I går kom enda ett av mine favoritt-mennesker hjem. Flyet hennes var forsinket, og siden det var siste flyet fra Oslo var ingenting åpent på flyplassen. Jeg satt der og ventet og vansmektes. I tillegg måtte vi vente i vinter og votter før bagasjen kom. Men igjen, den som venter på noe godt..
Det var stor og vilter glede hos de firbeinte da Vesla entret huset etter nesten fem uker på farten. Det var uling og bjeffing av et sånt kaliber at jeg ikke hadde blitt overrasket om terrorpolitiet hadde stått på trappa etter melding om alt bråket. Pels-prinsessa kan lage et himla spetakkel når hun finner det for godt. Uansett, det var det ingen tvil om at Vesla hadde vært savnet av de søte pelsballene.
Jeg tror både Vesla og pelsklingene syntes at nesten fem ukers adskillelse var i meste laget, for nå går de to pelskledde i hælene på henne hele tiden.
Det var også godt for mammaen å få urokråka hjem, selv om Vesla gjerne hadde blitt hos pappaen lengre. I dag da jeg kom fra jobb hersket det ingen tvil. Huset så ut som et skikkelig katastrofeområde som helsemyndighetene hadde stengt om de hadde sett. Jeg gikk rundt og ryddet mens jeg små-kjeftet og konstaterte jeg at nå var det bevist; Vesla var endelig hjemme igjen.