Verdensdagen for psykisk helse er her igjen, og årets kampanje er at vi alle trenger å høre til. Verdensdagen for psykisk helse oppfordrer alle til å gjøre våre viktigste møteplasser mer inkluderende. Målet for kampanjen er å gjøre en felles innsats mot ensomhet og utenforskap. Det er særlig viktig med tanke på at det er mange som har tatt sitt liv fordi de har slitt psykisk, og dette har blitt forsterket av ensomhet og utenforskap.
Spørsmålet er hvor man skal begynne å sette inn innsatsen for å få den største gevinsten. Da tenker jeg de usynlige barna fortjener å bli sett. De som ikke passer inn noen steder. De blir ikke nødvendigvis ertet eller mobbet, de får bare ikke en del av fellesskapet.
Allerede i barnehagen finner du de. De små guttene og jentene som sitter for seg selv og leker. De sier ikke så mye, og de krever ikke så mye heller. De små som omtales som den snille lille jenta eller gutten som blir usynlig i en hverdag der mange små skriker og skråler og krever oppmerksomhet fra omverdenen. Mange av disse har ikke tusen venner, men kanskje bare en de kan relatere seg til. Etter barnehagen begynner skolen. Så skjer det, bestevennen finner en ny bestevenn, men det gjør ikke den lille stille jenta eller gutten, og det å være det usynlige barnet begynner å bli ensomt. Dagene går uten at noen ny bestevenn dukker opp i horisonten. Siden den stille jenta eller gutten ofte er usynlig, blir den kanskje ikke prioritert i bursdager eller andre sosiale sammenkomster. Ikke av vond hensikt, men de blir aldri husket på.
De voksne på skolen prøver gang på gang å spleise det stille barnet med noen av de andre barna, men noen ganger går det bare ikke. Siden det ikke blir noe støy, bare stillhet, blir det kanskje ikke den høyest prioriterte oppgaven i en travel hverdag for klassestyrerne. Etterhvert blir det ett og annet fåfengt forsøk, men det gir ikke de store endringene.
Flere av disse barna vil etterhvert ikke gå på skolen, og utvikler skolevegring. Etterhvert faller de mer og mer på utsiden av samfunnet, men de blir ikke oppfattet som et stort problem. De lager ikke nok støy! De var usynlige når de var på skolen, og derfor merkes det ikke så godt at de er borte. Utenforskapet er et faktum. De inkluderes ikke.
Da jeg var barn og ungdom, lagde klassen brev til de som var borte fra skolen over tid fordi de var syke, eller hadde opplevd noe kjipt i livet enten det var i familielivet eller på skolen. Noen av elevene ble valgt ut til å dra hjem på besøk til den som var borte. Vi skulle fortelle at vi håpet medeleven snart kom tilbake på skolen.
Når vedkommende kom tilbake til skolen ga læreren vår noen elever ansvar for å legge til rette for det sosiale på skolen når den som hadde vært borte kom tilbake. Det kunne være å sitte sammen i klasserommet i friminuttet, eller gå sammen i kantina i lunsjen. Det var ikke en perfekt løsning, men det var noe. Vi lærte at det var viktig å se hverandre og akseptere at alle hadde forskjellige behov av og til. Det måtte vi respektere. Vi lærte å rekke ut ei hand.
I ettertid ser jeg at jeg fikk en viktig lærdom med meg. Jeg smiler til de jeg møter. Jeg hilser på de jeg treffer på bussen eller på butikken, og jeg er ikke redd for å rekke ut ei hand uansett hvem det måtte være som trenger det. Det revolusjonerer ikke verden, men det gjør den heller ikke til noen dårligere sted å leve.
Kanskje vi alle kan gjøre noe for både de store og små usynlige barna i fremtiden.
Jeg tenker som deg, vi kan ikke alle “redde verden”, bli psykologer eller gjøre de STORE GREPENE for å bedre verden. Men vi kan gjøre små ting, på den måten vi selv tenker vi kan bidra. Til hun i kassa på Kiwi, eller gutten i barnehagen, kollegaen på jobb eller noen på blogg.
Ja, det har du helt rett i. Ingen kan gjøre alt, men alle kan gjøre litt.
Fin vinkling 🥰🐰
Tenk så fint om vi klarte å se hverandre? Set hadde vært fint.