Vesla lever i hovedsak med mammaen sin, og det er meg. Det er mye som rører seg i vårt liv, og av og til hender det ting som egner seg på trykk i varierende grad..
Hvor lenge var Eva egentlig i paradiset? Ikke vet jeg, men Heidi har gått fra ferieparadis til arbeidsleir!
Lenge har jeg sett på terrassen på fremsiden og ergret meg over hvordan den har sett ut. Den har vært godt preget av tidens tann, og stått i over tjue år. Som min eks-mann sa i går: «Den er nok sliten og gåen, men den varte i alle fall lengre enn oss!»
Mandagen ble kjøkkenet ferdigstilt etter 2.5 år, og i går røk altså terrassen. Nå ser det så ille ut at det bare må gjøres ferdig. Det blir sikkert bra til slutt, men at jeg ikke skal prosjektere flere gang, er helt klart. Det jeg mente var noen timers arbeid, er i realiteten et ukes prosjekt. Heldigvis har noen andre tatt styringen, så da kommer jeg nok i mål. Men noe latmannsliv blir resten av ferien altså overhode ikke.
Alt godt har en ende, og det gjelder ferien også. Det skal sies at ferien ikke er over selv om ferieturen er slutt. I går kveld kom vi hjem til gamlelandet igjen.
Herlighet for et rot det var før vi var ferdig-pakket. Ferie med en 14 åring i tre uker i en liten leilighet fører til mye rot!
Venninnen min lo godt hver gang jeg kjeftet og ryddet etter rotekoppen. Hun lurte på hvordan jeg forventet at Vesla skulle lære seg å rydde etter seg selv når jeg tok opp etter henne hele tiden. Ok, point taken!
Vesla hoppet forøvrig av i Oslo, for å være hos pappa’n noen dager, mens jeg og venninnen dro opp til kalde nord. Fra 38 grader og strålende sol, til 11 grader og regn! Likevel var det litt godt å komme hjem.
Siden streiken er vedvarende var det litt stress å få logistikken på plass slik at vi alle kom oss dit vi skulle. Det ordnet seg til slutt, men det er liten sympati for de streikende her i gården. Takk og pris for at vi har hatt økonomisk ryggrad, for hvis ikke hadde nok ferien blitt ødelagt av alt kaoset.
Tre uker gikk så altfor fort. Jeg savnet de hjemme, men jeg savnet ikke å dra hjem.
Snuppa var nok den som gleder seg mest til å få meg hjem. Etter tre uker alene med pelsballene, der lille Daisy fikk første løpetid og Monty gikk i sultestreik i frustrasjon over godsakene han ikke fikk nyte godt av, var hun rimelig lei bikkjene. Det har visst nok vært et komplett galehus etter som jeg har forstått. Men nå er jeg hjemme, og resten av ferien skal i utgangspunktet nytes i hjemmets lune rede.
Ferien nærmer seg ubønnhørlig slutten, og jeg kommer til å savne vakre Alanya. Vi har opplevd utrolig mye fint, og har sørget for å nyte hvert øyeblikk! Nja.. foresten ikke alt har vært fryd og gammen i lykkeland.
Her nede prøver endel taxisjåfører seg med rein mafiavirksomhet. De nekter å sette på taxameteret og forlanger dobbel pris for å kjøre. Det orker vi ikke, så da takker vi for oss og tar bena fatt.
Taxien koster ikke mange kronene, det er ikke problemet, men fra 1. juli hadde de i tillegg en prisjustering med 25 % økning for å forhindre at det ble operert med «fixed prices». Uten taxameter blir det jo ikke skattbar inntekt til staten.
De første dagene funket det storveis, og vi tipset velvillig fordi vi slapp å krangle på pris. Oh for en lykke. Så kom Bayram, en tyrkisk høytid, og med det kom det på nytt krav om svimlende summer i forhold til hva vi bruker å betale. Det orket vi ikke. Bare for oss å lete etter de som kjørte med taxameter. At sjåførene skal «svindle» meg til å betale mer enn nødvendig er ikke greit, spesielt ikke når vi i tillegg tipser 30% og oppover. Det er deres tap tenker jeg.
Noen av sjåførene trekker bare på skuldrene når vi går, andre brummer litt mer, og atter andre tar av lang inn i aftensangen. Vi møtte en sånn sjåfør! Han ropte og skreik og kalte oss det meste av bannskap på tyrkisk. Etter å ha betalt og ønsket han en fin aften, bestemte jeg at det var siste gang i en taxi som ikke hadde taxameteret på, for det var en ubehagelig opplevelse.
Men taxi trenger vi jo fortsatt, og ærlige sjeler er det åpenbart langt mellom.
Her en kveld bestilte vi bil til en annen venninne, og dessverre var det en liten banditt som møtte opp. Han nektet å sette på taxameter og venninnen gikk småirritert ut av bilen. Det gjorde sjåføren også. Han gikk etter henne og ga henne et solid dytt i ryggen mens han ropte og skreik!
Det skulle han nok i ettertid ønske han ikke hadde gjort, for brått ble mamma’n til Vesla veldig høy og mørk. Satan i gatan jeg ble forbannet!
Sjåføren satte seg i bilen i et sabla tempo i det jeg tok opp telefonen og filmet han. Det er nemlig sånn at om du kan dokumentere, så kan du sende inn til Zabita, og de mister løyvet for tre dager. Ikke at jeg hadde tenkt å gjøre det, for det er altfor mye styr med sånn, men greit med en aldri så liten trussel liksom.
Da hylte det brått i bremsene og en illsint sjåfør kom tilbake. Denne gangen var det undertegnede og filmen han skulle ha.
Om jeg var redd? Helt klart, men har jeg sagt A fikk jeg bare følge opp med B også..
Han vinket meg til seg, og ropte og skreik! Hva han tenkte å oppnå er uvisst, men jeg spratt på beina. Tøff i trynet, stod jeg der. Heldigvis skulle han bare forklare hvorfor vi måtte betale dobbel pris til han. Eneste jeg svarte var «violence is not the answer!” Til snudde snudde han og dro. Takk og pris for det, for jeg vet ikke hva jeg egentlig skulle gjort ellers.
Jeg følte meg unektelig ganske tøff etterpå. 51 år gammel og med pekefingeren opp i nesa på en godt voksen tyrkisk taxisjåfør, mens jeg messet at slik oppførsel ikke er greit, og vold ikke løser noe!
Når jeg kommer hjem skal jeg sette enda mer pris på alle de hyggelige og flinke taxisjåførene som er der, for er det en ting jeg ikke skal ta forgitt, så er det nettopp det at næringen er godt regulert i Norge, så det er et forutsigbart og trygt system.
Det er ingenting som irriterer mer enn når jentene har tjuvlånt sko hos meg. Skoene mine er hellige!
Jeg har en anelse mindre føtter enn de to håpefulle som deler hus med meg, så når de har brukt mine sko, blir skoene noe mer rommelig rundt mine søte små puselanker. Det er ikke få ganger jeg har vært noe ilter etter at de skoene kommer på, men så har de glippet like kjapt av foten. Da vet jeg at skoene mine har tjent noen andre undersåtte.
Klok som jeg er, tok jeg slippersene mine med til sydens varme land. Det er sko jeg kan gå mil på mil med, uten problemer. De var også godt brukt av både undertegnede og gjeldsarvingene, og gikk derfor i kategorien slarke-sko. Ingen fare for at jeg skulle mistrives i dem. Trodde jeg..
Dag en og to tenkte jeg at jeg fortsatt var en tanke hoven i føttene etter reise og påvirket av varme, for da passet mine herlige slipperser perfekt, og jeg var fornøyd med skotøyet. Dag tre på stranda skjønte jeg at slippersene ikke hadde det like fint som meg på ferie! Varmen hadde gjort slik at gummien trakk seg sammen, og det var med et nødskrik at jeg overhode fikk de på!
De hadde gått fra størrelse 39 til 37 på no time!
Ouch! De var rimelig små!
Mor måtte på shopping! Det får da være måte på å ha små føtter, for det var med et nødskrik jeg kunne bruke de fra stranden og tilbake til hotellet. Jeg stoppet innom en butikk og kjøpte noen enkle flippflops i størrelse 39, nappet de med meg og gikk. Det var sikkert bedre enn slippersene i såfall.
Tøysko i størrelse hest som var digre! Ikke noe å vandre gatelangs i, men de duger på stranda for de smelter isåfall ikke.
Nei, lekker er de ikke, men de gir meg i såfall en unnskyldning for å kjøpe mer sko før jeg drar hjem!
Dag 10 og vi er halvveis i ferien. Vi lever det gode liv, og jobber med bli brun og fager. Dog fikk mor tilløp til litt panikk her i lykkeland når jeg våknet med sår hals og fikk feber ut over dagen. Jeg var litt små-engstelig for at det kunne være korona, selv om jeg innerst inne følte meg sikker på at det skyldtes aircondition. Det ble et rolig døgn for min del.
I dag var det back to basic selv om jeg nyser og nesa renner. Vi droppet bading og brukte dagen til shopping heller.
Vi måtte ta litt bilder underveis, for jeg har nesten ikke knipset et eneste ett!
På shoppingen fikk jeg meg meg et aldri så lite knis, betjeningen i ene butikken fotfulgte oss rundt, åpenbart overbevist om at vi var butikktyver. Først ble jeg litt forskrekket, men så måtte jeg le. 51 år og mistenkt for å naske i butikker.
Da vi kom på hotellet var det litt av hvert i den store strandveska mi, men alt ble kjøpt ærlig og redelig. Det skal dog sies at det ikke ble lagt igjen ei lira i butikken vi ble fotfulgt i. Selv om jeg kniste litt, syntes jeg unektelig det var en tanke ubehagelig.
Nå er vi ferdige med å nyte første uka av ferien, og vi er lykkelig og glad for at vi overhode kom oss avsted mellom alle streikene som pågikk og pågår, men til tross for alt kaoset gikk alt på skinner for vår del.
Alanya er akkurat så flott som vi husket. Menneskene, maten, temperaturen og atmosfæren. Helt nydelig!
Selvsagt måtte vi innom Anjeliq House. Ingen klarer vel å gå forbi uten å gå inn der? I år var det bamse-tema utenfor. Gjett at det var mye flotte dekorasjoner å se på!
Det var så mye morsomt å ta bilde av, og alt var gjennomført til fingerspissene. Vesla stilte motvillig opp, men mor trengte jo modell! Dekorasjonene i seg selv gjør det verdt er besøk.
Måltidet i seg selv var helt eksepsjonelt godt, også i internasjonal målestokk. Nei, her finner du ikke kelnere i bar overkropp som står og vrikker og stryker på seg selv i bar overkropp. Her finner du god atmosfære, et måltid som virkelig er en kulinarisk opplevelse og ikke minst god service.
Man skjønner det når man ser mot stedet fra veien. Dette er noe annet. Dette er unikt. Dette er Angeliq house.
