Jeg er stort sett evig optimist når det gjelder mine vedlikeholdsprosjekter, men nå kjenner jeg altså at det butter ørlite grann imot.
Helt klart at jeg ikke egner meg til å være håndverker alene, for det var ganske stritt i går.
Jeg fikk måket utover det meste av singelen som behøves for drenering under min gamle terrasse som skal bli en ny trapp. Svetter rant av meg om kapp med regnet. Det var 10 grader, sur vind og kaskader med regn. Først røk lua, så regnjakken og tilslutt genseren. Jeg stod altså i t-skjorte og jobbet. Jeg var ikke direkte sur, men jeg var ikke direkte blid heller.
Så var det ikke mer for meg å gjøre utendørs, før byggelederen er på plass igjen. Men det nytter ikke å hvile på laurbærbladene av den grunn. Bare å kaste seg på prosjekt nummer to; ansiktsløftingen av stua. Jeg maskerte og grunnet veggene. Så langt alt vel. Deretter var det å få malingen på veggen. Etter noen strøk ble jeg skeptisk. Det var overhode ikke som jeg tenkte. Jeg mente de måtte ha brekt malingen feil. Jeg hentet prøven og sjekket, men alt var rett. Ja, bortsett fra inngangen til stua mi, for den ble helt feil. Den så lilla ut!
Jeg malte ferdig to vegger og pipa, og tenkte kanskje fargen kom til å vokse på meg, men nei! Jeg synes det ble skikkelig stygt, og kapitulerte. Sånn vil jeg ikke ha det! Det er kjipt å legge ned så mye arbeid, også ikke bli fornøyd.
Klokka er 10, jeg går på med evig optimisme og gjør meg klar til runde to! Stue vs. Heidi! Let the game begin!
