Vesla lever i hovedsak med mammaen sin, og det er meg. Det er mye som rører seg i vårt liv, og av og til hender det ting som egner seg på trykk i varierende grad..
Huset ser nå ut som et akutt katastrofe område. Sånn blir det når jeg ikke finner det jeg leiter etter. Riktignok fant jeg den elektriske lighteren som har vært sporløst borte, men bunadskjorta og bunadveska til Snuppa er sporløst borte. Det er ikke til å forstå hvor den har blitt av. Jeg kjenner på litt tilløp til panikk! Det skal ikke være mulig liksom!
I dag er så ikke min dag uansett. Jeg tror noen har lagt en forbannelse over meg.
Rett før jeg forlot jobb i dag, begynte jeg å svare på en e-post om en kasse som leverandøren mente burde byttes i nær fremtid. Jeg kjenner vedkommende, og begynte svaret med: «Hva menes med nær fremtid? Jeg har ikke noen fremtid..»
Lengre kom jeg ikke før min kollega ropte at jeg måtte skynde meg før bussen gikk. Jeg skulle til å slette, men trykket heller på send. Det gikk ikke mange minuttene før jeg fikk en telefon, og fikk et forsiktig spørsmål om det gikk bra med meg. Det er vanskelig å fremstå som profesjonell da..
Men skulle det være noen klarsynte der ute som kjenner for å forbarme seg over meg og manglende bunad-stasj, er det bare å ta kontakt. Det vil hjelpe veldig på mine frynsede nerver!
I dag trodde jeg at jeg var ferdig med det som kan forberedes til neste søndag. Det er da magien skal skje, og Vesla skal konfirmeres. Men som de sier, tro kan du gjøre i kirka og i virkeligheten skal du vite! Selvsagt har jeg glemt noe vesentlig. Sanger!
Jeg har altså ikke funnet de tre obligatoriske sangene; Velkommen, takk for maten og kaffe-sangen. I gamledager lastet man slikt ned på nettet, men nå må man betale for dem. Det burde ikke være en greie når jeg har gjennomført fire konfirmasjoner tidligere, men jeg finner altså ikke sangene på maskinen. Skal jeg laste ned fra nettet nå, koster det en liten sum. Selvsagt kunne jeg betalt for det, men det er bortkastede penger når jeg vet jeg skal ha det en eller annen plass. Hadde jeg bare visst hvor?
Da er det godt å ha en storesøster som har kontroll. En telefonsamtale, og det var fikset. Jeg får de i hvertfall sendt over, så må jeg gjøre resten.
Riktignok blir ikke sangheftene skrevet ut denne gang. De blir lagt ut på storskjerm, for vi må tenke litt på bærekraft også, selv om bordkort og menyer hevder noe annet. En konfirmasjon er alt annet enn bærekraftig. Det kjøpes inn i dyre dommer, for noen få timers markering. Det er overflod av mat, kaker og drikke, og som regel er man så forspist at man triller fra kakebordet, og det vises ikke på mengden kaker at man overhode har forsynt seg! Restene havner til slutt i søpla.
Endelig en lørdag uten stress av noe slag. Ikke så langt i det minste, og det kjennes veldig bra ut, for nå er jeg sliten! Uka har vært innholdsrik, men jeg hadde ikke takket nei til litt mer tid å gjøre alt på.
En arbeidsdag som forsvinner i helligdag merkes godt. Det var en deilig dag, men når jeg ikke har tatt høyde for disse, blir det litt lite tid til alt som må på plass. Dårlig planlegging vil vel mange si, og det er vel rett på mange måter.
Vi har utrolig forskjellige behov og måter å planlegge på. Noen lever nesten utelukkende på impuls, mens andre har sirlige tidsskjema som det styres etter. Det ene er ikke mer rett enn det andre. Jeg for min del må planlegge godt, for jeg er evig tidsoptimist og tror alltid at jeg kommer i mål med god margin. Bommer jeg på tiden, har jeg ikke rare marginen å gå på.
Som regel kommer jeg alltid i mål, men det er ikke alltid jeg er like fornøyd med resultatet. Men jeg jobber med at godt nok ER godt nok, selv om det kan være utfordrende å legge arbeidet bort uten følelsen av å levere top noch.
Så da ligger jeg her på sofaen og filosoferer over tiden og prioriteringene mine. Tar meg rett og slett en pust i bakken mens jeg gir katta i rotet rundt meg.
Ikke tro jeg skal ligge her så lenge, for jeg har litt småtteri å sysle med også. Men jeg må jo sette av tid til rekreasjon mellom slagene.
I kveld er jeg invitert til beauty-date. Det blir gøy. Beauty-date altså.. Aldri har jeg prøvd det før, men alt skal jo som kjent prøves. Eneste jeg et skeptisk til er uttrykket «Du skal lide for skjønnheten» for det gjør meg skeptisk.
Kommer det til å gjøre vondt?
Det er uansett viktig å ta seg tid til de viktige tingene i livet, og for meg er det å ligge litt på sofaen og filosofere på livets viderverdigheter som for eksempel at jeg mangler tid!
I dag startet «Sykle til jobben» kampanjen, og jeg har gått hardt ut. Vår avdeling vant i fjor, og vi kan jo ikke gjøre det noe dårligere i år? Det går jo ikke! Vennskapelige konkurranser finnes ikke i mitt vokabular. Mitt motto er at det viktigste er ikke å delta, men å vinne, for det gjør vinnere!
Jeg har sett på Fra Bølle til Bestevenn med de to bøllene mine, og har fått mye inspirasjon til å trene de to uoppdragne pelsdottene, for det er ingen tvil om at de er det. Mens jeg så på, var det et himla spetakkel fra de firbeinte som så sammen med meg. Ergo! De hadde vært ypperlige kandidater til å bli med i programmet.
De to firbeinte var veldig interessert, og argumenterte høyt og inderlig mot metodene. Altså, her må det lydighetstrening til!
Klokka tidlig i mårrest tørnet jeg ut med husets pels-liga. Vi var full av pågangsmot, alle tre. Her så jeg sjansen til å slå tre fluer i en smekk. Sykle-til-jobben-poeng, dressur trening og forbrenne kalorier i jakt på sommerkroppen. Reine kinderegget!
Vi fikk en fin tur ut, men noen dressur på de to ble det ikke. Daisy var opptatt med å jage søppelkasser og Monty skulle jage alle syklistene. Jeg jaget hundene! Til slutt tok jeg de med opp i marka, for de var jo klin kokos når vi gikk langs veien. Definitivt mer vill enn tam! Dette kan bli et langt lerret å bleike.
Men, jeg fikk poengene mine til konkurransen om ikke annet, så jeg har gjort mitt. Nå skal jeg bare undersøke om jeg kan gi skriftlig advarsel, til de på min avdeling som ikke makser ut poengene daglig, for her er det bare en ting som gjelder. Vi skal vinne!
Jeg gjør det jeg gjør best, nemlig å planlegge en hektisk uke som er så fullpakket av gjøremål, at jeg ser for meg at jeg kommer til å ligge i koma neste helg.
Siden alle sier at planleggingen er halve arbeidet, er jeg halvveis, så da er jeg godt i gang om ikke annet.
Pelsprinsessa var i alle fall i koma i dag. Hun leet ikke på øyet da jeg kom ned. Jeg måtte vekke både henne og Vesla.
Selv om uka er fullpakket, gleder jeg meg masse til den. Jeg skal nemlig besøke film-campen til filmen Sulis. Det gleder jeg meg til. Jeg skal se på kulisser og rekvisitter, for å avgjøre om vi kan bruke de videre. Dette blir noe nytt for meg, og jeg aner ikke i hvilken ende jeg skal begynne. Uansett gleder jeg meg masse! Nå skjer det noe, og jeg har aldri vært på en film-camp før. Det viktigste er at jeg husker å ta masse bilder. Det behøves når man skal dokumentere i ettertid.
Oppkjøring mot sesong er alltid hektisk og kaotisk, men aldri kjenner jeg at jeg lever så mye som mens jeg jobber med dette. Jeg elsker det faktisk! Dagene blir lange, men for hver ting jeg blir ferdig med, setter jeg en ✔️ og hopper over på neste oppgave. Lister som krysses ut er tilfredsstillende å se på. Check! Check! Check!
I morgen begynner «Sykle til jobben» igjen. Da skal altså jeg peise på for fullt med fysisk fostring, for avdelingen min vant i fjor, og det er mange som garantert kommer til å puste oss i nakken i år. De unner oss ikke å vinne to år på rad! Det er artig med en litt uformell konkurranse, det gir meg det ekstra giret jeg trenger, dog ikke på sykkelen.
Så det blir litt av ei uke altså. Eneste sorgen er at jeg er blitt fratatt en dag av uka, så da er det litt mindre tid på å komme i mål. Men at jeg kommer i mål, det gjør jeg! Noe annet er ikke et alternativ!
Denne helga har vært i søvnens tegn, for himmel som jeg har sovet. Hver natt har jeg sovet mellom seks og åtte timer, og det er rimelig heftig til meg å være. Vesla er typ ungdom, så hun kan sove døgnet rundt om hun får lov, men i dag våknet hun halv elleve. Nå står altså ikke verden til påske!
Vesla og jeg fikk sesongens første tur ut i marka. Det fine med slike turer er at vi får tid til å snakke sammen uten å bli forstyrret av telefon, data eller TV. Da har vi tid til å være til stede i øyeblikket. Vesla var helt klar på at det er ekstra fint når vi kan ha med oss de firbeinte også. Ikke nok med at vi hadde kvalitetstid sammen, men vi tilbakela også fire kilometer på turen. Vinn-vinn tenker jeg!
Da vi kom hjem var det litt klargjøring av hage og terrasse, før vi fikk litt enkel middag (eller nødproviant) i form av grillpølser i brød, som ble inntatt ute.
Tror håpefulle fikk frisk-luft-sjokk, for det gikk ikke tre minutter før dette var synet som møtte meg.
Jeg trøster meg med at den som sover synder ikke, så da er hun i det minste snill den stunda. Min lille ekte sleeping beauty ❤️
For noen år siden var det et himla ramaskrik om at ikke-etniske-nordmenn gikk i bunad. For noen var dette en vederstyggelighet av dimensjoner. Selv må jeg si at jeg synes det er helt greit. De har en tilknytning til Norge som gjør at de vil bruke vår nasjonaldrakt, hva kan være galt i det? Nå skal det sies at jeg er litt fan av å bruke den bunaden hvor du kommer fra, men har ikke noen sterke meninger om de som benytter bunad fra andre regioner. Jeg synes vel heller ikke hidjab til bunad er spesielt tradisjonelt, men igjen, jeg har ikke noen sterke innvendinger mot dette heller, tenker bare at vi da blander to sterke tradisjonsplagg fra to forskjellige tradisjoner.
For min del er bunad tradisjon. Det er et vakkert festplagg som man gjerne har fra konfirmasjon og livet ut. Konfirmasjoner, bryllup, barnedåper, 17.mai og andre festligheter. Bunaden er representert. Jeg har smilt litt overbærende av bunadpolitiet, og tenkt at man trenger ikke være så hilma sær om noen strikker en kofte til, eller bruker hårbøyle. Andre vil ha sjal fremfor cape, og fortsatt ser jeg ikke problemet. Rosene er gjenkjennbar, og stilen er den samme.
Bunaden er et klesplagg som ikke har lange tradisjoner bakover i tid, men er en festdrakt som er knyttet til bestemte områder, og med tradisjoner tilbake i tid. Endringene som er gjort på plaggene er ofte tatt opp av tidligere tradisjoner som vi finner innenfor sømtradisjoner. Slik kan man si at det er mengder av historie i plaggene. Historie fra det området bunaden stammer fra.
Etter 2. verdenskrig var det stor interesse for å lage bunader, og landsnemnda for bunadsspørsmål ble opprettet for å hjelpe til med rekonstruksjon. Landsnemnda aksjonerte mot dårlige materialer som ble brukt i bunadene, og jobbet for å bedre kvaliteten generelt. En del bunader ble revidert, og nye modeller ble utviklet som skulle være nærmere opp mot de gamle folkedraktene.
På nettsiden til NRK kom jeg over en artikkel om bunadbutikken Embla i Stavanger som selger nå noen heller utradisjonelle bunadskjorter i masse farger og mønstre. Det skal sies at da jeg så bilde, av disse begynte jeg å le. Det så skikkelig harry ut. Blanding av masse farger og mønstre som hverken var estetisk vakkert eller virket spesielt tradisjonelle. Not my cup of tea. Først trodde jeg disse var skjorter til festdraker, men så oppfattet jeg at disse skjortene brukes til tradisjonelle bunader.
Da måtte jeg tygge litt på om jeg er kommet i kategorien snerpete, grinete kjerring som burde vært innlemmet i bunadpolitiet?
Selv om jeg hadde bunad da jeg ble konfirmert for en mannsalder og mange kilo siden, har jeg nå en festdrakt. Den tenker jeg man kan være friere til å ekperimentere med, men la nå de tradisjonelle bunadene være i fred. Er det så himla vanskelig å ta vare på våre egne tradisjoner uten å vanne de ut med noe som er et øyeblikksbilde av trendene? Må vi på død å liv hoppe på disse i håp om å være innovativ og nytenkende?
Jeg synes faktisk det er respektløst mot våre tradisjoner. La bunader være bunader, og lek heller med form og farge når det kommer til festdrakter og alle de vakre fantasidraktene som syes. Det er helt innenfor spør du meg.
Vesla har fått bunaden sin ferdig. Det er et nydelig stykke arbeid som tre forskjellige damer har jobbet med. Stakken og skjorta ble brodert hver for seg, og alt ble montert av en tredje dame. De har alle gjort en fantastisk jobb, og jeg gleder meg til å se Vesla stå konfirmant. Alt er gjort tradisjonelt, og alt sølvet er på plass. Vesla ønsker seg hårbøyle til, men jeg er mer lysten på at hun skal ha håret stt opp i en bonderomantisk knute. Hårbøylen er jo bare en trend i tiden akkurat nå.. Og jeg, jeg skal ha på meg festdrakten min, og som tilbehør skal jeg ha sølvet til nordlandsbunaden. Snakk om mix og match!
