Det var som om noen tok tak rundt hjertet mitt om klemte til, da jeg så hvordan en voksens usannheter og løftebrudd, knuste et barns tillit. Helt maktesløs måtte jeg være vitne til barnets vantro og skuffelse da sannheten kom frem for en dag. Det verste var at det ikke var noe jeg kunne gjøre for å rette det opp. Jeg måtte bare se på, og trøste etter beste evne.
Du kan ikke love et barn noe du aldri har til hensikt å holde bare for at barnet skal bli lykkelig en liten stund. Barnet vil huske det og glede seg over løftet. Ved å bryte løftet viser du barnet at voksne er upålitelige og utrygge. Det forvirrer dem og skaper falske forventninger. Skuffelsen hos barnet blir ofte stor, og de har ikke forutsetninger for å håndtere dette på en god måte. De blir kastet utenfor en emosjonell rutsjebane som bare går nedover.
I går måtte jeg altså stå tafatt å se denne skuffelsen i øynene på et barn. Høre barnets resonnement på hvorfor det var nedprioritert til fordel for noe annet. Høre et barn spørre om det ikke var bra nok, og om det var noe barnet hadde gjort for at det ble sånn? Jeg hadde ikke noen svar å gi. Kunne ikke finne noen ord som kunne trøste. Måtte bare se barnets sorg over å føle seg både avvist og nedprioritert. Være vitne til den såre, nakne gråten.
Jeg vet ikke om hvorfor den voksne valgte å bryte løftet, men denne voksne kan umulig forstå hvor vondt barnet hadde det etterpå. Den kan umulig forstå skuffelsen og sorgen barnet fikk over å ikke være den som fikk oppleve det som var lovet, eller i hele tatt skjønne at dette ble opplevd som et ultimat svik.
De lykkelige og mest harmoniske barna er de som møter kjærlighet, tillit, ekthet og trygghet. Ikke de som stadig får forhåpningene sine knust av en voksen. Vi voksne viser våre barn verden, ut fra hvordan vi behandler disse små. Vi må vise de at vi er til å stole på, slik at disse små lærer seg tillit og klarer å utvikle sin egen integritet.
Livets harde skole..
Ja… 💔
Dessverre tror jeg mange unger vokser opp med elendige oppdragere fordi foreldrene enten har hatt en mis-hap med prevensjonen/feilet i å ‘hoppe av i svingen’ eller latt seg presse til å få unger de egentlig ikke ønsker! – Eventuelt at de da bare har ‘blitt’ gravid uten at de har fått tenkt igjennom hvorvidt foreldreskap er noe de faktisk ønsker å vie livet sitt til.
Jeg er så glad for at jeg har klart å være så bevisst på dette med ikke å få unger før det eventuelt var et gjennomtenkt og genuint ønske å bli mor. – Hvilket jo aldri skjedde..
Nå har mine foreldre aldri nevnt barnebarn med et eneste pip, hvilket jeg må si de skal ha kred for, med tanke på at min bror også vil forbli barnløs. Når sant skal sies, mistenker jeg vel i grunnen mutter’n for å være lettet over det valget vi har tatt, for det eneste hun har nevnt i forbindelse med potensielle barnebarn, er at hun ikke ville vært keen på å sitte barnevakt typ annenhver helg *haha*
Ja, mulig at det er sånn, og ja, det er mange som får barn der ikke begge ønsker barnet, men å ta det ut over et barn…
Det jeg ikke skjønner, er hvorfor man lover noe man vet man kommer til å skuffe på senere? For det første sårer man, for det andre vitner det bare om at man mangler integritet. 🤷🏼♀️
Det var et ekte og ærlig blogginnlegg med mange viktige tanker ❤❤❤
Ønsker deg en kjempefin onsdag ❤😊
Purr, purr, og klem fra Toril og kattene
Takk 💖