Vesla lever i hovedsak med mammaen sin, og det er meg. Det er mye som rører seg i vårt liv, og av og til hender det ting som egner seg på trykk i varierende grad..
I dag er dagen laget vårt har jobbet så intenst mot. I dag er det Norge mot resten av Europa, og masse norske utøvere som virkelig skal trø til! Selv jeg våknet med sommerfugler i magen! I dag…
Bedre ble det ikke da Vesla ringte og så jeg hadde utøvepasset hennes i veska. I vill panikk løp jeg gjennom dusjen og kastet meg inn i en taxi! Nå hastet det.
Traff på den hyggeligste taxisjåføren som kjørte alt hva han klarte, og jeg kjente skuldrene kom tilbake der de skulle være. Da vi kom fram var laget akkurat kommet, men ingen Vesla stod å ventet. Hun hadde brukt sitt mest sjarmerende smil og sa hun hadde glemt det, men fikk komme inn likevel. Snakker om! Så nå skal vi bare vente, restituere og slappe av før jentene skal til pers. HEIA VÅRRES ONGA!!!
Nå er jeg klar for en ny dag i hallen sammen med Vesla og de andre utøverne. Det er hyggelig å være litt med de andre foreldrene. Jeg ble spurt hvorfor jeg ikke bodde på samme hotell som de andre, og det svaret er to delt. Det er bra for Vesla å få litt tid uten at mammaen er i nærheten som passer på at alt er på plass. Hun er så gammel at det er fint for henne å erfare at hun klarer seg på egen hånd. Den andre grunnen er at jeg er så introvert at jeg trenger en pause fra andre mennesker og få lov til å være i min egen boble en stund. Det er litt vanskelig når man bor på samme plass. Jeg mener ikke at jeg er fullstendig einstøing, men jeg behøver å gjøre ting uten å spørre andre hva de synes eller hva de vil. Med andre ord må jeg ha litt egotripp inn i mellom slagene.
Vesla hadde en flott dag i går. De dro til Verona, og gjenopplevde kjærligheten mellom Romeo og Juliet. Største opplevelsen i følge håpefulle var likevel et besøk på Sephora. Sephora?! Herlighet det eplet har falt langt fra min del av stammen, for jeg kunne ikke drømt om å bruke en halv dag inne på et parfymeri, om det så er aldri så bra! Visakortet hennes var rødglødende etterpå, så det er skikkelig pengemaskin altså!
Jeg har ikke kjøpt noe som helst utenom mat og drikke, men nå var ikke shopping målet mitt heller da. Det orker jeg ikke bruke tid på når det er så mye annet fint å se her. Da jeg snakket med Snuppa på telefonen minnet hun meg på feriegave, men det orker jeg ikke. Det får bli noe snop fra taxfreen bare.
Nå er frokosten inntatt, så gjenstår det bare å pusse litt tenner før jeg begynner å orientere meg mot Montichiari igjen. Jeg lurer på om de la EM hit fordi området er Kulturhovedstad i år? For det kan ikke være fordi det er enkel logistikk å komme seg dit. Jaja, blir det for ille setter jeg meg i en taxi. Verre er det ikke.
Jeg følte meg unektelig litt som en fisk på land akkurat der jeg satt på morgenkvisten. Litt små-forvirret og vimsete! Planen var å komme seg i hallen, men det var ingen vits for jentene skulle være skjermet fra masete foreldre.
Det medførte at jeg måtte ty til plan B. Plan B var ikke lagt, så da ble det improvisasjon. Ut på oppdagelsesferd! Jeg hadde ikke før hoppet ut av bussen før Vesla etterlyste meg. Hun ville være med! Da ble det rundtur på oss to, med lunsj og severdigheter. Det tok ikke så lang tid, for Montichiari er en liten by og siden det er helligdag, var det meste stengt.
Midt i gåturen møtte vi på det franske landslaget, og de lurte på om ikke Vesla kunne gjøre et hopp sammen med to av deres dansere, mens treneren filmet.Vesla var usikker, men lot seg overtale til slutt. Nå fikk jeg bare bildet bakfra og på skrå, men jeg fikk i det minste et bilde av stuntet. Vesla syntes det var litt kleint, men hun var sporty nok til å stille opp.
I kveld var det åpningsseremoni, og da må man jo pynte seg for anledningen!
Det var ikke fritt for at mamma’n hadde en anelse Kleenex-faktor da jentene defilerte inn i hallen. Plutselig gikk det opp for meg hvor stort dette egentlig er. Vesla er med på et EM! Nå er det bare å krysse fingrene for at laget gjør det bra når de skal på parketten på søndag.
Jeg er ikke tilhenger av husarrest eller roping og skriking hjemme når Vesla bryter regler, men jeg går ikke av veien til å fjerne goder når hun bevisst bryter reglene vi har blitt enige om på forhånd. Hvorfor kan ikke bortfall av privilegier være det samme som straff? Det er jo en konsekvens for dårlige valgt?
Vesla var ute med noen venner her en kveld, og vi avtalte inne-tid litt etter det hun vanligvis har, og likevel kom hun enda en time senere. Det er faktisk litt uvanlig kost at hun ikke kommer hjem når hun skal, og jeg kjente jeg ble klin forbanna mens jeg ventet på henne. Ikke for det, hun ga beskjed om hvor hun var og hvem hun var med, og jeg fikk kontakt med henne hele tiden. Prinsippet var at det var i seinest laget, og vi hadde avtaler morgenen etter.
Konsekvensene var drittsur mamma og inndratt telefon i 24 timer. Vesla tok reaksjonen på strak arm, men bestemte seg for å endre koden på telefonen før hun ga den fra seg. Etter at mammaen hadde frest fra seg og telefonen var lagt bort, var det bare å tilpasse seg et liv uten det teknologiske mirakelet. Siden hun skal ut å reise hadde hun behov for å bruke telefonen, derfor var 24 timer mer enn nok denne gang.
Jeg vet ikke hva jeg tenkte på da jeg innførte en slik straff, og hvem som egentlig ble straffet, er jeg heller ikke riktig sikker på. Vesla var plutselig tilstede i alle øyeblikkene i løpet av dagen. Hun skravlet og sjorret rundt meg hele dagen, og jeg var passelig ør i toppen av urokråka som gikk rundt meg og sang, skrålet, laget parodier og ikke minst kverulerte på alt og alle. Det var lykken i livet da jeg kunne gi tilbake telefonen. Endelig skulle jeg få ørens fred!
Problemet var bare da hun skulle logge på igjen. På ett eller annet vis hadde hun klart å trykke feil på koden flere ganger, og til slutt var telefonen låst for flere timer.
Etter mye plundring endte det opp med at vi måtte kjøre til byen for å få hjelp til å åpne opp telefonen, og hvem tror dere måtte betale for den skøyen? Neste gang Vesla skal få konsekvenser for noe skal jeg tenke meg godt om og forsikre meg slik at det ikke går like mye ut over meg!
For en artig dag jeg hadde i går! Det var helt uventet, for når du drar på dugnadsarbeid er det i beste fall hyggelig og sosialt, men sjelden morsomt. Det var det i går under vårens vakreste ballett-eventyr.
Jeg skulle være vakt i en garderobe, men ikke i samme garderobe som Vesla sine partier. Jeg var med de små. Bortsett fra at det var hektisk når alle skulle signeres inn og hentes, så var det ei super økt. For det første var de utrolig herlige, men masse liv og røre. Noen gruet seg, for de hadde aldri stått på scenen før, og atter andre var propp full av adrenalin og kunne ikke komme seg fort nok på scenen. De ville bare danse!
De var så søte at de var til å få hull i tennene av. Jeg storkoste meg. Bortsett fra å passe på de, og sørge for at kostymene var på plass til de skulle på, skulle vi også følge de opp Backstage og sørge for at de var klare. Jeg fulgte opp noen partier, og ble slått av profesjonaliteten som var der. Konsentrasjonen, timingen og det store korpset som jobbet i kulissene. Det var rå tøft! Jeg skjønner plutselig mer hvorfor Vesla elsker å danse. Det var som en ny verden åpnet seg for meg bare ved å få være tilskuer til alt som foregikk.
Jeg fikk et glimt av Vesla mens hun ventet på å gå på, men hun var så konsentrert at hun enset meg ikke. Akkurat da kjente jeg at det sved litt i øynene, og jeg var så ufattelig stolt! Stolt fordi mitt barn får være med i et så utrolig flott fellesskap med 500 andre dansere. De var så flinke!
Vesla har vært i dansebobla ca.25 timer på tre dager, og hun har hatt det kjempeflott. Hun pratet som en foss om alt som hadde hendt, og alt hun har opplevd. Det var ei sliten men lykkelig jente som dro hjem sammen med meg, og alt i bilen på tur hjem snakket hun om hvilke dansetyper hun nå vil utforske.
Noe sier meg at det neppe er siste gang jeg skal være på dugnad, for dette var skikkelig gøy!
Ei covid-uke med fravær fra kontoret merkes godt. Det resulterte i en heftig timeplan på meg denne uken. Saken blir ikke særlig bedre ved at Vesla er inne i sin mest intensive uke, med masse ballett-øvelser og ikke minst forestillinger. I år setter de opp «Løvenes konge» og mamma’n gleder seg til forestilling i Stormen.
I dag har Vesla hatt skolefri, for de har danset de to runder for byens barnehagebarn. Det tror jeg har vært stas. I tillegg er det en forestilling for publikum fredag, og to på lørdag.
Jeg tror ikke «å holde hviledagen hellig» gjelder for ukruttet mitt, for på søndag, da er det poms og øvelse til EM.
Jeg har vært skikkelig lei meg noen dager. Alle billettene til forestillingene i helga har vært utsolgt. I covid-rusen glemte jeg å kjøpe, og så var alt utsolgt. Jeg la ut på FB, men ingen hadde ekstra billetter. Det var kjedelig. Skuffet og oppgitt over meg selv, sjekket jeg billettsalget en siste gang da jeg våknet i dag. Jeg trodde ikke mine egne øyne, men der var det en billett ledig! Ikke det beste setet, men jeg får sett forestillingen og ikke minst får jeg sett min favoritt danser stå på scenen.
Nå er det ikke lenge til sceneteppet går opp, og det gledes. Det virker som det ordner seg for snille jenter, og at jeg må ha vært veldig, veldig snill i det siste. Vesla fikk en hilsen med «Break a leg» i går. Jeg overbrakte hilsningen, men hun så på meg og fnøste. «Overhode ikke! Det sku ha tatt sæ ut med en danser med brukket fot!»
Helga er ikke over, men nå er vi på tur hjem etter en flott helg i Tromsø. Vesla og Mimmi-ungen har drillet, mens Storesøster og meg har vært supporter mammaer. Det er alltid morsomt!
Denne helga regnet vi med at det skulle være høy mamma-faktor på tribunene, og det var det rundt de fleste klubbene, men ikke hos oss. Her var det like mange fedre som mødre, som var med på reise. Det ga seg utslag i en helt annen dynamikk enn det som bruker å være. Når pappa-ligaen drar på tur med en del friske fraspark, blir det mye latter. Det var lite snakk om sminke, drakter og hår, men mer om hvor mye morsomt jentene gjorde. Vi har fått trimmet lattermusklene godt! Fedre er litt dårligere på å sitte stille å se på showene hele tiden. Eller, kanskje ikke dårligere. De bare kjeder seg litt mer åpenlyst enn mødrene bruker å gjøre. Det ga seg utslag i gjennomføring av deres egen drilløvelse, til stor forlystelse for oss andre. Vi kom frem til at to av fedrene skulle stille med egne soloer til neste år. Med wellerman song og rasputin! De fant også ut de skulle lage den neste soloen til Vesla. Den skulle være laget på musikken til «kjærringa med staven».
Jeg drar på drilltur når som helst så lenge pappa-ligaen drar! Ingen surmuling på ungene, og ingen dikking og dilling heller. Straks mye mer morsomt enn ellers! Foreldregruppa som var med denne gangen hadde det kjempe trivelig sammen. Slike turer et bra for det sosiale mellom foreldrene og bygger gode relasjoner for jentene.
Vesla var fornøyd med helgas innsats, og tok hjem ett individuelt gull, og en sølv. I tillegg fikk troppen også en gull og et sølv! De var så flinke! Mammaen var utrolig stolt.
Resultatmessig gjorde laget det helt fantastisk, og tok med seg hjem en anstendig mengde pokaler i alle valører. Jeg tenker det er dette som kalles å gjøre storeslem!
Nå sitter vi i bilen på tur hjem, to litt slitne drillere, en sjåfør og en kartleser (meg) som egentlig er helt uviktig. Bilen har egen GPS!
Vesla fikk servert nystekte vafler i ettermiddag da hun kom hjem fra trening. Det var vel egentlig fordi hennes altoppofrende mamma egentlig hadde mest lyst på, men godt å ha noen å skylde på når man først skal skeie ut.
Daisy var helt fra seg da hun kjente de liflige duftene fra det som stod på stuebordet. Det hun helst ville ha var hvitosten. Den deilige store hvitosten. Før jeg visste ordet av stod den lille pelsballen med to poter på bordet, mens hun slikket på osten min!
Jeg nappet osten unna, og sa hun hadde misforstått hvis hun trodde det var selvbetjening ved bordet, og trodde hun egentlig hun var ei mus?
Vesla så overbærende og sa tørrvittig til meg: «Vet du mamma, hvis ho føl sæ som ei mus så får ho lov å vær ei mus! I disse dagan vet man at utsagnet ditt e krenkanes!»
Vesla har vært hjemme alene mens mor fartet rundt ute i verden. Det var med skrekkblandet fryd jeg ringte Lille Storebror og sa han ikke trengte å være i barndomshjemmet med Vesla. I stede skulle vi øke kontroll med håpefulle via Storesøster.
Det fikk bra akkurat til jeg landet i Oslo, da fikk jeg følgende melding fra håpefulle.
Siden hun skal konfirmeres i mai, har hun fått forbud mot å eksperimentere med håret frem til den er overstått. Det gikk jo til iceing, og Vesla endte opp med gult hår. Mor var ikke direkte lykkelig, men fargen var et faktum, og jeg måtte bare iverksette førstehjelp når jeg kom hjem og fikk se elendigheten på nært hold. Gjort var gjort! Storesøster sjekket opp håpefulle mens jeg var borte, og fikk beskjed om fred og fordragelighet i heimen. Vesla brukte tiden på film, internett og godis. Tilsynelatende i alle fall.
I realiteten var det var høy party-faktor i heimen under mors fravær. Ikke alt var like stuereint, og det var brudd på flere av reglene hun er underlagt. Da måtte mor ta frem streng stemmen og gi beskjed om at nok var nok. Det er riktignok ungdommenes jobb å drive foreldrene til vanvidd, men det får være måte på. Storesøster var rasende over å bli lurt, og Vesla var flau og skamfull. Hun er lovet barnevakt for resten av livet. Jeg skal sette brødrene på saken!
Men da mor kom hjem var huset shinet, selv om ungen fortsatt hadde gult hår! Så etter nok en reprimande fikk håpefulle beskjed om at hun måtte en runde hos frisøren. Skadebegrensning måtte til!
Det kostet skjorta, men det ble bra om ikke annet. Nå har hun fått forbud mot ytterligere krumspring frem til hun blir 40!
Vi måtte selvsagt også innom får å få tak i ei ny joggebukse, og da startet Vesla et show uten sidestykke inne på prøverommet. Hun måtte se om hun hadde full bevegelighet i buksa, derfor karatesparket. PS! Hun trengte også nye sokker..
Vesla ble underholdning inne på prøverommet, og fikk en aldri så liten treningsrunde på kjøpet. Siden jeg likevel var stuck der, kunne jeg trene på å ta bilder. En gang skal jeg få et skikkelig scoop, men det blir nok ennå en stund til.
Nå er det treningstid! Mor trener til konfirmasjonen til Vesla. Ikke med bøy og tøy, selv om det sikkert ikke hadde vært så dumt. Nei, med ny kjøkkenmaskin skal det trenes på å bakes de lekreste kakene. Nå er det riktignok ikke selve bakingen jeg trenger mest trening med, men dekoreringen. Det er jeg elendig på. I går kveld ble det mekket en red velvet, med ostekrem. Jeg skulle nok hatt mer melis i kremen, for den var ikke så enkel å pynte med. Men det fikser jeg neste gang.
Kaken i dag var IKKE ment å være estetisk vakker, den ble brukt til å trene pynte-teknikker, men det ser ut til å bli et langt lerret å bleke. Det er likevel alltid gøy å lære noe nytt. Da er ikke dagen forgjeves i det minste. Jeg fikk til litt, men kremen ble fort myk i varmen på kjøkkenet, og da fløt den litt ut. Når den ble for tyntflytende, erklærte jeg meg for ferdig for dagen. Da gikk Vesla på kjøkkenet for å prøve litt.
Hun holdt på noen minutter. Kikket litt på TikTok, og kom for å vise meg resultatet. Det var fabelaktig! Det spørs bare om hun ikke må dekorere kaken sin selv, for det var klasseforskjell på hva vi presterte. Jenta har visst skjulte talenter.
