Det var som om noen tok tak rundt hjertet mitt om klemte til, da jeg så hvordan en voksens usannheter og løftebrudd, knuste et barns tillit. Helt maktesløs måtte jeg være vitne til barnets vantro og skuffelse da sannheten kom frem for en dag. Det verste var at det ikke var noe jeg kunne gjøre for å rette det opp. Jeg måtte bare se på, og trøste etter beste evne.
Du kan ikke love et barn noe du aldri har til hensikt å holde bare for at barnet skal bli lykkelig en liten stund. Barnet vil huske det og glede seg over løftet. Ved å bryte løftet viser du barnet at voksne er upålitelige og utrygge. Det forvirrer dem og skaper falske forventninger. Skuffelsen hos barnet blir ofte stor, og de har ikke forutsetninger for å håndtere dette på en god måte. De blir kastet utenfor en emosjonell rutsjebane som bare går nedover.
I går måtte jeg altså stå tafatt å se denne skuffelsen i øynene på et barn. Høre barnets resonnement på hvorfor det var nedprioritert til fordel for noe annet. Høre et barn spørre om det ikke var bra nok, og om det var noe barnet hadde gjort for at det ble sånn? Jeg hadde ikke noen svar å gi. Kunne ikke finne noen ord som kunne trøste. Måtte bare se barnets sorg over å føle seg både avvist og nedprioritert. Være vitne til den såre, nakne gråten.
Jeg vet ikke om hvorfor den voksne valgte å bryte løftet, men denne voksne kan umulig forstå hvor vondt barnet hadde det etterpå. Den kan umulig forstå skuffelsen og sorgen barnet fikk over å ikke være den som fikk oppleve det som var lovet, eller i hele tatt skjønne at dette ble opplevd som et ultimat svik.
De lykkelige og mest harmoniske barna er de som møter kjærlighet, tillit, ekthet og trygghet. Ikke de som stadig får forhåpningene sine knust av en voksen. Vi voksne viser våre barn verden, ut fra hvordan vi behandler disse små. Vi må vise de at vi er til å stole på, slik at disse små lærer seg tillit og klarer å utvikle sin egen integritet.
