Feriereiser er ikke en menneskerett

Da jeg var liten og senere tenåring var jeg ofte misunnelig på andre jevnaldrende. Det var de som fikk alt av lekker mote, det var de som fikk delta på spennende fritidsaktiviteter, eller dra på spennende og eksotiske feriereiser. De fikk så mye som jeg også ønsket meg, men ikke fikk. Våre ferieturer var hovedsakelig til besteforeldrene våre som bodde et stykke unna. Turen dit bød på litt camping underveis. Som familiens attpåklatt ble det mye kjedelig sammen med de voksne, men sånn var det bare sa mor og far. Når vi var hjemme, var det opp til meg selv å finne på noe. Det var late dager med venner selv om ikke så mange var hjemme. Vi bygde flåter, lekte boksen går, sov i telt i hagen og fant på ting der og da. Mitt fineste sommerminne er fra jeg var ca. 8-10 år, og var hos farmor og fikk mate et koppelam som jeg adopterte som mitt. Vi elsket sommerferien selv om vi ikke reiste land og strand rundt. Mamma og pappa spilte badminton, crocket og forskjellige spill med oss. Ofte dro vi på turer i nærmiljøet, enten det var for å fiske eller plukke bær. Det var lykke! De fineste turene var når vi dro sammen med flere, og var mange sammen.

Som tenåring hadde jeg endel trefninger med mamma på grunn av forskjellen på hva jeg ønsket meg og hva jeg fikk. Jeg syntes det var urettferdig at «alle andre» hadde det bedre enn meg. Etter å ha fått beskjed om å være fornøyd med det jeg hadde eller være fri, fikk jeg også en reprimande om at man ikke alltid kan få alt man ønsker seg. «Man må sette næring etter tæring», sa mamma. Hun fortalte også at jeg måtte slutte å misunne andre, for det ville alltid være noen som får noe bedre enn det jeg har, og hvis ikke jeg kunne leve med det, var det bare meg selv som fikk det kjipt. Jeg måtte lære meg å unne at andre hadde noe jeg ikke hadde.

Så ble jeg voksen og fikk fire egne arvinger på rappen. Det var ikke gunstig for familieøkonomien, men vårt valg. Ferieturene gikk da til familiehytta, teltturer i nærmiljøet og familiebesøk. En og annen sydentur ble det også, men da måtte det spares noen år først, og ingen tvil om at vi reiste på budsjett. Ungene måtte pent tjene sine egne feriepenger ved å gjøre ærend hjemme eller for andre. For meg ble det likevel mer viktig å gi mine barn de samme barndomsminnene jeg sitter igjen med. Minner om at vi som familie var samlet og gjorde ting i lag. Skulle noen på fortballturnering, dro hele familien sammen, og tok det som en del av ferien. Vi samlet oss med tanter og onkler, besteforeldre og søskenbarn. Vi hadde en sommerferie som hovedsaklig dreide seg om å kose oss sammen.

Annonsørinnhold

Før og etter: Anti-age-produktene som tok helt av på nettet

Sånn er det ikke nå som Vesla vokser opp. Nå er hun attpåklatten som må henge med oss voksne fordi hun er minst. Hun er den som må aktivisere seg selv. I tillegg er familien som før var samlet, nå spredt for alle vinder. Da er det hovedsaklig bare oss to igjen. Hun og meg. Det er det jo egentlig alltid, så ferie for oss to sammen, er blitt til mye reise-opplevelser. Jeg er rett og slett for dårlig på sånn familieferie med alle. Det synes jeg er slitsomt. Jeg vet at Vesla mister noe de andre fikk med seg i sin sommerferie, siden vi reiser så mye. Hun har lite familie-opplevelser sammen med de øvrige, og blir sånn sett stående litt utenfor fellesskapet til de andre i familien. Samtidig er hun privilligert som har fått reise relativt mye rundt i verden.

Klart alle foreldre ønsker det beste for sine barn. Vi vil ikke de skal savne noe, mangle noe, være trist eller lei. Vi ønsker genuint at ungene våre skal vokse opp i en utopisk verden der det alltid er blå himmel og sol, der alle er snille mot hverandre og de kan ri på enhjørninger som hikker hjerter og fiser regnbuer. Vi vil at våre barn skal ha en perfekt tilværelse og ikke kjenne på misunnelse for at andre har noe vårt barn ikke har eller ikke får. I dagens samfunn skal alle sammenlignes, og ingen skal ha noe mer eller mindre enn noen andre. Vi vil selvsagt at barna skal ha noe å fortelle om når de kommer tilbake på skolen, eller vise i sosiale medier. Vi vil ikke at barna våre som ikke får dra på ferie, skal rammes av et utenforskap.

Familier som lever under fattigdomsgrensen har sjelden råd til å ta seg ferie, og det er ikke uvanlig at disse har vært hjemme mange sommerer på rad.  Men i år må mange fler familier skrote ferieplanene fordi økonomien er blitt vanskeligere enn tidligere. Strøm og drivstoff har økt betraktelig, og ikke minst matvareprisene. Det merkes. For mange betyr det at man må stramme inn livreima betraktelig, og derfor blir hjemme. Det merkes godt i mitt hushold også, og jeg jobber med å kutte faste utgifter slik at jeg er klar til å møte de utfordringene som kommer.

Som foreldre vil en gjerne strekke seg langt for å gi barna de gode opplevelsene i livet. Da er det sårt å ikke kunne gi barna en fin ferietur, det skjønner jeg godt. Men hvorfor virker det som om  ferie er ensbetydende med å dra på reiser eller være med på kostbare opplevelser? Utallige mennesker i verden har ikke engang vært utenfor sin egen hjemby, så hvorfor er det så himla masete om slikt her i Norge? Det syke er at det ikke egentlig er barna som er pådriver for at det blir sånn. Det er vi voksne! Vi voksne som skaper forventningene om hva ferien skal være. Det er vi som legger forventningene i hodet på barna. Jeg vet det godt! Jeg gjør det selv!

I år er det et spesielt fokus på alle barna som kommer fra ferie uten å kunne fortelle om reiser og legge frem insta-vennlige bilder, og det er bra at det er fokus på nettopp det at en manglende ferietur ikke skal medføre utenforskap, men har vi ikke glemt noe vesentlig hert? Hege Bae Nyholt, stortingsrepresentant for Rødt skrev i VG følgende: “..sannheten er at det allerede er et stort skille mellom familier og barn i Norge – de som har og de som ikke har muligheten til å skape sommerminner de kan dele når sommerferien er over.”

Ferie er så mye, mye mer enn en feriereise. Sommerminnene kommer ikke bare derfra! Det er vi voksne som er ansvarlig for å skape minnene barna har med seg etter ferien. I det ligger muligheten til å skape minner som barna tar med seg resten av livet også. Ikke bare minner om et par timer i et eller annet lekeland, men tid med mamma og pappa. Å gjøre noe sammen. Vi må vise våre barn hva som har den viktigste verdien. Vise at det som virkelig betyr noe er den tiden man har hatt sammen og gjort noe hyggelig. Styrke den relasjonen som ligger i familien enten den består av to eller flere personer. Vi foreldre må vise barna at ferie ikke handler om materielle goder, men at å gå en kveldstur sammen kan være mer verdifull enn en hvilken som helst feriereise. Det er vi voksne som må la ungene få de minnene og verdigrunnlaget de skal ta med seg inn i voksenlivet, og vi må påse at våre håpefulle nyter ferien og lader batteriene. Vi voksne må legge lista lavere, og lære våre barn å anerkjenne at det alltid vil være de som har mer eller får mer. Det betyr likevel ikke at de har en bedre ferie enn de som ikke har det samme. De har bare tilgang på flere materielle goder, men når ble det det samme som å være lykkelig?

Siden jeg er en mamma som ikke alltid har hatt like god råd, kan jeg gi et tips om BUA utlånsordning gjennom Røde Kors. Dette finnes i mange byer rundt om. I BUA kan du helt gratis låne det meste du trenger for å komme deg ut på tur eller invitere venner på moro i parken eller i hagen. De har både sommer- og vinterutstyr, som tursko, telt, lavvo og primus, sykler, langrennsski og skøyter. Og de har også SUP, kubb, frisbeegolf og andre utendørsspill. Da trenger man bare litt bøker, og det får man lånt på biblioteket. Ved hjelp av dette kan man lage en herlig sommer spekket med opplevelser og minner, uten at det trenger å koste skjorta.

Hos oss på Nordlandsmuseet kommer alle barn under 18 år inn gratis på alle ordinære museumsbesøk, og det gjelder alle våre anlegg, fordi vi vil gjennom FN’s bærekraftmål gjøre vårt for å bekjempe barnefattigdom. Slike ordninger tror jeg det er mange flere organisasjoner som har, men de tilbudene drukner som regel i mengden av alle som reklamerer med dyre besøk på andre opplevelser. Letar man litt på nett, så finner man en og annen perle.

Som sagt, jeg skjønner at det nå er flere som tidligere har dratt på ferie men som nå må prioritere å være hjemme, og jeg skjønner at det er leit, men gjennom debatten er et punkt som jeg tenker man også må ta med seg. Jeg lurer på hvor dette engasjementet har vært tidligere år når det gjelder de 115.000 barna som hele tiden lever under fattigdomsgrensen? Dette er deres hverdag de andre 44 ukene i året også. De kan kanskje ikke dra i bursdager, på overnattingsturer eller klasseturer, får kanskje ikke drive med noe på fritiden eller har de kuleste tingene. Hvor er engasjementet i samfunnet blitt av da? Så er det noe med hva som er så katastrofalt når det gjelder selve ferieturen? Er det bare fordi det nå er en ny gruppe som ikke lengre har mulighet til å reise?

I tillegg blir jeg oppriktig lei meg når fremstillingen er satt slik at det fokuseres utelukkende på materielle goder, mens verdien av å være sammen som familie blir sett på som noe nedrig som for enhver pris må skjules for omverdenen. Ferie er adspredelse og rekreasjon fra en ellers travel hverdag, vi bør alle bruke den til å lage de fine menneskemøtene og bygg relasjoner.

At de fleste ønsker å reise på ferie skjønner jeg, men feriereiser er fortsatt ikke en menneskerett.