Da er Vesla konfirmert og pr definisjon på vei over i de voksnes rekker. Men det betyr ikke at hun ikke fortsatt er mi Vesla, og heller ikke at hun ikke trenger mamma’n sin mer.
Vi fikk feiret en nydelig dag med familie og mange gode venner. Maten var fortreffelig, stemningen var fin og kakene delikate. Hele dagen forløp utmerket, og Vesla var lykkelig og fornøyd da vi endelig avsluttet festlighetene med en liten bildeserie.
Telefonen min er full av minner, og de skal jeg glede meg over når jeg trenger det. De viktigste minnene er likevel de jeg har med meg i hjertet mitt. De vil jeg alltid huske selv om jeg ikke har bilde av dem.
Jeg strevde veldig med å få kaken til Vesla på plass, og til slutt kapitulerte jeg, og bestilte en standard marsipan kake med bilde. Det enkle er ofte det beste.
Vel hjemme fikk vi endelig tid til å lese gjennom alle de koselige og fine kortene hun hadde fått. Det var så mange fine ord at jeg ble helt varm om hjertet.
Vi måtte ha en hviledag i dag, Vesla og meg. Huset ser ut som et lager av stasj, og klær og bunader som henger overalt. Planen er å begynne å rydde litt snart, men ikke riktig ennå. Vi skal ligge på sofaen på lading ennå en stund tenker jeg. Nå er vi tross alt voksne begge to, selv om Vesla ikke klarer å være seriøs lenge av gangen før hun begynner med noen apestreker!
