Jeg blir helt matt!

Nitten dager tok det! Altså 19. januar rakk kalenderen å varte opp med før Vesla og meg hadde årets første, ja hva skal vi kalle det..? Mentalt sammenbrudd møter hysterisk raseri? Samma det. Det var i såfall ingen rolig harmonisk morgen i heimen denne gang, og mor var eitrende forbannet som seg hør og bør.

Nå som menopause møter pubertet i vårt hus, har den eldre garde kommet frem til at hun må hente frem all mulig form for pedagogikk for å forhindre at trommehinnene til husets øvrige beboere skal bli ødelagt for godt. Volumknappen blir ofte godt brukt i de noe opphetede diskusjonene som tidvis forekommer, og paradoksalt nok er roping det verste jeg vet. Så den siste tiden har jeg hatt fokus på å trekke meg ut av diskusjonene på et tidligere tidspunkt, og bare sagt at det blir som jeg har sagt, eller at jeg ikke vil diskutere før vi har roet oss ned. Jeg har hentet frem klokka, slik at jeg også gir henne tid til å finne roen igjen. Snakker om altså! Det funker fjell! Stort sett..

Som mange andre tenåringsjenter bruker håpefulle mye tid foran speilet. Altfor mye tid, vil jeg påstå.  Gjerne en time om hun har sjansen, og nei, jeg tuller ikke! Egentlig gir jeg meg blanke f.. i tidsbruken hennes, for det orker jeg krangle om. Det er hun som alltid har dårlig tid. Det jeg ikke har aksept for derimot, er å komme for sent fordi man bruker tiden foran speilet. Jeg har bedt henne fikse ferdig alt som må på plass før hun skal noen steder, SÅ kan hun bruke resten av tiden foran speilet.

I dag skulle det være turdag på skolen, derfor ba jeg henne gjentatte ganger, alt i går, om å finne frem alt utstyret slik at det var på plass til i dag. Etter mye om og men, begynte hun å hente frem det hun trengte. Hun linet opp tøyet slik at jeg kunne vurdere dagens outfit. Dagens outfit på en turdag?! Jeg himlet meg øynene mens hun satte sammen ullundertøy, matchende sokker, bukse, genser og utebukse. Jaja, tenkte jeg. Hver sine lyster, men det så greit ut. Viktig med ekstra ulltruse når man skal være ute en hel dag.

Så våknet vi da, og dagen startet. Jeg bestemte meg for å være ekstra grei og ga henne et tilbud om å bli kjørt. Det ville gi henne litt ekstra tid, men vi måtte kjøre hjemmefra senest klokken 08.30. Altså hadde vi over en time på å bli ferdig. Jeg gikk på badet og vasket utkikksposten, fikk på noe maskara og pusset tennene. Seansen tok knapt ti minutter. Etter en havtime ropte jeg opp til Vesla og ba henne skynde seg. Hun skulle tross alt få det hun skulle ha med  i sekken også. Det varte og det rakk, og ingen unge kom. Jeg gikk opp for å se om hun var i koma, men neida. Der satt hun å sminket seg med MIN sminke. Sint som bare en ilder kan være, men fortsatt med en rolig, kanskje illevarslende rolig stemme, røsket jeg med meg sminken min, og ba henne se til helv.. få opp farten. Jeg gikk ned og hengte opp en maskin med klær, satte inn i oppvaskmaskinen og registrerte da at håpefulle ennå ikke hadde pakket sekken. Seriøst!?

Så sprakk trollet. Klokka 08.22 brølte jeg opp trappa, uten omtanke for hverken trommehinner eller naboer. Jeg var klin forbanna. “NU FÅR DU SE TIL Å FÅ RÆVA I GEAR, FOR DET E 8 MINUTTA TIL VI MÅ KJØR!” Vesla kom i et litt hurtiere tempo enn ellers, men fortsatt ikke noe stress liksom. Kommer vi ikke i dag, så kommer vi kanskje i morgen.. Jeg hentet all selvbeherskelse i meg og prøvde å puste rolig med magen. Den ungen vet garantert ikke hva det betyr å skynde seg! Til slutt var det ikke mer tålmodighet igjen. Jeg heiv meg rundt å fikk pakket sitteunderlag, pølsespyd, mat, fylt kokt vann på termos, og ekstra tøy i sekken, Tror du noe av det var lagt frem i forkant? Ti minutter for seint satt vi i bilen. Mor sint som en olm okse, Vesla sur fordi hun kom til å komme for seint. Akkurat som om det var min feil?

I det øyeblikket klarte jeg det umulige. Jeg var helt rolig og saklig da jeg spurte henne om det ikke var litt dumt å bruke en time foran speilet når de skulle ha turdag? Om hun trodde noen brydde seg om hvordan hun så ut når hun var ute i frisk luft, innpakket i bøff og lue? Om hun trodde håret kom til å holde seg etter at lue og vind hadde gjort sitt? Hun bare trakk på skuldrene men svarte ikke, en gest som gjorde at pulsen min ble stigende igjen. Hun trakk pusten dypt, og sukket. “Mamma” Vi har tima etter turen, og da orka æ ikke å se ut som en dass!”

I rest my case! Ungen kom seg tidsnok på skolen, for mammaen er en himla dyktig sjåfør som fikser taktisk kjøring i rushen, men det var akkurat så det holdt. Og Vesla.. Vesla så smashing ut da hun forlot bilen.