Vesla lever i hovedsak med mammaen sin, og det er meg. Det er mye som rører seg i vårt liv, og av og til hender det ting som egner seg på trykk i varierende grad..
Altså, jeg skulle bytte soverom, men ville pusse det opp først. Jeg ville skape en Heidi-oase og valgte litt utradisjonelle farger og løsninger til meg å være. Dette blir et kose-rom, og to-do lista der inne ble mye lengre enn først antatt, og er aldeles ikke ferdig utfylt. Dessverre får jeg ikke gjort noe oppe i Heidi-oasen før storebror kommer å fjerner lampen i taket, for det skal males. Det må gjøres før jeg tar resten. I mellomtiden har jeg faktisk listet ferdig en gang som har stått i to år. Det resulterte i at jeg så hvor slitt yttergangen er. Så da ble den et mål. Er det forresten noen som vet hvor vanskelig det er å få listet pent rundt dører? Og visste dere at det er forskjell på dør-og gulvlister? 🥴 Godt jeg ikke bor langt unna trelast handelen.💸
Vesla ville også bytte rom når hun skjønte «noen» skulle flytte inn å bo med oss. Hun så monn i kontoret eller coronarom 1, som det også kalles siden det var første prosjektet i corona. Ja, da ble det litt ekstra arbeid, rettelse: da ble det no vanvittig økte kostnader på «ungdomsrommet». 💸
Min blivende samboer hadde også lyst å få sette sitt preg på boligen, så rommet jeg flytter ut fra, skal denne få pusse opp etter egen smak. Det er greit å ha en egen hule å trekke seg tilbake til hvis det blir for mye med oss andre.💸
DA måtte det vel holde? Neida, jeg fikk det for meg at jeg måtte pusse opp biblioteket også. Det er noen rosa vegger der inne, og de kan jeg styre meg for. Jeg må bare vente til jeg får solgt unna litt overflod på FB, sånn at det blir bedre plass. I dag går ei matte, en slagbenk og en lenestol. Det blir definitivt mer.
Jeg skal ikke kjede meg nei, og det er helt klart at lediggang er roten til en masse ekstra kostnader! Jeg som tenkte hjemme-ferie var tingen for å fylle opp Buffer-kontoen kjapt og effektivt. Det er helt klart den mest misvisende tanken jeg har hatt.
Når jeg blir ferdig, HVIS jeg blir ferdig skal jeg lage en «hjemme hos..» reportasje fra oss, men jeg kommer neppe til å legge frem noe regnskap på hva det har kostet, det tror jeg ikke jeg vil vite.. Det beste hadde nok vært å hoppe bukk over årets ferie.
I dag dro sukkerungen på Norges idrettsforbund aktivitetsdag. Golf og klatring i klatrehallen stod for tur. Hun gledet seg storveis. Jeg regnet med hun var sliten da hun kom tilbake, og beklaget at vi måtte innom City Nord for å kjøpe en sjampo. Der gikk jeg fem på! Hvordan kunne jeg glemme at den ungen har sort belte i shopping? Urutinert Nilsson! Veeeldig urutinert!
Årsaken til stor-shoppingen er nemlig at hun skal flytte på hybel, derfor måtte hun benytte seg av tilbudene for studenter. Jeg undret meg svært på hvor min eminente 12 åring skulle flytte da.
– Æ skal flytt fra andre til første etasjen. Fra nu tenker æ å bruk kontoret som rom! Siden det mangle endel der inne, bruk æ feriepengan mine på å kjøp inn det æ treng!
Feriepengene? Hvilke feriepenger tenkte hun egentlig på? Jeg hevet øyenbrynene og spurte hva hun mente. Jo, siden jeg får feriepenger av lønna mi, burde jo hun få det samme av ukelønna si! Av og til angrer jeg bittert på at jeg lærer henne slike ting.
Nåja, hun brukte både mine og sine feriepenger, men en del av det skulle kjøpes uansett, resten er nok å anse som en Innflytter-gave fra moderen vil jeg tro.
Jeg kvinnet meg opp og gikk til legen fordi det var på tide å få en status på reproduksjons-hallen! Selv om det er laber drift, bør jo verktøyet holdes vedlike mener jeg. Forbausende nok var det en anstendig tilstandsrapport som ble gitt, og ingen grunn til avskilting. Tross høy alder på produksjonshallen ble det konkludert med at produksjon fortsatt kunne forekomme, så adkomst-bom ble ikke fjernet.
Nu vel, da gjenstår altså fortsatt ei heit fremtid, men legen sa den nok var rett rundt hjørnet. Skulle tro han hadde peiling, for det gikk kun noen få dager så startet jævelskapen.
Hver kveld de siste dagene har jeg vært glo-varm! Jeg svettet og sutret. Det var grusomt. Jeg som alltid har vært århundrets frossenpinne! Døra til terrassen har stått på vid-gap, og med en gang den har blitt lukket har jeg vært kjempe varm! Tross mygg på størrelse av et lite bell-helikopter har jeg hatt dører og vinduer åpne.
Typisk at det skal skje på sommeren når det er varmt ute, men hva kan man gjøre? Naturen må få gå sin gang.
Jeg vasket akkurat stua mi. Varm og svett som vanlig. Dette så ut til å skulle bli min nye hverdag. Da jeg vasket under vinduet gjorde jeg store øyne!
Det er ikke BARE kroppen som har gått amok, for panelovnen stod på 35 varme! Er det rart jeg har vært oppkokt. Det forklarer jo hvorfor det bare har vært om kvelden inne i stua og ikke på soverommet. Døra har jo vært mest igjen for å hindre bellene i å komme inn.
Ovnen er nå av, døra er igjen og kroppen koker ikke over. Kanskje det ikke var gullalderen likevel? Samma det! Når det starter for alvor skal jeg ha hormoner. MASSE hormoner!!!
Det satt langt inne, men det ble en historisk seriersrekke på Bodø Glimt etter at de slo Kristiansund 2-1! De er fortsatt ubeseiret etter 8 serierunder. Jeg så kampen med to venninner, og jeg måtte bare filme de, for dette var ikke en kamp sett i stillhet. Skulle gjerne lagt det ut, men det egner seg ikke for sarte sjeler, men underholdningsfaktoren var HØY! 😂 Ellers har dagen i dag gått til avslapping. Det tar på med nattbading for liten og for stor.
Mimmi-ungen og Lille-Gull kom på besøk, og den lille 2 åringen ville ha Mimmi med på trampolinen. Takk Gud for sikkerhetsnett! Ungen spratt helt vanvittig når han fikk besøk av ei solid muskedundre. Jeg var sikker på han skulle bli vett-skremt da jeg hoppet.
-Mer! MER Mimmi! Du hoppe mer på hoppeline!! Hopp!
Den ungen er ikke lettskremt i såfall, og har han varige traumer etter dette, må han skylde på mamma’n sin som stod flirende å så på. Da de dro ble det litt husarbeid i et hjem som har vært vanskjøttet i godværet. Tid for hjem tenker jeg!
Mor har fått vasket og kastet på rommet sitt, og jeg fylte FB med masse som skulle selges. Greit å selge av overfloden fremfor å gjemme alt bort i skuffer og skap.
Hjemmeferie byr på helt andre opplevelser enn det vi bruker å få med oss. Det betyr likevel ikke at de er dårligere. Tvert i mot!
En impuls-tur til vakre Mjelle gjorde så vi fikk et solid påfyll i minne-banken. Vesla hadde så lyst å dra å bade i kveld. Selv om vi har ei nydelig strand rett ved huset, var det duket for en hyggelig kjøretur med gode venner.
Æ lengta ofte utover te’ Mjelle, Når vintern kommer krypan kaill og kvit For stranda ligg så still oppunder fjellet Og ainna folk tar sjelden turen dit Der kainn æ gå og drøm mæ bort aleina, Om tie som førr alltid e forbi Der kainn æ finn mæ rare skjell og steina, Kvær og ein et støkke poesi.
Det er så vakker og fredelig. Selv om det var andre der også, fikk vi ei snill stund for oss selv. Balsam for såre sjeler..
Tenk at man kan ha det så vakkert her nord. ❤️ Vesla og mamma’n måtte foreviges. Det er lenge siden vi hadde selfie-bonansa sist.
Det er sommer her nord, og vi vet å nyte slike dager. Det er ikke det værgudene serverer oftest.
Tirsdag ble til onsdag, og det var på tide å dra hjem, for selv om vi ikke skal sove bort sommernatta, vil vi jo helst ikke sove bort sommerdagen heller.
Plutselig var den bare der. Det var så vakkert. «Alt blir bra» ❤️Ja, det gjør det og mens vi venter, nyter vi alle de vakre perlene vi har rundt oss. ❤️ God sommer ☀️
Jeg synes definitivt lille storebror burde finne en kjæreste som heter Lykke. Er ikke det er nydelig navn? Jeg involverte han i planene mine. Oppgitt ristet han på hodet og nektet å ta del i planene. Lille storebror var forøvrig enig i at navnet var fint, men mente det var urealistisk å finne en kjæreste utelukkende basert på navn. Hva vet vel han, lille ungen min?
Jeg ba han sende meg noen pene bilder slik at jeg kunne legge ut en etterlysning etter Lykke.
-Mamma! Det e det ei jente skal be om, Ikke mor mi! 😂
Dette var bildet han sendte meg. Tror han ikke at jeg har bedre? Barnebilder kanskje? Hmmm..
Det var ikke mye oppløftende svar å sende mammaen med de beste intensjonene. Jeg skal jo bare finne den beste svigerdatteren som jeg synes VI skal ha. Jeg foreslo at vi kunne sende anmodning til folkeregisteret og spørre pent etter adressen til alle som heter Lykke og som er i passende alder. Med tanke på at jeg har hatt en hyper-ung kjæreste var han tvilende på det punktet om passende alder. Han gjør det sannelig ikke enkelt for meg!
“Lille storebror søker Lykke”
Tro så hyggelig det kunne vært om mammaen fikk finne kjæreste til sønnen? Da hadde han ikke trengt å bekymre seg om vi kom til å gå overens engang. Rampen påstod at det var det han bekymret seg minst om hvis han fant kjæreste. Hørt sånt?
Han påstod han ville finne seg kjæreste selv, men hva er det for tull? Skjønner ikke den rampen at ingen kommer til å ta hensyn til vårt eget beste som meg? Nåja, kanskje jeg heller skulle legge ut en annen annonse.
“Svigermor søker Lykke til Lille storebror?”
Pfft! Han avslo det også. Seriøst! Den gutten skjønner virkelig ikke sitt eget beste.
Hva med bilde av barnehage-bilde av gutten min? Han er riktignok på jobb da..
Det er med tunge skritt jeg går forbi postkassa. Den grønne boksen som jeg begynner å hate så intenst. Den som alltid ødelegger dagen min. Jeg gidder ikke åpne den nå. Dagen min har vært så fin. Kan jeg ikke bare få ha en fin dag før jeg tar alt innover meg igjen? En dag der jeg kan være bekymringsløs? Jeg overser boksen og går inn. Jeg ser småjenta sitte der med et glass melk og noen knekkebrød. Nå rett før middag! Kunne hun ikke ha ventet? Jeg har tross alt laget stramme budsjett på hva vi trenger av penger til mat, og spising utenfor måltidene gjør alltid sånn at det blir dyrere.
-Mamma! Jeg har hentet posten for deg. Det ligger masse brev til deg på bordet!
Den lille småjenta formelig bobler der hun sitter, lykkelig uvitende om klumpen som landet rett ned i magen min. Jeg tar konvoluttene med meg og går mot kommoden i gangen. Åpner skuffa og legger de ned. Det er ikke plass til flere egentlig, men jeg presser de inn. Jeg klarer ikke i dag. Bare makter det ikke.
Denne teksten er skrevet på bakgrunn av en hverdagssituasjon som jeg kjenner godt til. Det kunne vært meg, men denne gangen er det heldigvis ikke det, men til tross for god inntekt har jeg faktisk vært der jeg også. Jeg har også hatt perioder der jeg har klødd meg i hodet og lurt på hvordan jeg skulle klarer alt sammen.
Da alle ungene bodde hjemme var det forferdelig trangt økonomisk, og mine barn fikk ikke dyre moteklær, for det var det ikke rom for. Hos oss var det en ganske tøff situasjon, og den eneste løsningen jeg kjente til, var å jobbe mer og hardere enn alle andre. Det betydde mer lønn til å betale regninger, og lønnsøkning fordi mine sjefer så at jeg prøvde alt jeg kunne.
Årsakene til at jeg havnet der jeg havnet, var mange og sammensatte, og jeg skal ikke komme inn på det, men det kuliminerte den dagen jeg kom hjem fra jobb og det ikke var strøm i huset. Det var så jævlig! Der stod jeg med fem barn og ikke srøm til varme. kjøleskap, vaskemaskin eller til å få ladet mobiltelefonen. Ingenting, huset var bekmørkt. Og ei ubetalt strømregning på 30.000.
Den kvelden tok livet mitt en vending. Jeg ble alenemamma til fem stykker, og min pappa og mamma ble redningen for meg. Fra det øyeblikket de svarete telefonen fra meg, hadde de ryggen min. Jeg hadde noen som hjalp meg gjennom det verste. De betalte strømregningen umiddelbart, men forlangte også en lang samtale om hvordan jeg hadde havnet der jeg var. De krevde at jeg satte opp budsjett og viste at jeg kunne forholde meg til det.
Jeg hadde gruet megsånn for å skuffe dem, spesielt pappa som alltid har stilt krav til at man skal være redelig og fornuftig. Ikke leve over evne. Pappa var ikke sint, men jeg hørte på stemmen hans at han var ganske oppgitt over at jeg ikke hadde sagt noe tidligere. Jeg har alltid stått foreldrene mine nært, men jeg hadde så lite lyst å vise dem at jeg ikke hadde kontrollen over livet mitt. Jeg er oppvokst med å “sette næring etter tæring”, og “den som sparer den har!” Jeg kunne ikke komme hjem å fortelle at jeg ikke fikset voksenlivet på egen hånd, fortelle at det kjentes ut som livet hadde slått meg. Det var så skammelig. Så flaut. Derfor betalte jeg unna når jeg kunne og stagget kreditorene med at jeg lover å betale, jeg må bare få inn lønna først. De vennlige velmenende betalingsoppfordringene ble lagt til side til fordel for de truende varslene om namsmannen. Sakte men sikkert kom jeg i mål, men i fjor vår begynte det igjen å banke på døren med tildels store og tunge ekstraordinære kostnader og da måtte jeg refinansiere hus for å sikre at vi ikke kom i samme elendigheta på nytt.
Det å havne så til de grader på snørra økonomisk, som jeg gjorde da jeg stod der uten strøm, gjør noe med deg. Man føler at man er på bunnen. Det kan ikke bli jævligere liksom. Det finnes ikke et snev av selvrespekt igjen, man er ydmyket på det verste. Man har levd et liv man ikke evner å betale for, og nå er man innhentet av realiteten. Hva er det igjen? Ingenting! Man er redusert til et minimum. Man husker ikke hvordan det var å ha et snev av selvfølelse engang. Også kan man ikke si noe. Det er flaut å være fattig. Være den som sier at man ikke har råd. Man blir utenfor fellesskapet på mange måter.
Nå er det bare meg og Vesla. De økonomiske byrdene har lettet litt opp etterhvert som de store har blitt voksen og flyttet ut. Vi har det faktisk mer romslig på alle måter, samtidig begynner Vesla å bli dyrere i drift. Det koster å ha begynnende tenåring i hus. Ingen tvil om det. Jeg ville at Vesla skal lære at alt ikke kommer gratis i livet. Det er mange motiver for å lære henne dette, men for meg så er det viktig at hun lærer at alt koster, at hun må jobbe for det hun ønsker seg, at hun skal respektere mennesker uavhengig av det materielle, og ikke minst at hun skal være forberedt på at man i perioder av livet vil ha dårlig råd, men vite hvordan man håndterer dette.
Jeg var heldig. Jeg har foreldre med økonomi til å hjelpe meg gjennom det verste. Det er det ikke alle som har. Det er mange som er nødt til å selge unna alt de eier og har, for å klare seg. De er henvist til soialhjelp gjennom NAV, med satser som er skrekkelig tøffe å leve på. Det er ingenting som er så dyrt som å være fattig i Norge. Kostnadene ved å få et inkasso er skyhøye!! Med alt dette som bakteppe, startet vi eksperimentet vårt. Vesla og jeg. Vi skulle leve etter statens sosialnorm for en voksen og ett barn fra januar og frem til juni når feriepengene kom. Jeg tror ikke noen av oss var forberedt på hvordan dette skulle komme til å gå. For hvor vanskelig kunne det være?
Vi gikk så til de gradet på snørra! Ikke EN måned klarte vi oss. Det var noe som hendte HVER måned som gjorde at det påløp ekstraordinære kostnader. Fritidsinteresser og arrangementer i forbindelse med dem, reise i forbindelse med en begravelse, bursdager, corona-utstyr som måtte kjøpes inn til hjemmekontor. Innkjøp til hjemmeskole og naturskole når skolen åpnet. Nye klær til sommeren til en ungen som hadde strekt seg. Vaskemaskin som røyk, eltilsyn med reperasjoner, økt bom og drivstoffutgifter på grunn av redusert kollektivtilbud under corona. Økonomisk bistand til sønnen som ble permittert. Ganske heftig faktisk, og takk Gud for at vi faktisk hadde litt i bakhand, ellers tror jeg vi hadde havnet på skeive igjen.
Hva hvis vi ikke hadde hatt noen buffer? Hvordan ville denne heftige perioden i vårt liv vært da? Vi tok inn alt vi kunne på forbrukssiden, og vi måtte jo ha ny vaskemaskin. Vi måtte fikse det elektriske, vi måtte følge corona-restriksjonene. Vi ville vært på etterskudd økonomisk igjen. Vi ville slitt skikkelig nå. Inkassobyråene ville ansett meg som å være deres gull-kunde.
Ikke klarte vi å spare inn noe denne perioden, og det meste av bufferen vi hadde fra før, gikk til iceing. MEN vi har lært. Vesla leter nå etter billigere alternativer når hun er å handler. Hun begynner selv å sette grenser for at hun har kjøpt nok. Hun fikk Spink (Konto for unge bankkunder i Sparebanken Nord-Norge) nå i mai, og det er for at hun skal begynne å lære seg at pengene skal vare i en gitt periode. Her er det ennå en lang vei å gå, men vi er startet om ikke annet.
Jeg har begynt å kjøpe enda mer brukt. Jeg kager matliste og handler inn mye mer fornuftig. Kuttet å kjøpe jobb-lunsj annet enn til fredagene. da skippes matpakken til fordel for by-lunsj. Vi skrur av lys i rom vi ikke er i, og skrur ned varmen litt. Nå skal jeg forhandle forsikringstilbud, og rente på huslånet. Vi ser hvor vi ender, men det går nok bra for oss..
Til dere andre som sliter, jeg føler veldig med dere, med det er hjelp å få for å komme seg UT av uføret. Man kan nemlig søke NAV om å få økonomisk veiledning, jeg fikk også tilbud om dette. For meg var det ikke veiledningen det stod på, jeg MÅTTE få et beinhardt møte med moder jord for å våkne opp å forstå at jeg ikke kunne fortsette det livet jeg levde.
Ett råd er likevel viktigere enn alt annet. Åpne posten din. Ta kontakt med kreditorene. Bli enige om avtaler for betaling. Ser du at du ikke får betalt i tide, så spør om utsettelse FØR det går til inkasso. Inkasso koster for både kreditoren og deg, og de fleste er veldig positivt innstilt til å inngå avtaler fremfor å kjøre en sak mot deg, for det er både dyrt og tidkrevende. Ring på nytt dersom du ikke klarer å holde avtaler som er gjort. Det vil ta tid, og det er ubehagelig, men det er enda mer ubehagelig å møte hos namsmannen å diskutere betalingsavtaler.
Det kjennes ikke ut som ferie ennå, selv om jeg etter retten har gått på ferie. Vesla og Mimmiungen hadde gjort noe ulovlig i natt. De hadde døgnet. Jeg visste at dette kom til å bli DEN dagen, så om å gjøre å begynne den best mulig.
Pannekaker med nutella til frokost. Sorry alle super-mammaer meg kjernefriske verdier, men her ble de sukker og nutella i bøtter og spann. Jeg gidder ikke late som noe, usunt og godt med andre ord.
Etterpå måtte jeg bøte på elendigheta med 8 km i skogen. Gikk med ei venninne, og skal si lungekapasiteten fikk kjørt seg. Skravling opp og ned fjellsidene. Ikke tull når to skravlebøtter går på tur.
I ettermiddag har jeg hatt et svare strev med å holde de to frøknene våken. De ville bare sove litt. Men helt om natta betyr helt om dagen. Klokka åtte var det kveld på de to fine, da sloknet de.
Ettermiddagen har vært produktiv da. Det står nå en full henger klar til å kjøres bort. Hagen er klar til klipp, tenker jeg får plage naboen ut på ettermiddagen i morgen.
Nei, det kjennes ikke ut som ferie. Jeg har hatt pc’n oppe et par ganger i dag, men tvunget meg til å legge den ned igjen. JEG SKAL IKKE JOBBE!! Men det er jo lov å følge med på hvordan det går… 😇
Alle som kjenner meg vet at jeg ikke er spesielt opptatt av designer møbler, interiør, merkeklær, sminke designer merker eller designer sko. Det er sånt som er helt uvesentlig for meg. MEN sko… Holy Molly! Jeg elsker sko. De trenger ikke koste noe eller ha noe spesielt merke. Det viktigste er at jeg liker skoene. Når jeg ser et par sko som jeg liker, kribler det i magen. Må ha de! Bare MÅ ha de!! Jeg har litt sko! Av og til må det ryddes i de, og i dag var dagen. Jeg ryddet og ryddet.
Problemet mitt er at jeg aldri har råd til å kaste sko. Jeg kan jo få bruk for de, eller så er de så gode at jeg bare ikke har lyst å kvitte meg med de.
I dag måtte jeg gå over alle skoene og sjekke status. Jeg har nemlig sagt at skal det kjøpes inn flere sko, må først noen gamle forlate huset. Så det betyr vel at jeg kan dra på shopping igjen, og jeg vil ha SKO!!!
Vesla elsker skoene mine, og har arvet noen. Det er godt å gi bort, for jeg hater å kaste sko. Hun påstår hun føler seg som en prinsesse når hun bruker dem.
I dag hadde hun photo-shoot med Mimmi-ungen. Skal si de er flinke de der to fine..
Herlighet det håret til Mimmi-ungen! Der så vakkert at jeg blir helt matt.. <3
