Jeg har liten eller ingen sympati denne gang

Det å være lærer har endret seg veldig siste tiårene. Tidligere var lærere noen som delte kunnskap og ferdigheter, men nå har skolen i tillegg langt på vei fått ansvar for å oppdra den oppvoksende generasjon, og ikke minst være sjelesørgere for disse. Vi foreldre forventer involvering fra skolen på mange flere plan enn tidligere.

Jeg har respekt for læreryrket, men jeg synes det er en yrkesgruppe som ofte spiller ut «stakkars oss» kortet. Det gjør nok at jeg er litt lei av dem. Det er jo noe hele tiden. Vi jobber for mye på fritiden! Vi må ta vare på elevene ut over det å være lærer! Vi måtte omstille oss digitalt under pandemien! Vi har for mange elever! Vi har for lite ressurser! Vi får nedskjæringer! Det er noe hele tiden. Ja, ikke i feriene da..

Nå kjører lærerne lønnskamp. Det er tid for streik, og ungene som har fått to korona-år på baken, får atter en gang en annerledes skolegang. Her oppe har en  del elever fått utsatt skolestart på grunn av dette, og nå trappes det opp. Sånt blir det avisoppslag av.

Annonsørinnhold

Trendy jakker: Disse får frem vårfølelsen

Etter å ha lest litt om streiken ble jeg sittende å spekulere litt, for hvorfor streiket de nå og ikke i vår som alle andre yrkesgrupper, og hva streiker de egentlig for?

I slutten av mai kom partene i kommuneoppgjøret til enighet i lønnsoppgjøret for alle grupper, med unntak av lærerne. Tilbudet var en ramme på 3,84 prosent, som var litt over rammen fra frontfaget på 3,7 prosent. I praksis innebærer resultatet et lønnshopp på mellom 12 000 og 16 800 kroner i året, avhengig av hvilken stillingskategori man er i. La meg minne om at sykepleierne godtok et oppgjør på 3,7%.

Så 20. juni gikk lærerne til streik med 45 medlemmer, men valgte å utsette den fra våren til om høsten. De ville ikke bruke sommeren til lønnskamp. Det ville jo ikke merkes eller ha noen effekt, og hvem vil bruke ferien på streik?

Lærene hevder de blir lønnstapere for 6. år på rad, men da lurer jeg på hvem de egentlig sammenligner seg med? Ut fra statistikk har de fått lavere lønnsvekst enn sammenlignbare yrkesgrupper, det kan være sant, men da må de jo ha ligget mye høyere avlønnet enn disse, for på SSB sine statistikker ligger de sånn midt på treet? Det virker for meg som det var vært en lønnsutjevning mellom yrkene. Kanskje et forsøk på å få likere vilkår for sammenlignbare grupper? Det skal likevel sies at jeg ikke har lest alle rapportene, og ikke skal uttale meg bastant om hvordan lønnsveksten har vært tidligere, men jeg har sett på rapporten Om lærerrollen fra 2015, for å forsøke å bedre forstå hva som ligger bak.

Det er kommunene som har arbeidsgiveransvar for lærerne. Den enkelte kommune setter av det som behøves til lønn for denne gruppen.

La oss forenkle det hele litt. Si at lønnsøkningen i landet har ligget på 3,7%. Hvis kommunen har 100 mill til lærerlønn, og ei lønn er 700 000 (inkl sosiale kostnader) så har de økonomi til å forsvare 14,3 stillinger. Hvis  da lønnen øker med 10 prosent vil en lønn bli 770 000 (inkl sos kostnader) Da vil kommunen ha økonomi til 13, 5 stillinger når de har tatt høyde for lønnsøkningen. For å ikke bruke mer enn bevillget bør altså kommunen redusere bemanningen med 0,8 stillinger. Sånt blir det bråk av! Da blir vi foreldre også forbannet. Vi aksepterer da ikke mindre lærer-tetthet! Hva skal kommunene gjøre da? Forholde seg til det tilbudet som er gitt, nedbemanne eller bruke en annen etats penger for å gi høyere lønn til lærerne? Ja, eller bare øke lønningene og styre mot ROBEK-lista? Vi kan jo alle betale litt mer avgifter for å finansiere det?

Siden høyere utdanning har vært tema i hjemmet vårt det siste året, har også lærerutdanningen vært et diskutert område. Som svar på hvorfor lærerutdanningen ikke var aktuell, var svaret såre enkelt. De kom ikke inn!

Siden 2016 da karakterkravet ble innført har det vært færre søkere til lærerutdanningen, men hvorfor ble kravet da innført?

Norge skåret ikke som forventet på PISA-testene, som er en måte å måle den norske skolen opp mot resten av verden. Dette skapte en debatt om kvaliteten på den norske skolen.

PISA 2018 viser en tydelig tilbakegang i norske elevers prestasjoner i lesing fra 2015, i forhold til nivået fra tidligere PISA-undersøkelser. Resultatene i matematikk er likt som i 2015, og i naturfag er det en svak tilbakegang. Vi ligger på 14. plass innenfor morsmålopplæring og matematikk, og 22. plass innenfor naturfag. De andre nordiske landene ligger foran oss på alle fagPISA gjennomføres normalt hvert tredje år. På grunn av korona-pandemien har OECD besluttet å utsette den neste gjennomføringen fra 2021 til 2022.

På bakgrunn av dette valgte man å stille krav til karakter i morsmål og matematikk. De måtte ha 4 eller bedre for å komme inn. Resultatet var at søkermassen gikk ned. Det er jo logisk tenker jeg. Hvorfor søke på et studie når man vet man ikke tilfredsstiller kravene? Da karakterkravet ble senket til 3 i matematikk i år, kom over 1000 flere søkere inn. Så kanskje ikke med lønna har vært årsaken til færre søkere til lærerutdanningen?

Som 5 barns mor med eldste på 30 år og yngste på 14, har jeg møtt på ufaglærte og faglærte lærere i skolen. Utdannelsen har ikke vært det utslagsgivende suksesskriteriet. Det har vært personlig egnethet. Selvsagt vil jeg ha den faglig beste læreren til håpefulle, men viktigere er at vedkommendes personlige egnethet til å være klassestyrer.

Et lite apropos i det hele er den tryggheten en lærer har i stillingen sin, som svært få andre yrkesgrupper har. Lærere i såvel grunnskole som videregående skole nyter godt av et særlig sterkt stillingsvern. Som hovedregel må det foreligge avskjedsgrunn for at arbeidsforholdet til en fast ansatt lærer skal kunne bringes til opphør. Det nytter ikke at vedkommende ikke er en god lærer. Hvordan verdsetter man en slik sikkerhet? Nå er jeg positiv til prestasjonsbasert lønn. Det vil si at det må settes ned kriterier som er så objektive og målbare som mulig, og at lønn forhandles med den enkelte ut fra resultater av dette.

Lærerne argumenterer at de taper terreng i forhold til lignende yrker. Representantskapet i Utdanningsforbundet skrivet i Utdanningsnytt: «Enda verre er det sammenlignet med lønnsutviklingen i privat sektor.»

Skal man sammenligne lønnsutviklingen mellom sektorene, må man også se på de øvrige kriteriene. I privat sektor blir man målt på måloppnåelse og får oftest lønn ut fra prestasjon. Langt fra alle private virksomheter er knyttet opp mot en tariffavtale, og følgelig er det heller ikke noe tariffoppgjør.  Eventuell fremtidig lønnsøkning vil da i prinsippet være opp til arbeidsgiver, og hva du eventuelt klarer å forhandle deg frem til på egen hånd. Går en bedrift dårlig, får man ofte ingen lønnsøkning. Det er heller ikke stillingsvern eller samme pensjonsordninger.

I samfunnet forøvrig er det manet til et moderat lønnsoppgjør på linje med frontfagene på 3,7%. At lærerne da ikke godtar 3,85% får være opp til dem, men da kan de heller ikke vente noen sympati for kravene sine fra min side.