Vesla lever i hovedsak med mammaen sin, og det er meg. Det er mye som rører seg i vårt liv, og av og til hender det ting som egner seg på trykk i varierende grad..
Woke er blitt et begrep for å beskrive at man er årvåken og observant ovenfor det man mener er krenkende, diskriminerende eller stereotypi. Da gjelder det særlig rasistisk, sexistisk og sosial diskriminering. Mange betrakter «wokeness» som en slags borgerplikt i kampen mot generell urett.
På den annen side har såkalt «wokeness» også blitt et etablert negativt begrep om en metode for å sverte en person i sosiale medier. Det skal jeg ikke gå nærmere inn på her.
I reportasjen « Woke-bevegelsen er et økende samfunnsproblem» av Martin Lie Jakobsen som er masterstudent i statsvitenskap, peker han på en interessant problemstilling. Han hevder at woke-bevegelsen er hemmende for ytringsfriheten. Han viser til en undersøkelse gjort av Opinion hvor 52% av de spurte i alderen 15 til 25 sier de ikke kan si hva de egentlig mener, fordi det kan oppfattes som politisk ukorrekt av samfunnet. Mange unge velger å tie fremfor å gå i en diskusjon om sine meninger.
Woke-tilhengere har en ideologisk tro på at de sitter på den ultimate sannhet, sier Lie Jakobsen. Han henviser til et intervju gjort av P3 der en woke-tilhengere uttrykte at de som ytrer krenkende ytringer, ikke bør få ha ytringsfrihet. Intervjuobjektet mente videre også at woke-idealister skal være de som definerer hva som er krenkende eller ikke.
Det er en del -ismer som har sitt opphav fra slik tankegang, så videre flatterende er ikke en slik tankegang.
Ved å «kneble» 52% av en gruppe gjennom å drive sensur vil man ikke få frem mangfoldet i samfunnet. Vi vil alle bare bli en ensartet gruppe som ikke våger å utfordre uttalte sannheter. Drivkreftene bak samfunnsutvikling vil stilne, og vi blir stående på stedet hvil.
Ytringsfriheten er en av demokratiets viktigste grunnpilarer, men det krever deltakelse fra alle fraksjoner i samfunnet for å få demokratiske prosesser. Hvis enkelte ikke tørr å ytre sine meninger og samfunnet preges av sensur, er det helt klart at demokratiet er døende..
Det er ingen tvil om at det begynner å tilspisse seg i de politiske miljøene nå. Det er bare ett år til valg, og det er en vanskelig periode å gå til valg på for sittende regjering. Tenker de er glad det bare er kommunevalg. Forrige regjering fikk gjennomgå under pandemien både for ned stenging og støtteordningene til næringslivet. Sittende regjering får unngjelde for prisnivået i samfunnet. Regner med det skal bli skitt-kasting og retorikk denne runden også, heller enn å fronte egen partipolitikk.
Anyways! Det virker som det langt på vei er hobby-politikerene som er verst akkurat nå. De legger ut hva «alle andre» har på partiprogrammet, og legger ut om dette på en nedlatende måte. Ofte refereres det kun til fragmenter av et parti program i argumentasjons rekka. Hovedsaklig gjelder dette fortrinnsvis godt voksne engasjerte mennesker som mener at de, i motsetning til menings-motstanderne, er de eneste som har forstått det.
I denne gruppen har du menn 50+ som tar opp politikk i sosiale media og definitivt vet bedre enn alle andre. Det må ha vært avviklet et kurs i bruk av hersketeknikker, for det gjennomsyrer innleggene. Må vite at alle som ikke har samme meninger som dem, er både ignorante og stupide. De blir helt oppgitt over at disse «andre» ikke forstår politikk i det store og hele. De «andre» er både historieløse og har dårlig innsikt.
Alle må få ha sitt syn på politikken som er førende, men det er majoriteten som i de store linjene bestemmer i et demokrati. Vi vil ikke alltid være enig i det som bringes til torgs, men å skille mellom sak og person må vi klare. Hersketeknikker, retorikk og skjellsord har ingenting i en saklig meningsutveksling å gjøre.
Det å være lærer har endret seg veldig siste tiårene. Tidligere var lærere noen som delte kunnskap og ferdigheter, men nå har skolen i tillegg langt på vei fått ansvar for å oppdra den oppvoksende generasjon, og ikke minst være sjelesørgere for disse. Vi foreldre forventer involvering fra skolen på mange flere plan enn tidligere.
Jeg har respekt for læreryrket, men jeg synes det er en yrkesgruppe som ofte spiller ut «stakkars oss» kortet. Det gjør nok at jeg er litt lei av dem. Det er jo noe hele tiden. Vi jobber for mye på fritiden! Vi må ta vare på elevene ut over det å være lærer! Vi måtte omstille oss digitalt under pandemien! Vi har for mange elever! Vi har for lite ressurser! Vi får nedskjæringer! Det er noe hele tiden. Ja, ikke i feriene da..
Nå kjører lærerne lønnskamp. Det er tid for streik, og ungene som har fått to korona-år på baken, får atter en gang en annerledes skolegang. Her oppe har en del elever fått utsatt skolestart på grunn av dette, og nå trappes det opp. Sånt blir det avisoppslag av.
Etter å ha lest litt om streiken ble jeg sittende å spekulere litt, for hvorfor streiket de nå og ikke i vår som alle andre yrkesgrupper, og hva streiker de egentlig for?
I slutten av mai kom partene i kommuneoppgjøret til enighet i lønnsoppgjøret for alle grupper, med unntak av lærerne. Tilbudet var en ramme på 3,84 prosent, som var litt over rammen fra frontfaget på 3,7 prosent. I praksis innebærer resultatet et lønnshopp på mellom 12 000 og 16 800 kroner i året, avhengig av hvilken stillingskategori man er i. La meg minne om at sykepleierne godtok et oppgjør på 3,7%.
Så 20. juni gikk lærerne til streik med 45 medlemmer, men valgte å utsette den fra våren til om høsten. De ville ikke bruke sommeren til lønnskamp. Det ville jo ikke merkes eller ha noen effekt, og hvem vil bruke ferien på streik?
Lærene hevder de blir lønnstapere for 6. år på rad, men da lurer jeg på hvem de egentlig sammenligner seg med? Ut fra statistikk har de fått lavere lønnsvekst enn sammenlignbare yrkesgrupper, det kan være sant, men da må de jo ha ligget mye høyere avlønnet enn disse, for på SSB sine statistikker ligger de sånn midt på treet? Det virker for meg som det var vært en lønnsutjevning mellom yrkene. Kanskje et forsøk på å få likere vilkår for sammenlignbare grupper? Det skal likevel sies at jeg ikke har lest alle rapportene, og ikke skal uttale meg bastant om hvordan lønnsveksten har vært tidligere, men jeg har sett på rapporten Om lærerrollen fra 2015, for å forsøke å bedre forstå hva som ligger bak.
Det er kommunene som har arbeidsgiveransvar for lærerne. Den enkelte kommune setter av det som behøves til lønn for denne gruppen.
La oss forenkle det hele litt. Si at lønnsøkningen i landet har ligget på 3,7%. Hvis kommunen har 100 mill til lærerlønn, og ei lønn er 700 000 (inkl sosiale kostnader) så har de økonomi til å forsvare 14,3 stillinger. Hvis da lønnen øker med 10 prosent vil en lønn bli 770 000 (inkl sos kostnader) Da vil kommunen ha økonomi til 13, 5 stillinger når de har tatt høyde for lønnsøkningen. For å ikke bruke mer enn bevillget bør altså kommunen redusere bemanningen med 0,8 stillinger. Sånt blir det bråk av! Da blir vi foreldre også forbannet. Vi aksepterer da ikke mindre lærer-tetthet! Hva skal kommunene gjøre da? Forholde seg til det tilbudet som er gitt, nedbemanne eller bruke en annen etats penger for å gi høyere lønn til lærerne? Ja, eller bare øke lønningene og styre mot ROBEK-lista? Vi kan jo alle betale litt mer avgifter for å finansiere det?
Siden høyere utdanning har vært tema i hjemmet vårt det siste året, har også lærerutdanningen vært et diskutert område. Som svar på hvorfor lærerutdanningen ikke var aktuell, var svaret såre enkelt. De kom ikke inn!
Siden 2016 da karakterkravet ble innført har det vært færre søkere til lærerutdanningen, men hvorfor ble kravet da innført?
Norge skåret ikke som forventet på PISA-testene, som er en måte å måle den norske skolen opp mot resten av verden. Dette skapte en debatt om kvaliteten på den norske skolen.
PISA 2018 viser en tydelig tilbakegang i norske elevers prestasjoner i lesing fra 2015, i forhold til nivået fra tidligere PISA-undersøkelser. Resultatene i matematikk er likt som i 2015, og i naturfag er det en svak tilbakegang. Vi ligger på 14. plass innenfor morsmålopplæring og matematikk, og 22. plass innenfor naturfag. De andre nordiske landene ligger foran oss på alle fagPISA gjennomføres normalt hvert tredje år. På grunn av korona-pandemien har OECD besluttet å utsette den neste gjennomføringen fra 2021 til 2022.
På bakgrunn av dette valgte man å stille krav til karakter i morsmål og matematikk. De måtte ha 4 eller bedre for å komme inn. Resultatet var at søkermassen gikk ned. Det er jo logisk tenker jeg. Hvorfor søke på et studie når man vet man ikke tilfredsstiller kravene? Da karakterkravet ble senket til 3 i matematikk i år, kom over 1000 flere søkere inn. Så kanskje ikke med lønna har vært årsaken til færre søkere til lærerutdanningen?
Som 5 barns mor med eldste på 30 år og yngste på 14, har jeg møtt på ufaglærte og faglærte lærere i skolen. Utdannelsen har ikke vært det utslagsgivende suksesskriteriet. Det har vært personlig egnethet. Selvsagt vil jeg ha den faglig beste læreren til håpefulle, men viktigere er at vedkommendes personlige egnethet til å være klassestyrer.
Et lite apropos i det hele er den tryggheten en lærer har i stillingen sin, som svært få andre yrkesgrupper har. Lærere i såvel grunnskole som videregående skole nyter godt av et særlig sterkt stillingsvern. Som hovedregel må det foreligge avskjedsgrunn for at arbeidsforholdet til en fast ansatt lærer skal kunne bringes til opphør. Det nytter ikke at vedkommende ikke er en god lærer. Hvordan verdsetter man en slik sikkerhet? Nå er jeg positiv til prestasjonsbasert lønn. Det vil si at det må settes ned kriterier som er så objektive og målbare som mulig, og at lønn forhandles med den enkelte ut fra resultater av dette.
Lærerne argumenterer at de taper terreng i forhold til lignende yrker. Representantskapet i Utdanningsforbundet skrivet i Utdanningsnytt: «Enda verre er det sammenlignet med lønnsutviklingen i privat sektor.»
Skal man sammenligne lønnsutviklingen mellom sektorene, må man også se på de øvrige kriteriene. I privat sektor blir man målt på måloppnåelse og får oftest lønn ut fra prestasjon. Langt fra alle private virksomheter er knyttet opp mot en tariffavtale, og følgelig er det heller ikke noe tariffoppgjør. Eventuell fremtidig lønnsøkning vil da i prinsippet være opp til arbeidsgiver, og hva du eventuelt klarer å forhandle deg frem til på egen hånd. Går en bedrift dårlig, får man ofte ingen lønnsøkning. Det er heller ikke stillingsvern eller samme pensjonsordninger.
I samfunnet forøvrig er det manet til et moderat lønnsoppgjør på linje med frontfagene på 3,7%. At lærerne da ikke godtar 3,85% får være opp til dem, men da kan de heller ikke vente noen sympati for kravene sine fra min side.
Det virker unektelig som det har gått sport i å føle seg krenket. Vi lar oss krenke av det meste i samfunnet for tiden. Vi lar oss fornærme på egne og andres vegne. Ordet krenkefest er blitt en kjent frase.
En krenkelse handler om at det er noen som devaluerer deg som menneske og som gjør det vanskelig å forsvare seg. Det har å gjøre med at det er maktforskjeller mellom den som krenker og den som blir krenket. Man krenkes av at noe man holder for å være viktig og verdifullt, blir latterliggjort. Krenkelser er kognitiv og emosjonell, og en subjektiv opplevelse. Men det er viktig å poengtere at man selvsagt skal si ifra når noen ytrer hatefullt mot andre, men det betyr ikke at alt skal tolkes hatefullt bare fordi det kan forståes slik. Man må se en uttalelse ut fra den kontaksten det blir sagt i, og ikke bare tolke ut fra et fragment av helheten.
Men det er krenkefest i samfunnet, og det går av og til vel langt spør du meg. Vi krenkes av alt og alle. Gud nåde den som er uenig i noe, og ytrer sine meninger. Man skal jaggu ha ryggrad for å stå strak i stormen som muliggens kommer, for hylekoret er der momentant. Jeg tenker på Kjersti Grini sin uheldige uttalelse på Farmen om den svarte kua, som ikke engang var en mening eller holdning, men rett og slett en ubetenksom kommentar. Herlighet for et harabald det ble i kjølvannet av det. Det var bokstavligtalt gråt og tenners gnissel etterpå. Det til tross for at hun ble korrigert av de som stod rundt ganske umiddelbart for uttalelsene. Og for et mediastyr!
Så hvorfor er det jeg synes det går for langt? Vi har ytringsfrihet i Norge. Noe som jeg skatter veldig høyt. I tillegg har også hver og en av oss evne til selvstendig tenking og gjøre oss egne betraktninger på livet. Derav mangfoldet blant oss. Det er mange som har kontroversielle meninger i forhold til de fleste andre og velger å ytre disse i offentlig rom. Og det er i skjæringspunktene mellom det kontroversielle og allmenn aksepterte at man kan finne ny kunnskap og utvikling.
Da er det utrolig trist at krenkekortet blir dratt frem stadig oftere.
De som er overvektig blir ofte mobbet, og det er IKKE greit, men mange lar seg også krenke dersom det blir snakket om at tjukke mennesker er en økende representantandel av pasienter innenfor helse. Dersom noen snakker om strategier for å få sunnere holdninger til vekt på dagsorden ropes det opp om usunne holdninger om kropp. Vi kan ikke la oss krenke for at noen påpeker at vi har stadig mer usunne vaner som vi burde gjøre noe med. Det er jo en kjennsgjerning. Men man skal ikke mobbes, det er et hårfint skille der.
Innenfor embeds-apparatet ble det i fjor gjort endringer, slik at vi kvinner ikke skulle føle seg krenket over stillingstitler. Bort med brannmann og politimann, nå er det betjent som gjelder. Kan ikke si det bryr meg, men så er jeg jo ingen av delene da. Men gud forby, det heter fortsatt jordmor.. Menn! La dere krenke!
Så til det som ofte gjør meg klin forbannet! Stakkars Pippi! Pippis pappa var negerkonge, og i en av filmene leker hun kineser og drar øynene sine skjeve. Det er sårende det! Pappaen omskolerte seg til sydhavskonge, og vi får nok ikke se Pippi leke kineser mer. The Pogues skrev “The fairytail og New York” hvor Kirsty Mc Coll, men sangen ble boikottet i en periode fordi deler av teksten kan virke støtende. Det virker som om vi glemmer konteksten her! Pipp ble skrevet i 1945 og The Fairyail og New York” i 1987. Det var en del av det normale på den tiden. Vi kan ikke sensurere historien fordi vi etterpå har forstått at dette ikke var noe særlig!! Man må stole på at alle skjønner at tidene har forandret seg og tro på at menneskeheten har utviklet seg fra 1945 og frem til nå.
Så er det de som lar seg krenke av kulturell appropriasjon, det vil si at man tar med deler av en annen kultur i en annen. Det er de som mener dette viser manglende respekt for minoriteters og svake gruppers kulturuttrykk. Vi skal ikke lengre kle oss ut i indianerkostymer eller ha rastafletter i håret for da krenker vi minoritetene.
Mange nordmenn krenkes av ikke etnisk norske nordmenn iført bunad. Noe så teit! Og ikke bare hvem som bærer bunad gir grunnlag for å føle seg krenket, for det finnes altså de som får sydd bunaden sin i Kina, og det er ikke greit. I Kina?! Da bør det ikke kalles for bunad nei! Og én ting er helt sikkert: Kom ikke med et flagg på 17. mai som ikk er det norske, for da..!!!
Vi krenkes altså for bagateller som ikke egentlig er viktige i den store sammenhengen. Lager et sabla leven for alt som kan lages leven om. Woke kulturen er i høyeste grad levende! Woke kultur er i følge wikipedia digital knebling, utestengelse og kansellering av mennesker som ytrer seg på tvers av det woke-kulturen mener er anerkjent. Fenomenet er blitt kjent som «den digitale gapestokken»
Nå begynner vi å nærme oss den berømte munnkurven, og da kan vi sikte mot ytringsfriheten med et skjevt blikk. Den kan lett bli stående i fare når man undertrykker synspunkter og fakta for å forhindre at man støter noen grupperinger.
I vår søken etter å opptre korrekt for å ikke krenke noen kan vi opp med å ofte sannheten på korrekthetens alter.
Så har det hendt ennå en gang. Et eldre ekteparet ble knivstukket og drept på Otta mandag, og den antatte gjerningsmannen er en psykisk ustabil pasient, som har vært inn og ut av psykiatrien i 25 år. På grunn av nedskjæringer, ble institusjonen hvor han ble behandlet nedlagt i 2020.
Psykiatrien ligger med brukket rygg når det kommer til bevillinger til drift. Antall sengedøgn har stupt fra 1,8 millioner i 2002 til snaut 806.000 i 2020 i følge Dagens Medisin.
Samtidig er det et enormt press inn mot behandlings-institusjonene. Det er en kraftig økning i henvisninger til barne- og ungdomspsykiatrien og også for voksne. Etter to år med pandemi er situasjonen blitt vesentlig verre. I følge NRK er det opp til 30% økning av henvisninger.
1. september 2017 kom det en lovendring innenfor psykisk helsevern. Da ble manglende samtykkekompetanse et krav for bruk av tvang innen psykiatrien. I praksis betyr lovendringen at samtykkekompetente pasienter kan avslå tilbud om behandling og oppfølging i psykisk helsevern. Dette med bakgrunn i at alle mennesker har selvbestemmelse over egen helse. Denne lovendringen kom som en konsekvens av mange tilbakemeldinger om unødvendig bruk av tvang. Det er positivt at bruk av tvang ble satt på dagsorden, men spørsmålet er om psykiatrien har fått tilstrekkelige tildelinger av midler til å kunne håndtere de utfordringene dette medførte? I tillegg må man kunne stille spørsmål om de som besluttet nedskjæringene forstår konsekvensene av dette?
Flere helsepersonell advarte mot nettopp disse konsekvensene. De forutså at det ville være de sykeste av de syke som ville motsette seg behandling. De som trengte det aller mest. Helsepersonell uttrykte bekymring for egen og andres sikkerhet i samfunnet. De var bekymret for hvor mye ekstraressurser sikring og skjerming ville kreve, og i det hele de kommende nedskjæringene de forutså ville komme. Ville de klare å håndtere den økte arbeidsmengden forsvarlig for både pasienter, pårørende, arbeidsmiljø og samfunnet forøvrig?
De sykeste pasientene er så ofte syke at de ikke skjønner det selv, og motsetter seg derfor behandling og medisiner frivillig. For å gi de den hjelpen de trenger kreves det nå mye mer ekstra ressurser enn tidligere. Innleggelser, utskrivinger, samtaler med pårørende, leger og jurister, og så flere re-henvisninger. Tidvis er primærhelsetjenesten, politi, og helse og omsorg i vertskommunene involvert. Som siste utvei må man ty til bruk av tvang likevel. Utfallet er det samme som tidligere, men ressursene som brukes for å komme dit, er vesentlig større. Derned økes presset på psykiatrien. De har ikke fått økte midler til dette. Tvert i mot.
Stadig flere av de som begår drap har en fortid og gjerne nåtid, innen psykiatri og rus. Likevel legges stadig flere av behandlings-tilbudene til denne gruppen ned. Når vi i tillegg vet at pandemien har medført en økning med henvisninger til behandling, må man kunne forlange at noen legger en anstendig sum med penger på bordet for å begynne å bygge opp igjen tilbudet til forebygging og ettervern. Kostnaden i samfunnet når man har alvorlig psykotiske mennesker gå ubehandlet kan bli uhyre kostbart. Effekivisering i de fleste virksomheter er smart, men så lenge man har med mennesker i en sårbar situasjon å gjøre, er det bare å åpne pengeboken om vi ikke vil ha flere drap utført av mennesker som er psykisk syke. Vi bor tross alt i et av verdens rikeste land og kan ikke være bekjent av dette.
Vi må få tilbake flere sengeposter og polikliniske tilbud. Det, sammen med et bedre ettervern og sikring, kan gi resultater over tid. Ja, det vil bli dyrt, men hva er verdien på et liv?
Da jeg var liten og senere tenåring var jeg ofte misunnelig på andre jevnaldrende. Det var de som fikk alt av lekker mote, det var de som fikk delta på spennende fritidsaktiviteter, eller dra på spennende og eksotiske feriereiser. De fikk så mye som jeg også ønsket meg, men ikke fikk. Våre ferieturer var hovedsakelig til besteforeldrene våre som bodde et stykke unna. Turen dit bød på litt camping underveis. Som familiens attpåklatt ble det mye kjedelig sammen med de voksne, men sånn var det bare sa mor og far. Når vi var hjemme, var det opp til meg selv å finne på noe. Det var late dager med venner selv om ikke så mange var hjemme. Vi bygde flåter, lekte boksen går, sov i telt i hagen og fant på ting der og da. Mitt fineste sommerminne er fra jeg var ca. 8-10 år, og var hos farmor og fikk mate et koppelam som jeg adopterte som mitt. Vi elsket sommerferien selv om vi ikke reiste land og strand rundt. Mamma og pappa spilte badminton, crocket og forskjellige spill med oss. Ofte dro vi på turer i nærmiljøet, enten det var for å fiske eller plukke bær. Det var lykke! De fineste turene var når vi dro sammen med flere, og var mange sammen.
Som tenåring hadde jeg endel trefninger med mamma på grunn av forskjellen på hva jeg ønsket meg og hva jeg fikk. Jeg syntes det var urettferdig at «alle andre» hadde det bedre enn meg. Etter å ha fått beskjed om å være fornøyd med det jeg hadde eller være fri, fikk jeg også en reprimande om at man ikke alltid kan få alt man ønsker seg. «Man må sette næring etter tæring», sa mamma. Hun fortalte også at jeg måtte slutte å misunne andre, for det ville alltid være noen som får noe bedre enn det jeg har, og hvis ikke jeg kunne leve med det, var det bare meg selv som fikk det kjipt. Jeg måtte lære meg å unne at andre hadde noe jeg ikke hadde.
Så ble jeg voksen og fikk fire egne arvinger på rappen. Det var ikke gunstig for familieøkonomien, men vårt valg. Ferieturene gikk da til familiehytta, teltturer i nærmiljøet og familiebesøk. En og annen sydentur ble det også, men da måtte det spares noen år først, og ingen tvil om at vi reiste på budsjett. Ungene måtte pent tjene sine egne feriepenger ved å gjøre ærend hjemme eller for andre. For meg ble det likevel mer viktig å gi mine barn de samme barndomsminnene jeg sitter igjen med. Minner om at vi som familie var samlet og gjorde ting i lag. Skulle noen på fortballturnering, dro hele familien sammen, og tok det som en del av ferien. Vi samlet oss med tanter og onkler, besteforeldre og søskenbarn. Vi hadde en sommerferie som hovedsaklig dreide seg om å kose oss sammen.
Sånn er det ikke nå som Vesla vokser opp. Nå er hun attpåklatten som må henge med oss voksne fordi hun er minst. Hun er den som må aktivisere seg selv. I tillegg er familien som før var samlet, nå spredt for alle vinder. Da er det hovedsaklig bare oss to igjen. Hun og meg. Det er det jo egentlig alltid, så ferie for oss to sammen, er blitt til mye reise-opplevelser. Jeg er rett og slett for dårlig på sånn familieferie med alle. Det synes jeg er slitsomt. Jeg vet at Vesla mister noe de andre fikk med seg i sin sommerferie, siden vi reiser så mye. Hun har lite familie-opplevelser sammen med de øvrige, og blir sånn sett stående litt utenfor fellesskapet til de andre i familien. Samtidig er hun privilligert som har fått reise relativt mye rundt i verden.
Klart alle foreldre ønsker det beste for sine barn. Vi vil ikke de skal savne noe, mangle noe, være trist eller lei. Vi ønsker genuint at ungene våre skal vokse opp i en utopisk verden der det alltid er blå himmel og sol, der alle er snille mot hverandre og de kan ri på enhjørninger som hikker hjerter og fiser regnbuer. Vi vil at våre barn skal ha en perfekt tilværelse og ikke kjenne på misunnelse for at andre har noe vårt barn ikke har eller ikke får. I dagens samfunn skal alle sammenlignes, og ingen skal ha noe mer eller mindre enn noen andre. Vi vil selvsagt at barna skal ha noe å fortelle om når de kommer tilbake på skolen, eller vise i sosiale medier. Vi vil ikke at barna våre som ikke får dra på ferie, skal rammes av et utenforskap.
Familier som lever under fattigdomsgrensen har sjelden råd til å ta seg ferie, og det er ikke uvanlig at disse har vært hjemme mange sommerer på rad. Men i år må mange fler familier skrote ferieplanene fordi økonomien er blitt vanskeligere enn tidligere. Strøm og drivstoff har økt betraktelig, og ikke minst matvareprisene. Det merkes. For mange betyr det at man må stramme inn livreima betraktelig, og derfor blir hjemme. Det merkes godt i mitt hushold også, og jeg jobber med å kutte faste utgifter slik at jeg er klar til å møte de utfordringene som kommer.
Som foreldre vil en gjerne strekke seg langt for å gi barna de gode opplevelsene i livet. Da er det sårt å ikke kunne gi barna en fin ferietur, det skjønner jeg godt. Men hvorfor virker det som om ferie er ensbetydende med å dra på reiser eller være med på kostbare opplevelser? Utallige mennesker i verden har ikke engang vært utenfor sin egen hjemby, så hvorfor er det så himla masete om slikt her i Norge? Det syke er at det ikke egentlig er barna som er pådriver for at det blir sånn. Det er vi voksne! Vi voksne som skaper forventningene om hva ferien skal være. Det er vi som legger forventningene i hodet på barna. Jeg vet det godt! Jeg gjør det selv!
I år er det et spesielt fokus på alle barna som kommer fra ferie uten å kunne fortelle om reiser og legge frem insta-vennlige bilder, og det er bra at det er fokus på nettopp det at en manglende ferietur ikke skal medføre utenforskap, men har vi ikke glemt noe vesentlig hert? Hege Bae Nyholt, stortingsrepresentant for Rødt skrev i VG følgende: “..sannheten er at det allerede er et stort skille mellom familier og barn i Norge – de som har og de som ikke har muligheten til å skape sommerminner de kan dele når sommerferien er over.”
Ferie er så mye, mye mer enn en feriereise. Sommerminnene kommer ikke bare derfra! Det er vi voksne som er ansvarlig for å skape minnene barna har med seg etter ferien. I det ligger muligheten til å skape minner som barna tar med seg resten av livet også. Ikke bare minner om et par timer i et eller annet lekeland, men tid med mamma og pappa. Å gjøre noe sammen. Vi må vise våre barn hva som har den viktigste verdien. Vise at det som virkelig betyr noe er den tiden man har hatt sammen og gjort noe hyggelig. Styrke den relasjonen som ligger i familien enten den består av to eller flere personer. Vi foreldre må vise barna at ferie ikke handler om materielle goder, men at å gå en kveldstur sammen kan være mer verdifull enn en hvilken som helst feriereise. Det er vi voksne som må la ungene få de minnene og verdigrunnlaget de skal ta med seg inn i voksenlivet, og vi må påse at våre håpefulle nyter ferien og lader batteriene. Vi voksne må legge lista lavere, og lære våre barn å anerkjenne at det alltid vil være de som har mer eller får mer. Det betyr likevel ikke at de har en bedre ferie enn de som ikke har det samme. De har bare tilgang på flere materielle goder, men når ble det det samme som å være lykkelig?
Siden jeg er en mamma som ikke alltid har hatt like god råd, kan jeg gi et tips om BUA utlånsordning gjennom Røde Kors. Dette finnes i mange byer rundt om. I BUA kan du helt gratis låne det meste du trenger for å komme deg ut på tur eller invitere venner på moro i parken eller i hagen. De har både sommer- og vinterutstyr, som tursko, telt, lavvo og primus, sykler, langrennsski og skøyter. Og de har også SUP, kubb, frisbeegolf og andre utendørsspill. Da trenger man bare litt bøker, og det får man lånt på biblioteket. Ved hjelp av dette kan man lage en herlig sommer spekket med opplevelser og minner, uten at det trenger å koste skjorta.
Hos oss på Nordlandsmuseet kommer alle barn under 18 år inn gratis på alle ordinære museumsbesøk, og det gjelder alle våre anlegg, fordi vi vil gjennom FN’s bærekraftmål gjøre vårt for å bekjempe barnefattigdom. Slike ordninger tror jeg det er mange flere organisasjoner som har, men de tilbudene drukner som regel i mengden av alle som reklamerer med dyre besøk på andre opplevelser. Letar man litt på nett, så finner man en og annen perle.
Som sagt, jeg skjønner at det nå er flere som tidligere har dratt på ferie men som nå må prioritere å være hjemme, og jeg skjønner at det er leit, men gjennom debatten er et punkt som jeg tenker man også må ta med seg. Jeg lurer på hvor dette engasjementet har vært tidligere år når det gjelder de 115.000 barna som hele tiden lever under fattigdomsgrensen? Dette er deres hverdag de andre 44 ukene i året også. De kan kanskje ikke dra i bursdager, på overnattingsturer eller klasseturer, får kanskje ikke drive med noe på fritiden eller har de kuleste tingene. Hvor er engasjementet i samfunnet blitt av da? Så er det noe med hva som er så katastrofalt når det gjelder selve ferieturen? Er det bare fordi det nå er en ny gruppe som ikke lengre har mulighet til å reise?
I tillegg blir jeg oppriktig lei meg når fremstillingen er satt slik at det fokuseres utelukkende på materielle goder, mens verdien av å være sammen som familie blir sett på som noe nedrig som for enhver pris må skjules for omverdenen. Ferie er adspredelse og rekreasjon fra en ellers travel hverdag, vi bør alle bruke den til å lage de fine menneskemøtene og bygg relasjoner.
At de fleste ønsker å reise på ferie skjønner jeg, men feriereiser er fortsatt ikke en menneskerett.
Streik er helt eller delvis arbeidsstans som arbeidstakerne iverksetter for å oppnå en løsning på en tvist mellom en fagforening og en arbeidsgiver eller arbeidsgiverforening.
Våren er tiden for streiker, og hvert år blir vi som samfunn rammet i større eller mindre grad. Det er lærere, politi, piloter, barnehageansatte og sykepleiere blant annet. Noen arbeidstaker-grupper skjønner jeg streiker, mens andre er jeg mer skeptisk til. Det er liksom alltid noen som blir så jævla urimelige.
Etter tre år på videregående, og så to år som lærling i en bedrift, blir man flymekaniker. Etter at man i tillegg har tatt fagbrev som flymekaniker, kan man videreutdanne seg til flytekniker. Det gjør man ved å gjennomføre typekurs på den flytypen man skal jobbe med. Under lærlingperioden tjener man 274.080 kroner i året. Som ferdig utdannet flymekaniker tjener man 686.280 kroner i året, ifølge tall fra Statistisk sentralbyrå. Det er ikke verst det! Det etter bare 5 års utdanning etter grunnskolen. Sykepleierne har 570 200 i begynnerlønn, og 6 års skolegang etter grunnskole. Jeg valgte åpenbart feil yrke, for åtte år på skole etter grunnskolen, ville startlønnen min hvis jeg var nyutdannet nå være lønnstrinn 51, som er 478.300 kr. Snakk om å blingse på utdanningsvalg!
Flyteknikerne synes nemlig likevel det er ille dårlig betalt, og krever 18% lønnsøkning. 18%!!! Det er 117 000 i årlig økning! Det er 430 medlemmer i Norsk Flyteknikker Forbund, og for de alene utgjør det en økt lønnskostnad på 50 millioner for næringen. Det er mye penger det! De begrunner det med at de har stort ansvar og høyt press i arbeidshverdagen. De samme sykepleierne som nevnt over, fikk 3,7%. Her kan vi snakker vi yrke med stress, og en jobb hvor feil kan føre til liv og død med små marginer. De har definitivt også vært av de som har stått mest i frontlinjen gjennom årene med pandemi. Norsk Flyteknikker Forbund har behov for å rettferdiggjøre det hele, og forklarer kravet med følgende:
«Mange flypassasjerer har opplevd at avgangstiden blir flyttet flere ganger grunnet tekniske problemer. Husk at det da sannsynligvis er en flytekniker som jobber under stort press for å forhindre at, for eksempel sydenturen din skal ryke og flyselskapet skal tape mye penger, det koster fort 500.000 kroner for en kansellert flyvning.»
Jan Skogseth i Norsk Flytekniker Organisasjon, mener at NFO har fremmet et realistisk lønnskrav sett i lys av situasjonen med et skrikende behov for flyteknikere både i dag og de kommende år. Det ble lagt frem et tilbud til de før meklingen, som var på samme nivå som andre grupper fikk i lønnsoppgjøret i år, men dette ble avslått. Sykepleierne godtok.
Mye vil ha mer og fanden vil ha flere! Organisasjonen NFO er ikke tilsluttet LO, og har egen tariffavtale. De hevder at de ikke er en del av frontfagene. Ja, hva betyr egentlig det med frontfag da?
I Norge forhandler vi lønn etter den såkalte frontfagsmodellen. Det betyr at konkurranseutsatt sektor definerer hvilken lønnsvekst konkurranseutsatte bedrifter kan tåle. Alle andre tariffområder skal i utgangspunktet rette seg etter den økonomiske rammen som blir forhandlet frem der. En slik modell skal sikre at forskjellene på lønnsslippene våre ikke blir for stor. Ja, for uten om flyteknikerne da, for «de står i en prekær konkurransesituasjon der det ikke er samsvar mellom tilbud og etterspørsel» i følge Jan Skogseth.
Jaha? Betyr det at så snart man har muligheten så skal man skru til tvingende så det kjennes? Hva om sykepleierne kom å forlangte 18% økning under pandemien, eller så ville de gått ut i streik. De hadde nektet å jobbe så mye natt, for det var så slitsomt? Det hadde vært særdeles politisk ukorrekt, og det hadde vært et hylekor uten sidestykke. Flyteknikerne hadde garantert også protestert kraftig.
Etter to år med pandemi og innføring av sosial distanse ligger flere flyselskaper nede med brukket rygg. Under pandemien måtte de redusere antall reisende på flightene, og fikk ikke selge noe som helst ekstra for å få inntekt i løpet av pandemi-årene. Staten måtte inn med 6 milliarder i krisepakke til Norwegian, Widerøe og SAS i samme periode, bare for at de skulle overleve! Omsider slapp den forhatte pandemien, og det var tid for å stable selskapene på beina igjen. Da kom krigen i Ukraina, og med den de økte drivstoff-kostnadene. Selv om eierne tar det de har krav på, uten blygsel, er det uten tvil tøffere tider for bransjen. På toppen av det hele kommer dette lønnskravet opp. Vi har alle tatt vår del av ansvaret for at samfunnet skal bestå etter de siste to årene, men det er bare å erkjenne at mange virksomheter har bukket under i perioden vi har lagt bak oss. Er det da rettferdig at en gruppe relativt privilegerte flyteknikere skal kreve enda høyere lønn?
En anonym flytekniker, en familiefar i 50-årene uttalte til VG at han etter over 25 år i jobben, der han jobbet omtrent en tredel nattevakter, snart er ferdig som flytekniker for godt.
– Det blir verre med årene. Man sover dårligere om dagen. Det blir litt slitsomt etter hvert, sier han.
En annen anonym flytekniker uttaler til VG:
– Vi har innsett det at vi kommer aldri dit at bedriften sier at «nå har vi god råd, så nå får dere lønnstillegg». Det kommer ingen snill onkel, sier han.
– Da må man til slutt bare sette ned foten.
Sorry, men nå tenker jeg det er på tide at noen flere setter ned foten, for dette er helt sykt! Tenker disse hardtarbeidende, utslitte familiefedrene på at sykepleierne også jobber om natten, i helgene og ikke minst i høytidene? At også de har familier som de gjerne vil ha tid sammen med? Selv om de tok et stort løft under pandemien, har de likevel magemål når det kommer til årets lønnsoppgjør.
Fra mandagsmorgen er det varslet lockout. Lockout er en arbeidsstans, men da motivert av interessene til arbeidsgivernes organisasjoner. Det betyr at arbeidstakerne blir utestengt fra sitt lønnsarbeid. Før dette kan iverksettes skal riksmeklingsmannen ha varsel fire dager i forkant av lockouten. I ettermiddag ble det gitt varsel om plassfratredelse, noe som kan medføre at alle flyteknikerne i NFO blir berørt av den varslede lockouten. 430 personer får altså ikke komme på jobb. Disse får ikke lønn så lenge arbeidskampen pågår, men kan få et streikebidrag fra organisasjonen. Siden de synes de har så lav lønn, merker de det sikkert ikke.
Jeg skjønner det bare ikke? Hvordan kan de kreve så himla høy lønnsøkning når de vet at flyselskapene stadig må reddes økonomisk av staten? Det må da være bedre å få litt lønnsøkning og bidra til å utvikle en trygg og sikker arbeidsplass, fremfor å grabbe til seg alt de klarer, spesielt når de vet det kan medføre konkurser?
Det er neppe noen hemmelighet at denne streiken gjør meg forbannet? Makan til egoisme kan jeg ikke huske å ha sett maken til i noen annen lønnskamp. Timingen er rett og slett helt feil, og kravet er jo helt hinsides! Også må vi ikke glemme hvem som egentlig er de uskyldige taperne. Det er berørte passasjerene! De som har spart og gledet seg til en reise som kanskje aldri blir noe av. Selvsagt er jeg også egoist, og står meg selv nærmest i denne saken. For Vesla henger NM i Lillehammer i en tynn tråd. Noe de har trent beinhardt til i et helt år, og som vi foreldre har jobbet ræva av oss for å få til. For begge oss to, og venninnen min, henger tre uker i sol og varme i en tynn tråd. Er det rart vi er frustrert?
Streik var opprinnelig ment å være et virkemiddel mot skeivfordeling av inntjening, og ikke minst helsefarlige arbeidsforhold i arbeidstakernes disfavør. Sånn er det åpenbart ikke nå lengre, og det virker som pendelen har snudd fullstendig. Tilsynelatende er det som om flyteknikerne misbruker streikeretten sin som brekkstang for å få høyere lønn i forhold til majoriteten. Det er bare å håpe NFO kommer seg tilbake til forhandlingsbordet og skjønner at de har spilt seg selv langt ut på sidelinjen, for pendelen har snudd på mer enn bare en måte.
Den varslede lockouten trer i kraft natt til søndag, og da vil også dette ramme de flyteknikerne som jobber på ambulanseflyene. Hvis dette fremstår som fare for liv og helse, kan det føre til at regjeringen griper inn med tvungen lønnsnemnd. Dermed kan NHOs grep bidra til å stanse flyteknikerstreiken. Tilbake vil det da stå en yrkesgruppe som kommer til å høste liten aksept og sympati for senere krav som fremmes, men som man reder ligger man..
Og vi, vi har rigget klar for plan B. Vi har billetter med toget i ytterste konsekvens, for ferie DET skal vi ha!
Det hersker vel liten tvil om at Facebook er en nedadgående trend når det kommer til SoMe, til fordel for både Instagram, Snapchat og nykomlingen MeWe. De fleste brukerne av Facebook har nådd middagshøyden for en stund siden, men fortsatt er det mange som bruker plattformen, så man skal ikke kimse av den riktig ennå.
For mange er Facebook blitt en måte å være sosial på. Det gjorde seg særlig gjeldende under pandemien. Mange satt hjemme alene, og eneste kontakten de hadde med andre var på SoMe. Da var det mange som brukte siden til å sludre litt om hverdagslivet, sammen med sine venner som de ikke fikk møtt fysisk. En del rare vaner og bruks-måter av plattformen ble veldig tydelig.
Her kommer en liten liste over what not to do på SoMe.
Ikke bruk Facebook som dagboken din, hvor du legger ut om hvor vanskelig og trist alt er. Dramatiske og emosjonelle statuser kan bli litt vel slitsomme av og til, og du virker bare som skrekkelig ustabil. (Skriv heller på blogg 🙈)
Ikke fyll profilen din med hele repertoaret av musikkvideoer fra din ungdom, lastet ned fra YouTube. Det er klassisk etter at noen har hatt ett brudd, og de deler masse nostalgiske ballader. Eller om de er hjemme og har et pitty-party. Det kan jeg ALT om.
Enda verre er hvis du deler kjedebrev av typen «deler du ikke sette med 479 av dine nærmeste venner innen tre minutter går du ikke sex på 10 år.» Det er bare slitsomt! (Jeg gjorde det også)
Du bør heller ikke bruke Facebook til å gjøre eksen sjalu etter et brudd, ved å poste bilder av deg selv med andre. Det gjør bare at du virker desperat etter reaksjoner fra han/hun/hen. Hvis du drømmer om å ta hevn på en x som har forlatt deg, så glem det!
Å utlevere den på Facebook er dårlig butikk. De vet sikkert mye om deg også, så det kan slå tilbake. Skulle du treffe noen nye spennende mennesker som finner ut at du utleverer andre, rygger de hurtig tilbake til start og du er glemt i løpet av et nanosekund.
Og for all del! Ikke snok på profilen til eksen din! Det gjør jo bare deg trist og nedstemt, det er jo over! Den beste løsningen er rett og slett være å slette personen fra vennelisten, sånn at du slipper å bli minnet om det som var hele tiden.
Personlig advarsel! Ikke stalk andre personer! Og ikke opprett fake profiler! Det er bare trist. Jeg har selv stalket noen via en fake profil, og det er det flaueste og kleineste jeg har gjort gjennom tidene. Det er skikkelig pinlig å innrømme det. Det opptok hele min hverdagslivet mitt, og jeg overtolket og ble selv offer for quoten, assumption is the mother of all fuck ups! Verst av alt var faktisk at jeg falt for mitt eget renkespill og sto som en tosk tilbake! Jeg gjentar: Ikke gjør det! Og når det er sagt, det er laget 83 millioner falske Facebook-profiler. I rest my case!
Alle bør tenke over at det de legger ut på sin profil, er med på å bygge den merkevaren som er deg. Da er det greit å ikke bli oppfattet som en nettroll eller ei partyløve hvis arbeidsgiver sjekker deg på nett? Heller ikke er det gunstig å fremstå som en yrkes-kverulant, så vær varsom med hva du kommenterer på andres innlegg. Det er ditt eget navn og rykte som tar skade. Ingen andres.
De som er så gamle som meg vokste ikke opp med en digital hverdag, så for oss er ikke SoMe en selvfølge. Det kom som en kuriositet, og mange laget seg uvaner i takt med den økende bruken. De som kom etter oss er mer varsomme og langt på vei mer hensynsfulle enn oss. Vanligvis sier man at de eldste ofte vet mer enn de unge på bakgrunn av erfaring, men i dette tilfellet stemmer det ikke.
De unge har fått formaninger om nettvett fra de første gang åpnet en PC. Så her er det bare for oss “gæmlissene” å lære, for ofte er det de som vet best!
For litt siden var jeg i konfirmasjonen til min guddatter. Konfirmasjonen ble holdt i et lite kapell et stykke unna hvor vi bor, og det var en for oss ukjent prest som holdt den.
Presten snakket til konfirmanten om at ungdommene må finne sin egen vei i kristenlivet. Finne den måten å leve med troen som ble rett for dem, enten det var å gå hyppig i kirka eller finne troen andre steder. Han gjentok at Jesus budskap var at Guds hus var stort og hadde rom for alle, og det var gjort klart for oss. Fortalte at kirka også hadde rom for mangfoldet blant oss.
Mangfold og inkludering har vært min akilleshæl når det kommer til kirken. Den motstanden som en stund var ganske markant mot å akseptere at kjærlighet kommer i mange former, og standpunkter om at likekjønnede ikke fikk gifte seg eller kunne bli ordinert til prest, gjorde slik at jeg vurderte seriøst å meldte meg ut av hele greia. Akkurat der ble kirka så dobbelt moralsk som det gikk an for min del.
Mitt tilbakevendende argument har alltid vært at ingen mennesker defineres på bakgrunn av sin seksuelle legning. Hva sier det om hvordan et menneske egentlig er? Mennesker defineres av medmenneskelighet og integritet. Mange i det kristne miljøet falt gjennom hos meg på dette. De var fordomsfulle og sneversynte, og hadde holdninger som strider totalt mot nestekjærlighet. Heldigvis tok den norske kirke en helomvending, og jeg like så.
“Du skal elske din neste som deg selv..”
Det står i bibelen. Da blir det himla rart for meg å tilhøre en kirke som dømmer andre ut fra hvem de elsker, særlig når det å elske noen, er den mest edle følelsen man kan ha?
Nei, nå havna jeg ut i det igjen. Tilbake til denne presten. Jeg fortalte min guddatter at jeg syntes det var en bra prest som holdt konfirmasjonsgudstjenesten. Jeg syntes presten var morsom og flink. Hun var enig og omtalte han som kul. Han hadde forstått at flere av konfirmantene ikke helt visste hva de trodde på. Han hadde forstått at ungdommene så på kirka som et sted som kunne fremme utenforskap. Dessuten, la hun til, var han homofil.
DA demret det for meg. Dette var den presten det hadde vært en del lokal motstand mot da han kom hit nord. Han som ikke fikk holde gudstjenester i Normisjonens lokaler, angivelig på grunn av utviklingen i den norske kirken de siste ti årene med hensyn til lære om samliv, abort og livets utgang. Jeg tror heller det er fordi han er homofil. Personlig engasjerte hele saken meg, og gjorde meg glødende forbannet en stund, før den gikk i glemmeboken.
Forøvrig fikk jeg med meg at leieavtalen med Normisjon ble terminert. Likevel har det vært avholdt gudstjenester på grendehuset og utendørs på øya.
Etter å ha overvært en konfirmasjonsgudstjeneste med denne presten tenker jeg at det er flott for folkene på øya som får møte kirka gjennom denne presten. Håper de tar godt vare på han. Det står i Bibelen at Gud er i alt omkring oss, så hvor denne presten holder gudstjenestene er ikke viktig, men budskapet hans, det er det verdt å få med seg.
La oss snakke om foreldrene til ungdommer som rett og slett bare er drittunger. Ungdommer som vokser opp med foreldre som får åpenbare signaler om at sneipen er en kødd, men som holder ei hånd over henne uten å evne å se feil på eget avkom. La oss snakke om foreldre som svikende rollemodeller.
En stor del av et barns læring er basert på imitasjon av oppførelsen utført av en rollemodell, da ofte foreldrene deres. På bakgrunn av psykologi professor Albert Banduras forskning om læring og personlighet, påstår jeg at våre barns adferd og holdninger langt på vei gjenspeiler sine foresatte/foreldre.
Banduras gjennomførte på Standford et eksperiment ved bruk av bobo-dukker på en gruppe barn. Han delte gruppen, der en del fikk se en voksen være voldelige mot dukkene, en annen gruppe fikk se den voksne som en ikke-aggressiv modell. Resultatet var tydelig. Barna imiterte langt på vei den voksnes handlinger i begge gruppene. Enkelte av barna i gruppene som ble påvirket med voldelig og fornærmende adferd, vurderte likevel konsekvensene av sine egne handlinger før de handlet, men det gjaldt et signifikant undertall.
Når Vesla oppfører seg dårlig, er et av mine hovedargumenter ovenfor henne, at jeg ikke aksepterer det, for hun har lært bedre. Hun vet forskjell på rett og galt. Jeg bruker å si at jeg forventer bedre nettopp fordi hun kommer fra et møblert hjem. Det er ingenting som får meg så forbannet, som når hun prøver å bortforklare eller unnskylde dårlig adferd. Jeg forventer faktisk bedre av henne fordi hun er vant til bedre hjemmefra. Hun vet at jeg synes det er flaut om hun viser dårlige oppførsel, fordi det langt på vei speiler den oppdragelsen jeg har gitt henne. Ut fra dette sier det seg selv at Vesla godt kan finne på å være en shit-kid, men da er det min jobb som foreldre å korrigere henne og vise henne hvordan man skal oppføre seg.
“Gjør meg stolt!”
Jeg bruker å si det til ungene, når de skal noen steder. Kanskje mest på tull, men definitivt med et snev av alvor bak. Når man har fem barn, har det selvsagt vært flere episoder der jeg har måtte irettesette og korrigere ungene for dårlig adferd. Mange ganger har jeg vært så forbannet på de at det halve kunne vært nok, og andre ganger skjønner jeg at de kanskje har respondert på andres adferd, men det unnskylder ikke mine barn. De er bedre oppdratt enn som så.
Jeg kunne også stukket hodet i sanden, og sagt at dette ikke kunne stemme. Mine barn gjør ikke sånt, de har måtte blitt uriktig beskyldt for noe, eller de har blitt påvirket av andre. Jeg kunne i hele tatt valgt å være en unnfallen foreldre som kostet det hele under teppet og bare ventet på at det skulle gå over. Det hadde vært urettferdig mot mine unger. Da kunne det hendt at de hadde lært på en enda hardere måte enn de ellers måtte. Eller de kunne endt opp med å ikke lære i hele tatt.
Barn som utvikler seg til å bli mobbere dreier seg om hvorvidt vi som foreldre opptrer som oppdragere. Professor Erling Roland ved Læringsmiljøsenteret ved Universitetet i Stavanger, forteller at det ikke er grunnlag for å hevde at mobbere er barn som har hatt en vanskelig oppvekst. Det er snarere “..krevende barn som har vokst opp med foreldre som er utydelige i sin kommunikasjon, og som i visse situasjoner gir etter mot sin vilje. Og dersom resignasjonen etterfølges av en fortvilelse hos foreldrene, kan barnet ta dette som en belønning for sin negative adferd. De serum at de får en makt over foreldrene, og dette kan utløse mobbetendenser hos barnet i omgang med jevnaldrende.”
Igjen, sneipens dårlige adferd kommer hjemmefra! Så når ungen din er en shitkid er det kanskje på tide å slutte å stryke medhårs, og begynne å markere seg som voksen? Hvis ikke vil sneipen kanskje utvikle seg til en liten tyrann, og sannsynligvis utvikle seg til en like uklar, og kanskje til og med dårligere rollemodell enn opphavet.
