“MAMMAAAAAAA!!!”

Vesla kom ned fra andre etasjen i et sabla tempo, lettere hysterisk. Et stakket sekund vurderte jeg om det brant noen steder eller om hun hadde kuttet av seg en arm eller en fot. Norge var i slutt-minuttene av kvartfinalen, så jeg klarte nesten ikke å rive øynene fra skjermen da jeg spurte henne hva det var.

“Det e nå som flyg oppe på rommet mitt! Det e større enn ei humle, men minna om ei flue, den e diiiger! Du må kom å dræp den!”

Jeg blikket henne hånlig, (jada, jeg kan det jeg også), og så spurte overbærende om hun ikke bare kunne ta en avis og så gå opp å knerte den. Vesla ble plutselig veldig liten og redd og sa hun  ikke turte å gå opp alene.

Jeg tok en øyenbrynsdans av de sjeldne, og den etterlot ingen tvil over hvor latterlig jeg syntes det var, samtidig som jeg ble litt urolig. Hva pokker kunne det være som surret rundt på rommet hennes?

Norge tapte.. Jeg var ikke direkte euforisk da jeg gikk opp sammen med henne. Jeg var dog bevepnet med en avis. Forsiktig lot jeg blikke gli over rommet, men jeg så ikke noe til monsteret. Det jeg derimot så, var et himla rot. Fanden tok meg, og da jeg åpnet vinduet satte jeg i gang med en tirade om at alt av utøy ville komme inn der fordi det ikke ble ryddet. Papir og søppel er et eldorado for….

“MAMMAAAAAAA!”

Vesla vrælte mens hun pekte i taket. Der oppe i skråen fløy det en søt, liten husflue som nok nettopp hadde våknet, for det var så vidt den hadde fart der den surret rundt. Unge lovende hadde sprengt trommehinnene mine, og alt av naboer trodde nok det var sivilforsvarets sirener som gikk, for Veslas volumknapp var på max!

Jeg tok mitt våpen og smekket den lille rakkern, og det var det. Vesla var alt på tur ned trappa da det var over, så jeg ba henne komme tilbake og slutte å være så latterlig, men fanden hadde fortsatt et godt tak på meg, og jeg har unektelig vært litt over middels irritert fordi hun ikke har vasket rommet på flere uker.

” Du vet det, at småkryp og insekta finn sæ best tilrette i støv og skitt. Dess mer rot og søppel, jo bedre trives de og fleir blir de! Insekta i dag, rotta og mus i mårra!

Neida, det var kanskje ikke spesielt pedagogisk av meg. Jeg skjønte det når tårene stod i øynene hennes mens hun kjempet mot panikken, men samma det vel? Det ble jo ryddet og vasket i rekordfart. Målet helliger midlene tenker jeg. 😈

Hva gjør man når man får lyst på noe godt, men ikke har noe som frister i huset? Det er ikke et alternativ med noen stor baking, for det er kjedelig. Men hvis det går kjapt, ja da er jeg med!

Jeg snoket rundt i skapene etter noe, men alt som fristet var tomt. Det måtte fa finnes noe godt i skapet? Google visste råd! En ett minutts cupcake kunne være innenfor rekkevidde. Jeg skal ikke gjengi oppskriften, for den er ikke mitt verk, men den var enkel. Så enkel at selv mor kunne klare det.

Når herligheten var jazzet opp etter min smak, var det bare å dyppe t-skjeen i skåla, og nyte, for det var nydelig rett og slett.

Oppskriften fant jeg på Dagbladet, og vil du lage godsaken selv, finner du oppskriften her.


(PS! At noen som er kjent for å kunne svi vann, skal kunne legge ut et innlegg om kakebaking , ja da står ikke verden til påske..)

Energien kom overraskende nok på plass i går. En oppkvikkende kaffe med en venninne var alt som skulle til. Jeg tror nesten hun var som en vitamininnsprøytning å regne.

Så da ble det både horn, focaccia og handballkamp i heimen. Ikke verst når utsiktene egentlig var sofaslækking hele kvelden.

Tror Vesla var fornøyd med å få nystekte horn til kvelds, og ikke minst noe enkelt å ha i matpakken.

Jeg har hatt hjemmekontor i dag. Det var ikke opprinnelig plan, men jeg ble så forbannet på tur på jobb, at jeg snudde å dro hjem igjen. Som så mange ganger tidligere startet morgenen med 200 meter buss, men jeg et definitivt ut av trening, for jeg tapte! Med 20 minutter til neste avgang fikk jeg en tåpelig idé om å gå hjem å vente på neste. Egentlig uproblematisk siden busstoppet er så nært, men da hadde jeg ikke tatt føret i betraktning.

Det var litt isete på veien, men strødd godt oppå der igjen. Det kunne gått helt greit, hadde det ikke vært for at det har regnet en del. Plutselig så jeg nabolaget fra fugleperspektiv, før jeg lå sprellende på rygg i sand, vann og skitt. Utgjort altså!

Jeg tok det som et omen, og bestemte meg for at det ikke var meningen at jeg skulle på kontoret i dag. Jeg ble hjemme! Etter å ha fått stelt min sårede stolthet og fått rene, tørre klær på min eminente rumpe, var det bare å hive seg rundt å jobbe. Jeg er uendelig mer effektiv når jeg jobber hjemme. Her er det stilt og rolig, og jeg kan sitte i rosa joggebukse og spise godteriene til Vesla mens jeg jobber.

Vinn-vinn, sier jeg og har en anelse mageknip mens jeg vurderer om jeg bare skal finne sofaen igjen nå som arbeidsdagen er over.

God middag til dere andre, for jeg er stapp mett!

Slapp fisk! Det er det jeg er i dag. En skikkelig slapp fisk. Det er mandag igjen, og det var tungt å komme i gang på jobb i dag. Til slutt ga jeg opp kampen mot latskapen og dro hjem. Hvorfor skal arbeidsgiver betale for at jeg sitter å er ineffektiv?

Det er slitsomt å være lat. Jeg blir bare enda mer lat av det, så det er om å gjøre å bryte en ond sirkel. Komme seg i gang med noe som gir energi og tiltakslyst. Men hva skal det være?

Stakkars Vesla dro hjem fra skolen i dag med vondt i hode og magen. Da er det kanskje godt med nystekte horn? Også kanskje jeg trør til med en focaccia når jeg først et i siget? Jeg kan jo se handball samtidig, det er bare å vri TV mot kjøkkenet, så får jeg i pose og sekk. Eller jeg kan ligge på sofaen og nyte kvelden?

Valgets kval, men garantert handballkamp uansett hva ellers jeg gjør..

 

Så var vi der igjen! På enden av ei herlig helg med kos og hygge. Mange har brukt helga til «no godt i glasset, fordi jeg fortjener det». Helga er den tida det er mest sannsynlig at de fleste av oss kan ta en aldri så liten fest der Kong Alkohol er hedersgjest. Det som er synd, er at han ikke alltid kjenner sin besøkelsestid, og drar besøket ut til dagen derpå med en aldri så liten hangover..

Etter jul er det alltid mange som innleder det nye året med en hvit måned. Altså en måned uten alkohol. Det er mange forskjellige motiver for ha hvite måneder, men de to mest vanlige er at jula ble litt heftig, og man trenger en pause, og den andre er helsemessig gevinst ved avholdenhet. De siste årene har det utviklet seg en trend blant mange unge voksne å leve fullstendig uten alkohol. Det er litt sånn «min-kropp-er-mitt-tempel-aktig», og man velger å ikke fylle opp kroppen sin med gift. Det er i forlengelsen av økt fokus på en sunn livsstil med trening, økologisk kosthold og andre miljø- og livsstils hensyn.

I AN i dag, kan man lese om Vilde (20) som møtes med forundring og «spørretime» hver gang hun er på fest og ikke drikker. Min første innskytelse da jeg leste det, var å le for meg selv og tenke at Vilde trenger nye venner. Anno 2023 er det ikke uvanlig å være avholden til alkohol. Ikke så mye at det bør få en artikkel i avisen. Det er hverfall ikke uvanlig i miljøene der mine unge voksne ferdes.

Personlig synes jeg det er helt greit med slike standpunkt, og oppfatter det som helt akseptabelt og en fin greie, å ta avstand til rus. De som ønsker å leve et helt rusfritt liv slipper hangover, walk of shame, blackout, fyllearresten og dårlig råd blant annet. Helt innafor tenker jeg. De slipper mange dårlige erfaringer jeg gjerne skulle vært foruten.

Jeg har forøvrig stadig vekk hvite måneder, men aldri fordi jeg har bestemt meg for å ha det. Det har bare blitt sånn. Jeg er ikke så veldig glad i alkohol, så i perioder velger jeg det vekk fordi det passer meg best der og da.
Jeg er voksen og står støtt i skoene mine, derfor gir jeg beng i hva andre tenker om jeg er edru på en fest eller ikke. Det er mitt valg, og jeg har aldri hatt behov for å rettferdiggjøre det. Hvis noen spør, svarer jeg bare at jeg ikke har lyst på.

Kong Alkohol kan være en byrde for mange, og en hvit måned er sikkert ikke dømte nå og da, for oss alle sammen. Likevel tenker jeg at samfunnet er kommet så langt, eller bør i såfall være kommet så langt, at vi ikke trenger å rettferdiggjøre at vi velger å være edru en kveld eller et helt liv.

Nitten dager tok det! Altså 19. januar rakk kalenderen å varte opp med før Vesla og meg hadde årets første, ja hva skal vi kalle det..? Mentalt sammenbrudd møter hysterisk raseri? Samma det. Det var i såfall ingen rolig harmonisk morgen i heimen denne gang, og mor var eitrende forbannet som seg hør og bør.

Nå som menopause møter pubertet i vårt hus, har den eldre garde kommet frem til at hun må hente frem all mulig form for pedagogikk for å forhindre at trommehinnene til husets øvrige beboere skal bli ødelagt for godt. Volumknappen blir ofte godt brukt i de noe opphetede diskusjonene som tidvis forekommer, og paradoksalt nok er roping det verste jeg vet. Så den siste tiden har jeg hatt fokus på å trekke meg ut av diskusjonene på et tidligere tidspunkt, og bare sagt at det blir som jeg har sagt, eller at jeg ikke vil diskutere før vi har roet oss ned. Jeg har hentet frem klokka, slik at jeg også gir henne tid til å finne roen igjen. Snakker om altså! Det funker fjell! Stort sett..

Som mange andre tenåringsjenter bruker håpefulle mye tid foran speilet. Altfor mye tid, vil jeg påstå.  Gjerne en time om hun har sjansen, og nei, jeg tuller ikke! Egentlig gir jeg meg blanke f.. i tidsbruken hennes, for det orker jeg krangle om. Det er hun som alltid har dårlig tid. Det jeg ikke har aksept for derimot, er å komme for sent fordi man bruker tiden foran speilet. Jeg har bedt henne fikse ferdig alt som må på plass før hun skal noen steder, SÅ kan hun bruke resten av tiden foran speilet.

I dag skulle det være turdag på skolen, derfor ba jeg henne gjentatte ganger, alt i går, om å finne frem alt utstyret slik at det var på plass til i dag. Etter mye om og men, begynte hun å hente frem det hun trengte. Hun linet opp tøyet slik at jeg kunne vurdere dagens outfit. Dagens outfit på en turdag?! Jeg himlet meg øynene mens hun satte sammen ullundertøy, matchende sokker, bukse, genser og utebukse. Jaja, tenkte jeg. Hver sine lyster, men det så greit ut. Viktig med ekstra ulltruse når man skal være ute en hel dag.

Så våknet vi da, og dagen startet. Jeg bestemte meg for å være ekstra grei og ga henne et tilbud om å bli kjørt. Det ville gi henne litt ekstra tid, men vi måtte kjøre hjemmefra senest klokken 08.30. Altså hadde vi over en time på å bli ferdig. Jeg gikk på badet og vasket utkikksposten, fikk på noe maskara og pusset tennene. Seansen tok knapt ti minutter. Etter en havtime ropte jeg opp til Vesla og ba henne skynde seg. Hun skulle tross alt få det hun skulle ha med  i sekken også. Det varte og det rakk, og ingen unge kom. Jeg gikk opp for å se om hun var i koma, men neida. Der satt hun å sminket seg med MIN sminke. Sint som bare en ilder kan være, men fortsatt med en rolig, kanskje illevarslende rolig stemme, røsket jeg med meg sminken min, og ba henne se til helv.. få opp farten. Jeg gikk ned og hengte opp en maskin med klær, satte inn i oppvaskmaskinen og registrerte da at håpefulle ennå ikke hadde pakket sekken. Seriøst!?

Så sprakk trollet. Klokka 08.22 brølte jeg opp trappa, uten omtanke for hverken trommehinner eller naboer. Jeg var klin forbanna. “NU FÅR DU SE TIL Å FÅ RÆVA I GEAR, FOR DET E 8 MINUTTA TIL VI MÅ KJØR!” Vesla kom i et litt hurtiere tempo enn ellers, men fortsatt ikke noe stress liksom. Kommer vi ikke i dag, så kommer vi kanskje i morgen.. Jeg hentet all selvbeherskelse i meg og prøvde å puste rolig med magen. Den ungen vet garantert ikke hva det betyr å skynde seg! Til slutt var det ikke mer tålmodighet igjen. Jeg heiv meg rundt å fikk pakket sitteunderlag, pølsespyd, mat, fylt kokt vann på termos, og ekstra tøy i sekken, Tror du noe av det var lagt frem i forkant? Ti minutter for seint satt vi i bilen. Mor sint som en olm okse, Vesla sur fordi hun kom til å komme for seint. Akkurat som om det var min feil?

I det øyeblikket klarte jeg det umulige. Jeg var helt rolig og saklig da jeg spurte henne om det ikke var litt dumt å bruke en time foran speilet når de skulle ha turdag? Om hun trodde noen brydde seg om hvordan hun så ut når hun var ute i frisk luft, innpakket i bøff og lue? Om hun trodde håret kom til å holde seg etter at lue og vind hadde gjort sitt? Hun bare trakk på skuldrene men svarte ikke, en gest som gjorde at pulsen min ble stigende igjen. Hun trakk pusten dypt, og sukket. “Mamma” Vi har tima etter turen, og da orka æ ikke å se ut som en dass!”

I rest my case! Ungen kom seg tidsnok på skolen, for mammaen er en himla dyktig sjåfør som fikser taktisk kjøring i rushen, men det var akkurat så det holdt. Og Vesla.. Vesla så smashing ut da hun forlot bilen.

 

Singel mamma kjeder seg litt for tiden, vel og merke når hun er hjemme i sitt eget selskap. Vesla er mindre hjemme, og når hun endelig er det, er hun mest oppe på det fine ungdomsrommet sitt. Det er bakdelen med å pusse opp rommet slik at det ble så innbydende at hun trives best der. Singel mamma er ikke glad i huslige sysler, så hva skal hun gjøre da? Jo, hun sveiper på Tinder!

Hun sveiper mest til venstre, men litt til høyre også en gang i blant. Chatter litt, så fader det stort sett ut i ingenting. Det er sjelden man møter noen man klikker med liksom. Hun har vel innsett såpass at hun er litt sær og litt kresen, men hvorfor nøye seg med mindre enn man tenker man trenger for å trives?

Det som fascinerer, er alle de som tror behovet for å finne noen å tilbringe tid sammen med ligger i seksuelle behov. Riktignok er sex en viktig faktor i et forhold, men det er ikke det ultimate. Om sexen ikke er ti av ti, tilpasser man seg hverandres behov over tid, slik at det kan bli bra . Det blir bedre etterhvert som man er trygg på rammene rundt seg, og man kjenner hverandres særegenheter. Men det er ikke det som nødvendigvis singel mamma søker.

Singel mamma mener bestemt at hun er sapioseksuell, og triggs av intelligente menn. Hvis man ikke kan ha meningsfylte samtaler, og den man skal relatere seg til noen som har store hull i generell kunnskap, da blir det ofte med den ene samtalen. Det blir for slitsomt over tid. Gjennom chat lukes de kjedelige bort. En etter en. De som stresser med at man må møtes umiddelbart går kjapt til iceing, og de som spør etter “lekne bilder” havner også i arkivet over uinteressante kandidater.

Over en venninne-kaffe, ble det litt knising da vi skravlet litt rundt dette, og venninnen lurte på hvorfor Tinder da var den foretrukne plattformen? Hun hevdet at det ikke vitnet om singel mammas påståtte intelligens, snarere mangel på sorten. Nå ble singel mamma litt småsnurt, og da spurte hun hvor venninnen da tenkte hun skulle finne the significant other? Venninnen svarte overbærende og en smule tørt at singel mamma kunne begynne å lete i virkelighetens verden…

 

Så er det tid for det mer seriøse innlegget om å bruke egne barn i SoMe, eller i hele tatt la barnet bli eksponert. Som jeg skrev før i dag, har jeg brukt Vesla én gang i en reklame, og  det var rett og slett en kjempe dum feil. Gjort er gjort, og lært er lært.

Helt enig i at barn ikke skal brukes i reklame for foreldrenes gevinst, men hva når barna ønsker det for sin egen del ? Lovnad om en slant penger og å få beholde et klesplagg kan være forlokkende nok. Jeg er fullstendig klar over at barna ofte kun ser en glamorøs side, og ikke evner å se medaljens bakside, men hva hvis drivkraften i barnet er større enn som så?

Vesla selv ønsker å prøve seg som modell. Hun gjorde i hvert fall det for inntil ett år siden. Hun elsker mote, sminke og alt det andre stasjet som hører til. Det poseres og knipses i øst og vest, prøving og feiling.

Så langt har hun ikke fått lov å melde sin interesse noen som helst steder, men hvor lenge kan jeg holde henne tilbake hvis lysten vedvarer? Når skal man si at hun har medbestemmelse på dette område?
Akkurat nå har jeg bestemt at skole og sunne fritidsinteresser skal prioriteres først, så får vi se om det er noe hun har lyst å prøve seg på senere. Det er altfor mange unge som har fått knust drømmene sine fordi de ikke har prioritert skolen når de burde, for det er et trangt nåløye å komme gjennom når det gjelder å bli modell. Det ligger nok mange knuste drømmer om modellyrket rundt i de 1000 hjem.

Jeg har mange betenkeligheter rundt det å la Vesla få de siste barne- og ungdomsårene i modell miljøet. Da tenker jeg på kroppspress, rusproblematikk og ikke minst at det er et miljø som først og fremst bedømmer ut fra eksteriøret på mennesker, ikke tankesett eller verdier og integritet. Det er så langt fra det levesett jeg synes er mest verdifullt som det går.

La oss da si at Vesla skulle komme seg inn i denne industrien. Hva da med veiledning inn i en voksen verden? Hun kan få en økonomisk frihet som gjør at det er mer bekvemt å leve i nuet fremfor å utvikle seg for fremtiden. Så er det all eksponeringen i media. Vil hun benytte seg av ballasten hun har fått med seg hjemmefra, eller vil hun utvikle lojal konformitet  mot bransjen? Hvilke verdigrunnlag vil hun sitte igjen med etterpå?

Uansett vil jeg ikke uten videre la henne ta steget inn i den verden akkurat nå. Da er det dobbeltmoralsk at jeg velger å eksponere henne via bloggen. Jeg mener altså arrogant nok, at jeg pr. nå er den som er best egnet til å selektere hva som skal deles fra hennes liv og ikke. Jeg har tatt eneretten på det. Jeg hadde det vel og merke frem til hun ble 13 og entret det digitale universet på egen hånd.

Likevel lever vi i en symbiose. Vesla har veto. Jeg har veto. Hvis en av oss finner noe som vi synes er upassende, skal det bort! ASAP ZULU HONOLULU! Vi har også gjensidig gjennomlesnings rett og plikt. Det er kanskje ikke optimalt for andre, men det fungerer ganske greit for oss. Så får det være med dobbeltmoral og andre moralske pekefingre. Jeg må gjerne fremstilles som «Mommy dearest” og ja, jeg hevder langt på vei at når det kommer til dette, vet mamma best.

Vesla måtte selvsagt pose i trappen hos Vicoria’s Secret i London.. (selv om det er utviklet av en dude!)

Noen ganger angrer jeg bittert på at jeg ikke er en person som er litt mer ryddig og pertentlig person. En som rydder opp etter seg fortløpende, fremfor å la ting stå fremme på benken. I går da jeg skulle rense ansiktet var en sånn gang…

Jeg kom hjem litt seint i går og skulle få unna kveldsstellet med en kjapp kattevask og en puss, slik at jeg kunne komme meg i seng.

Heldige meg hadde renseservietter klar på benken.

I det jeg tok våtservietten opp mot ansiktet og jeg kjente den intens sterke lukta, skjønte jeg at noe var feil, men hjernen min reagerte ikke før jeg hadde fysisk tørket et strøk. Det var skikkelig ekkelt! Det stinket helt forferdelig, og lukta ble hengende igjen i nesen lenge! Jeg ble seriøst kvalm. I tillegg ble jeg stiv i maska, og det kjentes ikke bra ut.

Hvis noen er i tvil, å vaske ansiktet med rengjøringsservietter for renhold er ikke å anbefale!

Jeg har flere ganger motsatt meg merkelappen som mammablogger, og mener dette heller er en protest mot mammablogger, men det virker som dette er en merkelapp som blir hengende ved meg enten jeg vil eller ikke. Selv om jeg er en noe motvillig mamma-blogger, må jeg bare innrømme at jeg eksponerer mine tre yngste barn på bloggen. De to eldste vil ikke, og det respekteres. Men Lille Storebror, Snuppa og ikke minst Vesla er eksponert. De to første er myndige, og dermed uproblematisk i det de godkjenner alt som omhandler dem. Det gjør forsåvidt Vesla også.

Gjennom noen år nå har jeg delt bilder av hverdagslivet og fortalt litt om livet vårt hjemme. Vesla har unektelig vært et hyppig brukt motiv, men har selv fått bestemme om jeg får legge ut bildene eller ikke. Hun har selv kommet med innspill til innlegg, men det er en god del som ikke har blitt skrevet nettopp fordi det vil utlevere personlige deler av livet hennes. Noe som kan virke gøy i dag, men kleint i morgen. Så kan vi diskutere til det kjedsommelige aspektet rundt om dette er greit eller ikke, og om hun er gammel nok til å ta slike avgjørelser.

Nå annonserer jeg veldig lite, men jeg har også gjort et feilskjær når det gjelder Vesla og promotering i reklame. Vesla trengte ekstra D-vitaminer, og jeg skrev en reklame for dette. Ikke den største synden, men utrolig klønete gjort. Det er eneste reklamen hun har vært brukt i.

Jeg ble meldt til barnevernet fordi jeg blogget om henne. Det var en kjip erfaring, men bloggen ble «friskmeldt» etter samtaler med meg og henne. Likevel er det ikke noe jeg unner noen å oppleve, men som en venninne så pent sa det, « .. når misunnelsen er større enn kjønnsdrifta..» Grunnen var at Vesla ble eksponert i en blogg hvor aspekter av voksenlivet også ble omtalt.

Om noen måneder er Vesla 15 år. (Helt sinnsykt å tenke på, for jeg syns jo nettopp hun var et lite gult bustehode som var høyt og lavt overalt) Som 15 åring er hun faktisk så gammel at hun kan gå på kino alene, melde seg inn i foreninger og trossamfunn, og bestemme over egne penger som hun tjener. Hun er faktisk også gammel nok til å få straff dersom hun bryter norsk lov. Forbudet som Venstre fremmet skal gjelde barn under 15 år, så jeg må bare skynde meg å eksponere Vesla FØR loven kommer, for jeg vil jo også ha omtale!!!

Jeg forsøkte å lage et «intervju» med henne om det å være det ultimate influenser-barnet, men det floppet fullstendig. Hun sa de feile tingene og forholdt seg overhode ikke til hverken manus eller andre instrukser. Jeg la noen av klippene på Instagram til skrekk og advarsel mot å bruke barn i reklame. De ødelegger ALT! ( JADA! Det ble lagt ut med hennes tillatelse!) Influenser-barnet var svært lite mottakelig for å vise frem det intellektuelle og seriøse ved oss.

Men da jeg spurte om jeg også kunne få sørge for å dokumentere at man kan bruke barna til å lære ting, f.eks om sex, svarte hun bare enkelt: «Ja, men ka e det du treng å vit mer om?»

Nei, jeg blir neppe rik på den ungen, og jeg tenker jeg er glad jeg har en lønnet jobb på dagtid, ellers kunne det blitt magre tider i heimen, og Vesla egner seg definitivt ikke som noe influenser-barn man kan tjene penger på. Til det har hun altfor mange selvstendige meninger om hva som er greit eller ikke.