Så har det hendt ennå en gang. Et eldre ekteparet ble knivstukket og drept på Otta mandag, og den antatte gjerningsmannen er en psykisk ustabil pasient, som har vært inn og ut av psykiatrien i 25 år. På grunn av nedskjæringer, ble institusjonen hvor han ble behandlet nedlagt i 2020.
Psykiatrien ligger med brukket rygg når det kommer til bevillinger til drift. Antall sengedøgn har stupt fra 1,8 millioner i 2002 til snaut 806.000 i 2020 i følge Dagens Medisin.
Samtidig er det et enormt press inn mot behandlings-institusjonene. Det er en kraftig økning i henvisninger til barne- og ungdomspsykiatrien og også for voksne. Etter to år med pandemi er situasjonen blitt vesentlig verre. I følge NRK er det opp til 30% økning av henvisninger.
1. september 2017 kom det en lovendring innenfor psykisk helsevern. Da ble manglende samtykkekompetanse et krav for bruk av tvang innen psykiatrien. I praksis betyr lovendringen at samtykkekompetente pasienter kan avslå tilbud om behandling og oppfølging i psykisk helsevern. Dette med bakgrunn i at alle mennesker har selvbestemmelse over egen helse. Denne lovendringen kom som en konsekvens av mange tilbakemeldinger om unødvendig bruk av tvang.
Det er positivt at bruk av tvang ble satt på dagsorden, men spørsmålet er om psykiatrien har fått tilstrekkelige tildelinger av midler til å kunne håndtere de utfordringene dette medførte? I tillegg må man kunne stille spørsmål om de som besluttet nedskjæringene forstår konsekvensene av dette?
Flere helsepersonell advarte mot nettopp disse konsekvensene. De forutså at det ville være de sykeste av de syke som ville motsette seg behandling. De som trengte det aller mest. Helsepersonell uttrykte bekymring for egen og andres sikkerhet i samfunnet. De var bekymret for hvor mye ekstraressurser sikring og skjerming ville kreve, og i det hele de kommende nedskjæringene de forutså ville komme. Ville de klare å håndtere den økte arbeidsmengden forsvarlig for både pasienter, pårørende, arbeidsmiljø og samfunnet forøvrig?
De sykeste pasientene er så ofte syke at de ikke skjønner det selv, og motsetter seg derfor behandling og medisiner frivillig. For å gi de den hjelpen de trenger kreves det nå mye mer ekstra ressurser enn tidligere. Innleggelser, utskrivinger, samtaler med pårørende, leger og jurister, og så flere re-henvisninger. Tidvis er primærhelsetjenesten, politi, og helse og omsorg i vertskommunene involvert. Som siste utvei må man ty til bruk av tvang likevel. Utfallet er det samme som tidligere, men ressursene som brukes for å komme dit, er vesentlig større. Derned økes presset på psykiatrien. De har ikke fått økte midler til dette. Tvert i mot.
Stadig flere av de som begår drap har en fortid og gjerne nåtid, innen psykiatri og rus. Likevel legges stadig flere av behandlings-tilbudene til denne gruppen ned. Når vi i tillegg vet at pandemien har medført en økning med henvisninger til behandling, må man kunne forlange at noen legger en anstendig sum med penger på bordet for å begynne å bygge opp igjen tilbudet til forebygging og ettervern. Kostnaden i samfunnet når man har alvorlig psykotiske mennesker gå ubehandlet kan bli uhyre kostbart. Effekivisering i de fleste virksomheter er smart, men så lenge man har med mennesker i en sårbar situasjon å gjøre, er det bare å åpne pengeboken om vi ikke vil ha flere drap utført av mennesker som er psykisk syke. Vi bor tross alt i et av verdens rikeste land og kan ikke være bekjent av dette.
Vi må få tilbake flere sengeposter og polikliniske tilbud. Det, sammen med et bedre ettervern og sikring, kan gi resultater over tid. Ja, det vil bli dyrt, men hva er verdien på et liv?
