Vesla lever i hovedsak med mammaen sin, og det er meg. Det er mye som rører seg i vårt liv, og av og til hender det ting som egner seg på trykk i varierende grad..
Den som hadde hatt skills som konditor altså! Det hadde gjort seg. Konfirmasjonen til Vesla nærmer seg med stormskritt, og jeg holder på å legge de siste puslespill brikkene til feiringen på plass.
Det er siste gjeldsarving som skal til pers, så her gjelder det å gå all inn. Bunaden er brodert, lokale er skaffet, maten er under planlegging, pynt er kjøpt, det samme med lys og servietter. Kakene er delvis avklart. Ennå gjenstår mye, men masse er alt på plass. Bare ikke konfirmasjons kaken. Den er det ennå ingen som vil påta seg. Jeg vet sånn høvelig hva jeg vil ha, men spørsmålet er om jeg klarer å finne noen som kan dekorere slik jeg vil ha den. Jeg har googlet og lett helt til jeg fant den ultimate kaken. Den var så vakker, men ikke sjans om at jeg kan lage den. Det går ikke. Det er greit at jeg tidvis er litt sånn Pippi Langstrømpe, men det blir rett og slett Mission Impossible. Jeg svir jo fortsatt vann!
Tenk å kunne laget noe så vakkert? Da hadde jeg vært tynn som ei flis, for jeg hadde ikke hatt samvittighet til å spise kaken. Hadde bare blitt sittende å beundre den. Nei, det er ikke spesielt sannsynlig, for den hadde nok glidd ned den også.
Nå går dagene unna, og uka består stort sett av mandager og søndager. Det blir ofte sånn når helgene fylt til randen med aktiviteter. Vi hadde konfirmasjons-greier fredag, og jeg har årsoppgjørs helg, med kontoret helt for meg selv i helgen. Heldige meg. Vesla har poms-helg som betyr trening, trening og trening. I går var det 8 timer trening, men i dag er det heldigvis bare seks. Når hun trener så mye, tenker jeg det er lurt å få tid til et lite avbrekk med andre ting, så jeg ble glad da hun prioriterte noen timer med venninne-tid i går. Siden hun skulle opp tidlig i dag, ringte jeg henne før ti, og ba henne komme hjem. Det er viktig med en god hvile.
Jeg er litt bekymret for tidsskjemaet akkurat nå, men trøster meg med at det bare varer til etter påsken. Da er det tilbake til et vanlig aktivt liv. Både Vesla og jeg liker at det skjer noe, men mamma’n syns kanskje det skjer litt vel mye. Jeg bruker å be henne koble litt av mellom slagene, og det gjør hun.
Selv om jeg kan forsikre aldri så mye at Veslas engasjement ikke er “foreldre-motivert”, er det garantert nok av de som tenker at “hun der Heidi” pusher ungen sin foran seg, og lever sin tapte barndom gjennom datteren. Jeg kan forsikre at jeg aldri drømte om hverken ballett eller drill! Not my cup og tea!
Så hvor motivasjonen til Vesla kommer fra, er uvisst, men jeg tror helst den er godt forankret i henne selv.
Det ble bevist i går da hun kom inn gjennom døren i går, gikk rett på badet, og tok på seg dansetøyet igjen. Etter åtte timer trening med resten av gjengen, la hun på en og en halv time ekstra med terping på enkelte rutiner og hopp for seg selv.
Jeg synes stort sett det er greit at hun trener hjemme og snur opp ned på stua mens hun holder på, men i går var jeg så sliten at jeg bare ville se film i fred og ro. Jeg fant nyeste Top Gun filmen og satte meg godt til rette, nå skulle det nytes. Det var ikke så enkelt. Vesla hoppet og spratt rundt på gulvet, Daisy trodde det var en lek og prøvde å sprette rundt sammen med henne, og Monty pilte rett bak i tilfelle han skulle komme i posisjon til å få en lidderlig omgang med pelsprinsessa.
Jeg satt å så på galskapen mens jeg pistret og klaget for at jeg ikke fikk se i fred, men til ingen nytte. Det var full aktion på gulvet. Hadde noen sett inn til oss akkurat da, hadde de nok tenkt sitt. Huset ville blitt kjent som huset med de gale i!
I går gikk Bynatt av stabelen i Bodø. BYnatt arrangeres av menighetene i Bodø og Norges KFUK/KFUM, og er en kjempeflott festival for årets konfirmanter og andre ungdommer fra menighetene. Vi foreldre ble oppfordret til å jobbe dugnad, og jeg meldte meg til siste vakta på kvelden. UTROLIG URUTINERT av en femte gangs konfirmasjons mamma. Det medførte at det ble skikkelig sein-kveld på oss.
Jeg ble tildelt det ærefulle oppdraget med å være på vaktlaget ved hovedinngangen. Der var det stille og rolig, men veldig kaldt! Døra gikk jo opp konstant, og det var iskaldt ute. Rett før festivalen var over, kom det fem staute karer og ville inn. Jeg forsøkte å nekte siden de ikke hadde festival-armbånd, men de påstod at siden de var så snille og staute, måtte de få komme inn. Jeg var skeptisk, men siden det stod politi på ryggen, ga jeg etter til slutt.
De gikk inn blant ungdommene og snakket med dem. De gjorde ikke mye ut av seg som jeg så, var bare synlig. Det var utelukkende positivt å ha de der, og de stod sammen med ungdommene og så på avslutningsshowet.
Da Vesla og meg kjørte hjem, snakket vi om kvelden, og plutselig spurte Vesla hvorfor politiet hadde vært der. Jeg forklarte at de er der for å forebygge og gjøre ting trygt og godt. Det er viktig at de er for å forebygge vold og rus blant annet. Vesla nikket og var enig. «Æ syns bare det va litt rart da de ville se i baggen min!»
Det viste seg at de hadde kommet inn i yttertøy-garderoben, og snakket med henne. De spurte om å få se i baggen, og det så hun ingen grunn til at de ikke skulle få, så hun åpnet den. Der lå det danse-tøy og sminke. men ellers var alt greit. Hun hadde vært alene i garderoben så jeg lurte på om hun syntes det var skummelt. Vesla så bare dumt på meg. «Nei, Koffør sku det vær det?»
Tankene gikk til den ungdomsklubben på Sørumsand, der det hadde vært fyrt av fyrverkeri inne, og politiet kom. Det gikk ikke like smooth. Riktignok hadde de vært bevepnet, og tatt bilde av alle guttene for å finne gjermimgsmennene. Da var det en pappa som ikke var helt fornøyd med politiets håndtering, og kom med kritikk i Nettavisen. Jeg vet ærlig talt ikke om politimennene som kom i går hadde våpen, det la jeg ikke merke til. Det eneste jeg bet meg merke i, var at det bare var menn som kom. Det kunne vært et fint signal om det kom en dame også, men det er forsåvidt uvesentlig.
Jeg har fortalt Vesla at politiet er i bybildet for vår sikkerhet. De vil alltid gjøre det de kan for at vi skal bo i en trygg by, og de vil hjelpe oss når vi trenger det. Vesla var overhode ikke hverken skremt eller engstelig etterpå. Hun var bare nysgjerrig på hvorfor de hadde vært der, og når jeg sa det var forebyggende, trakk hun bare på skuldrene og slo seg til tåls med det.
Et møte med politiet trenger ikke være skremmende for ungdommene, i såfall ikke når alt er ok. Selvsagt er det alltid noen som vil være engstelig, men det viktigste vi voksne gjør, er å fortelle om politiets funksjoner, og at det ikke er ille å bli stoppet av politiet hvis man ikke har gjort noe. De gjør bare jobben sin, og at de stopper og kontrollerer oss betyr bare at de kanskje kan stoppe noen som kanskje behøves å stoppes.
I dag har mor og datter hatt tidenes foto-shoot. Vi holder på å lage innbydelsene til konfirmasjonsfeiringen, og trengte noen nye bilder. Planen var å stå ute i gnistrende snø og sollys, men da hadde jeg ikke tatt høyde for hvor vi bor. Her var det nemlig vått, kaldt og grått ute i dag. Da måtte vi ha en plan B.
Hvorfor vi ikke bare ventet på riktig vær, er vi ikke riktig sikre på, men vi dro på Jektefartsmuseet for å ta bilder i utstillingen. Vi startet i det minste der. Vesla var iført ballett-tøy, og vi tok utrolig masse bilder. Etterpå gikk vi ut for å ta noen bilder der også. Selv om jeg var fullt påkledd holdt jeg på å fryse feil på meg, så stakkars Vesla… Hun var sporty nok, og poserte selv om det var bitende kaldt og skikkelig sur vind..
Det var mange som var ute å gikk søndagtur, og jeg tror de tenkte sitt da de så den stakkars unge stå ute å fryse feil på seg mens mammaen gaulet: “Ett til! Bare ett til!” gjentatte ganger. Jeg hadde lovet henne et besøk i kaféen når vi var ferdige, så da var hun ikke vanskelig å be. Da vi var ferdige holdt jeg løftet, og vi gikk inn for å kose oss litt, og for å se litt på bildene jeg hadde tatt. Seriøst! Jeg må være den dårligste fotografen i mils omkrets. Det var så mye merkelige vinkler på bildene, og så manglet det en hånd her, og en fot der. Det er garantert ikke jeg som skal ta bildene av henne i konfirmasjonen. Det er helt sikkert. Når jeg så over bildene, så jeg etter at hender og føtter var kommet med, og at det så høvelig greit ut, men heldigvis sjekket Vesla ekstra etter. Det er jo tross alt hun som er motivet…
Jeg skulle ha henne til å gjøre noen litt halsbrekkende manøvrer i vinduet, og syntes egentlig de bildene ble høvelig gode. Håpefulle var ikke enig, og zoomet inn så jeg kunne se hva hun mente…
Herlighet som vi lo! Ungen ser jo vettskremt ut, og hun var sikkert det også, for hun påstod det føltes som hun skulle falle ut av vinduet hvert øyeblikk. Jaja, det ble som det ble, men noen av bildene ble faktisk fine, også når vi zoomet inn på dem, så da har vi hvertfall noe som kan brukes hvis vi ikke snart får nysnø og gnistrende sol..
Det var så deilig å skulle ha en rolig helg uten noen planlagte aktiviteter. Værgudene har slått seg vrangen, så det er skikkelig inne-vær. Alt ligger til rette for ei god bok, noe god mat og kanskje en film eller noe slikt.
Helt fri for aktiviteter har det forresten ikke vært. Vesla har hatt danse-dugnad på et kjøpesenter. Det hadde ikke hun noe i mot, for å danse er noe hun gladelig gjør, og scene-skrekk har hun aldri når det kommer til nettopp dans.
Ja, så fikk mor tid til litt shopping på toppen av det hele. Noe måtte jeg jo gjøre for å få tiden til å gå. Mor fikk ny bukse og skjorte, og Vesla fikk ny bukse, noen topper og nye trenings thightser. Egentlig burde jeg få treningstøy på blå resept, for jeg tror jeg har brukt enorme summer på treningstøy, joggesko, fotballsko, danseutstyr, leggskinner, fotballer og ikke minst håndballer, opp gjennom årene.
Da Snuppa drev med håndball måtte hun stadig ha nye håndballer, rett og slett fordi de ble utslitt. Jeg husker spesielt hun ba meg kjøpe en bestemt type ball, og jeg dro for å kjøpe den. Heldigvis fant jeg den riktige, og gikk for å betale. ÅTTE HUNDRE KRONER! Jeg fikk hakeslipp, og trakk bare kortet i forfjamselsen. Vipps! Så hadde hun den kuleste ballen på laget, og moro-kontoen min var tom. Da lærte jeg meg ALLTID å spørre hva det kostet før jeg sa ja til noe som helst!
Vesla kom ned fra andre etasjen i et sabla tempo, lettere hysterisk. Et stakket sekund vurderte jeg om det brant noen steder eller om hun hadde kuttet av seg en arm eller en fot. Norge var i slutt-minuttene av kvartfinalen, så jeg klarte nesten ikke å rive øynene fra skjermen da jeg spurte henne hva det var.
“Det e nå som flyg oppe på rommet mitt! Det e større enn ei humle, men minna om ei flue, den e diiiger! Du må kom å dræp den!”
Jeg blikket henne hånlig, (jada, jeg kan det jeg også), og så spurte overbærende om hun ikke bare kunne ta en avis og så gå opp å knerte den. Vesla ble plutselig veldig liten og redd og sa hun ikke turte å gå opp alene.
Jeg tok en øyenbrynsdans av de sjeldne, og den etterlot ingen tvil over hvor latterlig jeg syntes det var, samtidig som jeg ble litt urolig. Hva pokker kunne det være som surret rundt på rommet hennes?
Norge tapte.. Jeg var ikke direkte euforisk da jeg gikk opp sammen med henne. Jeg var dog bevepnet med en avis. Forsiktig lot jeg blikke gli over rommet, men jeg så ikke noe til monsteret. Det jeg derimot så, var et himla rot. Fanden tok meg, og da jeg åpnet vinduet satte jeg i gang med en tirade om at alt av utøy ville komme inn der fordi det ikke ble ryddet. Papir og søppel er et eldorado for….
“MAMMAAAAAAA!”
Vesla vrælte mens hun pekte i taket. Der oppe i skråen fløy det en søt, liten husflue som nok nettopp hadde våknet, for det var så vidt den hadde fart der den surret rundt. Unge lovende hadde sprengt trommehinnene mine, og alt av naboer trodde nok det var sivilforsvarets sirener som gikk, for Veslas volumknapp var på max!
Jeg tok mitt våpen og smekket den lille rakkern, og det var det. Vesla var alt på tur ned trappa da det var over, så jeg ba henne komme tilbake og slutte å være så latterlig, men fanden hadde fortsatt et godt tak på meg, og jeg har unektelig vært litt over middels irritert fordi hun ikke har vasket rommet på flere uker.
” Du vet det, at småkryp og insekta finn sæ best tilrette i støv og skitt. Dess mer rot og søppel, jo bedre trives de og fleir blir de! Insekta i dag, rotta og mus i mårra!
Neida, det var kanskje ikke spesielt pedagogisk av meg. Jeg skjønte det når tårene stod i øynene hennes mens hun kjempet mot panikken, men samma det vel? Det ble jo ryddet og vasket i rekordfart. Målet helliger midlene tenker jeg.
Så er det tid for det mer seriøse innlegget om å bruke egne barn i SoMe, eller i hele tatt la barnet bli eksponert. Som jeg skrev før i dag, har jeg brukt Vesla én gang i en reklame, og det var rett og slett en kjempe dum feil. Gjort er gjort, og lært er lært.
Helt enig i at barn ikke skal brukes i reklame for foreldrenes gevinst, men hva når barna ønsker det for sin egen del ? Lovnad om en slant penger og å få beholde et klesplagg kan være forlokkende nok. Jeg er fullstendig klar over at barna ofte kun ser en glamorøs side, og ikke evner å se medaljens bakside, men hva hvis drivkraften i barnet er større enn som så?
Vesla selv ønsker å prøve seg som modell. Hun gjorde i hvert fall det for inntil ett år siden. Hun elsker mote, sminke og alt det andre stasjet som hører til. Det poseres og knipses i øst og vest, prøving og feiling.
Så langt har hun ikke fått lov å melde sin interesse noen som helst steder, men hvor lenge kan jeg holde henne tilbake hvis lysten vedvarer? Når skal man si at hun har medbestemmelse på dette område? Akkurat nå har jeg bestemt at skole og sunne fritidsinteresser skal prioriteres først, så får vi se om det er noe hun har lyst å prøve seg på senere. Det er altfor mange unge som har fått knust drømmene sine fordi de ikke har prioritert skolen når de burde, for det er et trangt nåløye å komme gjennom når det gjelder å bli modell. Det ligger nok mange knuste drømmer om modellyrket rundt i de 1000 hjem.
Jeg har mange betenkeligheter rundt det å la Vesla få de siste barne- og ungdomsårene i modell miljøet. Da tenker jeg på kroppspress, rusproblematikk og ikke minst at det er et miljø som først og fremst bedømmer ut fra eksteriøret på mennesker, ikke tankesett eller verdier og integritet. Det er så langt fra det levesett jeg synes er mest verdifullt som det går.
La oss da si at Vesla skulle komme seg inn i denne industrien. Hva da med veiledning inn i en voksen verden? Hun kan få en økonomisk frihet som gjør at det er mer bekvemt å leve i nuet fremfor å utvikle seg for fremtiden. Så er det all eksponeringen i media. Vil hun benytte seg av ballasten hun har fått med seg hjemmefra, eller vil hun utvikle lojal konformitet mot bransjen? Hvilke verdigrunnlag vil hun sitte igjen med etterpå?
Uansett vil jeg ikke uten videre la henne ta steget inn i den verden akkurat nå. Da er det dobbeltmoralsk at jeg velger å eksponere henne via bloggen. Jeg mener altså arrogant nok, at jeg pr. nå er den som er best egnet til å selektere hva som skal deles fra hennes liv og ikke. Jeg har tatt eneretten på det. Jeg hadde det vel og merke frem til hun ble 13 og entret det digitale universet på egen hånd.
Likevel lever vi i en symbiose. Vesla har veto. Jeg har veto. Hvis en av oss finner noe som vi synes er upassende, skal det bort! ASAP ZULU HONOLULU! Vi har også gjensidig gjennomlesnings rett og plikt. Det er kanskje ikke optimalt for andre, men det fungerer ganske greit for oss. Så får det være med dobbeltmoral og andre moralske pekefingre. Jeg må gjerne fremstilles som «Mommy dearest” og ja, jeg hevder langt på vei at når det kommer til dette, vet mamma best.
Vesla måtte selvsagt pose i trappen hos Vicoria’s Secret i London.. (selv om det er utviklet av en dude!)
Jeg har flere ganger motsatt meg merkelappen som mammablogger, og mener dette heller er en protest mot mammablogger, men det virker som dette er en merkelapp som blir hengende ved meg enten jeg vil eller ikke. Selv om jeg er en noe motvillig mamma-blogger, må jeg bare innrømme at jeg eksponerer mine tre yngste barn på bloggen. De to eldste vil ikke, og det respekteres. Men Lille Storebror, Snuppa og ikke minst Vesla er eksponert. De to første er myndige, og dermed uproblematisk i det de godkjenner alt som omhandler dem. Det gjør forsåvidt Vesla også.
Gjennom noen år nå har jeg delt bilder av hverdagslivet og fortalt litt om livet vårt hjemme. Vesla har unektelig vært et hyppig brukt motiv, men har selv fått bestemme om jeg får legge ut bildene eller ikke. Hun har selv kommet med innspill til innlegg, men det er en god del som ikke har blitt skrevet nettopp fordi det vil utlevere personlige deler av livet hennes. Noe som kan virke gøy i dag, men kleint i morgen. Så kan vi diskutere til det kjedsommelige aspektet rundt om dette er greit eller ikke, og om hun er gammel nok til å ta slike avgjørelser.
Nå annonserer jeg veldig lite, men jeg har også gjort et feilskjær når det gjelder Vesla og promotering i reklame. Vesla trengte ekstra D-vitaminer, og jeg skrev en reklame for dette. Ikke den største synden, men utrolig klønete gjort. Det er eneste reklamen hun har vært brukt i.
Jeg ble meldt til barnevernet fordi jeg blogget om henne. Det var en kjip erfaring, men bloggen ble «friskmeldt» etter samtaler med meg og henne. Likevel er det ikke noe jeg unner noen å oppleve, men som en venninne så pent sa det, « .. når misunnelsen er større enn kjønnsdrifta..» Grunnen var at Vesla ble eksponert i en blogg hvor aspekter av voksenlivet også ble omtalt.
Om noen måneder er Vesla 15 år. (Helt sinnsykt å tenke på, for jeg syns jo nettopp hun var et lite gult bustehode som var høyt og lavt overalt) Som 15 åring er hun faktisk så gammel at hun kan gå på kino alene, melde seg inn i foreninger og trossamfunn, og bestemme over egne penger som hun tjener. Hun er faktisk også gammel nok til å få straff dersom hun bryter norsk lov. Forbudet som Venstre fremmet skal gjelde barn under 15 år, så jeg må bare skynde meg å eksponere Vesla FØR loven kommer, for jeg vil jo også ha omtale!!!
Jeg forsøkte å lage et «intervju» med henne om det å være det ultimate influenser-barnet, men det floppet fullstendig. Hun sa de feile tingene og forholdt seg overhode ikke til hverken manus eller andre instrukser. Jeg la noen av klippene på Instagram til skrekk og advarsel mot å bruke barn i reklame. De ødelegger ALT! ( JADA! Det ble lagt ut med hennes tillatelse!) Influenser-barnet var svært lite mottakelig for å vise frem det intellektuelle og seriøse ved oss.
Men da jeg spurte om jeg også kunne få sørge for å dokumentere at man kan bruke barna til å lære ting, f.eks om sex, svarte hun bare enkelt: «Ja, men ka e det du treng å vit mer om?»
Nei, jeg blir neppe rik på den ungen, og jeg tenker jeg er glad jeg har en lønnet jobb på dagtid, ellers kunne det blitt magre tider i heimen, og Vesla egner seg definitivt ikke som noe influenser-barn man kan tjene penger på. Til det har hun altfor mange selvstendige meninger om hva som er greit eller ikke.
Selv om jeg har hatt to uker arbeidsfri i jula, er det godt at det er helg igjen etter årets første arbeidsuke. Jeg har konstatert at kroppen min har fått post-corona sjokk. Det ble så vanlig med et roligere tempo, så når alt åpnet opp igjen, var jeg ikke vant til det tempoet jeg hadde pre-corona. Derfor var det ei veldig sliten dame som tok juleferie.
Når nyåret kom var jeg uthvilt, og klar til å ta fatt igjen, men i år har jeg tenkt å nyte alle helgene så godt det går. Da skal jeg samle energi. Så denne helga var kjærkommen.
Vesla har hatt ei spennende uke, og var sliten da hun kom hjem fra skolen. Det ble bare litt taco så flatet hun ut tidlig på kvelden. Det var bare å la henne sove, for denne helga har hun treningshelg. EM i Poms i Milano nærmer seg med stormskritt. Tenk å få reise til Milano og representere Norge! Det tror jeg blir en opplevelse hun kommer til å ta med seg resten av livet, men først må det trenes!
Jeg skal bli med til Milano sammen med henne, for tro ikke at det blir noen mindre opplevelse for mammaen. Da er det sånn at treningshelg betyr at mamma må stå opp med håpefulle og stille opp som privatsjåfør. I mars braker det løs for alvor, så nå gjelder det å stå distansen med henne.
Snakk om å være trøtt! Hadde det ikke vært for at Hårball 1 herjet så mye at Hårball 2 våknet, så hadde Mamma 1 forsovet seg. Men, jeg våknet altså i siste liten.
Jeg kan IKKE fordra å ha dårlig tid, så ting måtte gå radig da jeg omsider kom meg opp av senga. Egentlig skulle jeg kjøre med Snuppa, for hun skulle til byen for å gi blod, men hun måtte dra før meg for å rekke timen.
Det er noe nobelt og edelt over det å gi blod. Være med å redde liv. Blod kan ikke fremstilles, så de som trenger blod må få dette via blodoverføring. For hver halvliter blod som blir gitt, kan tre pasienter få hjelp! For pasienter som er kritisk skadd eller alvorlig syke, er det livsnødvendig med blodoverføringer, så det er en viktig samfunnsinnsats å gi blod. Jeg kan dessverre ikke gi blod, og det er litt leit, for det er et område jeg gjerne ville bidratt på, så derfor er jeg ekstra stolt over at Snuppa er blodgiver. Hun er med å redder liv.
