Det var en reportasje i lokalavisen ble det skrevet om noen som hadde avdekket prostitusjonsvirksomhet i sin utleie-leilighet. Huseier kontaktet politiet som ikke kunne gjøre noe siden det ikke er ulovlig å selge sex i Norge. Utleier har derimot ikke lov å leie ut bolig dersom han visste om virksomheten, og måtte be leietaker om å forlate. Damen dro uten protester, men hva dro hun egentlig til?

I Norge er det som kjent ikke lov å kjøpe sex. Kjøp av seksuelle tjenester straffes med bøter og fengsel opptil 1 år. Paradokset blir da at det er legitimt å selge sex. Jeg skal ikke argumentere på jussen rundt dette, konstaterer bare at det er sånn. Likevel er det en litt sær problemstilling. Du har lov å være selger, men ikke kjøper..

Temaet kjøp og salg av sex er vanskelig på både etisk og moralsk grunnlag.

Den første tanken som slår meg er faren for trafficking. “Trafficking” er et uttrykk som opprinnelig betegner salg og frakt av illegale varer. Det dreier seg som regel om narkotika- eller våpenhandel til ulike formål. De senere årene har imidlertid begrepet i stigende grad blitt brukt for å beskrive salg av kvinner og barn til seksuell utnyttelse både internt i land eller over landegrenser. Minstemme.no

Altfor ofte er det ofre for menneskehandel som står frem og forteller om en tragisk skjebne der de har blitt tvunget til prostitusjon. De har vært utsatt for gjentatte overgrep, og gjerne utviklet et avhengighetsforhold til sine «eiere». De blir aldri gjeldsfri, og kommer seg ikke ut av situasjonen uten hjelp. Det er for det meste kvinner som blir utsatt for dette, men også menn. Disse er i utgangspunktet fattige og befinner seg i en sårbar livssituasjon. Det er også prostituerte, kvinner som menn, som lever i en sårbar livssituasjon som igjen gjør at de må prostituere seg, uten at de er offer for trafficking. Det er ikke fordi de ønsker det, men det er den eneste utveien de føler de har. De har ikke andre muligheter enn å selge kroppen sin.

Så lenge noen vil kjøpe sex, bidrar de til at det fortsetter å være et marked for å utnytte disse menneskene. Dette alene gir grunn til å bekjempe prostitusjon! Det omtales som verdens eldste yrke, men fagforeningen deres har ikke klart å jobbe frem trygge og stabile arbeidsforhold. Jeg tenker forbundene har sovet i timene der!

Det er ikke bare ofre som prostituerer seg. Endel unge kvinner har uttalt anonymt at de selger sex for å finansierer studier eller en livsstil de ellers aldri ville hatt råd til. De har tatt et bevisst valg om livsstil. De hevder å ha analysert faren for å bli utsatt for uønsket adferd i form av vold og rus. Likevel stiller jeg spørsmål om de virkelig har forstått mulige konsekvensens av dette? Det som kanskje bekymrer meg litt rundt dette er at flere av disse som står frem, forteller om en glamorøs og rosenrød tilværelse med eksklusive kunder og en sugardaddy i bakhånd. Klart det blir en fristende tilværelse for yngre generasjoner når det fremstilles slik.  Skikkelig Pretty woman-aktig, et skikkelig eventyr.

Hva hvis de møter noen som er ruset og utsettes for vold og mishandling? Hva med mulige smittsomme sykdommer? Og hva skjer med disse unge damenes følelsesliv etterhvert som tiden går? Jeg tror ikke det er så mye eventyr og glamour, men at man heller kan få et avstumpet forhold til følelser og ekte relasjoner.

Der ER dog noen scenario som jeg kunne tenkt meg at kjøp og salg av sex kanskje kunne vært lov..

I dagens samfunn er det mange godt voksne som aldri har vært intim med en partner. Savnet etter menneskelig fysisk kontakt, kan både være sårt og hemmende for noen. Likevel kan de ikke kjøpe seg den nærheten de trenger. Intimiteten og nærheten som man savner neppe vil bli dekket ved å kjøpe sex.

Det har vært diskutert om man skulle legalisere kjøp av sex for handikappede, men jeg tror ikke det løser behov for sex for denne gruppen. Det må heller fokuseres på rådgivning om hvordan man kan ha et sexliv ut fra de forskjellige utfordringene som er tilstede. Jeg tror det er  vanskelig å ta opp dette temaet, og mange kvier seg og velger heller «profesjonelle». Vi er så utrolig liberale på mange områder og aksepterer forskjeller, men å sette ord på hvorfor det er vanskelig med sex når man har en utfordring i livet, nei det er nesten tabu!

Man kan kanskje kjøpe seg sex. Få stilt et begjær der og da, få et øyeblikks nytelse, men hva med den som selger kroppen sin? Hva sitter den igjen med? I ytterste konsekvens ingenting, bare risiko for å bli utsatt for sykdommer, vold og overgrep.

Nei, jeg endrer neppe standpunkt med det første. Sex bør ikke være salgsvare. Det må fortsette å være det vakreste mellom to mennesker som er glade i hverandre. Noe annet har jeg ikke troa på!

Stort sett er jeg for sisterhood og heier på at vi jenter skal spille på lag, og styrke hverandre. Vi skal kjempe i fellesskap for de rettighetene vi ikke har på lik linje med menn, men da syns jeg også vi må våge å se på medaljens bakside. Likevel hender det at jeg rynker litt på nesen og synes det blir litt mye dill med disse sisterhood greiene.

Jeg leste i KK at Iselin Guttormsen mener kvinner mener må gjennom mye knyttet til graviditet og fødsel og at de får for lite kred for å føde.
«Vi lever i dette samfunnet med dette skjønnhetspresset som gjør at du som mamma sitter og skammer deg over egen kropp,» fortsetter Guttormsen og legger til at det er for mye press på nybakte mammaer.

Jeg leste artikkelen en gang, så en gang til, for hva er det egentlig Guttormsen skal frem til? Mener hun at SoMe lager for stort press? Er det mediene? Er det influensere? Eller er det rett og slett vi kvinner selv som kreerer slike forventninger til den fødende kvinnen?

Kvinnekroppen er laget for å gi liv. Den er skapt for å bære et levende vesen under hjertet i ni måneder for å så føde dette nye mennesket til verden. Kroppen er konstruert for å tåle et svangerskap og en fødsel uten særlig hjelp, og i gamle dager det var vanlig å føde med bare en klok kone hjemme alene. Heldigvis har verden utviklet seg, og de fleste kvinner har nå tilbud fra fødselsklinikker som kan gi medisinsk hjelp når det er behov for det.

At  det sosiale livet endrer seg, er jo en selvfølge. Hvor merkelig hadde det ikke vært å dra med seg en baby på vinkveld med venninnene eller på spahelg? Å få barn må nødvendigvis endre noe i det sosiale samspillet. Barnet må være i sentrum i flere år, men det er jo ikke bare hos mor, men hos far også. Han må også gjennom en mental prosess for å knytte seg til et nytt lite menneske. Kanskje føler han seg litt fremmed i svangerskapet der mor og barn sees på som ett, og han er outsideren?

Men det er når Guttormsen forteller at «Vi lever i dette samfunnet med dette skjønnhetspresset som gjør at du som mamma sitter og skammer deg over egen kropp» at jeg blir oppriktig trist.

Igjen, hvem skaper dette skjønnhetpresset? Det skapes ikke hos jordmor eller på fødeklinikken. Jo!! Det skapes av kvinner selv! Det er influensere som Guttormsen som sier kvinner må få mer kred fordi de må stå i alt dette presset som er med på å skape det!

Guttormsen er 36 år, og snakker om det konstante presset mødre utsettes for, uten å formidle det eneste budskapet hun burde formidlet. Nemlig at enhver nybakt mor bør gi blankt faen i hva media, influensere, venninner, familie eller svigermor måtte mene, og drite i alt annet enn å bli kjent med den nye verdensborgeren og ikke minst bli kjent med den nye kroppen sin! Nyte tiden å være familie.

De som bør få kred, er nybakte mødre som gir seg katta i hva alle andre mener hun skulle gjort! De som skjønner at tiden etter en fødsel skal brukes til å kose seg og slappe av med beibien, for den tiden går fort og de får den aldri tilbake. Gi kred til de nybakte mødrene som har bein nok i nesa til å leve med en ekstra valk, og som trykker hver eneste tigerstripe til seg og tenker at den har de fått fordi de skal forsvare den lille forsvarsløse skapningen mot alt som kan true. Som en tiger-mamma!

Jeg har fått fem barn, og hadde ikke noe behov for kred for å ha gått gjennom fødslene. Nå er jo riktig nok siste 15 år siden, så det er nok annerledes nå.  Men jeg hadde vært glad for kred for å ha fått fem relativt fornuftige barn som har skikket seg vel så langt i livet, og da ville jeg blitt mjuk om hjertet umiddelbart.

Men å fremheve at kvinner trenger kred for å føde? Nei, det blir for dillete for meg!

Nå er det ikke lengre ferie, bare en vanlig søndag. Helga så langt har vært helt nydelig, akkurat sånn som jeg liker best. Jeg har fått slappet av, og puslet hjemme i ro og mak! Det beste er at jeg har to gode venner som kom innom for å gi livreddende førstehjelp til hagen. Det er jo helt magisk med slike venner. I tillegg fikk jeg et anfall av galskap nå på morgenen, så jeg fikk vasket litt hus før jeg begynner på jobb igjen. Nå er jeg klar til dyst. Arbeidsdagene kan bare begynne!

Det er dramatisk å se hvor store ødeleggelser Hans har forårsaket sørpå, så det er med litt bismak jeg skryter over det nydelige været vi har hatt fra vi kom hjem fra ferie. Likevel kan jeg ikke nekte for at lange dovne sommerdager i sola har gitt masse energi. I fjor hadde vi kanskje 10 dager sol hele ferien, og i år har vi nesten bare hatt like mange gråværs-dager.

Jeg brukte den første stunda i dag på nyhetskanalen da jeg våknet. Der var det et intervju med en klimaforsker som snakket om at Hans skyldes menneskeskapte klimaendringer. Det var interessant å høre hans fremstilling, og jeg tror også på de vitenskaplige fakta som understøtter at dette er menneskeskapt. Like etter ble elektrifisering av Melkøya tatt opp. Melkøya er det tredje største anlegget når man ser på enkeltutslipp. Jeg lurer på hvem som er på første og andreplass, og hvorfor vi ikke reduserer utslippene på disse først? Hvorfor akkurat i Nord-Norge hvor det er kaldest?

På energi og klima sine sider står det:
Innen oppvarming økte utslippene med 12 prosent. De høye strømprisene i Sør-Norge førte til mer fyring med propan og ved for å varme opp bygg, melder SSB. 

Hvordan vil det da bli med utslippene ved elektrifisering av Melkøya hvis prisene på strøm her nord øker dramatisk fordi det blir for stor etterspørsel på elektrisitet? Det er et tøft klima her nord, og vi må varme opp boliger og bygninger i større grad enn sørpå, og flere måneder i året. Det gjelder både vinter og sommer. Hvis vi benytter ved, propan og oljefyring, hvor stor blir gevinsten med elektrifisering da?

Jeg er forståelig nok motstander til forslaget fra Støre, og synes det er altfor dårlig utredet pr nå. I tillegg påvirker det min privatøkonomi i så stor grad, uten at det synes å bekymre Støre det ringeste. Det gjør at jeg synes Støre er en arrogant faen, men det gir han neppe dårlig nattesøvn av den grunn.

Nei, denne søndagen orker jeg ikke bruke mer energi på slik kjedelig tankespinn. Jeg går heller tilbake til å nyte øyeblikket og de siste timene for det er tilbake til striskjorta og havrelefsa. Hverdagen innhenter meg straks uansett!

 

 

Nå nærmer det seg kommunevalg med stormskritt, og det er på tide å gjøre seg opp sin mening om hvem som skal styre kommunen du tilhører de neste fire årene. Er du fornøyd, eller er det noe du vil forandre? Dette er din sjanse til å gjøre en forskjell.

Jeg har satt min ære i å IKKE påvirke hvem eller hva mine barn skal stemme på, men også satt alle kluter til at de FAKTISK stemmer. Det er en borgerplikt, og det syns jeg er et minimum å forvente av alle borgere over 18 år som ikke er forhindret med bakgrunn i sykdom ol. I hele tatt mener jeg at det skal være et krav at man stemmer for å få tilgang på de sosiale rettighetene i landet, dog fortsatt under forutsetning at man er i stand til det.

Å være førstegangsvelger må være veldig forvirrende. Det er et skikkelig kaos å sette seg inn i hva alle partiene mener i de forskjellige kommunene, men det er mange medier som har utviklet valgomater som gir svar på hvilke partier som er mest i tråd med egne meninger. Likevel kan ikke disse gi deg hele svaret, for man må også vurdere gjennomførings kraft og evne, når alt kommer til stykke. Hvilke partier vil inngå i en posisjon, og vil de samlet jobbe for det som er viktig for deg, eller vil de gjøre hestehandel og svelge kameler når de er på maktens tinde?

Selv om jeg er voksen og har stemt ved 17 stortings- og kommunevalg til nå i livet, betyr ikke det at jeg har bestemt meg hva jeg skal velge denne gangen. Jeg synes det er vanskeligere å bestemme seg ved et kommunevalg enn stortingsvalg, for førstnevnte kan ofte bli bortimot et personvalg, og det kan være lokalt samarbeid som gjør at bildet blir uoversiktlig.

Etter å ha testet endel valgomater vil jeg anbefale denne fra NRK. Her synes jeg man får svar på flere nyanser av partiprogrammene. Kanskje det kan bli lettere å bestemme seg da?

Det er ingen som skal fortelle deg hva du skal stemme på, men det er viktig at du stemmer! Husk bare på at for tiden er det ingen dietter som gjelder. Nå bugner markedet over av valgflesk!

.. I alle fall hvis du skal tolke det ut fra det meste man leser i media. Å være skeiv må være det vanskeligste erkjennelsen å leve med i livet. Den ene sørgmodige fremstillingen etter den andre. Ikke et liv å trakte etter. Det fremstilles som om alle skeive er bare det; skeive. Det definerer hele deres person, og det er det eneste de er!

Jeg er klar over at avisene jager klikk, akkurat som oss bloggere, og hva selger vel mer enn sosialpornografi? «Hardt liv, masse sorg, og så vidt hen overlevde!» Det er så dramatisk til tider at det kan skremme fanden på flat mark. I begynnelsen lot jeg meg engasjere av slike reportasjer, men  etterhvert har jeg blitt mer og mer blasert. Det føles som historiene står på repetisjon, og det er så vidt det er variasjon over tema. Det engasjerer ikke lengre på samme måte. Selvsagt er det bra at vi alle blir bevisste på at det ennå er en lang vei å gå før vi oppnår full aksept av skeive i alle settinger av samfunnet, men må den kampen alltid belyses med hvor vanskelig livet som skeiv er?

Tenk på den unge gutten eller jenta som jobber med å forsone seg med tanken på at hen er skeiv,  og synes det er en kjempe vanskelig å ta inn over seg. Så møter hen livet som skeiv, fremstilt fra media. Der blir hen primært møtt med fremstillinger om hvor vanskelig liv hen har foran seg.  Hvor mye urett hen kan forvente for sin legning, hvor mange fordommer hen vil møte, og hvor mye uprovosert vold hen kan bli utsatt for. Hvor enkelt blir det da for denne gutten eller jenta omfavne seg selv og erkjenne at hen er skeiv? Og hvor lett er det da å stå frem åpent om det til andre? Kan det ikke heller være at det blir så skummelt, og hen tror det enkleste er å skjule det for seg selv og omverden? Det finnes vel utallige historier om det, og hvor vanskelig livet da kan være.

Hvorfor kan ikke media heller gi et bilde av skeive som har et godt liv? Fortelle om de som er blitt møtt med respekt, og som ikke primært har vært trakassert store deler av livet sitt?
De som lever et liv med barn, og/eller partner og har et stabilt liv? Det selger kanskje ikke like mange klikk hos medis, men gir et mer nyansert bilde på det å leve åpent som skeiv.

Et ungt menneske som står på terskelen til å erkjenne at hen er skeiv, har også behov for gode rollemodeller som viser at hen kan få et fint liv.  På generelt grunnlag er de fleste unge usikker på fremtiden, da er det vel ikke formålstjenlig å bare fremme de dystre historiene for de som er på søk etter den veien de skal følge videre? Skeive er like forskjellige som andre grupper, og hvem de elsker eller identifiserer seg som, er ikke alene avgjørende for om de blir lykkelige. Et menneskes seksualitet eller kjønnsidentitet er ikke hele mennesket. Det er en del, men vi er alle så mye mer enn det.

Min bønn er at media nyanserer bildet mer, slik at unge som ikke har turt å åpne skapdøra ennå, ikke bare ser for seg at de vil møtes med hat, hets, vold og trakassering.
Vi må fokusere på at folk er folk, mangfold og respekt er rikdom, og ulike seksualiteter og kjønnsidentiteter må allmenn aksepteres. Andre har jo ikke noe med det. Det er jo ikke i deres interesse uansett. Vi har ennå en lang vei igjen å gå for å komme dit, men det må være målet. Den jobben kan ikke bare synliggjøres en måned, men i alle 365 dagene i året!

Å være skeiv er ikke for jævlig! Å være skeiv er en menneskerett, og vi bedreviterne må oppføre oss deretter. La alle være FRI til å elske den de vil!

 

 

Nasjonaldagen ble feiret med brask og bram landet rundt, for noen dager siden. Eller bør vi kanskje si med øl og dram? Det kan virke slik ut fra oppslagene i media, etter feiringen. Det har vært tilløp til høy partyfaktor over hele landet, og tidvis veldig unge festdeltakere har vært synlig beruset. En veteranbil-entusiast avlyste i Fredrikstad å kjøre veteranbil i toget, fordi det var så mange fulle, og tildeles unge folk i bildet. Han  lurte på om foreldrene var for opptatt med dagsfylla, og hadde overlatt barna til egen feiring. Hadde barna fått sin egen festdag bokstavlig talt?

Media har rapportert at feiringen av nasjonaldagen har utviklet seg til å bli en eneste stor fest. SoMe fylles opp med bilder av champangne-frokost etterfylt av mimosa og spitzer til lunsj, og drinker med norske flagg etter middagen. Langt på vei kan det virke som media har rett.

Men et det egentlig et nytt fenomen?

Jeg har fødselsdag 16.mai, så festligheter rundt nasjonaldagen var ikke uvanlig når jeg var yngre. Selv om det ikke var direkte dagsfylla, var det høy cocktail-føring da også. Falt nasjonaldagen på en dag som ble etterfulgt av en fridag, ble det storfeiring. Selvsagt feiret jeg selve 16.mai, og har aldri vært den som har klart en todagers, men mange venner tok gjerne en fest 17. også, dersom det var fridag dagen etter. Jeg har hatt min andel av 17.mai feiringer der jeg har ønsket at messingblåserne kom med mute-knapp, selv om det er lenge siden nå.

Etterhvert som korps-ungene mine entret livet mitt, ble hangover’n 17.mai erstattet med flaggheising, trommevirvler og «Ja, vi elsker.» uten at jeg hadde lyst å kvele musikanten med tubaen med instrumentet. Men, tiden før jeg fikk barn, husker jeg med feiringer iført solbriller på overskyede dager, tyggende på tyggis, for å skjule en heftig feiring kvelden før. Det jeg prøver å si, er at det var ikke så mye bedre før heller.

Jeg håper grunnen til at det tok av i år, skyldes at nasjonaldagen ble etterfulgt av en fridag. Hvis ikke er jeg enig med media, for overdrevet inntak av alkohol har ingenting å gjøre på barnas festdag. Det er dagen for kake, brus, pølse og is, ikke fyll og spetakkel!

Ikke for det, jeg gleder meg ennå til Vesla er så stor at jeg også kan dra på champangne-frokost, for hverfall én gang i livet har jeg lyst å feire nasjonaldagen med det!

De siste dagene etter at Vesla ble konfirmert, har jeg kjent på en stadig større klump i magen etter som jeg hører jentene snakke om den store dagen sin. Vesla fikk mange fantastiske gaver fra familie og venner. Den største gaven var fra mormor og beste, som blant annet ga henne bunaden og en pengegave. I det jentene har snakket om konfirmasjonen, snakker de hovedsaklig om den monetære gaven og de planene de har for den nyvunnede rikdommen. Ut fra drømmene til jentene kommer ikke den rikdommen til å vare lenge, med mindre de har fått en uanstendig formue, for her er det nok noen urealistiske drømmer ute å går.

Når det kommer til pengegavene, har jeg bedt Vesla ikke snakke høyt om den, og heller ikke fokusere på det. Det har ikke med verdien, men fordi jeg ikke vil at det skal være det viktigste med konfirmasjonen. Jeg vil at hun skal huske på selve konfirmasjonen, gjestene og selskapet. Ikke gavene. Med det sagt, kommer man ikke fra at hun selvsagt var overveldet av alt det fine hun fikk, og nettopp pengene. Likevel er det viktig at hun husker at ikke alle har fått like mye, og at noen synes det er litt flaut å fortelle om gavene.

Det er store sprang mellom hva hver enkelt konfirmant fikk i gave, og selv om jeg skulle ønske de ikke sammenlignet, gjør de nettopp det. Da er det ikke til å komme fra at det kommer frem store forskjeller. Noen av gjestene har kanskje spart til konfirmanten, mens andre gir det de har økonomi til der og da. Noen av konfirmantene har små familier, mens andre har store. Noen familier har romsligere økonomi enn andre. Det er mange ting som spiller inn, og det utgjør store forskjeller i gavene til den enkelte.

I en familie med lav inntekt, kan alt fra å delta i eller å arrangere barnebursdager, være med på fritidsaktiviteter og ha plass til å ta imot venner hjemme, være krevende. Også å feire en konfirmasjon. Det kan skape ytterligere økonomisk og sosialt utenforskap. Tidligere var det vanlig å ha konfirmasjonsfeiringen hjemme, sammen med den nærmeste familien. Nå virker det som det er unntaket, og de fleste lager feiringer for slekt og venner ute på restauranter eller hoteller, og det koster ofte veldig mye. De som ikke har økonomi til å holde storslagne fester, kan velge å ikke konfirmere seg for å rett og slett ikke belaste familieøkonomien ytterligere. De kan ikke delta i samfunnet på lik linje med klassekameratene fordi ulikhetene blir for store.

Vesla har kjøpt seg piano. Det har hun ønsket seg veldig lenge, men jeg vil ikke kjøpe det til henne fordi det er dyrt, og fordi jeg mener hvis hun ønsker seg det høyt nok og betaler for det selv, vil hun verdsette det mer. Resten av konfirmasjonspengene er satt til sparing. Hun jobber litt i helgene, så hun kan bruke lønningene sine som «klattrepenger», og heller spare resten til noe hun virkelig trenger, og som koster litt. Vi har snakket masse om sosial urettferdighet, og at det er viktig å ikke fokusere på det materielle rundt konfirmasjonen, men heller de meningsfulle øyeblikkene. Hvem som var der, hvem hun fikk snakket ekstra med. De gode minnene.

Denne konfirmasjonen har fått meg til å innse at jeg løper i hamsterhjulet på lik linje med alle andre. Alt fra invitasjoner, bordkort, blomster, dekorasjoner, mat og lokalet. Var det egentlig viktig? Hadde det egentlig betydning for feiringen? OVERHODE IKKE! Det var menneskene, stundene og øyeblikkene, talene, alle gode samtaler og det å kunne feire konfirmanten som var viktig. Alt annet var bare kulisser for dagen. Materielle unødvendigheter. Jeg innser at jeg selv er med på å skyve lista oppover på hva som skal forventes.

Så hvorfor var det så viktig for meg at det ble slik? Jo, fordi jeg ikke ville at Vesla skulle kjenne på utenforskap ved å ikke få en feiring på lik linje med de fleste andre. Jeg ville at hun skulle kunne få en opplevelse for livet, og som hun kunne fortelle om med stolthet..

Det virker som jeg trives godt i hamsterhjulet selv om det unektelig gir en emmen bismak i munnen, til mitt forsvar ble dagen akkurat så fin som forventet.

 

Av og til slites jeg mellom rollen som mamma og som Heidi, men mest vanskelig er det å velge mellom å være mamma og arbeidstaker. Det er ikke vanskelig å legge bort Heidi til fordel for mamma, men litt vanskelig å alltid velge mamma foran arbeidstaker. Det er da jeg sliter litt. Hvem velger vel arbeid før barnet sitt? Og ikke minst, det er vel høyst politisk ukorrekt å innrømme at man gjør det?

Det rare er at jeg tror en pappa ville fått en mye mildere reaksjon enn at jeg som mamma hadde gjort det samme. Det er liksom biologisk nedfelt at mammaen stiller opp for barnet foran det meste. Men ikke denne mammaen altså..

Da Vesla ble 15 år var vi sammen på morgenen, og hadde en fin frokost. Så dro hun på skolen og jeg på jobb. Meningen var at vi skulle spise brunsj sammen før vi dro hver til vårt for en stund, men så kom det noe viktig opp for min del. Jeg ble forsinket, og måtte skrinlegge planene med håpefulle. Kontoen hennes ble kopensert slik at hun kunne dra på shopping med en venninne, men samvittigheten min var ikke helt ren. Etterpå dro jeg på en event gjennom jobb, og var ikke hjemme før i titiden på kvelden, og jeg kjente på en ikke god magefølelse mens jeg var på tur til bursdags-ungen.

Nå skal det sies at å velge bort en fødselsdag er litt sært, selv for meg, men jeg undret meg likevel. Er det mer legitimt at en mann velger jobb foran barna sine enn om en kvinne gjør det?

 

For noen år siden var det et himla ramaskrik om at ikke-etniske-nordmenn gikk i bunad. For noen var dette en vederstyggelighet av dimensjoner. Selv må jeg si at jeg synes det er helt greit. De har en tilknytning til Norge som gjør at de vil bruke vår nasjonaldrakt, hva kan være galt i det? Nå skal det sies at jeg er litt fan av å bruke den bunaden hvor du kommer fra, men har ikke noen sterke meninger om de som benytter bunad fra andre regioner. Jeg synes vel heller ikke hidjab til bunad er spesielt tradisjonelt, men igjen, jeg har ikke noen sterke innvendinger mot dette heller, tenker bare at vi da blander to sterke tradisjonsplagg fra to forskjellige tradisjoner.

For min del er bunad tradisjon. Det er et vakkert festplagg som man gjerne har fra konfirmasjon og livet ut. Konfirmasjoner, bryllup, barnedåper, 17.mai og andre festligheter. Bunaden er representert. Jeg har smilt litt overbærende av bunadpolitiet, og tenkt at man trenger ikke være så hilma sær om noen strikker en kofte til, eller bruker hårbøyle. Andre vil ha sjal fremfor cape, og fortsatt ser jeg ikke problemet. Rosene er gjenkjennbar, og stilen er den samme.

Bunaden er et klesplagg som ikke har lange tradisjoner bakover i tid, men er en festdrakt som er knyttet til bestemte områder, og med tradisjoner tilbake i tid. Endringene som er gjort på plaggene er ofte tatt opp av tidligere tradisjoner som vi finner innenfor sømtradisjoner. Slik kan man si at det er mengder av historie i plaggene. Historie fra det området bunaden stammer fra.
Etter 2. verdenskrig var det stor interesse for å lage bunader, og landsnemnda for bunadsspørsmål ble opprettet for å hjelpe til med rekonstruksjon. Landsnemnda aksjonerte mot dårlige materialer som ble brukt i bunadene, og jobbet for å bedre kvaliteten generelt. En del bunader ble revidert, og nye modeller ble utviklet som skulle være nærmere opp mot de gamle folkedraktene.
På nettsiden til NRK kom jeg over en artikkel om bunadbutikken Embla i Stavanger som selger nå noen heller utradisjonelle bunadskjorter i masse farger og mønstre. Det skal sies at da jeg så bilde, av disse begynte jeg å le. Det så skikkelig harry ut. Blanding av masse farger og mønstre som hverken var estetisk vakkert eller virket spesielt tradisjonelle. Not my cup of tea. Først trodde jeg disse var skjorter til festdraker, men så oppfattet jeg at disse skjortene brukes til tradisjonelle bunader.
Da måtte jeg tygge litt på om jeg er kommet i kategorien snerpete, grinete kjerring som burde vært innlemmet i bunadpolitiet?
Selv om jeg hadde bunad da jeg ble konfirmert for en mannsalder og mange kilo siden, har jeg nå en festdrakt. Den tenker jeg man kan være friere til å ekperimentere med, men la nå de tradisjonelle bunadene være i fred. Er det så himla vanskelig å ta vare på våre egne tradisjoner uten å vanne de ut med noe som er et øyeblikksbilde av trendene? Må vi på død å liv hoppe på disse i håp om å være innovativ og nytenkende?
Jeg synes faktisk det er respektløst mot våre tradisjoner. La bunader være bunader, og lek heller med form og farge når det kommer til festdrakter og alle de vakre fantasidraktene som syes. Det er helt innenfor spør du meg.
Vesla har fått bunaden sin ferdig. Det er et nydelig stykke arbeid som tre forskjellige damer har jobbet med. Stakken og skjorta ble brodert hver for seg, og alt ble montert av en tredje dame. De har alle gjort en fantastisk jobb, og jeg gleder meg til å se Vesla stå konfirmant. Alt er gjort tradisjonelt, og alt sølvet er på plass. Vesla ønsker seg hårbøyle til, men jeg er mer lysten på at hun skal ha håret stt opp i en bonderomantisk knute. Hårbøylen er jo bare en trend i tiden akkurat nå.. Og jeg, jeg skal ha på meg festdrakten min, og som tilbehør skal jeg ha sølvet til nordlandsbunaden. Snakk om mix og match!
Processed with VSCO with c8 preset

I dag leste jeg et innlegg i lokalavisa om hvor vanskelig læreryrket er, og hvor viktig det er å styrke dette yrket. Det ble tatt frem at vold og trusler i løpet av arbeidsdagen er noe som er helt normalt, og at dette er et stort problem i samfunnet. Det er jeg enig i, for bare en kjapp titt på avisene understreker nettopp dette. Samtidig ble det pekt på at løsningen ikke er å peke tilbake på lærerne, men bedre situasjonen for disse. I innlegget var det mye jeg kunne være enig i, men det er så energikrevende å hele tiden fokusere på at bare lærerne har det så vanskelig i arbeidslivet i så måte. De fremstår så stakkarslig og som en særlig utsatt gruppe.

Det er mange yrkesgrupper som har en utsatt arbeidshverdag. Dette gjelder stort sett alle som jobber i relasjon til andre mennesker.

Politiet utsettes for vold og trusler hele tiden. De trues også tidvis på privaten når de jobber med tunge saker og alvorlig kriminelle miljøer. Nå er jo deres jobb å forebygge dette, så man kan jo si at de har en utdannelse som gjør de mer forberedt på slike uønskede hendelser. Det samme gjelder kanskje de som jobber innenfor psykriatri og barnevern. De som jobber i psykiatrien får seg ofte en blåveis eller to mens de utfører jobben sin.  Å bli tatt kvelertak og få noen kutt her og der er heller ikke uvanlig. De jobber tross alt med psykisk ustabile mennesker. Men skal de godta det? Likeså gjelder dette de som jobber i barnevernet. Kanskje disse fortrinnsvis utsettes for direkte trusler mot sin person og nærmeste relasjoner, og ikke direkte vold. De går inn i situasjoner der mange føler seg avkledd og sårbar, derfor går mange til angrep på denne yrkesgruppen.

Men det er ikke bare de som har yrker som er utsatt. Bare tenk på alle oss kvinner som har født og som har reist jordmoren til et sted som er varmere enn der pepper’n gror! Eller bartenderen som stadig må forholde seg til aggressive mennesker i rus. Man er ganske forsvarsløse når man ikke engang vet hva man står ovenfor. Eller butikkmedarbeideren som nekter noen å kjøpe alkohol eller røyk, eller fersker noen som stjeler i butikken. Ikke minst helsearbeideren som skal håndtere demente som ikke engang skjønner at de som er der skal være der for å hjelpe. Alle disse har risiko for å møte på vold og trusler i løpet av en arbeidsdag.

Poenget mitt er at alle yrker hvor man skal forholde seg til mennesker er forbundet med en risiko for å havne i ubehagelige situasjoner. Livet er ikke bare enhjørninger som sklir på regnbuer og fiser hjerter i lykkerus. Livet er også mennesker som ikke alltid har en god dag. det kan være mennesker i krise, eller mennesker som trenger å bli sett.

Å ensidig fokusere på at lærerne er de som må forholde seg til vold og trusler i yrkesutøvelsen blir for snevert. Det gjelder de fleste yrkesgrupper som samhandler med andre mennesker. Vi må innse at det er blitt en lavere terskel for å ty til vold og trusler i hele samfunnet. Ikke bare i skolen. Det er noe å tenke på når man ønsker seg et yrke der man skal relaterer seg til andre mennesker. Man møter de på både gode og dårlige dager, og da er spørsmålet kanskje like mye HVORDAN man møter disse? Jeg mener mange ganger at grunnen til at situasjoner eskalerer ligger i manglende personlig egnethet i en stilling. Våg å tygge litt på den så kan vi snakkes!

Passer ikke det å jobbe med mennesker, får man bytte yrke og jobbe på kontor slik som meg. Det verste som sjer i løpet av en arbeidsdag er at jeg kan ende opp med et papirkutt og en plasterlapp på en finger. Likefullt må vi jobbe med å heve terskelen for å ty til vold og trusler, ikke spesielt for lærerne som yrkesgruppe, men i samfunnet generelt.