Det var veldig deilig da Vesla reiste på klassetur torsdag, og jeg hadde en koselig kveld med venner på kvelden under Glimt-kampen. Etterpå var det hjem å legge seg tidlig. Rett og slett lykke! Jeg måtte være opplagt til å nyte helga.
Fredagsmorgen krasjlandet lykkefølelsen. Vesla våknet med feber og følte seg skikkelig sjakk matt. Da var Heidi-lykken skjør. Hva nå? Skulle jeg få ungen hjem, eller la henne bli? Hadde hun vært yngre, hadde jeg hentet henne umiddelbart, men hun er over 15, og måtte få kjenne litt på hva hun takler selv. Jeg vurderte faren for at hun smitte de andre elevene, men det løpet var nok kjørt allerede. Hun hadde allerede vært med klassen siste halv annet døgnet.
Etter et par Paracet var formen hennes stigende, og hun ville prøve litt til. Plan B ble å få henne hjem med Hurtigruta på natta, eller hurtigbåten nå på morgenen. Det hvilte litt på skuldrene til Vesla, om hun hadde lyst å komme hjem.
Det er politisk ukorrekt å tenke det, og direkte uhørt å skrive det, men jeg håpet hun ville bli på turen. Ut fra rein egoisme ville jeg ha tid for meg selv uten å primært være mamma, tid for å gjøre det jeg har lyst til. Jeg hadde vurdert å ta noen glass vin i går, men det kunne jeg jo ikke. Jeg måtte være stand by HVIS hun kom hjem.
For Vesla selv er det også positivt å bli, vel og merke om formen ble litt bedre. Da får hun med seg noen fine og gode opplevelser fra turen.
Det var derfor flere grunner til at jeg trakk et lettelsens sukk da hun facetimet med meg på morgenkvisten i dag, og sa hun ikke kommer hjem før i morgen. Formen var blitt litt bedre, og hun gledet seg til å dra på kanotur i dag.
Nå kan jeg nyte litt alenetid og Heidi-lykke noen timer. Hva det innebærer vil vise seg etterhvert, men det skal nytes!
