Vesla lever i hovedsak med mammaen sin, og det er meg. Det er mye som rører seg i vårt liv, og av og til hender det ting som egner seg på trykk i varierende grad..
Av og til slites jeg mellom rollen som mamma og som Heidi, men mest vanskelig er det å velge mellom å være mamma og arbeidstaker. Det er ikke vanskelig å legge bort Heidi til fordel for mamma, men litt vanskelig å alltid velge mamma foran arbeidstaker. Det er da jeg sliter litt. Hvem velger vel arbeid før barnet sitt? Og ikke minst, det er vel høyst politisk ukorrekt å innrømme at man gjør det?
Det rare er at jeg tror en pappa ville fått en mye mildere reaksjon enn at jeg som mamma hadde gjort det samme. Det er liksom biologisk nedfelt at mammaen stiller opp for barnet foran det meste. Men ikke denne mammaen altså..
Da Vesla ble 15 år var vi sammen på morgenen, og hadde en fin frokost. Så dro hun på skolen og jeg på jobb. Meningen var at vi skulle spise brunsj sammen før vi dro hver til vårt for en stund, men så kom det noe viktig opp for min del. Jeg ble forsinket, og måtte skrinlegge planene med håpefulle. Kontoen hennes ble kopensert slik at hun kunne dra på shopping med en venninne, men samvittigheten min var ikke helt ren. Etterpå dro jeg på en event gjennom jobb, og var ikke hjemme før i titiden på kvelden, og jeg kjente på en ikke god magefølelse mens jeg var på tur til bursdags-ungen.
Nå skal det sies at å velge bort en fødselsdag er litt sært, selv for meg, men jeg undret meg likevel. Er det mer legitimt at en mann velger jobb foran barna sine enn om en kvinne gjør det?
For noen år siden var det et himla ramaskrik om at ikke-etniske-nordmenn gikk i bunad. For noen var dette en vederstyggelighet av dimensjoner. Selv må jeg si at jeg synes det er helt greit. De har en tilknytning til Norge som gjør at de vil bruke vår nasjonaldrakt, hva kan være galt i det? Nå skal det sies at jeg er litt fan av å bruke den bunaden hvor du kommer fra, men har ikke noen sterke meninger om de som benytter bunad fra andre regioner. Jeg synes vel heller ikke hidjab til bunad er spesielt tradisjonelt, men igjen, jeg har ikke noen sterke innvendinger mot dette heller, tenker bare at vi da blander to sterke tradisjonsplagg fra to forskjellige tradisjoner.
For min del er bunad tradisjon. Det er et vakkert festplagg som man gjerne har fra konfirmasjon og livet ut. Konfirmasjoner, bryllup, barnedåper, 17.mai og andre festligheter. Bunaden er representert. Jeg har smilt litt overbærende av bunadpolitiet, og tenkt at man trenger ikke være så hilma sær om noen strikker en kofte til, eller bruker hårbøyle. Andre vil ha sjal fremfor cape, og fortsatt ser jeg ikke problemet. Rosene er gjenkjennbar, og stilen er den samme.
Bunaden er et klesplagg som ikke har lange tradisjoner bakover i tid, men er en festdrakt som er knyttet til bestemte områder, og med tradisjoner tilbake i tid. Endringene som er gjort på plaggene er ofte tatt opp av tidligere tradisjoner som vi finner innenfor sømtradisjoner. Slik kan man si at det er mengder av historie i plaggene. Historie fra det området bunaden stammer fra.
Etter 2. verdenskrig var det stor interesse for å lage bunader, og landsnemnda for bunadsspørsmål ble opprettet for å hjelpe til med rekonstruksjon. Landsnemnda aksjonerte mot dårlige materialer som ble brukt i bunadene, og jobbet for å bedre kvaliteten generelt. En del bunader ble revidert, og nye modeller ble utviklet som skulle være nærmere opp mot de gamle folkedraktene.
På nettsiden til NRK kom jeg over en artikkel om bunadbutikken Embla i Stavanger som selger nå noen heller utradisjonelle bunadskjorter i masse farger og mønstre. Det skal sies at da jeg så bilde, av disse begynte jeg å le. Det så skikkelig harry ut. Blanding av masse farger og mønstre som hverken var estetisk vakkert eller virket spesielt tradisjonelle. Not my cup of tea. Først trodde jeg disse var skjorter til festdraker, men så oppfattet jeg at disse skjortene brukes til tradisjonelle bunader.
Da måtte jeg tygge litt på om jeg er kommet i kategorien snerpete, grinete kjerring som burde vært innlemmet i bunadpolitiet?
Selv om jeg hadde bunad da jeg ble konfirmert for en mannsalder og mange kilo siden, har jeg nå en festdrakt. Den tenker jeg man kan være friere til å ekperimentere med, men la nå de tradisjonelle bunadene være i fred. Er det så himla vanskelig å ta vare på våre egne tradisjoner uten å vanne de ut med noe som er et øyeblikksbilde av trendene? Må vi på død å liv hoppe på disse i håp om å være innovativ og nytenkende?
Jeg synes faktisk det er respektløst mot våre tradisjoner. La bunader være bunader, og lek heller med form og farge når det kommer til festdrakter og alle de vakre fantasidraktene som syes. Det er helt innenfor spør du meg.
Vesla har fått bunaden sin ferdig. Det er et nydelig stykke arbeid som tre forskjellige damer har jobbet med. Stakken og skjorta ble brodert hver for seg, og alt ble montert av en tredje dame. De har alle gjort en fantastisk jobb, og jeg gleder meg til å se Vesla stå konfirmant. Alt er gjort tradisjonelt, og alt sølvet er på plass. Vesla ønsker seg hårbøyle til, men jeg er mer lysten på at hun skal ha håret stt opp i en bonderomantisk knute. Hårbøylen er jo bare en trend i tiden akkurat nå.. Og jeg, jeg skal ha på meg festdrakten min, og som tilbehør skal jeg ha sølvet til nordlandsbunaden. Snakk om mix og match!
I dag leste jeg et innlegg i lokalavisa om hvor vanskelig læreryrket er, og hvor viktig det er å styrke dette yrket. Det ble tatt frem at vold og trusler i løpet av arbeidsdagen er noe som er helt normalt, og at dette er et stort problem i samfunnet. Det er jeg enig i, for bare en kjapp titt på avisene understreker nettopp dette. Samtidig ble det pekt på at løsningen ikke er å peke tilbake på lærerne, men bedre situasjonen for disse. I innlegget var det mye jeg kunne være enig i, men det er så energikrevende å hele tiden fokusere på at bare lærerne har det så vanskelig i arbeidslivet i så måte. De fremstår så stakkarslig og som en særlig utsatt gruppe.
Det er mange yrkesgrupper som har en utsatt arbeidshverdag. Dette gjelder stort sett alle som jobber i relasjon til andre mennesker.
Politiet utsettes for vold og trusler hele tiden. De trues også tidvis på privaten når de jobber med tunge saker og alvorlig kriminelle miljøer. Nå er jo deres jobb å forebygge dette, så man kan jo si at de har en utdannelse som gjør de mer forberedt på slike uønskede hendelser. Det samme gjelder kanskje de som jobber innenfor psykriatri og barnevern. De som jobber i psykiatrien får seg ofte en blåveis eller to mens de utfører jobben sin. Å bli tatt kvelertak og få noen kutt her og der er heller ikke uvanlig. De jobber tross alt med psykisk ustabile mennesker. Men skal de godta det? Likeså gjelder dette de som jobber i barnevernet. Kanskje disse fortrinnsvis utsettes for direkte trusler mot sin person og nærmeste relasjoner, og ikke direkte vold. De går inn i situasjoner der mange føler seg avkledd og sårbar, derfor går mange til angrep på denne yrkesgruppen.
Men det er ikke bare de som har yrker som er utsatt. Bare tenk på alle oss kvinner som har født og som har reist jordmoren til et sted som er varmere enn der pepper’n gror! Eller bartenderen som stadig må forholde seg til aggressive mennesker i rus. Man er ganske forsvarsløse når man ikke engang vet hva man står ovenfor. Eller butikkmedarbeideren som nekter noen å kjøpe alkohol eller røyk, eller fersker noen som stjeler i butikken. Ikke minst helsearbeideren som skal håndtere demente som ikke engang skjønner at de som er der skal være der for å hjelpe. Alle disse har risiko for å møte på vold og trusler i løpet av en arbeidsdag.
Poenget mitt er at alle yrker hvor man skal forholde seg til mennesker er forbundet med en risiko for å havne i ubehagelige situasjoner. Livet er ikke bare enhjørninger som sklir på regnbuer og fiser hjerter i lykkerus. Livet er også mennesker som ikke alltid har en god dag. det kan være mennesker i krise, eller mennesker som trenger å bli sett.
Å ensidig fokusere på at lærerne er de som må forholde seg til vold og trusler i yrkesutøvelsen blir for snevert. Det gjelder de fleste yrkesgrupper som samhandler med andre mennesker. Vi må innse at det er blitt en lavere terskel for å ty til vold og trusler i hele samfunnet. Ikke bare i skolen. Det er noe å tenke på når man ønsker seg et yrke der man skal relaterer seg til andre mennesker. Man møter de på både gode og dårlige dager, og da er spørsmålet kanskje like mye HVORDAN man møter disse? Jeg mener mange ganger at grunnen til at situasjoner eskalerer ligger i manglende personlig egnethet i en stilling. Våg å tygge litt på den så kan vi snakkes!
Passer ikke det å jobbe med mennesker, får man bytte yrke og jobbe på kontor slik som meg. Det verste som sjer i løpet av en arbeidsdag er at jeg kan ende opp med et papirkutt og en plasterlapp på en finger. Likefullt må vi jobbe med å heve terskelen for å ty til vold og trusler, ikke spesielt for lærerne som yrkesgruppe, men i samfunnet generelt.
NAV bestemmer altså utrolig mye av livet mitt. De bestemmer hvilke rettigheter jeg har, og de bestemmer hvilke plikter jeg har. De avgjør mine sosiale rettigheter i livet.
Det syke er at de også bestemmer hvilke økonomiske forpliktelser jeg skal ha, og pålegger meg å fungere som finansierings institusjon. Dette MÅ jeg gjøre uten å få noen som helst sikkerhet for de pengene jeg låner ut, eller noen form for avkastning. Høres det sprøtt ur? Det er helt sant, og i det hele straffes jeg for å sikre min fremtid økonomisk, ved å bli pålagt ekstra ansvar for andres økonomi. Hele greie er helt føkka, og kalles bidragsordning.
Når mor og far ikke klarer å bli enige om bidragene, kan man få hjelp fra NAV for å fastsette bidraget. Ber jeg om det, må jeg betale 1243kr. Det må den andre parten også. Det er ikke en engangsbetaling, men et gebyr som påløper HVER gang på begge parter, uavhengig HVEM som søker endring.
NAV undersøker inntekten til begge foreldrene og fordeler den økonomiske byrden for å fø opp et barn ut fra foreldrenes inntekt og familieøkonomi. I tillegg er det fradrag for samvær som gjør at det skal bli rettferdig fordelt. Hvor rettferdig kan det bli hvis den ene parten jobber hardt og målbevisst for å øke sine inntekter, når det medfører at NAV da bestemmer at den også skal få overført økt andel av den økonomiske belastningen? Hva er vitsen med økt verdiskapning når man etter økt skatt og økt bidragsbelastning sitter igjen med NADA?
Og ja! De regner også bidragsevne ut fra hva som kommer fra bloggen i tillegg! Men for all del, det er ment at det er det som blir lest rettferdig, men heretter kommer jeg til å takke nei til lønnsøkning og heller be om andre goder, for det lønner seg ikke lengre for min del.
Så skjer det da at den ene parten ikke betaler, og da kan faktisk NAV forskuttere betalingen sånn at midlene kommer barnet til gode, men det fordrer at bidragsmottaker ikke tjener over et visst beløp. Tjener man over, forventer NAV at man skal dekke dette opp selv. «Det blir jo gjeld hos bidragspliktig, og den slettes ALDRI! Det er de som har fått bidrag fra en foreldre når de er 30 år!» Så flott! Men det er jo ikke barnet som forskutterer disse pengene. Det er jo bidragsmottaker! «Ja, men etter at barnet fyller 18 år overføres fordringen til barnet!»
I praksis betyr det at jeg gir et «lån» ved å betale det den andre parten skulle betalt, for noen MÅ betale det som det koster, men jeg får ikke noen renteinntekter på dette, og det er slett ikke sikkert jeg engang får pengene tilbake! Da snakker vi om å skyve belastningen litt i feil retning. Jeg betaler i realiteten for hele moroa alene!
NAV kan gå å ta seg ei seig feit bolle, og måtte de for all del sette den i halsen! Hvis dette er hva de kaller en rettferdig ordning, så konkluderer jeg med at jeg har en helt annen oppfatning av hva som er rettferdig og ikke!
Det et beint frem nydelig ute nå. 8. mars og helt fantastisk vær. Men kan bli reint henført av mindre! 8. mars og kvinnedagen.
Kvinnedagen altså!
Trist at vi bare én dag i året fokuserer på alle tingene vi bør jobbe med hele tiden for å få øke synligheten på. Det betyr at noen saker alltid vil komme i skyggen for de andre, for det er dessverre en kjensgjerning at ikke alle sakene er like engasjerende.
Kanskje vi kvinner burde bli bedre på lobby-virksomhet og fremme saker som er viktige ellers også? Slik at små og store fanesaker står på dagsorden jevnt og trutt.
Hvis jeg skulle fått velge ville mine viktigste saker være å fremme kvinnehelse, forhindre barnebruder, sikre skolegang til alle kvinner, sikre abortloven og iverksette en felles innsats mot trafficking.
I dag driver jeg ikke kvinnekamp selv om det er 8. mars. Jeg burde nok det, for jeg skriker alltid høyt og lenge når jeg er uenig i noe, men jeg har ikke tid. Jeg har prioritert å få Vesla fra A til B til C og tilbake til A, og det er ille nok. Jeg burde hatt egen parole. «Arbeidsdagen min slutter kl 15.30, klar deg selv for jeg er en frigjort kvinne!»
Spøk til side. Jeg er nødt å fremheve at vi fortsatt trenger 8. mars i Norge også. Meldingene nedenfor er en hyggelig liten passiar mellom meg og en lærer etter at Vesla hadde vært en anelse kvass i snakketøyet.
Satan i gatan, da ble mor sint. Ikke jentesur eller grinete, men lyn hakke forbannet!
Så kvinner, døtre, mødre, søstre og venninner! Bare å komme seg tilbake på bastionene. Krigen er ikke vunnet ennå!
Akkurat i disse dager er det mye snakk om utdanningsvalg hjemme hos oss. Selv om det er ett år til Vesla skal søke seg videre, skal de i disse dager rundt på skolene å besøke sine utvalgte linjer som de kan tenke seg å gå på. Vesla får ikke besøkt den linjen hun sannsynligvis kommer til å søke på, og må derfor sjekke ut noen andre. Det går bra, man bør vurdere flere ting når man står på terskelen til å ta valg som kan påvirke store deler av livet. Jeg kommer garantert til å forsøke å snakke Vesla bort fra yrker som man har minimal sjanse for å lykkes i, eller få en stabil jobb, men hvis hun likevel insisterer, kommer jeg selvsagt til å støtte henne 100%.
Det viktigste kriteriet tenker jeg er at hun får en jobb hun trives med og kan utvikle seg i, samtidig som hun er stolt av hva hun gjør.
Hvor viktig det er at man har en yrkesstolthet, har vi sett mye i mediene i det siste. Det har vært en massiv pågang av lærere som forteller hvor ille det er å være lærer. De mener rammebetingelsene er umenneskelig, og lønna er bedriten. Det kan langt på vei stemme, men da bør vi gjøre noe med hele skolesystemet, for vi bruker mer penger på skole pr elev enn andre OECD-land. OECD-land er medlemsland i en internasjonal organisasjon av industriland med fokus på økonomisk samarbeid og utvikling. Mange av våre naboland lykkes med å gi elevene gode kunnskaper med mindre penger. Flere land skårer også høyt på testene, samtidig som de har relativt liten spredning i kompetanse mellom elevene. Kanskje det er på tide å tenke nytt? Det bør i såfall ikke fortsette som det har gjort til nå, for det skaper alt annet enn yrkesstolhet, snarere masseflukt fra yrket.
Et annet yrke som fremstår å være i krise er helsesektoren. De som jobber innen sektoren er slitne og overarbeidet. De får rett og slett for lite tid sammen med de som trenger dem. I Sverige trengs fem sykepleiere for å betjene en intensivplass, mens det i Norge trengs ti. I Loen vedtaket fra 1989 vedtok Norsk Sykepleierforbund at det i fremtiden kun skulle være sykepleiere, og ikke helsefagarbeidere som arbeidet med pasientpleie på norske sykehus. Det kan se ut som yrkesgruppen har malt seg inn i et hjørne, og trenger at noen kommer inn å ser på om det ikke behøves en omorganisering for å utnytte ressursene på en mer hensiktsmessig måte,
Felles for disse to yrkesgruppene er at de ikke drifter hensiktsmessig i forhold til sammenlignbare land, så da er det kanskje ikke så dumt med en omlegging av systemene for å optimalisere driften. Kanskje det kan hindre flukt fra denne yrkesgruppen også? Selv om det er som å banne i kirka, tenker jeg det er på tide å rasjonalisere de tjenestene man kan innenfor disse sektorene. Det er ikke dumt å se hva andre som lykkes gjør, man kan lære noe av det.
Det som slår meg er at det fortrinnsvis er kvinner som står frem og snakker ned yrket sitt, og det gjør at jeg spekulerer på om vi har fått en “sutre bølge” i samfunnet? Nå gjelder det ikke alle, for det er lyspunkter der medlemmer fra disse gruppene fremsnakker jobben sin, selv om ikke alt er rosenrødt. Men hvor er mennene? Hvorfor står ikke de frem i media for å fortelle hvor sliten de er av krysspress og umenneskelige arbeidskrav? Hvorfor er det kvinner som står frem? Hvar vi rett og slett ikke den stamina som trengs for å klare å stå i enkelte yrker? Det er interessant å spekulere på hvorfor det er slik, men jeg tror ikke jeg finner svarene med det første.
Så tilbake til Vesla. Hva skal man si til en 14 åring som skal ut å lukte på de utdanningsmulighetene som finnes? Jeg kan ikke fortelle henne om mine betraktninger, bare støtte henne uansett hva hun velger, men jeg håper for all del hun blir lykkelig uansett hva hun velger.
.. når man driter i hva andre gjør, og passer på seg selv!
Kanskje det er nok kritikk mot Sofie Elise og Nora-ett-eller-annet nå? Det er vel ikke meningen at vi skal opptre som påtalemyndighet, dommer og bøddel i denne saken? Ikke at jeg synes noen om stuntet de to jentene gjorde den ene eller andre veien, uansett hva dette viser seg å være, men jeg synes heller ikke noe om forhåndsdømming..
I går gikk Bynatt av stabelen i Bodø. BYnatt arrangeres av menighetene i Bodø og Norges KFUK/KFUM, og er en kjempeflott festival for årets konfirmanter og andre ungdommer fra menighetene. Vi foreldre ble oppfordret til å jobbe dugnad, og jeg meldte meg til siste vakta på kvelden. UTROLIG URUTINERT av en femte gangs konfirmasjons mamma. Det medførte at det ble skikkelig sein-kveld på oss.
Jeg ble tildelt det ærefulle oppdraget med å være på vaktlaget ved hovedinngangen. Der var det stille og rolig, men veldig kaldt! Døra gikk jo opp konstant, og det var iskaldt ute. Rett før festivalen var over, kom det fem staute karer og ville inn. Jeg forsøkte å nekte siden de ikke hadde festival-armbånd, men de påstod at siden de var så snille og staute, måtte de få komme inn. Jeg var skeptisk, men siden det stod politi på ryggen, ga jeg etter til slutt.
De gikk inn blant ungdommene og snakket med dem. De gjorde ikke mye ut av seg som jeg så, var bare synlig. Det var utelukkende positivt å ha de der, og de stod sammen med ungdommene og så på avslutningsshowet.
Da Vesla og meg kjørte hjem, snakket vi om kvelden, og plutselig spurte Vesla hvorfor politiet hadde vært der. Jeg forklarte at de er der for å forebygge og gjøre ting trygt og godt. Det er viktig at de er for å forebygge vold og rus blant annet. Vesla nikket og var enig. «Æ syns bare det va litt rart da de ville se i baggen min!»
Det viste seg at de hadde kommet inn i yttertøy-garderoben, og snakket med henne. De spurte om å få se i baggen, og det så hun ingen grunn til at de ikke skulle få, så hun åpnet den. Der lå det danse-tøy og sminke. men ellers var alt greit. Hun hadde vært alene i garderoben så jeg lurte på om hun syntes det var skummelt. Vesla så bare dumt på meg. «Nei, Koffør sku det vær det?»
Tankene gikk til den ungdomsklubben på Sørumsand, der det hadde vært fyrt av fyrverkeri inne, og politiet kom. Det gikk ikke like smooth. Riktignok hadde de vært bevepnet, og tatt bilde av alle guttene for å finne gjermimgsmennene. Da var det en pappa som ikke var helt fornøyd med politiets håndtering, og kom med kritikk i Nettavisen. Jeg vet ærlig talt ikke om politimennene som kom i går hadde våpen, det la jeg ikke merke til. Det eneste jeg bet meg merke i, var at det bare var menn som kom. Det kunne vært et fint signal om det kom en dame også, men det er forsåvidt uvesentlig.
Jeg har fortalt Vesla at politiet er i bybildet for vår sikkerhet. De vil alltid gjøre det de kan for at vi skal bo i en trygg by, og de vil hjelpe oss når vi trenger det. Vesla var overhode ikke hverken skremt eller engstelig etterpå. Hun var bare nysgjerrig på hvorfor de hadde vært der, og når jeg sa det var forebyggende, trakk hun bare på skuldrene og slo seg til tåls med det.
Et møte med politiet trenger ikke være skremmende for ungdommene, i såfall ikke når alt er ok. Selvsagt er det alltid noen som vil være engstelig, men det viktigste vi voksne gjør, er å fortelle om politiets funksjoner, og at det ikke er ille å bli stoppet av politiet hvis man ikke har gjort noe. De gjør bare jobben sin, og at de stopper og kontrollerer oss betyr bare at de kanskje kan stoppe noen som kanskje behøves å stoppes.
I fare for å bli omtalt som både rasist og overfladisk, kaster jeg meg nådeløst inn konflikten mellom Atle Antonsen og Sumaya Jirde Ali. Denne saken når liksom stadig nye høyder, og selv om jeg egentlig har hele saken i vranghalsen, er jeg nå selv skyldig i å ta saken til ytterligere nye høyder, men jeg klarer ikke lengre holde tann for tunge.
Jeg er hverken noen spesiell fan av Ali eller Antonsen i utgangspunktet. Til nød kan jeg se på noen episoder av Kongen Befaler, men det er mest på bakgrunn av de morsomme deltakerne. Ali har jeg mange sammenfallende synspunkter med, men jeg synes av og til hun har en usympatisk måte å fremme de på. Hennes innsats mot rasisme og for å sette søkelyset mot minoritetskvinner i samfunnet er dog veldig viktig.
Det jeg finner problematisk, er hennes beskrivelsen av et samfunn som tidvis er så rasistisk at det omtrent ikke er til å leve med. Hun argumenterer slik at jeg føler hun mener jeg er for hvit til å kunne se og forstå hvor vanskelig det er å leve i det norske samfunnet, og det synes jeg er å være utrolig forutinntatt i tankesettet. Jeg får følelsen av at hun fremstiller meg som rasist ut fra det faktum at jeg har et nordisk utseende. Det er hersketeknikk i det også, og det er jeg ikke spesielt begeistret for. Men nå har jeg ikke tatt noe dypdykk i hverken hennes forfatterskap eller henne som samfunnsdebattant, så jeg bare konkluderer med at jeg selvsagt kan ta feil.
Med store krigstyper i avisen, kom det frem at Antonsen hadde oppført seg respektløst ovenfor Ali, og det er ikke greit. Selv om det etterhvert kom frem at Ali hverken hadde blitt stående passiv eller svarløs mot Antonsen, rettferdiggjør det ikke hans utsagn. Å slamre med leppa, for så å bruke hersketeknikker som hudfarge og etnisitet fordi man er full og tåpelig, kan ikke rettferdiggjøres på noen måte. Rett og slett ufin adferd. Saken ble bragt inn for retten, men avvist. Antonen trakk seg tilbake, og Ali ble hetset som aldri før. Det virket som alle offentlig tok avstand til Antonsens handlinger, men Ali var den som fikk knall hard medfart i SoMe fordi hun sa at dette ikke var akseptabelt. Sumaja Jirde Ali skal ikke trenge å forholde seg til ukvemsord, hat og trusler. Det er bare å kutte ut sånn dritt. Anno 2023 er det opplest og vedtatt at nettroll og hets er døll! Vi gjør ikke sånn, ferdig snakka!
Så hvorfor trenger jeg da å slamre med leppa? Jo, det er nemlig ikke alltid det blir suppe selv om man hiver aldri så mange spiker i gryta!
Ali hevet stemmen og sa «Dette finner jeg meg faen ikke i!» Så begynte heksejakten på både henne og Antonsen, for det er nok av de som lot seg forarge av Ali også. Det var side opp og side ned om saken i media, og vi den gemene hop, ble foret 24/7 til tross for at vi kjapt ble mettet og vel så det. Ali fortsatte å kjempe for den rettferdigheten hun mente hun var blitt frarøvet, og saken ble større og større samtidig med at hetsen ble verre og verre. Hadde det bare stoppet litt der, for det er noe med å trekke seg tilbake og vurdere en liten timeout inn i mellom. Rett og slett la saken i bero før det blir for mye for de som blir bedt om å mene noe, og pendelen snur. For min del har pendelen snudd, men det er ikke på grunn av saken i seg selv eller hovedpersonene.
Nå flommer det over av debattinnlegg i nyhetsbildet fordi Antonsen er tilbake i det offentlige rom. Mange mener han kom billig ut av det, mens Ali virkelig får svi. Det er hun som lider og det er hun som er offeret. Det er relativt unge kvinner som griper til tastaturet i dirrende harme over at denne usympatiske rasisten er tilbake på eteren. Ali stakkarsliggjøres. Det skrives glødende forsvarstaler for Ali og fordømmelser av Antonsen. Ali havner igjen i skuddlinjen, men hun har ikke stilt seg der selv. Gjennom disse innleggene legges det frem hvor urettferdig verden er som tilgir Antonsen, og lar han få komme tilbake i offentilighetens lys. Hva har han der å gjøre? Han er ikke blitt ydmyket nok ennå! Igjen blir Ali skyteskive for de som sitter trygt bak tastaturet og sprer edder og galle på nettet. Intensjonen med debattinnleggene er kanskje god, men hvis Ali har trukket seg tilbake fordi mediekjøret har vørt for slitsomt for henne, noe som er forståelig nok, så la henne få den tiden hun trenger for å komme tilbake igjen. Ikke sett henne midt i skuddlinjen enda en gang. Den rasismen Ali utsettes for nå, er ikke er generert fra Antonsen, men via disse flammende forsvarstalene i debatten.
Hva med å fremstille Sumaya som et stakkarslig offer? Dette er en ung, sterk kvinne som ikke er kjent for å la andre føre sin sak. Hun fører saker for seg selv, og for andre svake grupper som trenger å bli løftet, helt på egen hånd. Hun iscene setter selv sitt medie engasjement, og er ikke tjent med å fremstilles som en skjør liten blomst som knekker av det minste vindpust. La henne selv bestemme hvilket inntrykk vi skal ha av hennes håndtering av saken. Jeg ser på henne som en løvinne som vil komme sterk og brølende tilbake og sette skapet på plass. Med andre ord, jeg synes det er en fornærmelse mot hennes person å ikke la henne få den tiden hun trenger unna mediekjøret, fremstille henne som det blir gjort, og å henge Antonsen ytterligere ut i hennes navn. Juridiske myndigheter har sagt sitt, Antonsen har fått svi han også, om enn ikke via rettslige sanksjoner. Ikke tro noe annet. Da blir ytterligere angrep på han, det som gjør at pendelen snur.
Jeg skjønner at tanken er å bygge opp sympatien med Ali, men nå begynner det å virke mot sin hensikt. Den evige påminnelsen om hvor jævlig Antonsen har vært, er med på å gi samfunnet tilbake sympatien for han. Han har tatt sin walk of shame og lagt seg flat for hva han har gjort, han har vært borte fra rampelyse i to måneder, og han har fått kjenne blikkene på seg hele denne perioden. Det er ingen vits i å legge ut flere innlegg om at han har slippet billig unna. Det er nemlig begrenset hvor god suppa blir uansett hvor lenge spikrene koker, for spikersuppe er spiker og vann når alt kommer til alt.
Hvis målet er å opprettholde folks standpunkt mot rasisme, er dette neppe veien å gå. Vi klarer ikke å endre holdninger over natta, og slett ikke ved å henge det på enkelt personer. Det finnes ikke noen quick fix! Rasisme og netthets er noe vi må jobbe med over tid, men det må jobbes strategisk og planmessig i hele samfunnet. Det er ikke noe som løses med x-antall likelydende debattinnlegg i media.
Så var vi der igjen! På enden av ei herlig helg med kos og hygge. Mange har brukt helga til «no godt i glasset, fordi jeg fortjener det». Helga er den tida det er mest sannsynlig at de fleste av oss kan ta en aldri så liten fest der Kong Alkohol er hedersgjest. Det som er synd, er at han ikke alltid kjenner sin besøkelsestid, og drar besøket ut til dagen derpå med en aldri så liten hangover..
Etter jul er det alltid mange som innleder det nye året med en hvit måned. Altså en måned uten alkohol. Det er mange forskjellige motiver for ha hvite måneder, men de to mest vanlige er at jula ble litt heftig, og man trenger en pause, og den andre er helsemessig gevinst ved avholdenhet. De siste årene har det utviklet seg en trend blant mange unge voksne å leve fullstendig uten alkohol. Det er litt sånn «min-kropp-er-mitt-tempel-aktig», og man velger å ikke fylle opp kroppen sin med gift. Det er i forlengelsen av økt fokus på en sunn livsstil med trening, økologisk kosthold og andre miljø- og livsstils hensyn.
I AN i dag, kan man lese om Vilde (20) som møtes med forundring og «spørretime» hver gang hun er på fest og ikke drikker. Min første innskytelse da jeg leste det, var å le for meg selv og tenke at Vilde trenger nye venner. Anno 2023 er det ikke uvanlig å være avholden til alkohol. Ikke så mye at det bør få en artikkel i avisen. Det er hverfall ikke uvanlig i miljøene der mine unge voksne ferdes.
Personlig synes jeg det er helt greit med slike standpunkt, og oppfatter det som helt akseptabelt og en fin greie, å ta avstand til rus. De som ønsker å leve et helt rusfritt liv slipper hangover, walk of shame, blackout, fyllearresten og dårlig råd blant annet. Helt innafor tenker jeg. De slipper mange dårlige erfaringer jeg gjerne skulle vært foruten.
Jeg har forøvrig stadig vekk hvite måneder, men aldri fordi jeg har bestemt meg for å ha det. Det har bare blitt sånn. Jeg er ikke så veldig glad i alkohol, så i perioder velger jeg det vekk fordi det passer meg best der og da. Jeg er voksen og står støtt i skoene mine, derfor gir jeg beng i hva andre tenker om jeg er edru på en fest eller ikke. Det er mitt valg, og jeg har aldri hatt behov for å rettferdiggjøre det. Hvis noen spør, svarer jeg bare at jeg ikke har lyst på.
Kong Alkohol kan være en byrde for mange, og en hvit måned er sikkert ikke dømte nå og da, for oss alle sammen. Likevel tenker jeg at samfunnet er kommet så langt, eller bør i såfall være kommet så langt, at vi ikke trenger å rettferdiggjøre at vi velger å være edru en kveld eller et helt liv.
