og pene med sunne verdier. De skal være pliktoppfyllende på skolen. De må gjøre sitt beste med lekser og skolearbeid hele tiden. De skal være en god venn og vise omsorg for alle. Vi vil at de skal være populære og ha mange venner. De skal ikke skille seg ut men ha egen verdi, og de skal ha alt det materielle som de trenger. De skal ha fritidsinteresser. Disse skal være sunne og almenn-dannende. Lista er lang, og forventningene er mange allerede. Det er mye som skal huskes på, og mye som skal gjøres. Mange forventninger å opprettholde.
Tenk på følgende: Vi som voksne skal være yrkesaktive. Vi skal tjene til livets opphold, Du skal samhandle med alle dine kolleger. Funker det ikke kan du bytte jobb. Barna MÅ stå i dette uansett, De kan ikke bare bytte ut medelever om det ikke fungerer. Så kommer vi hjem, vi voksne. Det er middag og litt husarbeid, også følge opp lekser med barna. Ungene skal også gjøre sine plikter, lekser og spise middag. Etterpå kan vi voksne slappe av. Ikke ungene. Enten skal de sosialiseres med venner eller de skal på fritidsaktiviteter. Når de kommer hjem er det kanskje tid til litt avslapping før det er kveldsmat, kveldsstell og natt. Vi voksne har gjerne slappet av hele ettermiddagen og fylt opp energilageret vårt. Ungene er gjerne dønn sliten. Har det hendt noe i livet til barnet som kanskje barnet trenger å snakke om, er det kanskje ikke tid til at barnet kan få bearbeidet dette med de voksne fordi da er det kveld og voksentid.
Vi har laget en dagsplan som passer for oss, men kanskje fylt opp dagsplanen til ungene slik at de er kjempe slitne. Så når barnet plutselig viser drittunge-tendenser er det kanskje for at barnet er sulten, sliten eller trøtt. Tenk på det neste gang du ser mor og far slite med en trassig pode på kjøpesenteret. Poden var kanskje våken klokken syv, og har ikke spist siden frokost. Kanskje er det sult eller tørste som er grunnen, eller kanskje barnet bare har hatt mer behov for en stille og rolig dag hjemme?
Jeg tror at det er så mange forventninger og grenser for ungene at av og til opponerer de faktisk fordi nok er nok! De kan ikke ta ut skillsmisse fordi mamma og pappa ikke forstår hva de mener eller hører på de. De kan ikke bestemme at i dag tar jeg en timeout fra verden og henter meg inn igjen. Vi forventer at de stiller opp på det de skal.
Det er vi som er foreldre som må vurdere hvorfor barnet opponerer mot grenser. Er det atferd fordi barnet kanskje har vært i en situasjon som var vanskelig? Har barnet sovet nok, og spist måltidene? Har barnet tilstrekkelig tid til å slappe av? Har vi laget planer i familien som setter barnet i tidsklemma?
Vesla kjenner nok på det av og til. Det er årsoppgjør og lange dager med mye jobb. Hun er overlatt til seg selv mye med leksene, og det blir så som så med det. Min dagsplan gjør altså slik at hun får mer ansvar for å gjøre lekser, lage middagen sin (varme opp), komme seg på fritidsaktiviteter. Jeg er sliten og har ikke like mye fokus på hva hun sier til meg, Jeg hører ikke etter mange ganger. Dette merkes med at vi blir stadig mer høylytt og amper her hjemme. Det blir dårlige forutsetninger for den gode samtalen, og hun svarer med å tøye på grenser og opponere mot vedtatte sannheter nedfelt av meg. Jeg svarer med å stramme grepet og stille strengere krav til henne. Ting utvikler seg negativt. Nesten så jeg lurer på om hun ikke ønsker å ta ut seperasjon snart…
Det kan være ganske mange grunner til at jeg velger å la henne tøye på grensene, ikke bare at jeg er unnfallende og rett og slett ikke orker enda en konfrontasjon. Kanskje fordi jeg vet at hun ikke rakk å spise middag og er kjempe lav på energi og blodsukker. Eller jeg vet kanskje at de ble sent kvelden før, og hun var tidlig oppe slik at hun nok er skikkelig sliten. Kanskje har hun hatt en opprivende og lei opplevelse som bare jeg vet om, og er egentlig ganske emosjonell.
Nei, vi trenger en endring i hjemmet, og jeg må stå for den endringen. Det er nemlig jeg som må legge tilrette for at hun skal kunne komme i mål med mestringsfølelsen. Jeg må senke forventningene og ta større ansvar. Det er min plikt som mamma! Hun skal ikke trenge å få hele flink-pike-syndromet midt i fleisen, og det er bare jeg som kan lære henne at godt nok er godt nok og det er lov å gi litt faen for henne også!
