Et frynsete vennskap

Det fasinerer meg å se hvordan vi mennesker velger å forholde oss til hverandre. I fredstid er det egentlig et utrolig kjedelig studie med flower power og enhjørninger som fiser regnbuer, men når man er smått uenige, DA blir det interessant.

Venner og venninner betyr utrolig mye for de fleste av oss. Det er dem vi betror oss til, gråter sammen med, og forteller alle detaljer som andre ikke orker å høre på. De er våre livsvitner og vår trygghet og vårt fellesskap. Det er likevel ikke sånn at det ikke er friksjoner mellom venner, for man har alle forskjellige verdisyn, behov og er kanskje på ulike stadier i livet. Slike friksjoner kan over tid føre til at man til slutt utvikler fordommer mot hverandre, og det blir vanskelig å redde stumpene av vennskapet.

Den hyppigste grunnen til at det blir friksjoner, mener jeg er uavklarte og uinnfridde forventninger. I vårt hode har vi forestillinger hvordan ting henger sammen, og hvordan de skal være, ut fra hva som er normalt for den enkelte. Eksempelvis forventer vi at noen skal rydde opp etter seg, vi forventer at noen skal holde avtale, eller holde ord, vi forventer at noen skal forstå vårt verdisyn, vi forventer at andre skal gjøre som vi har planlagt fra vårt eget ståsted. Men det er altså VÅRE forventninger som ikke blir innfridd, og hvem har sagt at det er den absolutte sannhet? Uinnfridde forventninger kan fortone seg om alt fra en liten bagatell eller irritasjon, til uforenelige meningsutvekslinger, og løsningen kan være en kjapp liten replikkveksling eller en krangel son ljomer mellom veggene lenge etter den er avsluttet.

Annonsørinnhold

Festklar?Dette er sesongens lekreste kjoler

En bunnsolid krangel trenger ikke være enden på et vennskap. Kanskje er det nettopp dette som trengs for å få renset luften? I kryssingen mellom meningsutvekslingen kan man få et nytt syn på motparten. Kanskje klarer man å vokse på konflikten og få en bedre selvinnsikt også. Slik kan man få et dypere og mer varig vennskap. Man blir tryggere på hverandre, og mer bevisst på hverandres følelser, verdier og behov. Vennskapet kommer styrket ut av det.

Min tese er at det ikke finnes et sunt og godt vennskap uten at det er noen uoverensstemmelser, med mindre en av partene går på akkord med seg selv når det kommer til å hevde sine egne meninger. Da er det egentlig ikke lengre et vennskap, men snarere en passiar mellom en regent og sine undersåtte.