Vi kan ikke forstå barna i hjel, vi må sette grenser også.

Det er vel ingen hemmelighet at når man har hatt hjemmeboende barn i over tredve år, og minste er femten, da har man opplevd flere forskjellige tilnærminger til hvordan man bør oppdra den kommende generasjonen? Jeg har vært bort i alt fra kadaverdisiplin til fri barneoppdragelse, Det er mange tilnærminger som trender i lengre og kortere perioder. Likevel skal det sies at jeg aldri har vært så bekymret for oppdrager-trenden som jeg er nå.

Nå skal vi skal anerkjenne alle følelsene våre barn har, og ikke krenke at det er deres virkelighet vi har å forholde oss til. Vi skal ta barna på alvor. I utgangspunktet er det en fin grunntanke, men det holder ikke helt inn til mål. Barnas virkelighet behøver av og til å kalibreres. Et barn eller en ungdom kan ha mange tanker og følelser rundt tildels vanskelige tema, og kan ha behov for å lufte egne meninger rundt dette. Men de er fortsatt barn og ungdommer, og de har ikke nødvendigvis den kunnskapen som skal til for å gjøre seg opp gode meninger om alt. Ofte ser de ikke hele bildet, eller de forstår det ikke.

Vi foreldre må selvsagt forsøke å forstå ungene våre. Ved å bagatellisere barnas opplevelser og følelser, risikerer vi at de oppfatter at vanskelige følelser er noe vi  ikke snakke for mye om. Likevel må vi ikke glemme at vi også må rettlede dem når de tar avgjørelser under sviktende forutsetninger. Det virker som mange foreldre har glemt av at disse barna ikke reflekterer spesielt lenge på ting, og derfor ikke alltid ser konsekvensene slik vi voksne gjør, og det må vi voksne ta ansvar for.

Jeg tror ikke denne altoppslukende anerkjennelsen av barns emosjoner er det som gir trygge barn alene. Jeg tror på en mix av gode samtaler og trygge rammer i tillegg. Å åpne for samtaler der man aksepterer barnets følelser uten å fordømme, er en god start. Gi til kjenne at den voksne skjønner at barnet er opprørt, men at det er de voksne som må sette rammene ut fra situasjonen som er. Hvis det er avgjørelser som er vanskelig for barnet å ta, så løft det vekk fra barnets skuldre og vær den voksne som bestemmer. Da selvsagt i dialog med barnet. Man må vise at man tar ansvar når det er vanskelig for barnet. Det bygger tillit. Det er utrolig mye kjærlighet og trygghet i faste rammer og tydelige voksenroller.

Så må vi ikke glemme at å ha en kjip dag, og å være lei seg eller sint, er normalt og det er lov. Det er ingen god følelse, men det er ikke noe farlig ved det. Barn må lære seg at ikke alt kan legges til rette for at de skal leve i en drømmeverden med glitrende regnbuer og enhjørninger som fiser hjerter, De må tåle at ikke alt er rosenrødt. Av og til er livet kjipt, men det kommer bedre dager. Jeg tror det er mange foreldre som blir helt satt ut dersom barnet ikke har det optimalt hele tiden, men hva skjer da når arvingen kryper ut av hjemmets lune rede og ut i verden på egen hånd? Hvor rustet er den håpefulle i møte med mennesker som er seg selv nærmest, og som gir seg katta i hvordan den håpefulle føler seg? Hvor rustet er barnet til å tåle å gå ute en vinterdag da? Vi må ikke glemme at robuste trygge barn har gode forutsetninger for å bli robuste trygge voksne.