Vesla lever i hovedsak med mammaen sin, og det er meg. Det er mye som rører seg i vårt liv, og av og til hender det ting som egner seg på trykk i varierende grad..
Plutselig fant jeg meg selv nynnende på Paul McCartneys sang «Pipes of peace». En sang fra 1983, som sikkert mange aldri har hørt om en gang. Sangen handler om våpenhvilen i jula under første verdenskrig, og musikkvideoen viser en tysk og engelsk soldat som møtes og er sammen på julaften, før krigen bryter ut igjen.
«What do you say? Will the human race be run in a day? Or will someone save this planet we’re playing on?»
Sangen og musikkvideoen ble lovprist verden over, og historien om julevåpenhvilen kom for en dag. På Wikipedia heter det:
Tidlig om morgenen25. desember, Belgierne, franskmennene og britene som holdt skyttergravene rundt den belgiske byen Ypres,hørte julesanger komme fra fiendens stillinger, og oppdaget da at juletrær ble plassert langs de tyske skyttergravene. Sakte dukket søyler av tyske soldater opp fra skyttergravene sine og rykket inn i midten av ingenmannsland, der de ba britene om å bli med dem. De to sidene møttes midt i et ødelagt landskap, utvekslet gaver, pratet og spilte fotball neste morgen. Eik
Grunnen til at jeg har gått og sunget på denne, er at jeg hørte på radioen at Putin ba om todagers midlertidig våpenhvile i Ukraina i forbindelse med feiring av den ortodokse julen, slik at folk fikk sjansen til å delta på julegudstjenesten. Den ukrainske presidenten Vlodomyr Zelenskyj takket nei, og mente dette bare er et spill for galleriet. Han mener Russland bare vil bruke dette som en dekkoperasjon for å bringe inn mer utstyr til Ukraina.
Begge partene beskylder hverandre for å ikke ære våpenhvilen og det har vært harde kamper rundt området i Bakhmut gjennom hele helgen, til tross for julefeiringen. Det blir nok ikke skrevet en ny Pipes of peace om denne julen.
Zelenskyj hevdet at Bakhmut er et viktig mål for Putin med sine unike festningsverk. Byen er bygget over et gigantisk gruvesystem med 160 kilometer med tunneler, og et gigantisk underjordisk rom hvor det har vært avviklet konserter og fotballkamper. Her kan stridsmateriell oppbevares usett.
I dag ble nettopp det bekreftet av en russisk leiesoldat fra Wegnergruppen, Prigotsjin. Bakhmut er et mål. Det ville være strategisk viktig å få kontroll over dette området siden store mengder våpen er blitt oppbevart i gruvene helt siden første verdenskrig.
Det blir garantert ingen Pipes of peace skrevet om Putins forsøk på våpenhvile, da blir det vel snarere «Sunday, bloody sunday».
Beste for meg er vel å konvertere til Lennon sanger, og gå rundt her og synge «All we are saying, is give peace a chance», men noen våpenhvile tror jeg ikke kommer med det første.
Av og til finner jeg innlegg på nettet som interesserer, så begynner jeg å lese. Midt i en settning leser jeg noe som gjør at jeg setter kaffen i vranghalsen. Så må jeg begynne på nytt for å forsikre meg om at jeg faktisk leste rett. Så blir jeg sjakk matt!
Jeg må ærlig innrømme at jeg fikk hakeslepp. Skribenten viser til en undersøkelse gjort av Helsedirektoratet der det påpekes at norske barn sitter for mye foran skjerm i løpet av dagen. I følge den trenger barn mye mer tid til aktivitet enn det blir satt av tid for i dag. Hun refererer også til en reportasje i Dagsrevyen der foreldre blir intervjuet, nei der en reporter “..går rundt og overrumpler foreldre i sivil på et kjøpesenter” og spør foreldre om de klarer å overholde anbefalingene. Alle utenom en svarte at de ikke klarte det. Bøhagen mener videre at det er myndigheter og kommersielle krefter som er årsaken til at barn og unge bruker for mye tid på sosiale media, og at det er feigt å skyve ansvaret for dette på foreldrene.
For meg som etterlyser mer ansvarlige foreldre var det som å vifte med en rød klut foran ansiktet på meg. Hornene vokste ut i panna, huggtennerne kom ned, øynene ble røde og klørne spratt frem. Hvem er det som bestemmer i hjemmene rundt om? Er det ungene eller foreldrene? Eller for å si det på en annen måte. Det er mulig å spise gotteri til alle måltider, og hvis ungen din vil det, hadde du sagt at de bare måtte få lov til det? De får jo ha snop med på skolen av og til, og vi tillater jo masse reklame for snop.
Selvsagt får de ikke lov til det! Det er jo skadelig. Vi lar ikke ungene proppe i seg masse usunn dritt, vi er mer ansvarsbevisste enn som så. Det samme gjelder med skjermtid. Vi vet at det er skadelig at ungene sitter med nesen i skjermen for mye, da er det fortsatt vårt ansvar å rettlede dem, og ikke minst begrense dem. Det er ikke myndighetenes ansvar. Det er ikke feigt å ansvarliggjøre foreldrene, men det er jævlig feigt å skyve oppdrageransvaret på myndighetene.
Vesla avbildet når jeg sa det var nok skjermtid i dag.. Ja, nei.. det løpet er nok kjørt.. men det er bare min feil!
Når mobbing først ble satt på dagsorden i Blogglandia, trykket jeg det til mitt hjerte. Endelig settes det fokus på en av vår tids største utfordringer i samfunnet. Spørsmålet mitt er om vi har tilstrekkelig kunnskap og verktøy til å komme problematikken i møte? Hvem skal ta ansvar når mobbing utvikler seg, og blir det gjort?
Når noen blir mobbet og terrorisert, er vi avhengige av voksne som er handlekraftige nok til å sette ned foten ovenfor mobberne, om det skal bli bra. Veike voksenroller gjør ikke saken bedre, tvert i mot. Dersom man ikke klarer å stå i det som voksen, vil problemene sannsynligvis bare eskalere, og det blir verre for den som blir rammet. Det hjelper ikke så mye om de voksne hjemme sitter rundt matbordet og bagatelliserer problemet dersom deres håpefulle ikke er grei med andre. Man må huske på at de håpefulle gjerne refererer til det mor og far har uttalt om andre mennesker. Dårlige holdninger fra foreldrene forplanter seg raskt til ungene. Det nytter ikke å si at de skal gjøre som du sier, og ikke som du gjør, for de er ofte en blåkopi av deg. Det er vi som foreldre som MÅ være ansvarlig for å oppdra våre barn. Ingen andre.
Hvis vi skal snakke om mobbing blant barn og unge, må vi innom barnehage, skole OG de som drifter fritidstilbud. De må ta denne problematikken på alvor, for mobbing forekommer på alle disse arena. Det er stort sett utviklet strategier for å motarbeide mobbing på disse, men ut fra til dels alvorlige saker som dukker opp i media, bør man spørre seg om disse er gode nok? Mobbingen bygger seg ofte opp til å bli mer alvorlig over tid, og derfor er det åpenbart viktig å komme tidlig på ballen. Blandt de eldre barna benyttes ofte internett og sosiale medier til mobbing. Det er utallige plattformer som utvikles for denne aldersgruppen, og straks de kan samhandle med hverandre, forekommer det også mobbing. Vi som foreldre har et stort ansvar her. Vi tillater barna å delta på disse nettfora, og da må vi også følge med på hva våre barn utsettes for, og hva de utsetter andre for. Problemet er at det krever sin mann/kvinne å følge dette opp, for den teknologiske utviklingen skjer ofte kjappere enn vi klarer å få med oss. Likevel er dette foreldre og foresattes soleklare ansvar. Det kan aldri skyves på andre. Dersom ikke vi er der å rettleder barna fra starten, hvem skal da gjøre det?
Barnehage og skole er på en måte blitt for “snille” i kampen mot mobberne. Det er sånn at de skal ta tak i problemet, samtidig med at de også skal bygge opp disse som mobber. Det er en dobbeltrolle som ikke er spesielt gunstig, og det er mange pedagoger som ikke behersker dette. En klok rektor sa engang til meg “As a teacher, I never smile before christmas!” Institusjonene som barna beveger seg i må våge å stille krav til barna og foreldrene. De må våge å gjennomføre sanksjoner dersom ikke mobbingen tar slutt, men ofte vegrer de seg mot dette, og den lille bøllen har igjen overtaket. Pedagogene må tørre og sette ned foten å si at nok er nok, og foreldrene må tåle å høre at det lille englebarnet tidvis er en sadistisk liten jævel ute blant andre. Prinsen og prinsessa blir ikke alltid oppfattet sånn av andre.
Fritidsinteressene til barna er gjerne foreldrestyrt, og da er det veldig variablet om disse foreldrene har forutsetninger til å sette inn mobbetiltak om noe skjer. Vi kan ikke forvente at disse som på frivillig basis stiller opp å organiserer ungene på ettermiddagen, vet hva som rører seg i barnas liv på andre hold. Igjen faller det hele på om det er sterke foreldre som evner å både se, og å gjøre noe med problemene. Det som ofte er en greie, er at mobbing på fritiden forplanter seg til skolen også.
Dersom ingen tar tak i mobbing av et barn, kan dette bli fatalt. Det er barn og unge som har valgt å trå ut av tiden fordi livet har blitt for vondt å håndtere. Hva gjør dette med mobberen? Den kan få det skrekkelig tungt etter noe slik dersom den evner å se at dette er en konsekvens av mobbingen.
I AN er det omtalt en rettsak som nå står for døren i Salten Tingrett. En kvinne har saksøkt Fauske kommune for å ikke ha grepet inn da hun ble mobbet på skolen. Kvinnen er i dag uføretrygdet og sliter med psykiske plager, angivelig som følge av mobbingen. Dette er den fjerde mobbesaken som kommer for retten i Salten de siste årene. I denne siste saken ble det aldri ble tatt grep for å beskytte kvinnen. Det ble aldri satt i verk tiltak mot de som utsatte henne for fysisk vold, eller verbal mobbing. Det er ille. Veldig ille!
Men er det så mye bedre i dag?
Utdanningsdirektoratet har gjennomført en elevundersøkelse som viser at 5,8 prosent av elevene blir i en eller annen kombinasjon mobbet av elever på skolen, voksne på skolen eller digitalt av elever på skolen. De fleste blir mobbet av elever i gruppa eller klassen, og dernest av andre elever på skolen. Mesteparten av mobbingen foregår i skolegården, i klasserommet og i korridoren. Det er 635 500 barn i grunnskolen i dag. Det betyr at det er 36 859 barn som utsettes for systematisk mobbing. 36 859 barn som på daglig basis utsettes for psykisk og fysisk vold i den Norske skole..
I 2019 kom det en lov der man kan kreve at den som mobber andre, kan tvangsflyttes til en annen skole. Det kan synes drastisk, men det er ikke noe mindre drastisk enn at den som blir mobbet må bytte skole. Det er likevel noen kriterier som må ligge til grunn. Oppførselen til eleven som flyttes må i alvorlig grad gå ut over tryggheten eller læringen til andre elever, mindre tiltak vurderes som utilstrekkelig for å gi medelevene et trygt og godt skolemiljø, og før vedtak blir fattet skal eleven selv, rektor og læreren til eleven ha blitt hørt. Det er siden den gang tre elever som er blitt flyttet. Bare tre! Tro hvor mange mobbeoffer som har måtte bytte skole i samme tida? Grunnen til at dette ikke er benyttet i større grad, er at ekspertene sier mobbing sjelden er en enkelt elev som er den slemme, men heller en kultur som har fått utviklet seg over tid. Derfor fortsetter vi å flytte mobbeofferet mens kulturen like fullt får fortsette.
Jeg mener at hvis ikke foreldregenerasjonen snart stikker fingeren i jorda og erkjenner at vi er nødt å gå tilbake til å være oppdragere og ta tilbake uttrykket god folkeskikk, så blir det et vondt samfunn å bli gammel i, og ikke et samfunn jeg vil være stolt av å levere over til kommende generasjoner. Vi kan ikke glorifisere ungene våre og se på de som guds gave til menneskeheten, vi må faktisk gi konsekvenser for dårlig adferd, men viktigst av alt er å gå foran som et godt eksempel og vise at vi kommer fra et møblert hjem. Hvis ikke vi klarer å oppføre oss, hvordan kan vi forvente at ungene våre skal bli noe bedre?
Bunny har bestemt seg for å rette søkelyset mot et av de største problemene i vår tid, mobbing. Det er bra å få satt søkelyset på et så alvorlig problem, men anno 2023 og med kampanjer mot mobbing og opplysning om hva dette gjør med psykisk helse, er det helt på trynet at vi ennå står på stedet hvil med forebygging. Tiltakene som er iverksatt FUNGERER IKKE! Dette er en innleggsrekke det definitivt er verdt å følge opp fremover.
Vi som velger å skrive blogg er ikke underlagt sensur, og kan stort sett skrive om hva vi ønsker. Det er lite begrensninger på tema, men vi skal bidra til å holde internett trygg og fri for ulovlig innhold. Kontroversielt innhold er greit så fremt det ikke fremmer hat eller vold, men rykteblogger for å henge ut andre er ikke tillat. Man må begrense støtende innhold, og oppfordring til vold er forbudt. Vi må forholde oss til loven om opphavsrett, og ikke lekke personlige eller konfidensielle opplysninger om andre. Man kan ikke utgi seg for å være andre, og det å gi seg ut for å være andre er forbudt. Det er tillatt å publisere parodier og satire, men ikke tillatt å villede leserne om din egentlige identitet. Vi kan ikke oppfordre til lovbrudd, og det er nulltoleranse for innhold der barn utnyttes.
Dette er ikke regler for å hindre ytringsfriheten i Norge, men et forsøk på å ha klare retningslinjer for hva som tillates på blogg.no når vi hensyntar hvem som faktisk bruker blogg.no mest.
Alle som skriver en blogg har godkjent at dette er de retningslinjene som de skal forholde seg til. Vi har forpliktet oss til dette. Frihet under ansvar heter det. Det bør ikke være så vanskelig å forholde seg til, men likevel er det nettopp det. Linjen mellom det som er kontoversielt innhold for noen, og det noen lar seg krenke av, er tynn og hårfin. Hvis meningene er helt på andre ytterkant av våre, er det lett å la seg rive med i en diskusjon, det kan jeg alt om. Plutselig skriver man noe som er skarpere formulert enn man tenkte, og noen lar seg krenke, og så er sirkuset i gang. Vi som skriver på nettet kan ikke være så himla hårsår at vi ikke tåler en liten trøkk i trynet nå og da, men det betyr ikke at vi er fritt vilt heller. Man må skille mellom sak og person. Når man i uenighet kommer med negative ytringer om skribenten fordi man er uenig har du tapt diskusjonen! Da er det ikke lengre en meningsutvikling om sak, men drittkasting og mobbing av person. Det er ikke greit. Sånn gjør man bare ikke.
Skal man diskutere så må man komme med saklig argumentasjon, og bærer ikke det frem må man faktisk være enige om å være uenige. Flere av de bloggene jeg liker best er nettopp de som har totalt ulike ståsted i forhold til meg. Jeg synes det er bra å bli motsagt, og jeg sier også hva jeg mener. I mitt hode mener jeg at det er i skjæringspunktene mellom de ulike meningene at utvikling skjer. Personlig har jeg ikke opplevd å bli harselert med på bakgrunn av mine meninger, men de er nok ikke så kontraversielle heller da.
Det jeg skal frem til er at man gjerne kan skrive et innlegg hvor man er uenige i en sak, men da må man begrunne det med saklige argumenter. Ikke slenge ut påstander om skribenten eller ilegge holdninger i hytt og pine, men heller begrunne eget synspunkt bedre. Klarer man ikke det er min klare oppfordring å la tastaturet ligge urørt, og heller holde kjeft.
Nå står straks et nytt år med nye muligheter på trappen og banker på. Foran oss ligger et år der økonomene alt har spådd at det vil bli tøffere for de fleste, det til tross for at vi i 2022 opplevde at vesentlig flere begynte å slite økonomisk grunnet økte strømpriser, økt rentenivå og generelt økte priser på det meste i samfunnet. Køene til de organisasjonene som deler ut almisser og bistand blir stadig lengre, og flere trenger hjelp for å klare den økte økonomiske belastningen. Det er ikke alle som lengre kan spise seg mett hver dag. Mange beretninger om mennesker i nød avdekkes daglig.
Mange vil nok stramme inn der de kan dette året, og ikke minst utnytte de mulighetene de kan for å spare inn noen kroner. Å planlegge økonomien er neppe så dumt slik som utviklingen tegner å bli, men for noen er det ikke midler å planlegge med. For dem gjelder det bare å holde hodet over vannet så godt det lar deg gjøre, og prøve å holde seg i gang så godt det går.
Fra 1/1-23 trer det noen lovendringer i kraft. Disse vil påvirke oss i større eller mindre grad, og omhandler blant annet økt periode med omsorgspenger, fri rettshjelp til flere, forenklet voldserstatning, våpenamnesti, bedre krav til hundehold og skatteendring av BSU.
BSU er boligspar for ungdom. Ungdom som sparer til sin første bolig har fått 20 % skattefradrag på innsatt beløp i inntektsåret. I lys av hvor vanskelig det er for førstegangskjøpere å komme inn på boligmarkedet har BSU vært et særdeles godt markedstiltak. Det er spesielt viktig for de unge voksne som ikke får hjelp fra foreldrene til å kjøpe bolig, og dem er det blitt mange av.
Likevel presterer altså staten å redusere skattefradraget fra 20 til 10%. Seriøst! Disse som lite har skal få redusert skattefradraget som stimulerer til å spare til egen bolig? Hvor i all verden er det sosialpolitisk korrekt? Valget er altså å redusere et positivt incitament til sparing for den mest sårbare gruppen av boligkjøpere.
Jeg skjønner til en viss grad at staten nå krever utflytteskatt fra de som tar med seg millionene sine til skatteparadis også etter fem år, men å redusere et fradrag som maksimalt var på 5500 til maksimalt 2750 for de som ikke har egne verdier i fast bolig er for meg å gå baklengs inn i fremtiden. Det er hare småpenger for staten, men viktig for en gruppe som sliter. Helt teit spør du meg!
Med dette tenker jeg staten har bommet på nyttårs hilsenen til de unge og har sendt de et stort f..k you, fremfor Et riktig godt nytt år ønskes. På tide med ny kommunikasjonsrådgiver kanskje?
Ja, jeg vet jeg vil høre gammeldags ut, men mer en halvveis til hundre tenker jeg at jeg kan tillate meg et aldri så lite sur-gammel-dame-oppgulp. Det er nemlig en ting som gjør at det knyter seg i meg når det gjelder dagens ungdoms sjargongen. Det er den forhatte kj-lyden, eller snarere mangelen på denne.
Da mine barn var små fikk ingen snakke baby-språk til dem. Jeg ba folk om å snakke ordentlig fra starten, for jeg orket ikke å plukke baby-språket bort når de ble større. Det medførte at alle ungene mine snakket rent relativt tidlig. Men, rundt 6-7 års alderen begynte de å droppe kj-lyden og fortelle at de skulle på «schosken å schøpe lørdagsgodt.» Det forsvant rimelig fort når jeg sa de åpenbart var for små til det for de klarte jo ikke å si de skulle på kiosken og kjøpe godteri. Borte var den uttalen umiddelbart. Altså kun en uvane.
Når jeg nå overhører unge prater og forteller om schæreste besøk, eller at de har schøpt seg noe nytt, klarer jeg ikke å la være å rette på dem. Vel og merke om jeg kjenner den. Men når jeg gjør det, klarer de utmerket godt å uttale ordene korrekt, så det er åpenbart en uvane hos dem også. Skjønner de ikke at det ikke høres bra ut? Det høres ut som det er forvokste barn som snakker. Barn som aldri har blitt rettet på av foreldrene sine, og det finner jeg utrolig lite sjarmerende.
For meg er det helt merkelig å snakke faglig med unge voksne, og høre de uttale intrikate fagord, men midt i det hele snakke om «schøpekraft» og «schennskap» til nye markedssegmenter. Jeg klarer bare ikke ta det seriøst.
Åpenbart klarer jeg heller ikke lide i stillhet. Det er så stygt å høre på! Jeg vet jeg sikkert er gammeldags, men jeg lever fint med utsagn som «fette nais» og «fette kult», men må jeg stifte beschenskap til ord der kj-lyden byttes til sch-lyd blir jeg ei gammel hurpe og påberoper meg retten til å fremstå som gammel og grinete!
Kan vi ikke vær så snill å få en nasjonal kampanje for å innøve uttale av kj-lyden på den gemene hop? Eller innføre kj-lyden som eget fag på skolen?
I dag skal jeg kjøpe meg kjole som jeg skal ha på når jeg går på en kjempe fest, for jeg er gammel nok til å uttale kj-lyden og har kjøpekraft nok til å gjennomføre det!
I disse tider verserer en heller stygg sak i de lokale mediene her oppe. Det viser seg altså at det skitne politiske spillet ikke lengre bare er en amerikansk greie, det skjer her også.
I en politisk drakamp om knappe ressurser til skole, gikk en lokal politiker mot eget parti for å sikre ressurser til skole, ikke én gang, men to! Det blir det overskrift av, men for min del var jeg mer imponert av integriteten denne rebellen viste ved å stemme mot moderpartiet. So far so Good.
Så kom det nye illevarslende overskrifter om bakvasking av denne politikeren. Ikke at jeg festet meg så mye med det, men nok til at jeg rynket litt på nesen. Vi liker ikke en sånn måte å gjennomføre politikk på her på bjerget.
Saken minner om en sverte-kampanje av amerikanske dimensjoner. Ledende politikere prøvde å stoppe denne rebellen som talte sine midt i mot, ved å spre rykter om at denne er psykisk ustabil og har mentale utfordringer. Dette har de gjort ved å ha uformelle samtaler med andre partiledere ser de har fremsatt disse ryktene.
Et slikt ureint spill kan vi ikke være kjent av i Norge, og det ble levert inn varsel på det hele. Problemet er at varslene ikke ble tatt til følge. I beste fall var det slett behandling av de, men jeg kaller det heller for total unnfallenhet.
Denne saken blir for meg feil på så utrolig mange måter. For det første er ikke sånn man skal holde på i politikken, vi skiller mellom sak og person! For det andre lekker vi ikke møkk om andre på den måten. Det kan vi ikke være bekjent av. Siste og mest alvorlige er likevel holdningen til andre menneskers psyke.
Om denne rebellen har hatt mentale utfordringer eller ikke, er for meg irrelevant i denne runde. Det har jeg ikke kjennskap til. Det som er relevant, er at ledende politikere bruker dette som argument for at vedkommende ikke skal høres. Og da blir jeg skremt! ALLE kan møte på utfordringer i livet. Alle kan få en knekk. Du kan det. Jeg kan det. Noen får en knekk grunnet vedvarende press, andre på grunn av traume eller andre påkjenninger. Livet er tidvis en utfordring for mange.
Hva sier en slik holdning om disse politikerene egentlig? Det å automatisk dra slutning om at man ikke er egnet i politikken dersom man har hatt utfordringer i livet er helt på trynet! Slike holdninger gjør at åpenhet rundt psykiske problemer blir tabubelagte. Det er mer skadelig for å oppnå åpenhet enn noe annet. Jeg vil dra det så langt at det er grunn til å spørre om disse politikerene overhode vet hva de holder på med og hvordan slike holdninger kan påvirke de berørte? Det viser en ledelse som ikke er sitt ansvar bevisst, og som pisser på andre i håp om å fremstå som dyktige. Hvor sannsynlig er det at noen som møter utfordringer senere tørr å fortelle OG søke hjelp?
Men tenk over dette, enn om rebellen faktisk hadde stått på randen med problemer og fått beskjed om at slike beskyldninger var fremsatt. Enn om vedkommende hadde vært så ustabil at det hadde tippet i feil retning og gjort ting mye verre?
Det er på sin plass å spørre om dette virkelig er det beste vi har å tilby i lokalpolitikken i dag? Er disse overhode egnet til å styre Bodø kommune fremover? Det positive er at de som fikk disse historiene servert, valgte å ta avstand fra de og bringe de opp i lyset. Det gjør at jeg har håp om at de som skal styre fremover skjønner at slik møkk ikke har noe i politikken å gjøre, og at man må skille sak og person i en debatt. Vi bor tross alt i lille Bodø kommune, og ikke i Amerika.
Akkurat nå ramler regningene inn, og det er så jeg nesten holder pusten og håper på bedre dager. Nå er det ikke noen uforutsette sådanne ENNÅ, men de kommer nok de også. Da jeg satt å sjekket over økonomien slo det meg at det blir stadig oftere at jeg må tære på reservene. Det er ikke lenge før det blir merkbart mindre på kontoen hvis jeg ikke kutter på noen utgifter. Nytter ikke å leve som en greve når man ikke er det.
Vesla har mange fritidssysler. Altfor mange egentlig, og mye koster skjorta å være med på, men det er tatt med i beregningen da hun fikk starte. Hverken musikkskole eller balletten er gratis, men det er tilbud som driftes med det formålet at det skal være økonomisk bærekraftig og gi et visst overskudd. Slike aktiviteter VET man koster penger. De som driver har dette som profesjon og er særs dyktige. En annen fordel er at man som foreldre ikke bidrar i driften. Du vet hva du får, og hva som forventes av deg. Betal regningen. Det er alt! Ingen lodd-eller dorull salg. Ingen kafé eller kakebaking. Siden jeg er alene om ansvaret er det verdt det.
Da er det godt vi har foreldre-drevne aktiviteter som er et rimeligere alternativ til disse dyre aktivitetene. Ja, eller er det egentlig så mye bedre?
Jeg kan konstatere at det er det IKKE!. Det koster jammen ta nok penger det også! Kontingenter og treningsavgift, utstyr og halleie, og ikke minst turneringer. Så kommer dugnadene..
Det skal selges lodd, doruller, kakebokser, sokker, votter og gamle bestemor! Det skal være vakter i hall og på arrangementer, det skal bakes og kokes kaffer, og det skal ryddes og vaskes. Da er plutselig de foreldre-drevne aktivitetene vesentlig mer krevende enn de kronene man betaler ekstra for å være hos profesjonelle aktører.
Det verste er likevel at de tilbudene som skal være billigere for å favne bredden, overhode ikke er det. Barn i familier med svak økonomi vil likevel ikke ha sjans til å delta fordi det fortsatt koster altfor mye.
Vesla er med på en aktivitet utenom de som er profesjonelt drevet, og der har det vært betalt kontingenter på lik linje med det vi betaler for aktiviteter hos profesjonelle aktører. I tillegg har det vært solgt lodd, sokker og kakebokser nå på kort tid. Jeg skal levere kake til et show og jammen ta må vi ikke ut med svære egenandeler til stevner i tillegg. Det finnes ikke botn i havet på regningene herfra, og er vesentlig dyrere enn de andre aktivitetene. Faktisk koster det så mye at jeg er usikker på om det er verdt det? Vi kunne tatt to flotte feriereiser i året for de pengene som brukes.
Men hva med alle de barna som ikke har familieøkonomi til å være med?
Bodø kommune har gitt ut 800 kroner hvert halvår til alle barn som deltar på fritidsaktiviteter. Vel og merke bare til de er 13 år. Hvor idiotisk er ikke det? Det er jo når de er tenåringer det er viktig å holde de i aktiviteter, og det er jo da det begynner å bli dyrt! Men uavhengig av alder så er det åpenbart at ikke de 800 kroner er til mye hjelp for de som lite har. Resten skal jo også betales, og selv om det kanskje bare utgjør noen tusenlapper i året, er noen tusenlapper for mye for de som ingenting har!
Her er det ingen tvil om at fritidsaktiviteter er med på å skape store forskjeller mellom barn og unge, og kan vi akseptere at det skal være slik? Hva kan vi foreldre gjøre for å forhindre at det fortsetter å utvikle seg i denne retningen? Hva kan samfunnet gjøre for å forhindre at fritidsaktivitetene blir så dyre at det ekskluderer grupper fra å delta? Vi snakker så pent om å forhindre utenforskap, kanskje vi da skal begynne med å fjerne barrierene som gjør at enkelte barn og unge blir ekskludert?
Vi kan etablere så mange lavterskeltilbud til barn og unge som vi bare vil, men så lenge foreldrebatalingene fortsetter å øke vil bare flere og flere barn falle av og falle utenfor alle former for organiserte aktiviteter. Så lenge vi aksepterer at det er slik er vi med på å skape forskjeller, og de blir bare større og større. Så lenge vi fortsetter å betale, er vi en del av problemet og ikke løsningen.
Hverdagene her i huset er i endring, og denne mammaen synes det er litt slitsomt å tilpasse seg den nye dynamikken som råder. Vesla er bare 14 år, og jeg synes ennå hun er for ung til det meste. Vesla synes definitivt hun er for gammel i forhold til mine regler, så da bærer det ut i forhandlinger.
Det er å gi og ta.
Jeg argumenterer for at hvis hun er så voksen og moden som hun påstår, så innebærer det ikke bare det å være lengre ute med venner, det innebærer også å ta mer ansvar hjemme. Hun på sin side argumenterer med at hvis hun skal være mer ute med venner, har hun ikke tid til å gjøre mer hjemme. Det må jeg da forstå?
Vesla mener langt på vei at jeg er altfor streng og at jeg maler fanden på veggen når jeg avslår noen av hennes storslåtte planer, og skjønner ikke helt motivene mine. Jeg på motsatt side er opptatt av hennes sikkerhet. Det er jo sånn at selv om hun stort sett er snill og grei, gjelder ikke det nødvendigvis alle de hun møter rundt om i samfunnet,
Denne dynamikken tror jeg de fleste voksne med ungdommer kan kjenne seg igjen i. Det er den naturlige løsrivningsprosessen hvor vi hjemme blir utrolig kjedelige og tidvis helt dust. Vi skjønner INGENTING, og er komplett umulig å ha med å gjøre. Det mener i såfall Vesla.
I denne alderen blir de voksne valgt bort, og de unge vil heller være med jevnaldrende og andre utenfor hjemmet. Det å være en av flere blir viktig, og utenforskap kan bli veldig vanskelig for de som ikke blir inkludert. Typisk er at klær, sminke og andre identitets markører som gir status, blir viktigere. Mange voksne føler nok at de kommer inn i en forbruks-karusell som går raskere og raskere, og den unge håpefulle bare vil ha mer og mer. Den karusellen er det de voksnes oppgave å stoppe.
Varmen og nærheten som tidligere kom i overflod blir det mindre av, og ungdommene utvikler seg til å bli mer uavhengig av oss voksne. Likevel blir vi aldri overflødig.
Våre håpefulle har fortsatt behov for nærhet og en armkrok når de kommer i situasjoner som er vanskelige for dem. Alle følelsene blir så mye sterkere i denne perioden, så ting har en tendens til å bli mye større enn det egentlig er. Da er det mye trygghet og kjærlighet i en voksen som setter grenser, veileder og har tid til å lytte. Våre unge er kanskje ikke så meddelsom som tidligere, så av og til krever det at vi voksne må lytte til ikke bare det er blitt sagt, men også det som står skrevet mellom linjene.
Det er utrolig slitsomt å stå i det mens det er på det verste, men det varer heldigvis bare noen år. Selv om vi blir omtalt som de strengeste, de sureste, de mest gammeldagse og de vanskeligste voksne, kan vi trøste oss med at de samme ordene får de fleste andre med tenåringsforeldre også høre. Vi er ikke alene om det. Selv om vår håpefulle er rasende og mener at vi oppfører oss mer som en fengselsbetjent enn en forelder (jada! En av mine håpefulle mente faktisk det!) så er det bare å stå i det. Det ligger bøttevis av omsorg og kjærlighet i akkurat den påstanden.
Vesla og jeg har av og til noen trefninger, og smått går det ei kule varmt her hjemme, men ikke verre enn at vi står han av så langt. Men hvor enkelt er det å beholde roen når det stormer som verst, og håpefulle lirer av seg både det ene og det andre? Ikke i hele tatt, men vi må bare puste med magen og tenke at det blir bra til slutt! Det ordner seg som regel.
Tro det eller ei, men det er utrolig vanskelig å finne godt kvalifiserte medarbeidere på arbeidsmarkedet akkurat nå. Det gjelder ikke bare på min arbeidsplass, men generelt i hele Norge. Siden dette er en felles problemstilling har jeg har deltatt i flere debatter om dette gjennom jobben min, og det er grunn til bekymring. Når man sliter med å få på plass kvalifisert arbeidskraft blir virksomhetene veldig sårbare. Turnover kan føre til en reell trussel for driftsavbrudd, derfor strekker man seg langt og lengre enn langt for å ha en stabil bemanning, og det blir en kamp om knappe ressurser.
I forslag til statsbudsjett 2023 vil regjeringen at bedrifter skal betale 5% ekstra arbeidsgiveravgift for all lønn over 750 000. Nå er det ikke så mange i min bransje som har så høy lønn, men det er mange andre virksomheter som må ta frem stor-pengeboka for å betale denne nye regninga. Mange firma er alt på smertegrensen for å klare å møte dagens lønnskrav, men man må betale lønn i henhold til kravet fra yrkesgruppene om man vil beholde kompetansen. Kompetanse som også virksomheter i andre land konkurrer om. Dette gjelder blant annet i finansbransjen, teknologibedrifter og piloter, men også innen forskning og utvikling.
I Norge er det et ønske om grønt skifte. Fra Olje til grønn og rein energi. For å klare denne endringen er vi avhengig av å få til ny og innovativ teknologi. Det krever store summer til både forskning og utvikling for å få det til, og dette er et uttalt satsningsområde for regjeringen. Vi vil ta bedre vare på jorden slik at det er en bærekraftig klode som overleveres til neste generasjon. Takk og pris at vi har politikere som vekter dette høyt her til lands. Ja, eller gjør de egentlig det da?
Når regjeringen innfører ekstra beskatning på virksomhetene som avlønner godt, stiller jeg meg sterkt tvilende. Vet de egentlig hva de holder på med?
Jeg konkluderer med at den yrkesgruppen som skal sikre teknologisk utvikling for fremtiden, er blant de som har lønninger over 750.000. Altså er det deres arbeidsplasser som får ta denne regningen.
Er det rett at de virksomhetene som investerer tungt inn mot forskning og utvikling, uten å vite om de kommer til å få noe igjen for det, skal ta en ekstraregning fra staten? Nesten 8 milliarder skal de bidra med.
Men for pokker! Regjeringen må da kunne tenke med noe annet enn det de sitter på, for dette er jo helt idiotisk! Hvorfor skal en virksomhet som investerer i høy kompetanse betale ekstra avgift til staten?
En ting er at det alt er kostbart å drive utvikling, men nå skal altså kompetansen bli dyrere. Hvor lenge vil det være kostnadseffektivt å ha en virksomhet i Norge når vi ser en slik utvikling? Hvordan mener regjeringen at norske virksomheter skal bli konkurransedyktig i forhold til utlandet? Hvor lenge vil virksomhetene bli i Norge før de flagger ut?
Både Røkke og Kolstad har meldt sin exit til utlandet, og noe sier meg at de ikke blir de siste som forlater det synkende skip.
Norge ønsker å være et land med teknologiske nyvinninger. Hvordan skal vi klare det når regjeringen kommer med en ekstra regning på nesten 8 milliarder kroner? Hvor mye forskning og utvikling tror de det da vil det satses på? Hvor mange fagpersoner har vi råd til å lønne? Hvor mange forskere tror dere vi henter inn til landet? Hvor mye vil det forskes på områder som grønn energi eller for eksempel kvinnehelse?
Jeg lurer på hva regjeringen egentlig har tenkt med denne manøveren? Hvis de gjennomfører dette vil det garantert være kroken på døra for enkelte virksomheter. Mange som har satset vil miste alt.
Et uttalt mål har vært å skape et robust og bærekraftig næringsliv i Norge, som ikke er avhengig av olje. Dette er ikke måten å gjøre det på. Å øke arbeidsgiveravgiften gjør at de som betaler regningen ikke nødvendigvis er de som drifter lønnsomt. Dette blir å spenne bein på næringslivet og viser at vi bor i et moldbo-land av dimensjoner. Det er så man må spørre hvor forstanden har tatt veien, eller som vi sier her nord: “E di fette tåpen alle sammen?”
