Jeg er et systematisk og planleggende menneske i arbeidssammenheng. Har kontroll på det jeg skal gjøre, og oversikt over hva andre skal ferdigstille til enhver tid. Jeg kontrollerer og krysser av etterhvert som ting er ok. I går derimot, møtte jeg på kvist. Jeg fant en feil som gjorde at jeg helt mistet tråden i hva jeg holdt på med. Tallene surret seg sammen i hodet mitt og jeg kortsluttet helt i tenke-apparatet. Heldigvis var det på slutten av dagen, så jeg nappet med meg PC’n og dro hjem.
Det lå altså ikke helt til rette for å hjelpe Vesla med forberedelse til matteprøve akkurat den ettermiddagen.
Jeg er alminnelig oppvakt, og har helt ok mattekunnskaper. Med tanke på at jeg er økonom, burde altså litt veiledning i 9.klasse mattepensum ligge innenfor min rekkevidde. Det jeg ikke er spesielt god på, er pedagogikk! (Det kom vel tydelig frem i innlegget om Vesla og husflua.) Jeg er også klar over at det kan være vanskelig å forklare eller lære andre matematikk, fordi det finnes utallige mattestrategier for å løse oppgavene. Vi kan trygt konkludere med at Vesla og jeg har helt ulike tilnærmingsmåter. Det jeg finner innlysende, er tidvis gresk for Vesla når jeg forklarer det, men vi prøver så godt vi kan.
I går var det målestokk og pytagoras som stod for tur, og når jeg hevder jeg er god i matte, gjelder det IKKE geometri. Det er ikke matte for meg, men et unødvendig onde. HELDIGVIS hadde hun kontroll på det området, så da var det målestokk som gjenstod, og det kan jeg! Jeg tegnet og forklarte og kjente jeg ble mer og mer høy på meg selv, for dette gikk jo strålende. Synes jeg. Mulig jeg er blottet for selvinnsikt, for plutselig gikk bøker og blyanter vegg-i-mellom og Vesla strøk rett opp på rommet mens jeg satt rødglødende igjen nede. Vi var tydeligvis ikke på samme bølgelengde likevel. Faktisk er jeg usikker på om vi i hele tatt var på samme planet.
Etter at vi hadde hatt en pause i hvert vårt hjørne, var vi klar for runde to. Det var åpenbart at det var en kjærkommen pause, for da vi møttes igjen hadde vi begge hentet frem det vi hadde av godvilje, og vi løste oppgave etter oppgave. Vesla spurte, og jeg forklarte etter beste evne. Til slutt var vi ferdige! Helt sant! Vi hadde løst litt av alle typer oppgaver, og Vesla klarte seg godt på egen håndt. Jeg var lykkelig men helt utpeist!
Å hjelpe til med skolearbeid kan være en prøvelse, og ofte ender det med katastrofe og fullstendig kortslutning hos oss i hjemmet, men når vi får til å samarbeide, har vi sånn mestringsfølelse at vi nesten avslutter med halleluja-stemning, og det er utrolig godt å gå inn i helga med det. Nå gjenstår det bare å se om Vesla husker det vi jobbet med under prøven. Uansett hvordan det går er jeg stolt av henne, for jeg vet at hun virkelig har jobbet med stoffet.
Bra det gikk til slutt 🙂 Og dere er jo utrolig søte sammen <3 😀
Ja, men noen stor lærer gikk ikke tapt i meg 😂