Da er det mandags morgen, og jeg sitter lettere andpusten på bussen, etter å ha lagt 100 meter buss bak meg. Det var nesten ei fullskala treningsøkt. Nå hadde den 10 sekunders varighet, men her ble det trent både cardio og utholdenhet på en gang. Skal tro om ikke det kunne inngått som ukas trening? Det hadde gjort seg. Checka ut ukas treningsmengde før kl 08.00 på mandags morgen?  Da kan mor hvile på laurbærene resten av uka, og kose seg i sus og dus. Nå snakker vi!

Jeg må begynne å trene igjen. Jeg sliter med enkel tøy og bøy når jeg beveger meg rundt i dagliglivet. Kjenner at jeg er mindre fleksibel i bevegelsene og har tilløp til å være stiv i leddene når jeg våkner. Jeg er bare 52 år. Tro hvordan det blir når jeg blir 60? Er jeg overhode gangfør, eller kommer jeg til å stabbe rundt i huset med prekestol og lete etter brillene mine, som jeg forøvrig kommer til å ha på hodet?

Her må noe åpenbart gjøres, og jeg har en plan!

Jeg skal begynne å trene igjen, og denne gangen blir det etter min egen kreerte plan, og alle som ønsker skal få delta. Vederlagsfritt! For ettertiden skal altså bloggen forvandles til en rein treningsblogg på mandagene.

Den skal hete «Heidi trener Norge!»

Intensjonen er å utvikle et sunt og godt treningsmiljø, som inspirerer andre. Jeg vil øse ut av min uendelige kompetanse på området, ispedd kostholds- og livsstils råd. Hvor mye vet ikke en stiv, støl og overvektig 52 åring om det? Jeg vet i alle fall what not to do! Kanskje noen får ta en digital middag med meg, for det har jeg hørt skal være en innertier. Noen øvrige kompetansepersoner trenger jeg ikke. Jeg tenker fake it til you make it. Dette klarer du Heidi!

Bråkjekk er en omtale av meg som jeg har hørt før, men jeg elsker jo å flagge ting ut med brask og bram, for så å gå ned med flagget til topps, men ikke denne gangen. Denne gangen har jeg en sikker vinner! Det kjenner jeg på meg, men nå må det planlegges. Neste mandag braker det løs for alvor. Da kommer første innlegg i «Heidi trener Norge» Gjett om det blir spennende? Jeg sysler med planer om bokserie og dokumentarer i forlengelsen, men nå må jeg komme i gang. Her er mye som må på plass før jeg kan sole meg i glansen av min egen suksess!

Vi kan være flere som opplever det samme men likevel håndterer det totalt forskjellig. Våre subjektive oppfatninger avhenger hvordan vi responderer. Er vi vant til å se positivt på ting, eller negativt? Nå er det ikke så enkelt som det er fremstilt her, for også det som skjer i øyeblikket kan forme den måten vi responderer. Likevel kan man spørre om man ser glasset som halv fullt eller halv tomt? Ser man muligheter eller hindringer?

Hvis du har to stykker som blir forkjølet, vil kanskje den ene fremstille det som helt grusomt og se svart på det, men en annen kan mene at det var en bagatell. Eller man har tatt lodd uten å vinne, og en sier at det er typisk den å ikke vinne og den skal aldri mer kjøpe lodd, for det er ikke vits, mens en annen sier bedre lykke neste gang.

Jeg bruker å messe for mine arvinger at de må se muligheter når noe uforutsett inntreffer. De må tenke nytt. Kan dette være en mulighet for å gjøre en endring til det bedre? Kan sette være sjansen de har ventet på? De må prøve å snu på situasjonen gang på gang til de finner en måte å angripe det på til det beste.

Å snu noe som føles som utfordrende til en mulighet, er en styrke. Sette en fot i bakken og tenke at de kortene man sitter med på handa, er de man har å spille med, og hvordan kan det utnyttes best mulig? Selv om man ikke kan påvirke det som skjer, kan man styre hvordan man vil forholde seg og reagere på det. Positivt eller negativt.

Jeg hevder at de som jobber med å finne konstruktive løsninger eller snu en situasjon, er de som ser glasset som halv fullt. Hva med deg? Ser du glasset som halv fullt eller halv tomt?