Vesla lever i hovedsak med mammaen sin, og det er meg. Det er mye som rører seg i vårt liv, og av og til hender det ting som egner seg på trykk i varierende grad..
Fy fader for en kamp! Glimt spilte 4-4 mot Hamkam. Jeg var overgitt, forbannet, håpefull og oppgitt gjennom kampen. Det var så mye dårlig fotball i forhold til hva Glimt står for! Jeg er skikkelig jentesur!
kom deg ut dagen krasjlandet for min del. Jeg kom meg ut, men det var med bil. Jeg fikk tatt bilde av Børvasstindene på turen. Det er jo et syn for såre øyne.
Eneste grunnen til at jeg var i bilen var for å hente Vesla etter klasseturen. Selv om ikke Bodø badet i sol, hadde de hatt en relativt grei tur over Vestfjorden. Godt å få henne hjem igjen. Det har unektelig vært veldig stille i heimen.
Nå er det bare å forberede oss til en ny uke. Det blir nok å gjøre for oss begge to, men man skal jo kjenne at man lever.
I dag er det «Kom deg ut dagen», Norges nasjonale turdag som arrangeres av Den norske turforening. Det betyr at det er arrangert masse turer og aktiviteter for familier i det ganske land. Her kan det være mye moro å oppleve!
Jeg hørte på Nyhetskanalen på TV2 i går at tiden barna bruker på lek ute, er halvert med 50% siden 2015. Det er helt sykt!
Da jeg var barn, var den artigste tiden ute med venner. Enten det var å spille fotball, sykle, leke i skogen eller leke boksen går og gjemsel. Vi bygde hytter og hadde rollelek på timesvis. Hva hendte egentlig? Da Vesla var mindre var hun mye ute alene for å leke på vinteren. Men skulle tro det ikke bodde andre barn i nærheten da. Siden det ikke var så mange ute, måtte ofte jeg ut å sitte litt sammen med henne. Bare å kle på seg og ta kaffekoppen med seg ut. Men om sommeren var det masse unger i gata, da var det alltid noe å finne på for de håpefulle.
Fineste minne av Vesla i lek, var en vårdag jeg satt ute med en venninne og tok en kaffe. Vesla kom løpende rundt hjørnet, og jeg spurte hva de holdt på med. «Vi klatre Mount Everest!» Hun hadde knapt tid å svare før hun stakk hodet inn i boden og hentet hoppetauet. Hun måtte jo sikres! «Husk at lufta e tynn på toppen, så vær forsiktig!» ropte jeg etter henne da hun forsvant rundt hjørnet igjen for å bestige den lille fjellknausen.
Vesla bruker fortsatt en del tid ute vår og sommer. Da er hun mye ute med SUP. Det er noe hun er veldig glad i. Nå er hun også blitt så fornuftig at hun skjønner når det er for mye vind og for mye strøm i havet. Da er det ikke så skummelt å slippe henne ut på egen hånd. Likevel er hun ikke mye ute i forhold til det vi var på den alderen, og om vinteren er hun i dvale.
Det er litt rart at ungers lek utendørs er redusert så mye som 50%. Dagens foreldre er jo så opptatt av at barna skal ha nøye planlagte måltid med korrekt næringsinnhold for hest utvikling, og at de skal ha minst mulig skjermtid på skolen fordi det er passiviserende. De skal ha tilgang på alle hjelpemidler for å styrke psykisk helse, for å være best rustet for livet som helhet.
Hvordan kan det da ha seg at denne foreldregenerasjonen helt har falt ut på den ene tingen som kan bøte på alt? Barn som utfolder seg i lek, klatrer i trær og leker i marka, får jo en mye bedre fysikk? Man trenger ikke være nazi med kostholdet hvis man er i mye og allsidig aktivitet. Marka er perfekt til å få barna bort fra skjermene, og de får trent opp motoriske ferdigheter. Eller er det noe som bare skal ivaretas i en ballbinge eller en idrettshall? I tillegg er turer den perfekte tiden til å ta de gode samtalene. Ingen nettbrett eller telefoner som forstyrrer.
Jeg oppfordrer foreldrene til å bruke marka i mye større utstrekning enn i dag. Enten det bare er for en gåtur, bærtur eller skitur. Husk at man kan a bursdagene ute, avslutninger og aktivitetsdager. Mulighetene er uendelig. Marka er den beste arenaen for rekreasjon rett og slett.
Det var veldig deilig da Vesla reiste på klassetur torsdag, og jeg hadde en koselig kveld med venner på kvelden under Glimt-kampen. Etterpå var det hjem å legge seg tidlig. Rett og slett lykke! Jeg måtte være opplagt til å nyte helga.
Fredagsmorgen krasjlandet lykkefølelsen. Vesla våknet med feber og følte seg skikkelig sjakk matt. Da var Heidi-lykken skjør. Hva nå? Skulle jeg få ungen hjem, eller la henne bli? Hadde hun vært yngre, hadde jeg hentet henne umiddelbart, men hun er over 15, og måtte få kjenne litt på hva hun takler selv. Jeg vurderte faren for at hun smitte de andre elevene, men det løpet var nok kjørt allerede. Hun hadde allerede vært med klassen siste halv annet døgnet.
Etter et par Paracet var formen hennes stigende, og hun ville prøve litt til. Plan B ble å få henne hjem med Hurtigruta på natta, eller hurtigbåten nå på morgenen. Det hvilte litt på skuldrene til Vesla, om hun hadde lyst å komme hjem.
Det er politisk ukorrekt å tenke det, og direkte uhørt å skrive det, men jeg håpet hun ville bli på turen. Ut fra rein egoisme ville jeg ha tid for meg selv uten å primært være mamma, tid for å gjøre det jeg har lyst til. Jeg hadde vurdert å ta noen glass vin i går, men det kunne jeg jo ikke. Jeg måtte være stand by HVIS hun kom hjem. For Vesla selv er det også positivt å bli, vel og merke om formen ble litt bedre. Da får hun med seg noen fine og gode opplevelser fra turen.
Det var derfor flere grunner til at jeg trakk et lettelsens sukk da hun facetimet med meg på morgenkvisten i dag, og sa hun ikke kommer hjem før i morgen. Formen var blitt litt bedre, og hun gledet seg til å dra på kanotur i dag.
Nå kan jeg nyte litt alenetid og Heidi-lykke noen timer. Hva det innebærer vil vise seg etterhvert, men det skal nytes!
Det er nesten utrolig, men matplantene mine har vært fulgt i to uker nå. Jeg har klappet meg selv på skulderen over bragden. Det betyr altså at jeg ikke har vært innom å handlet mat mer enn på lørdager. Det er ikke heeelt sant, for i går måtte jeg innom å kjøpe popcorn og brus. Det var tross alt Glimt-kamp, også har jeg droppet innom å kjøpt noe pølser til en turdag som dukket opp, men ellers har jeg vært som en standhaftig tinnsoldat.
Jeg tenkte kanskje det kom til å bli ekko i kjøleskapet når jeg så inn på fredagene, men det er det ikke. Med andre ord, jeg kan fortsatt redusere ganske mye på mengden mat som kjøpes inn. Det er litt vanskelig å planlegge når jeg har Vesla å ta høyde for. Den ene dagen spiser hun normalt, og neste som en spurv. Sånn blir det restemiddag av. Det gjør ingenting. Bare færre middager å lage. Det kan jeg leve fint med.
Vi sparer også mye tid på å slippe flere butikk-turer i uka. Tidligere handlet jeg annen hver dag, og å handle inn dagligvarer er ikke min favoritt syssel. Nei, gi meg heller skikkelig shopping. Se, det blir noe annet. Det er ganske behagelig å be Vesla dra opp selv hvis hun MÅ ha noe digg. Resultatet er at hun ofte dropper det. Vinn-vinn tenker jeg. Det beste er at jeg sparer meg selv hodebry med å finne ut hva vi skal ha til middag. Nå er vi to som har bestemt sammen, og da kan vi også lage middag begge to! Det er en super gevinst i det hele.
Jeg vil ikke påstå vi bruker så mye mindre penger når vi handler en gang i uka, men litt blir det. Det blir ikke så mye ekstra i kurven hver gang, og det er jo bra for helsa også, men tror ikke vi sparer inn til en ferietur for å si det sånn.
Uansett, jeg fortsetter med dette en stund til, for det har gjort min hverdag vesentlig lettere på mange måter. Bare synd jeg oppdaget det først nå..
Jeg er helt alene hjemme i flere dager nå. Det er helt magisk. Ikke ansvar for noen andre enn meg selv og håballene. Vesla er på klassetur i Lofoten, og er ikke ventet hjem før på søndag. Nå skal dagene nytes i ensom majestet. Jeg rakk akkurat hjem til Bodø Glimt kampen etter at jeg hadde fulgt henne til båten. Hun virket ikke lei seg for å reise, tvert i mot. Mor var ikke lei seg i alle fall.
Kampen var ulidelig spennende, og etter en real sliteseier vant glimt 3-2. Det var mye rart spill på banen, og tidvis var jeg ganske nervøs, frustrert og pittelitt grinete. Skal tro om ikke jeg var like sliten som spillerne etter kampen etter all kjeftingen? Men med seier ble det en perfekt start på aleinemamma-helga, og lykken var stor!
Disse dagene alene skal fylles med mening. Jeg har endel ting å gjøre ferdig på jobb, så jeg skal være hjemme i min egen boble. Jeg skal prøve å komme meg litt i forkant av gjøremålene. Det er der jeg liker meg best, selv om jeg er rå på prokrastinering. I tillegg må jeg få vasket og ryddet litt, for på søndag skal vi feire Lille storebrors bursdag, selv om det er noen dager siden han hadde fødselsdag. Aldri for seint å feire go’ gutten. Da blir det nok en aldri så liten kake også. Ut over det skal jeg ha late Heidi-dager. Det betyr at jeg skal gjøre akkurat det jeg har lyst til, og har jeg ikke lyst til det, ja da gjør jeg noe annet. Jeg skal nok få dagene til å gå!
Jeg har nok tenkt det av og til, det skal jeg ikke nekte for. Tenkt at ikke alle skulle oppdratt barn, og at enkelte foreldre kunne hatt godt av å få litt foreldreveiledning. Kanskje ikke så mye, men 24/7 i sånn 365 dagers syklus. Jeg har jo det. Særlig når man sitter å hører på foreldre som mener at deres barn aldri oppfører seg som drittunger, det er det bare andres unger som gjør! Men en ting er å tenke sånn i affekt, en annen ting er å faktisk mene det.
Her i vår leste jeg en artikkel i Bergens Avis. Det kommer altså mye forunderlig fra Bergen, det skal sies, men denne tok kaka. Det var så sært, at jeg fortsatt går rundt å grunner på den. Artikkelen var vel snarere et debatt-innlegg skrevet av en spennende herremann, filosof Henning Jon Grini, og handlet om at skolen bør overta ansvaret for oppdragelse av våre barn.
I følge Grini, er det greit at vi produserer egne barn, men vi skal ikke ta ansvar for oppdragelsen. Det er et altfor alvorlig område å overlate til de foresatte alene. Det bør bli et offentlig anliggende. Slik samfunnet er lagt opp mener han det er for vanskelig for den gjengse foreldre å håndtere hverdagen, samtidig som man oppdrar et barn. Barnet er for verdifullt til å overlates i foreldrenes makt alene. “Jeg mener derfor at skolene bør ha en sterkere rolle i oppdragelsen av de høyt skattede barn våre.” Jeg var vel neppe den eneste som satte kaffen i halsen da jeg leste dette? Ikke for det, jeg kan si meg enig i at vi sikkert har mye å gå på med hensyn til tilrettelegging for foreldrerollen i samfunnet, men at oppdragelsen skal være et offentlig anliggende er drøyt selv i min målestokk. Jeg gir han dog kred for å ta til ordet for at man kan redusere arbeidstiden, men skal det gjelde bare de som har barn? Hva med samfunnets behov for produksjon av flere årsverk? Hva med yrkesgrupper hvor det er mangel på arbeidskraft, hvordan vil det slå ut her?
Så skal vi altså outsource barneoppdragelsen. Foreldre skal ikke lengre gis tilliten til at de evner å oppdra sine egne barn uten overordnede retningslinjer fra noen. Og hvem skal denne noen være? Det blir vel at kommunene legger oppgaven ut på anbud, og så blir det et offentlig privat samarbeid. Skal foreldrene få lønn for oppdrager-jobben da?
I debatt-innlegget argumenterer han videre: “Det er andre grunner til at skolen bør komme sterkere på banen. Foreldre kan ha en del fastlåste holdninger og fordommer som har gått i arv, mens skolen tilbyr en mer verdinøytral arena.” Det skremmer meg at en filosofiprofessor virkelig mener at barna våre skal oppdras ut fra en mer verdinøytral arena. Videre skriver han: “Når ikke barna få grunnleggende verdier så tidlig som mulig, er nok det en sterk medvirkende årsak til volden vi ser i skolen i dag.”
Mente han ikke at det skulle være verdinøytralt? Og igjen, hvem skal bestemme hvilke grunnleggende verdier som er de viktigste?
Dette står for meg som et ønske om streng konformitet fra småbarnsalderen av, vi skal alle være mest mulig like. Men hva med mangfoldet da? Vil det ikke bli enda fler som havner utenfor A4 arkets rigide grenser? En ting er at vi da slipper å ta hensyn til alle forskjellene i samfunnet, men hvordan skal vi da skal få noen av disse til å tenke utenfor arket? Være kreative og innovative, og rett og slett stå for samfunnets nyvinninger på sikt? Skal de kanskje masjere i takt og ha på seg uniformer? Ja, skoleuniformer mener jeg?
Nesten så man kan lure på om det ligger en aldri så liten tanke om ideoligi bak denne tankerekken til Grini?
Nei, dette tror jeg ikke på! Skal vi kunne få et bedre verdigrunnlag, må vi begynne med oss selv. Vi foreldre må ta noen grunnleggende veivalg. Skal vi ha barn, må vi være tilstede i deres liv, på deres premisser. Vi må legge bort nettbrett, telefoner og andre duppeditter som stjeler oppmerksomheten fra barna våre, og ta del i deres liv. Rettlede og veillede når ting skjer, og ikke komme halsende på hælene inn i situasjonen med nesa ned i telefonen. Jeg tror langt på vei det er DET det handler om. Mangel på tydelige voksenroller i samfunnet. For med tydelige voksenroller som evner å vise at man kan respektere og akseptere andres ulikheter, og være enig om at man er uenig, så vil dette skape et verdigrunnlag hos barna som langt på vei kan bøte på mye av den problematiske adferden vi ser i samfunnet i dag.
Det er vel ingen hemmelighet at når man har hatt hjemmeboende barn i over tredve år, og minste er femten, da har man opplevd flere forskjellige tilnærminger til hvordan man bør oppdra den kommende generasjonen? Jeg har vært bort i alt fra kadaverdisiplin til fri barneoppdragelse, Det er mange tilnærminger som trender i lengre og kortere perioder. Likevel skal det sies at jeg aldri har vært så bekymret for oppdrager-trenden som jeg er nå.
Nå skal vi skal anerkjenne alle følelsene våre barn har, og ikke krenke at det er deres virkelighet vi har å forholde oss til. Vi skal ta barna på alvor. I utgangspunktet er det en fin grunntanke, men det holder ikke helt inn til mål. Barnas virkelighet behøver av og til å kalibreres. Et barn eller en ungdom kan ha mange tanker og følelser rundt tildels vanskelige tema, og kan ha behov for å lufte egne meninger rundt dette. Men de er fortsatt barn og ungdommer, og de har ikke nødvendigvis den kunnskapen som skal til for å gjøre seg opp gode meninger om alt. Ofte ser de ikke hele bildet, eller de forstår det ikke.
Vi foreldre må selvsagt forsøke å forstå ungene våre. Ved å bagatellisere barnas opplevelser og følelser, risikerer vi at de oppfatter at vanskelige følelser er noe vi ikke snakke for mye om. Likevel må vi ikke glemme at vi også må rettlede dem når de tar avgjørelser under sviktende forutsetninger. Det virker som mange foreldre har glemt av at disse barna ikke reflekterer spesielt lenge på ting, og derfor ikke alltid ser konsekvensene slik vi voksne gjør, og det må vi voksne ta ansvar for.
Jeg tror ikke denne altoppslukende anerkjennelsen av barns emosjoner er det som gir trygge barn alene. Jeg tror på en mix av gode samtaler og trygge rammer i tillegg. Å åpne for samtaler der man aksepterer barnets følelser uten å fordømme, er en god start. Gi til kjenne at den voksne skjønner at barnet er opprørt, men at det er de voksne som må sette rammene ut fra situasjonen som er. Hvis det er avgjørelser som er vanskelig for barnet å ta, så løft det vekk fra barnets skuldre og vær den voksne som bestemmer. Da selvsagt i dialog med barnet. Man må vise at man tar ansvar når det er vanskelig for barnet. Det bygger tillit. Det er utrolig mye kjærlighet og trygghet i faste rammer og tydelige voksenroller.
Så må vi ikke glemme at å ha en kjip dag, og å være lei seg eller sint, er normalt og det er lov. Det er ingen god følelse, men det er ikke noe farlig ved det. Barn må lære seg at ikke alt kan legges til rette for at de skal leve i en drømmeverden med glitrende regnbuer og enhjørninger som fiser hjerter, De må tåle at ikke alt er rosenrødt. Av og til er livet kjipt, men det kommer bedre dager. Jeg tror det er mange foreldre som blir helt satt ut dersom barnet ikke har det optimalt hele tiden, men hva skjer da når arvingen kryper ut av hjemmets lune rede og ut i verden på egen hånd? Hvor rustet er den håpefulle i møte med mennesker som er seg selv nærmest, og som gir seg katta i hvordan den håpefulle føler seg? Hvor rustet er barnet til å tåle å gå ute en vinterdag da? Vi må ikke glemme at robuste trygge barn har gode forutsetninger for å bli robuste trygge voksne.
Da gikk jeg fem på igjen da. Vesla tok innersvingen på meg fullstendig. 1-0 til henne! Det verste er at det skjedde så kjapt at jeg ikke fikk sukk for meg, og med det var timeplanen til Vesla smekk full, og jeg har tusen kjøreoppdrag gjennom uka.
Vi skulle planlegge balletten i går, og vi gikk gjennom timeplanene og fikk oversikt. Jeg ville hun skulle redusere fra 3 timer til 2 timer, men hun påpekte at hun ikke trener poms lengre, så da har hun i smitt 3 timer mindre aktivitet i uka, i tillegg til at hun ikke har konfirmasjonsundervisning. Jeg kjøpte argumentene, og meldte inn partiene hennes. Så stusset jeg litt, for jeg kunne ikke huske at jeg hadde fått noen varsel på Spond om når drilltreningene hennes begynner igjen. De skulle utgjøre fire timer i uken. Jeg fant kjapt ut at det ikke var så rart at jeg ikke hadde fått meldingene. Jeg hadde tatt av varsel og mobildata på appen under ferien.
O’boy!
Fire tiner er blitt til elleve!
Hun har drill hele uka utenom mandager og helger! Riktignok er noen av timene frivillige, og noen som hjelpetrener, men ELLEVE timer i uka! Gi meg styrke! Eller heller, gi Vesla styrke! Det jeg trenger er en feit bankkonto og oksygen, for det er nesten så jeg ikke får puste.
Vesla selv så over timene med stoisk ro, og fant ut at dette kom til å gå bra. Det er lett for henne å si. Hun skal gjøre noe som gir henne energi, jeg skal prøve å følge opp dette lappverket og ha oversikt over ting som tapper meg for energi. For å ikke snakke om all dugnaden!!
Ingen tvil om at det var Vesla som gikk av med seier’n her og jeg føler meg ganske sjakk matt! Hun skal få delta på det obligatoriske, men jeg tenker en del av de frivillig treningene må utgå for skolen skal komme først.
Jeg er ikke så ofte hos legen, og slettes ikke på akutt-timer, men i dag var jeg nødt. Jeg hadde tross alt fått et mikroskopisk myggstikk. Nesten usynlig med det blotte øyet.
Ja, hvem skulle trodd det? Jeg som bruker å himle med øynene til de som drar til legen med bagateller, endte opp i samme kategori selv. Selv om jeg er allergiker av rang, vil jeg påstå at jeg har ubetydelige reaksjoner på allergener, og da jeg oppdaget stikket på handa på søndag ga jeg meg egentlig katta. Så ble det ømt, og etterhvert vondt. I dag var det skikkelig pyton, og jeg dovnet bort i ringfingeren og lillefingeren. Det var ekkelt!
Enden på visa var at jeg endte opp hos legen. Jeg følte meg rimelig flau da jeg sa jeg var der for et myggstikk. Legen, som jeg aldri har sett før, lo litt og så sa han at jeg hadde vært skikkelig uheldig med stikket. Insektet har stukket rett i leddet der det er som trangest, og påvirker nervene i handa. Vi kan si det ble bullseye for den blodsugende parasitten, og jeg må knaske kortison noen dager.
Tøff i trynet, men satt ut av et insekt. Det er meg det! Hvis noen spør, kommer jeg til å si jeg ble bitt av en hoggorm som var minst en meter mellom øynene. Noen mygg var det i hvertfall ikke!
Da var det ikke mer helg igjen, og nå starter hverdagene sakte men sikkert opp igjen. Da er det godt at helga har vært strålende og ikke minst fredelig. Jeg er fullt oppladet med andre ord.
I dag har jeg jobbet med utvikling, og sett på nye muligheter. Jeg holder på med noe som er sinnsykt spennende, men kritisk suksessfaktor er tid! Ikke akkurat gunstig for en evig tidsoptimist, men alt kan gå!! Nå er det bare å lete etter penger, og for å få det, må opplegget være bankers! Så nå er mulighetene i spill!
Vesla har også store planer på gang, men vi sliter skikkelig med å få på plass timeplanen for fritidssyslene hennes. Hun blir liksom ikke helt enig med seg selv. Hun er nemlig også litt tidsoptimist. Hun vil så mye, men i år er det 10.klasse, så da må hun sette inn et ekstra gear på skolen om hun skal komme inn der hun ønsker. Det holder ikke med skippertak-skole nå lengre. Det er litt mer alvor.
I dag er hun på kulturskolen og synger. Det er vel det eneste jeg vet sikkert at hun skal holde på med. Hun fabler om et kor, flere danseparti, drill dans, hjelpetrener også må jeg ikke glemme at hun skal jobbe så mye som mulig!!! Det er så jeg blir svett bare med tanken, og derfor har jeg lagt ned veto! Hun får ikke bli med på alt hun vil i år. Mor skal sette grenser. Litt skal hun få lov til, men alt med måte!
Sangfuglen er ferdig for i dag 🎶🎵. Nå skal vi hjem å diskutere hvor mye tid hun skal få bruke på andre aktiviteter. Jeg håper ved Gud jeg ikke lar meg lure/overtale i år også..
