Vesla lever i hovedsak med mammaen sin, og det er meg. Det er mye som rører seg i vårt liv, og av og til hender det ting som egner seg på trykk i varierende grad..
Trist at vi bare én dag i året fokuserer på alle tingene vi bør jobbe med hele tiden for å få øke synligheten på. Det betyr at noen saker alltid vil komme i skyggen for de andre, for det er dessverre en kjensgjerning at ikke alle sakene er like engasjerende.
Kanskje vi kvinner burde bli bedre på lobby-virksomhet og fremme saker som er viktige ellers også? Slik at små og store fanesaker står på dagsorden jevnt og trutt.
Hvis jeg skulle fått velge ville mine viktigste saker være å fremme kvinnehelse, forhindre barnebruder, sikre skolegang til alle kvinner, sikre abortloven og iverksette en felles innsats mot trafficking.
I dag driver jeg ikke kvinnekamp selv om det er 8. mars. Jeg burde nok det, for jeg skriker alltid høyt og lenge når jeg er uenig i noe, men jeg har ikke tid. Jeg har prioritert å få Vesla fra A til B til C og tilbake til A, og det er ille nok. Jeg burde hatt egen parole. «Arbeidsdagen min slutter kl 15.30, klar deg selv for jeg er en frigjort kvinne!»
Spøk til side. Jeg er nødt å fremheve at vi fortsatt trenger 8. mars i Norge også. Meldingene nedenfor er en hyggelig liten passiar mellom meg og en lærer etter at Vesla hadde vært en anelse kvass i snakketøyet.
Satan i gatan, da ble mor sint. Ikke jentesur eller grinete, men lyn hakke forbannet!
Så kvinner, døtre, mødre, søstre og venninner! Bare å komme seg tilbake på bastionene. Krigen er ikke vunnet ennå!
Akkurat i disse dager er det mye snakk om utdanningsvalg hjemme hos oss. Selv om det er ett år til Vesla skal søke seg videre, skal de i disse dager rundt på skolene å besøke sine utvalgte linjer som de kan tenke seg å gå på. Vesla får ikke besøkt den linjen hun sannsynligvis kommer til å søke på, og må derfor sjekke ut noen andre. Det går bra, man bør vurdere flere ting når man står på terskelen til å ta valg som kan påvirke store deler av livet. Jeg kommer garantert til å forsøke å snakke Vesla bort fra yrker som man har minimal sjanse for å lykkes i, eller få en stabil jobb, men hvis hun likevel insisterer, kommer jeg selvsagt til å støtte henne 100%.
Det viktigste kriteriet tenker jeg er at hun får en jobb hun trives med og kan utvikle seg i, samtidig som hun er stolt av hva hun gjør.
Hvor viktig det er at man har en yrkesstolthet, har vi sett mye i mediene i det siste. Det har vært en massiv pågang av lærere som forteller hvor ille det er å være lærer. De mener rammebetingelsene er umenneskelig, og lønna er bedriten. Det kan langt på vei stemme, men da bør vi gjøre noe med hele skolesystemet, for vi bruker mer penger på skole pr elev enn andre OECD-land. OECD-land er medlemsland i en internasjonal organisasjon av industriland med fokus på økonomisk samarbeid og utvikling. Mange av våre naboland lykkes med å gi elevene gode kunnskaper med mindre penger. Flere land skårer også høyt på testene, samtidig som de har relativt liten spredning i kompetanse mellom elevene. Kanskje det er på tide å tenke nytt? Det bør i såfall ikke fortsette som det har gjort til nå, for det skaper alt annet enn yrkesstolhet, snarere masseflukt fra yrket.
Et annet yrke som fremstår å være i krise er helsesektoren. De som jobber innen sektoren er slitne og overarbeidet. De får rett og slett for lite tid sammen med de som trenger dem. I Sverige trengs fem sykepleiere for å betjene en intensivplass, mens det i Norge trengs ti. I Loen vedtaket fra 1989 vedtok Norsk Sykepleierforbund at det i fremtiden kun skulle være sykepleiere, og ikke helsefagarbeidere som arbeidet med pasientpleie på norske sykehus. Det kan se ut som yrkesgruppen har malt seg inn i et hjørne, og trenger at noen kommer inn å ser på om det ikke behøves en omorganisering for å utnytte ressursene på en mer hensiktsmessig måte,
Felles for disse to yrkesgruppene er at de ikke drifter hensiktsmessig i forhold til sammenlignbare land, så da er det kanskje ikke så dumt med en omlegging av systemene for å optimalisere driften. Kanskje det kan hindre flukt fra denne yrkesgruppen også? Selv om det er som å banne i kirka, tenker jeg det er på tide å rasjonalisere de tjenestene man kan innenfor disse sektorene. Det er ikke dumt å se hva andre som lykkes gjør, man kan lære noe av det.
Det som slår meg er at det fortrinnsvis er kvinner som står frem og snakker ned yrket sitt, og det gjør at jeg spekulerer på om vi har fått en “sutre bølge” i samfunnet? Nå gjelder det ikke alle, for det er lyspunkter der medlemmer fra disse gruppene fremsnakker jobben sin, selv om ikke alt er rosenrødt. Men hvor er mennene? Hvorfor står ikke de frem i media for å fortelle hvor sliten de er av krysspress og umenneskelige arbeidskrav? Hvorfor er det kvinner som står frem? Hvar vi rett og slett ikke den stamina som trengs for å klare å stå i enkelte yrker? Det er interessant å spekulere på hvorfor det er slik, men jeg tror ikke jeg finner svarene med det første.
Så tilbake til Vesla. Hva skal man si til en 14 åring som skal ut å lukte på de utdanningsmulighetene som finnes? Jeg kan ikke fortelle henne om mine betraktninger, bare støtte henne uansett hva hun velger, men jeg håper for all del hun blir lykkelig uansett hva hun velger.
.. når man driter i hva andre gjør, og passer på seg selv!
Kanskje det er nok kritikk mot Sofie Elise og Nora-ett-eller-annet nå? Det er vel ikke meningen at vi skal opptre som påtalemyndighet, dommer og bøddel i denne saken? Ikke at jeg synes noen om stuntet de to jentene gjorde den ene eller andre veien, uansett hva dette viser seg å være, men jeg synes heller ikke noe om forhåndsdømming..
I går gikk Bynatt av stabelen i Bodø. BYnatt arrangeres av menighetene i Bodø og Norges KFUK/KFUM, og er en kjempeflott festival for årets konfirmanter og andre ungdommer fra menighetene.
Vi foreldre ble oppfordret til å jobbe dugnad, og jeg meldte meg til siste vakta på kvelden. UTROLIG URUTINERT av en femte gangs konfirmasjons mamma. Det medførte at det ble skikkelig sein-kveld på oss.
Jeg ble tildelt det ærefulle oppdraget med å være på vaktlaget ved hovedinngangen. Der var det stille og rolig, men veldig kaldt! Døra gikk jo opp konstant, og det var iskaldt ute.
Rett før festivalen var over, kom det fem staute karer og ville inn. Jeg forsøkte å nekte siden de ikke hadde festival-armbånd, men de påstod at siden de var så snille og staute, måtte de få komme inn. Jeg var skeptisk, men siden det stod politi på ryggen, ga jeg etter til slutt.
De gikk inn blant ungdommene og snakket med dem. De gjorde ikke mye ut av seg som jeg så, var bare synlig. Det var utelukkende positivt å ha de der, og de stod sammen med ungdommene og så på avslutningsshowet.
Da Vesla og meg kjørte hjem, snakket vi om kvelden, og plutselig spurte Vesla hvorfor politiet hadde vært der. Jeg forklarte at de er der for å forebygge og gjøre ting trygt og godt. Det er viktig at de er for å forebygge vold og rus blant annet. Vesla nikket og var enig. «Æ syns bare det va litt rart da de ville se i baggen min!»
Det viste seg at de hadde kommet inn i yttertøy-garderoben, og snakket med henne. De spurte om å få se i baggen, og det så hun ingen grunn til at de ikke skulle få, så hun åpnet den. Der lå det danse-tøy og sminke. men ellers var alt greit. Hun hadde vært alene i garderoben så jeg lurte på om hun syntes det var skummelt. Vesla så bare dumt på meg.
«Nei, Koffør sku det vær det?»
Tankene gikk til den ungdomsklubben på Sørumsand, der det hadde vært fyrt av fyrverkeri inne, og politiet kom. Det gikk ikke like smooth. Riktignok hadde de vært bevepnet, og tatt bilde av alle guttene for å finne gjermimgsmennene. Da var det en pappa som ikke var helt fornøyd med politiets håndtering, og kom med kritikk i Nettavisen. Jeg vet ærlig talt ikke om politimennene som kom i går hadde våpen, det la jeg ikke merke til. Det eneste jeg bet meg merke i, var at det bare var menn som kom. Det kunne vært et fint signal om det kom en dame også, men det er forsåvidt uvesentlig.
Jeg har fortalt Vesla at politiet er i bybildet for vår sikkerhet. De vil alltid gjøre det de kan for at vi skal bo i en trygg by, og de vil hjelpe oss når vi trenger det. Vesla var overhode ikke hverken skremt eller engstelig etterpå. Hun var bare nysgjerrig på hvorfor de hadde vært der, og når jeg sa det var forebyggende, trakk hun bare på skuldrene og slo seg til tåls med det.
Et møte med politiet trenger ikke være skremmende for ungdommene, i såfall ikke når alt er ok. Selvsagt er det alltid noen som vil være engstelig, men det viktigste vi voksne gjør, er å fortelle om politiets funksjoner, og at det ikke er ille å bli stoppet av politiet hvis man ikke har gjort noe. De gjør bare jobben sin, og at de stopper og kontrollerer oss betyr bare at de kanskje kan stoppe noen som kanskje behøves å stoppes.
I fare for å bli omtalt som både rasist og overfladisk, kaster jeg meg nådeløst inn konflikten mellom Atle Antonsen og Sumaya Jirde Ali. Denne saken når liksom stadig nye høyder, og selv om jeg egentlig har hele saken i vranghalsen, er jeg nå selv skyldig i å ta saken til ytterligere nye høyder, men jeg klarer ikke lengre holde tann for tunge.
Jeg er hverken noen spesiell fan av Ali eller Antonsen i utgangspunktet. Til nød kan jeg se på noen episoder av Kongen Befaler, men det er mest på bakgrunn av de morsomme deltakerne. Ali har jeg mange sammenfallende synspunkter med, men jeg synes av og til hun har en usympatisk måte å fremme de på. Hennes innsats mot rasisme og for å sette søkelyset mot minoritetskvinner i samfunnet er dog veldig viktig.
Det jeg finner problematisk, er hennes beskrivelsen av et samfunn som tidvis er så rasistisk at det omtrent ikke er til å leve med. Hun argumenterer slik at jeg føler hun mener jeg er for hvit til å kunne se og forstå hvor vanskelig det er å leve i det norske samfunnet, og det synes jeg er å være utrolig forutinntatt i tankesettet. Jeg får følelsen av at hun fremstiller meg som rasist ut fra det faktum at jeg har et nordisk utseende. Det er hersketeknikk i det også, og det er jeg ikke spesielt begeistret for. Men nå har jeg ikke tatt noe dypdykk i hverken hennes forfatterskap eller henne som samfunnsdebattant, så jeg bare konkluderer med at jeg selvsagt kan ta feil.
Med store krigstyper i avisen, kom det frem at Antonsen hadde oppført seg respektløst ovenfor Ali, og det er ikke greit. Selv om det etterhvert kom frem at Ali hverken hadde blitt stående passiv eller svarløs mot Antonsen, rettferdiggjør det ikke hans utsagn. Å slamre med leppa, for så å bruke hersketeknikker som hudfarge og etnisitet fordi man er full og tåpelig, kan ikke rettferdiggjøres på noen måte. Rett og slett ufin adferd. Saken ble bragt inn for retten, men avvist. Antonen trakk seg tilbake, og Ali ble hetset som aldri før. Det virket som alle offentlig tok avstand til Antonsens handlinger, men Ali var den som fikk knall hard medfart i SoMe fordi hun sa at dette ikke var akseptabelt. Sumaja Jirde Ali skal ikke trenge å forholde seg til ukvemsord, hat og trusler. Det er bare å kutte ut sånn dritt. Anno 2023 er det opplest og vedtatt at nettroll og hets er døll! Vi gjør ikke sånn, ferdig snakka!
Så hvorfor trenger jeg da å slamre med leppa? Jo, det er nemlig ikke alltid det blir suppe selv om man hiver aldri så mange spiker i gryta!
Ali hevet stemmen og sa «Dette finner jeg meg faen ikke i!» Så begynte heksejakten på både henne og Antonsen, for det er nok av de som lot seg forarge av Ali også. Det var side opp og side ned om saken i media, og vi den gemene hop, ble foret 24/7 til tross for at vi kjapt ble mettet og vel så det. Ali fortsatte å kjempe for den rettferdigheten hun mente hun var blitt frarøvet, og saken ble større og større samtidig med at hetsen ble verre og verre. Hadde det bare stoppet litt der, for det er noe med å trekke seg tilbake og vurdere en liten timeout inn i mellom. Rett og slett la saken i bero før det blir for mye for de som blir bedt om å mene noe, og pendelen snur. For min del har pendelen snudd, men det er ikke på grunn av saken i seg selv eller hovedpersonene.
Nå flommer det over av debattinnlegg i nyhetsbildet fordi Antonsen er tilbake i det offentlige rom. Mange mener han kom billig ut av det, mens Ali virkelig får svi. Det er hun som lider og det er hun som er offeret. Det er relativt unge kvinner som griper til tastaturet i dirrende harme over at denne usympatiske rasisten er tilbake på eteren. Ali stakkarsliggjøres. Det skrives glødende forsvarstaler for Ali og fordømmelser av Antonsen. Ali havner igjen i skuddlinjen, men hun har ikke stilt seg der selv. Gjennom disse innleggene legges det frem hvor urettferdig verden er som tilgir Antonsen, og lar han få komme tilbake i offentilighetens lys. Hva har han der å gjøre? Han er ikke blitt ydmyket nok ennå! Igjen blir Ali skyteskive for de som sitter trygt bak tastaturet og sprer edder og galle på nettet. Intensjonen med debattinnleggene er kanskje god, men hvis Ali har trukket seg tilbake fordi mediekjøret har vørt for slitsomt for henne, noe som er forståelig nok, så la henne få den tiden hun trenger for å komme tilbake igjen. Ikke sett henne midt i skuddlinjen enda en gang. Den rasismen Ali utsettes for nå, er ikke er generert fra Antonsen, men via disse flammende forsvarstalene i debatten.
Hva med å fremstille Sumaya som et stakkarslig offer? Dette er en ung, sterk kvinne som ikke er kjent for å la andre føre sin sak. Hun fører saker for seg selv, og for andre svake grupper som trenger å bli løftet, helt på egen hånd. Hun iscene setter selv sitt medie engasjement, og er ikke tjent med å fremstilles som en skjør liten blomst som knekker av det minste vindpust. La henne selv bestemme hvilket inntrykk vi skal ha av hennes håndtering av saken. Jeg ser på henne som en løvinne som vil komme sterk og brølende tilbake og sette skapet på plass. Med andre ord, jeg synes det er en fornærmelse mot hennes person å ikke la henne få den tiden hun trenger unna mediekjøret, fremstille henne som det blir gjort, og å henge Antonsen ytterligere ut i hennes navn. Juridiske myndigheter har sagt sitt, Antonsen har fått svi han også, om enn ikke via rettslige sanksjoner. Ikke tro noe annet. Da blir ytterligere angrep på han, det som gjør at pendelen snur.
Jeg skjønner at tanken er å bygge opp sympatien med Ali, men nå begynner det å virke mot sin hensikt. Den evige påminnelsen om hvor jævlig Antonsen har vært, er med på å gi samfunnet tilbake sympatien for han. Han har tatt sin walk of shame og lagt seg flat for hva han har gjort, han har vært borte fra rampelyse i to måneder, og han har fått kjenne blikkene på seg hele denne perioden. Det er ingen vits i å legge ut flere innlegg om at han har slippet billig unna. Det er nemlig begrenset hvor god suppa blir uansett hvor lenge spikrene koker, for spikersuppe er spiker og vann når alt kommer til alt.
Hvis målet er å opprettholde folks standpunkt mot rasisme, er dette neppe veien å gå. Vi klarer ikke å endre holdninger over natta, og slett ikke ved å henge det på enkelt personer. Det finnes ikke noen quick fix! Rasisme og netthets er noe vi må jobbe med over tid, men det må jobbes strategisk og planmessig i hele samfunnet. Det er ikke noe som løses med x-antall likelydende debattinnlegg i media.
Så var vi der igjen! På enden av ei herlig helg med kos og hygge. Mange har brukt helga til «no godt i glasset, fordi jeg fortjener det». Helga er den tida det er mest sannsynlig at de fleste av oss kan ta en aldri så liten fest der Kong Alkohol er hedersgjest. Det som er synd, er at han ikke alltid kjenner sin besøkelsestid, og drar besøket ut til dagen derpå med en aldri så liten hangover..
Etter jul er det alltid mange som innleder det nye året med en hvit måned. Altså en måned uten alkohol. Det er mange forskjellige motiver for ha hvite måneder, men de to mest vanlige er at jula ble litt heftig, og man trenger en pause, og den andre er helsemessig gevinst ved avholdenhet. De siste årene har det utviklet seg en trend blant mange unge voksne å leve fullstendig uten alkohol. Det er litt sånn «min-kropp-er-mitt-tempel-aktig», og man velger å ikke fylle opp kroppen sin med gift. Det er i forlengelsen av økt fokus på en sunn livsstil med trening, økologisk kosthold og andre miljø- og livsstils hensyn.
I AN i dag, kan man lese om Vilde (20) som møtes med forundring og «spørretime» hver gang hun er på fest og ikke drikker. Min første innskytelse da jeg leste det, var å le for meg selv og tenke at Vilde trenger nye venner. Anno 2023 er det ikke uvanlig å være avholden til alkohol. Ikke så mye at det bør få en artikkel i avisen. Det er hverfall ikke uvanlig i miljøene der mine unge voksne ferdes.
Personlig synes jeg det er helt greit med slike standpunkt, og oppfatter det som helt akseptabelt og en fin greie, å ta avstand til rus. De som ønsker å leve et helt rusfritt liv slipper hangover, walk of shame, blackout, fyllearresten og dårlig råd blant annet. Helt innafor tenker jeg. De slipper mange dårlige erfaringer jeg gjerne skulle vært foruten.
Jeg har forøvrig stadig vekk hvite måneder, men aldri fordi jeg har bestemt meg for å ha det. Det har bare blitt sånn. Jeg er ikke så veldig glad i alkohol, så i perioder velger jeg det vekk fordi det passer meg best der og da.
Jeg er voksen og står støtt i skoene mine, derfor gir jeg beng i hva andre tenker om jeg er edru på en fest eller ikke. Det er mitt valg, og jeg har aldri hatt behov for å rettferdiggjøre det. Hvis noen spør, svarer jeg bare at jeg ikke har lyst på.
Kong Alkohol kan være en byrde for mange, og en hvit måned er sikkert ikke dømte nå og da, for oss alle sammen. Likevel tenker jeg at samfunnet er kommet så langt, eller bør i såfall være kommet så langt, at vi ikke trenger å rettferdiggjøre at vi velger å være edru en kveld eller et helt liv.
Plutselig fant jeg meg selv nynnende på Paul McCartneys sang «Pipes of peace». En sang fra 1983, som sikkert mange aldri har hørt om en gang. Sangen handler om våpenhvilen i jula under første verdenskrig, og musikkvideoen viser en tysk og engelsk soldat som møtes og er sammen på julaften, før krigen bryter ut igjen.
«What do you say? Will the human race be run in a day? Or will someone save this planet we’re playing on?»
Sangen og musikkvideoen ble lovprist verden over, og historien om julevåpenhvilen kom for en dag. På Wikipedia heter det:
Tidlig om morgenen25. desember, Belgierne, franskmennene og britene som holdt skyttergravene rundt den belgiske byen Ypres,hørte julesanger komme fra fiendens stillinger, og oppdaget da at juletrær ble plassert langs de tyske skyttergravene. Sakte dukket søyler av tyske soldater opp fra skyttergravene sine og rykket inn i midten av ingenmannsland, der de ba britene om å bli med dem. De to sidene møttes midt i et ødelagt landskap, utvekslet gaver, pratet og spilte fotball neste morgen. Eik
Grunnen til at jeg har gått og sunget på denne, er at jeg hørte på radioen at Putin ba om todagers midlertidig våpenhvile i Ukraina i forbindelse med feiring av den ortodokse julen, slik at folk fikk sjansen til å delta på julegudstjenesten. Den ukrainske presidenten Vlodomyr Zelenskyj takket nei, og mente dette bare er et spill for galleriet.
Han mener Russland bare vil bruke dette som en dekkoperasjon for å bringe inn mer utstyr til Ukraina.
Begge partene beskylder hverandre for å ikke ære våpenhvilen og det har vært harde kamper rundt området i Bakhmut gjennom hele helgen, til tross for julefeiringen. Det blir nok ikke skrevet en ny Pipes of peace om denne julen.
Zelenskyj hevdet at Bakhmut er et viktig mål for Putin med sine unike festningsverk. Byen er bygget over et gigantisk gruvesystem med 160 kilometer med tunneler, og et gigantisk underjordisk rom hvor det har vært avviklet konserter og fotballkamper. Her kan stridsmateriell oppbevares usett.
I dag ble nettopp det bekreftet av en russisk leiesoldat fra Wegnergruppen, Prigotsjin. Bakhmut er et mål. Det ville være strategisk viktig å få kontroll over dette området siden store mengder våpen er blitt oppbevart i gruvene helt siden første verdenskrig.
Det blir garantert ingen Pipes of peace skrevet om Putins forsøk på våpenhvile, da blir det vel snarere «Sunday, bloody sunday».
Beste for meg er vel å konvertere til Lennon sanger, og gå rundt her og synge «All we are saying, is give peace a chance», men noen våpenhvile tror jeg ikke kommer med det første.
Av og til finner jeg innlegg på nettet som interesserer, så begynner jeg å lese. Midt i en settning leser jeg noe som gjør at jeg setter kaffen i vranghalsen. Så må jeg begynne på nytt for å forsikre meg om at jeg faktisk leste rett. Så blir jeg sjakk matt!
Jeg må ærlig innrømme at jeg fikk hakeslepp. Skribenten viser til en undersøkelse gjort av Helsedirektoratet der det påpekes at norske barn sitter for mye foran skjerm i løpet av dagen. I følge den trenger barn mye mer tid til aktivitet enn det blir satt av tid for i dag. Hun refererer også til en reportasje i Dagsrevyen der foreldre blir intervjuet, nei der en reporter “..går rundt og overrumpler foreldre i sivil på et kjøpesenter” og spør foreldre om de klarer å overholde anbefalingene. Alle utenom en svarte at de ikke klarte det. Bøhagen mener videre at det er myndigheter og kommersielle krefter som er årsaken til at barn og unge bruker for mye tid på sosiale media, og at det er feigt å skyve ansvaret for dette på foreldrene.
For meg som etterlyser mer ansvarlige foreldre var det som å vifte med en rød klut foran ansiktet på meg. Hornene vokste ut i panna, huggtennerne kom ned, øynene ble røde og klørne spratt frem. Hvem er det som bestemmer i hjemmene rundt om? Er det ungene eller foreldrene? Eller for å si det på en annen måte. Det er mulig å spise gotteri til alle måltider, og hvis ungen din vil det, hadde du sagt at de bare måtte få lov til det? De får jo ha snop med på skolen av og til, og vi tillater jo masse reklame for snop.
Selvsagt får de ikke lov til det! Det er jo skadelig. Vi lar ikke ungene proppe i seg masse usunn dritt, vi er mer ansvarsbevisste enn som så. Det samme gjelder med skjermtid. Vi vet at det er skadelig at ungene sitter med nesen i skjermen for mye, da er det fortsatt vårt ansvar å rettlede dem, og ikke minst begrense dem. Det er ikke myndighetenes ansvar. Det er ikke feigt å ansvarliggjøre foreldrene, men det er jævlig feigt å skyve oppdrageransvaret på myndighetene.
Vesla avbildet når jeg sa det var nok skjermtid i dag.. Ja, nei.. det løpet er nok kjørt.. men det er bare min feil!
Når mobbing først ble satt på dagsorden i Blogglandia, trykket jeg det til mitt hjerte. Endelig settes det fokus på en av vår tids største utfordringer i samfunnet. Spørsmålet mitt er om vi har tilstrekkelig kunnskap og verktøy til å komme problematikken i møte? Hvem skal ta ansvar når mobbing utvikler seg, og blir det gjort?
Når noen blir mobbet og terrorisert, er vi avhengige av voksne som er handlekraftige nok til å sette ned foten ovenfor mobberne, om det skal bli bra. Veike voksenroller gjør ikke saken bedre, tvert i mot. Dersom man ikke klarer å stå i det som voksen, vil problemene sannsynligvis bare eskalere, og det blir verre for den som blir rammet. Det hjelper ikke så mye om de voksne hjemme sitter rundt matbordet og bagatelliserer problemet dersom deres håpefulle ikke er grei med andre. Man må huske på at de håpefulle gjerne refererer til det mor og far har uttalt om andre mennesker. Dårlige holdninger fra foreldrene forplanter seg raskt til ungene. Det nytter ikke å si at de skal gjøre som du sier, og ikke som du gjør, for de er ofte en blåkopi av deg. Det er vi som foreldre som MÅ være ansvarlig for å oppdra våre barn. Ingen andre.
Hvis vi skal snakke om mobbing blant barn og unge, må vi innom barnehage, skole OG de som drifter fritidstilbud. De må ta denne problematikken på alvor, for mobbing forekommer på alle disse arena. Det er stort sett utviklet strategier for å motarbeide mobbing på disse, men ut fra til dels alvorlige saker som dukker opp i media, bør man spørre seg om disse er gode nok? Mobbingen bygger seg ofte opp til å bli mer alvorlig over tid, og derfor er det åpenbart viktig å komme tidlig på ballen. Blandt de eldre barna benyttes ofte internett og sosiale medier til mobbing. Det er utallige plattformer som utvikles for denne aldersgruppen, og straks de kan samhandle med hverandre, forekommer det også mobbing. Vi som foreldre har et stort ansvar her. Vi tillater barna å delta på disse nettfora, og da må vi også følge med på hva våre barn utsettes for, og hva de utsetter andre for. Problemet er at det krever sin mann/kvinne å følge dette opp, for den teknologiske utviklingen skjer ofte kjappere enn vi klarer å få med oss. Likevel er dette foreldre og foresattes soleklare ansvar. Det kan aldri skyves på andre. Dersom ikke vi er der å rettleder barna fra starten, hvem skal da gjøre det?
Barnehage og skole er på en måte blitt for “snille” i kampen mot mobberne. Det er sånn at de skal ta tak i problemet, samtidig med at de også skal bygge opp disse som mobber. Det er en dobbeltrolle som ikke er spesielt gunstig, og det er mange pedagoger som ikke behersker dette. En klok rektor sa engang til meg “As a teacher, I never smile before christmas!” Institusjonene som barna beveger seg i må våge å stille krav til barna og foreldrene. De må våge å gjennomføre sanksjoner dersom ikke mobbingen tar slutt, men ofte vegrer de seg mot dette, og den lille bøllen har igjen overtaket. Pedagogene må tørre og sette ned foten å si at nok er nok, og foreldrene må tåle å høre at det lille englebarnet tidvis er en sadistisk liten jævel ute blant andre. Prinsen og prinsessa blir ikke alltid oppfattet sånn av andre.
Fritidsinteressene til barna er gjerne foreldrestyrt, og da er det veldig variablet om disse foreldrene har forutsetninger til å sette inn mobbetiltak om noe skjer. Vi kan ikke forvente at disse som på frivillig basis stiller opp å organiserer ungene på ettermiddagen, vet hva som rører seg i barnas liv på andre hold. Igjen faller det hele på om det er sterke foreldre som evner å både se, og å gjøre noe med problemene. Det som ofte er en greie, er at mobbing på fritiden forplanter seg til skolen også.
Dersom ingen tar tak i mobbing av et barn, kan dette bli fatalt. Det er barn og unge som har valgt å trå ut av tiden fordi livet har blitt for vondt å håndtere. Hva gjør dette med mobberen? Den kan få det skrekkelig tungt etter noe slik dersom den evner å se at dette er en konsekvens av mobbingen.
I AN er det omtalt en rettsak som nå står for døren i Salten Tingrett. En kvinne har saksøkt Fauske kommune for å ikke ha grepet inn da hun ble mobbet på skolen. Kvinnen er i dag uføretrygdet og sliter med psykiske plager, angivelig som følge av mobbingen. Dette er den fjerde mobbesaken som kommer for retten i Salten de siste årene. I denne siste saken ble det aldri ble tatt grep for å beskytte kvinnen. Det ble aldri satt i verk tiltak mot de som utsatte henne for fysisk vold, eller verbal mobbing. Det er ille. Veldig ille!
Men er det så mye bedre i dag?
Utdanningsdirektoratet har gjennomført en elevundersøkelse som viser at 5,8 prosent av elevene blir i en eller annen kombinasjon mobbet av elever på skolen, voksne på skolen eller digitalt av elever på skolen. De fleste blir mobbet av elever i gruppa eller klassen, og dernest av andre elever på skolen. Mesteparten av mobbingen foregår i skolegården, i klasserommet og i korridoren. Det er 635 500 barn i grunnskolen i dag. Det betyr at det er 36 859 barn som utsettes for systematisk mobbing. 36 859 barn som på daglig basis utsettes for psykisk og fysisk vold i den Norske skole..
I 2019 kom det en lov der man kan kreve at den som mobber andre, kan tvangsflyttes til en annen skole. Det kan synes drastisk, men det er ikke noe mindre drastisk enn at den som blir mobbet må bytte skole. Det er likevel noen kriterier som må ligge til grunn. Oppførselen til eleven som flyttes må i alvorlig grad gå ut over tryggheten eller læringen til andre elever, mindre tiltak vurderes som utilstrekkelig for å gi medelevene et trygt og godt skolemiljø, og før vedtak blir fattet skal eleven selv, rektor og læreren til eleven ha blitt hørt. Det er siden den gang tre elever som er blitt flyttet. Bare tre! Tro hvor mange mobbeoffer som har måtte bytte skole i samme tida? Grunnen til at dette ikke er benyttet i større grad, er at ekspertene sier mobbing sjelden er en enkelt elev som er den slemme, men heller en kultur som har fått utviklet seg over tid. Derfor fortsetter vi å flytte mobbeofferet mens kulturen like fullt får fortsette.
Jeg mener at hvis ikke foreldregenerasjonen snart stikker fingeren i jorda og erkjenner at vi er nødt å gå tilbake til å være oppdragere og ta tilbake uttrykket god folkeskikk, så blir det et vondt samfunn å bli gammel i, og ikke et samfunn jeg vil være stolt av å levere over til kommende generasjoner. Vi kan ikke glorifisere ungene våre og se på de som guds gave til menneskeheten, vi må faktisk gi konsekvenser for dårlig adferd, men viktigst av alt er å gå foran som et godt eksempel og vise at vi kommer fra et møblert hjem. Hvis ikke vi klarer å oppføre oss, hvordan kan vi forvente at ungene våre skal bli noe bedre?
Bunny har bestemt seg for å rette søkelyset mot et av de største problemene i vår tid, mobbing. Det er bra å få satt søkelyset på et så alvorlig problem, men anno 2023 og med kampanjer mot mobbing og opplysning om hva dette gjør med psykisk helse, er det helt på trynet at vi ennå står på stedet hvil med forebygging. Tiltakene som er iverksatt FUNGERER IKKE! Dette er en innleggsrekke det definitivt er verdt å følge opp fremover.
Vi som velger å skrive blogg er ikke underlagt sensur, og kan stort sett skrive om hva vi ønsker. Det er lite begrensninger på tema, men vi skal bidra til å holde internett trygg og fri for ulovlig innhold. Kontroversielt innhold er greit så fremt det ikke fremmer hat eller vold, men rykteblogger for å henge ut andre er ikke tillat. Man må begrense støtende innhold, og oppfordring til vold er forbudt. Vi må forholde oss til loven om opphavsrett, og ikke lekke personlige eller konfidensielle opplysninger om andre. Man kan ikke utgi seg for å være andre, og det å gi seg ut for å være andre er forbudt. Det er tillatt å publisere parodier og satire, men ikke tillatt å villede leserne om din egentlige identitet. Vi kan ikke oppfordre til lovbrudd, og det er nulltoleranse for innhold der barn utnyttes.
Dette er ikke regler for å hindre ytringsfriheten i Norge, men et forsøk på å ha klare retningslinjer for hva som tillates på blogg.no når vi hensyntar hvem som faktisk bruker blogg.no mest.
Alle som skriver en blogg har godkjent at dette er de retningslinjene som de skal forholde seg til. Vi har forpliktet oss til dette. Frihet under ansvar heter det. Det bør ikke være så vanskelig å forholde seg til, men likevel er det nettopp det. Linjen mellom det som er kontoversielt innhold for noen, og det noen lar seg krenke av, er tynn og hårfin. Hvis meningene er helt på andre ytterkant av våre, er det lett å la seg rive med i en diskusjon, det kan jeg alt om. Plutselig skriver man noe som er skarpere formulert enn man tenkte, og noen lar seg krenke, og så er sirkuset i gang. Vi som skriver på nettet kan ikke være så himla hårsår at vi ikke tåler en liten trøkk i trynet nå og da, men det betyr ikke at vi er fritt vilt heller. Man må skille mellom sak og person. Når man i uenighet kommer med negative ytringer om skribenten fordi man er uenig har du tapt diskusjonen! Da er det ikke lengre en meningsutvikling om sak, men drittkasting og mobbing av person. Det er ikke greit. Sånn gjør man bare ikke.
Skal man diskutere så må man komme med saklig argumentasjon, og bærer ikke det frem må man faktisk være enige om å være uenige. Flere av de bloggene jeg liker best er nettopp de som har totalt ulike ståsted i forhold til meg. Jeg synes det er bra å bli motsagt, og jeg sier også hva jeg mener. I mitt hode mener jeg at det er i skjæringspunktene mellom de ulike meningene at utvikling skjer. Personlig har jeg ikke opplevd å bli harselert med på bakgrunn av mine meninger, men de er nok ikke så kontraversielle heller da.
Det jeg skal frem til er at man gjerne kan skrive et innlegg hvor man er uenige i en sak, men da må man begrunne det med saklige argumenter. Ikke slenge ut påstander om skribenten eller ilegge holdninger i hytt og pine, men heller begrunne eget synspunkt bedre. Klarer man ikke det er min klare oppfordring å la tastaturet ligge urørt, og heller holde kjeft.
