Kanskje vi må åpne opp for nye måter å tenke på?

Akkurat i disse dager er det mye snakk om utdanningsvalg hjemme hos oss. Selv om det er ett år til Vesla skal søke seg videre, skal de i disse dager rundt på skolene å besøke sine utvalgte linjer som de kan tenke seg å gå på. Vesla får ikke besøkt den linjen hun sannsynligvis kommer til å søke på, og må derfor sjekke ut noen andre. Det går bra, man bør vurdere flere ting når man står på terskelen til å ta valg som kan påvirke store deler av livet. Jeg kommer garantert til å forsøke å snakke Vesla bort fra yrker som man har minimal sjanse for å lykkes i, eller få en stabil jobb, men hvis hun likevel insisterer, kommer jeg selvsagt til å støtte henne 100%.

Det viktigste kriteriet tenker jeg er at hun får en jobb hun trives med og kan utvikle seg i, samtidig som hun er stolt av hva hun gjør.

Hvor viktig det er at man har en yrkesstolthet, har vi sett mye i mediene i det siste. Det har vært en massiv pågang av lærere som forteller hvor ille det er å være lærer. De mener rammebetingelsene er umenneskelig, og lønna er bedriten. Det kan langt på vei stemme, men da bør vi gjøre noe med hele skolesystemet, for vi bruker mer penger på skole pr elev enn andre OECD-land. OECD-land er medlemsland i en internasjonal organisasjon av industriland med fokus på økonomisk samarbeid og utvikling. Mange av våre naboland lykkes med å gi elevene gode kunnskaper med mindre penger. Flere land skårer også høyt på testene, samtidig som de har relativt liten spredning i kompetanse mellom elevene. Kanskje det er på tide å tenke nytt? Det bør i såfall ikke fortsette som det har gjort til nå, for det skaper alt annet enn yrkesstolhet, snarere masseflukt fra yrket.

Annonsørinnhold

Lag mat ute- her er utstyret du trenger

Et annet yrke som fremstår å være i krise er helsesektoren. De som jobber innen sektoren er slitne og overarbeidet. De får rett og slett for lite tid sammen med de som trenger dem. I Sverige trengs fem sykepleiere for å betjene en intensivplass, mens det i Norge trengs ti. I Loen vedtaket fra 1989 vedtok Norsk Sykepleierforbund at det i fremtiden kun skulle være sykepleiere, og ikke helsefagarbeidere som arbeidet med pasientpleie på norske sykehus. Det kan se ut som yrkesgruppen har malt seg inn i et hjørne, og trenger at noen kommer inn å ser på om det ikke behøves en omorganisering for å utnytte ressursene på en mer hensiktsmessig måte,

Felles for disse to yrkesgruppene er at de ikke drifter hensiktsmessig i forhold til sammenlignbare land, så da er det kanskje ikke så dumt med en omlegging av systemene for å optimalisere driften. Kanskje det kan hindre flukt fra denne yrkesgruppen også? Selv om det er som å banne i kirka, tenker jeg det er på tide å rasjonalisere de tjenestene man kan innenfor disse sektorene. Det er ikke dumt å se hva andre som lykkes gjør, man kan lære noe av det.

Det som slår meg er at det fortrinnsvis er kvinner som står frem og snakker ned yrket sitt, og det gjør at jeg spekulerer på om vi har fått en “sutre bølge” i samfunnet? Nå gjelder det ikke alle, for det er lyspunkter der medlemmer fra disse gruppene fremsnakker jobben sin, selv om ikke alt er rosenrødt. Men hvor er mennene? Hvorfor står ikke de frem i media for å fortelle hvor sliten de er av krysspress og umenneskelige arbeidskrav? Hvorfor er det kvinner som står frem? Hvar vi rett og slett ikke den stamina som trengs for å klare å stå i enkelte yrker? Det er interessant å spekulere på hvorfor det er slik, men jeg tror ikke jeg finner svarene med det første.

Så tilbake til Vesla. Hva skal man si til en 14 åring som skal ut å lukte på de utdanningsmulighetene som finnes? Jeg kan ikke fortelle henne om mine betraktninger, bare støtte henne uansett hva hun velger, men jeg håper for all del hun blir lykkelig uansett hva hun velger.