Vesla lever i hovedsak med mammaen sin, og det er meg. Det er mye som rører seg i vårt liv, og av og til hender det ting som egner seg på trykk i varierende grad..
Det var reine argsinte Gina Krogh som ringte meg på jobb i går. Vesla var i harnisk. Det var ingen tvil om at feministen i henne var våknet. Det hadde vært en noe opphetet diskusjon med noen av guttene i klassen som hevdet at ikke kvinner kan ha de samme yrkene som menn. Makan til ektefølt irritasjon har jeg sjelden erfart fra håpefulle. Ja, jeg ble faktisk litt stolt over 13 åringen som hevdet sin mening om at kjønn var uinteressant med hensyn til egnethet til enkelte type jobber. Hun var regelrett fly forbanna.
Ja, det kunne vært et fullstendig øyeblikk av nesegrus beundring hadde hun bare ikke sluttført forklaringen, for etter det var jeg rimelig gretten jeg også.
»Hærregud! De hæng så langt bak i tida at man sku tru guttan høre hjæmme på 1990-tallet!»
Plutselig kjente jeg meg veldig forurettet! På 1990-tallet var jeg knapt 20 og det var slettes ikke i neandertaler-tida! Vi var da opplyste og kunne jobbe med det vi vill alt da, men for mitt lille yndige pikebarn hørtes det ut som om det var tilbake i steinalderen der mannen vandret rundt med en klubbe i den ene handa og en kvinne slepende etter håret i den andre. Aldri har jeg følt meg så gammel som akkurat da. Steinalder’n! Det var åpenbart min tid..
Så var Vesla vel hjemme etter NNM i helga. Det var ei sliten frøken som kom hjem ut på søndagskvelden, og før det var gått en time lå hun i dyp søvn i senga si.
Den lille timen hun var våken var hun ordknapp og mer opptatt av å kose med hundene enn å fortelle så mye. Det var åpenbart at hun satt med masse nye inntrykk, som hun hadde behov for å fordøye. Etter to år får endelig ungdommene delta på aktivitetene igjen, og hos oss har det unektelig vært masse spenning i forkant.
Hele klubben gjorde det veldig bra i Harstad, og det vanket mange pokaler i alle valører, både på tropps nummer og på programmene til de enkelte utøverne. Under premieutdelingen fikk jeg en snap. Det var et bilde av Vesla på toppen av pallen. Vinner av One baton i sin klasse. Tenk at hun vant! Jeg var så glad hun fikk betalt for all jobbingen, for det har ikke alltid vært like morsomt å dra å trene når andre gjorde morsomme ting hun ikke har kunnet delta på. Når andre har dratt til byen for å henge, har hun ofte gjort seg klar til treningshelg. Det har vært ganger jeg tror det har kostet mer enn det har smakt. Men ikke i helga. I helga fikk hun lønn for strevet.
Jeg trodde jeg kom til å få se pokalen umiddelbart når hun kom hjem, men jeg måtte spørre om å få se den. Vesla hentet den frem, men var så sliten at det var veldig lite entusiasme å spore hos henne. Akkurat som lufta var gått litt ut av henne. Hun sa ikke noe, men det lå i lufta at hun lurte på hva som skulle skje nå. Hva blir veien videre?
Som mamma er jeg selvsagt utrolig stolt av jenta, det skulle bare mangle, men jeg tenker litt som henne. Hva nå? Jeg synes det er så viktig at ungdommene har fritidsaktiviteter som gir de glede og mestring, og at det ikke nødvendigvis er konkurranse i alt de gjør. Ja, vi skal legge til rette for at barna skal ha utvikling og bli gode i det de gjør, og at de skal få mestringsfølelse, men det er ikke plass til alle på pallen! Hva gjør det med de som ikke når opp? De som ikke får pokalen i hånda og som blir listefyll?
Mange av ungdommene er lidenskapelig opptatt av det de holder på med, og har en indre motivasjon til å bli bedre og bedre, men det er også ungdommer som bare koser seg med aktiviteten, og som ikke vil ofre sosiale tilstelninger med jevnaldrende. Hva med disse barna som er med for å delta i det sosiale og ser på aktiviteten som en koselig adspredelse fra andre ting? Hvordan skal de motiveres? Og hvor lenge vil de være med hvis de føler at de ikke lykkes? Dagen vil komme der Vesla er listefyll. Hva vil det gjøre med henne? Når hun opplever at selv om hun har jobbet hardt og målrettet, så får hun ikke det resultatet hun ønsker? Vil hun fortsatt synes det er verdt all det arbeidet hun legger ned? Vil hun tenke at deltakelse og det sosiale er lønn nok for strevet? Innenfor drill er det ingen som blir “benket”, så sånn sett er drill en snill idrett. Alle får bli med så lenge de vil. I tillegg er trenerne i klubben til Vesla, dyktige til å se utøverne sine individuelt og som gruppe. Det er essensen av å trene en drilltropp. I klubben er de flinke til å vektlegge det sosiale og bygge alle utøverne opp som gruppe.
Jeg mener ikke at konkurranser for ungdommene nødvendigvis er negativt, men jaget etter resultater må ikke være altoverskyggende. Vi må også gi ungdommene et støttende miljø som lærer dem å godta det å mislykkes, uten å tenke at det er verdens undergang.
For meg er den mest verdifulle tiden jeg har, når jeg kan være helt alene uten å bli avbrutt av noe eller noen. Det er godt å være alene hjemme alene i hodet sitt. Få tid til å tenke gjennom saker og ting, og ikke minst tid til å dagdrømme. Jeg elsket å dagdrømme.
Selvsagt har gleden av å være alene en direkte sammenheng med at jeg er alenemor, der far bor langt unna, og det gjør at unge lovende stort sett er hjemme. Da er det ikke mye rom for fred og ro. Likevel er det ingen tvil om at jeg liker mitt eget selskap.
Det er sånn at om jeg kan velge, så velger jeg meg selv og mitt selskap 80 % av tida. Det betyr at jeg og meg har det ganske ok i lag, og sjelden krangler. I helga hadde jeg definitivt me-time. Vesla var på NNM, og jeg fikk kjærkommen tid for meg selv. Planen var å få unna litt ting og tang som har stått på vent til jeg fikk bedre tid, men det fikk jeg ikke denne helga. Jeg var altfor opptatt med å kose meg, og å slappe av.
Jeg fikk tid til en super-date med Lille Gull. Den gutten er altså bare det søteste som finnes, full av undring over alt som er i verden og skravler som en foss! Han har så mye å fortelle. Det er sant som de sier at barnebarn er noe helt fantastisk. Livets dessert.
Bortsett fra barnebarn-date og et litt forsinket julebord, har jeg brukt helga på ingenting. Det trengte jeg. Jeg har jo så mange dagdrømmer å drømme, og det er så mange tanker å tenke. Mye av det jeg tenkte på var hva jeg vil med fremtiden. Det er tid for det nå. For jeg står foran noen valg som kan gi noen endringer i min livsstil, men jeg er ikke så sikker på at jeg vil ha disse endringene! Derfor har det vært mye for og i mot, og enn hvis.. tanker. Endringene innebærer at jeg må innordne meg etter andre i større grad, og det vet jeg ikke om jeg finner særlig forlokkende. De spontane innfallene mine er jo det som gjør livet verdt å leve og det er ikke direkte spontant lengre hvis jeg må spørre noen andre om det passer før jeg gjør noe.
Jeg konkluderte med at jeg trenger mer tid for meg selv, jeg klarte altså ikke å bestemme meg. Jeg er for grådig på livet, og vil ha med meg alt, men det er slik at man ikke kan få alt. Man må velge. Jeg kan velge det kjente hvor jeg langt på vei kjenner utfallet, eller jeg kan velge det usikre og bevege meg på det litt mer ukjente stier. Det frister å prøve noe nytt, men jeg vet ikke helt om jeg er villig til å gi opp mye av min selvråderett. Da blir det jo mye mindre tid til egen tid, og det er jo noe jeg ikke kan få nok av!
Godt jeg ikke hadde mer enn en helg alene, for hadde jeg hatt mer tid for meg selv, ville jeg sannsynligvis fortsatt vært stasjonær i sofaen og dagdrømt om alt og ingenting!
I kveld er det julebord med jobben, og før noen begynner å be meg se på kalenderen, må jeg få informere om at vi har gått bort fra den gregorianske-kalenderen, og over på covid-kalenderen. Altså julebord etter smittevern-bestemmelsene.
Julestemningen er på topp utenfor stuevinduene. Not! Det virker som himmelen har åpner alle slusene, og siden det er plussgrader, bøtter det ned med regn. Vind er det alltid i Bodø, men i dag er det litt ekstra av det også. Vet ikke helt hva jeg skal si om den julestemningen..
I innbydelsen til julebordet stod det at antrekket var fin-fint, så nå må altså jeg til byen for å se om jeg finner meg en fin-fin tørrdrakt og svømmeføtter! Accessoriet må jo bli dykkermaske og snorkel!
Neida, jeg har funnet frem julekjolen, og skal selvfølgelig strigles som man bruker før et julebord. Tradisjoner er tross alt viktige, men siden jeg har alderen mot meg, er det bare å sette i gang. Selv Askepott trengte jo tid til å bli ferdig, og hun hadde til og med magi!
PS! Alle nord for polarsirkelen anbefales å holde seg inne med mindre du har svømmeknappen, for i dag er det meldt ei atmosfærisk elv! Må du absolutt ut, så bruk redningsvest!
Da ønsker jeg bare alle sammen en herlig lørdagskveld og en riktig God Jul!
At jeg er en dame med skjulte talenter bør det herved ikke herske noen tvil om etter dagen i går.
Etter en dag med skikkelig rock n’ roll på jobb, bar det rett hjem for å få Vesla ferdig til generalprøve. I helga skal hun på Nordlysdrilliaden i Harstad. For første gang skal ikke jeg være med, og derfor måtte jeg selvsagt overvære generalprøven. Problemet var bare at jeg også måtte ut å kjøpe det aller siste hun manglet. Tynn-strømpebukse uten skille, bobby-pins, hårskum og spray, glitterspray og scrunchy. Dermed måtte jeg ta en bytur også. Hva gjør man ikke for ungene?
Alt kunne gått rolig for seg, hadde det ikke vært for at Glimt spilte retur-kampen mot AZ på akkurat samme tid!
Dermed ble ungen nesten kastet ut av bilen i ekspressfart, og så la jeg meg på hjul mot byen i det kampen startet. Jeg hadde kampen på mobilen, men siden jeg kjørte, satt jeg bare å lyttet på kommentatorene.
Etter å ha parkert, nappet jeg telefonen med meg og stredet rett inn på City Nord. Der var det nesten folketomt. Det var ikke så rart. Alle var hjemme å så kamp. Ja, utenom meg og betjeningen i butikkene. Fordelen var at jeg kunne se kampen mens jeg shoppet.
På Cubus glapp det et «FAEN!» ut av meg vesentlig høyere enn forventet. Betjeningen skvatt til, og jeg måtte unnskylde og forklare. Glimt lå nemlig under med ett mål. Da den stakkars vettskremte butikk-medarbeideren fikk høre det var kampen som var årsaken, ble jeg umiddelbart tilgitt.
På Normal runget et «JAAAAAA!!!» gjennom lokalet. Glimt utlignet! Tre unge damer så lattermild på meg når de oppdaget at jeg så kamp.
Da jeg gikk videre glapp det ut et vræl i form av «E DU SERIØS?!» De pokkers nederlenderne gikk på ny i ledelsen! Pulsen min nådde uante høyder.
Da jeg forlot City Nord i pausen, var jeg utslitt! Nå måtte jeg bare få hentet frem supporter-mamma’n. Supporter er supporter, enten det er fotball eller Vesla.
Siden kampen var så spennende var det litt vanskelig å legge bånd på seg og bare gløtte ned på kampen på VG live. Men nå var det jo Vesla som var 1. pri. Selvsagt var mammaen veldig stolt! Hun var så flink!
Selv om jeg var opptatt med Vesla, hadde jeg kenguruer i magen og klump i halsen mens jeg satt å var dedikert mamma. Når Vesla deltar på noe, får jeg alltid et snev av emosjonell-inkontinens. Jeg blir så lett rørt.
Mens barnet mitt danset, levde Glimt farlig på banen. Veldig farlig, men jaggu klarte de ikke å klamre seg til ekstra omganger. Nervene mine var i helspenn! Kunne dette gå veien? Første omgang startet da vi kjørte hjem. Ett par kilometer hjemmefra kom scoringa, og med den kom det gutturale ur-brølet! Herregud! Glimt var i ledelsen og det var bare én ekstra omgang igjen. Jeg var euforisk!!!
Det var IKKE min kjære datter!
«Hvis du brøla sånn dær én gang til, så tar æ telefonen fra dæ, og du blir fri i uoverskuelig fræmtid! Æ drit i at æ e onge!»
Jeg skrålte lykkelig mot henne at nå kunne Glimt vinne! Glimt vant! Tenk det! Det var en slite-kamp, og helt utrolig at de klarte det. De er i kvartfinalen!
Jeg ble dog noe bekymret over meg selv i det hele. Jeg tørr ikke lese avisen, for der står det vel om ei halvgammel kjerring som løp rundt på City Nord og kom med ukontrollerte verbale utbrudd til mobilen sin.
At ikke sikkerhetsvaktene geleidet meg ut av senteret, var nok bare fordi også dem var opptatt med å se kamp. Hvis ikke, ville de nok ringt til noen menn i hvite frakker som hadde kommet for å hente meg. Hadde de gjort det skulle jeg gaulet DÆVEN DET E DEILIG DET HER! mens de har puttet meg inn bak lukkede dører!
Nå er det jo noen år siden jeg fikk barn sist, snart 14 år for å være nøyaktig. Ja, det er faktisk ganske snart 30 årstiden jeg ble mamma for første gang også, så Storesøster og jeg har snart jubileum.
Det å få barn nå, er nok ganske forskjellig fra da jeg ble mamma. Ja, ikke selve fødselen, for den har foregått på samme måte gjennom tidene, men all virak rundt det å få barn. Nå er det nesten reine sirkuset når man blir gravid. Store arrangementer fra man forteller at man skal ha beibi, til man har fått det lille nurket.
Jeg skal ikke nekte for at jeg har sett de mest sjarmerende, nydelige og morsomme måtene å fortelle omverden at man var gravid. Mange foreviger dette og legger det ut på SoMe, til forlystelse og inspirasjon for andre. Jeg har aldri gjort det, men det var litt morsomt ETTERPÅ, når mamma fant ut at Lille Storebror meldte sin ankomst. Det var ikke det mest gunstige tidspunkt, men skitt au! Jeg hadde bare ikke lyst å si noe til mamma, for da regnet jeg med å få en salig tirade om hvor uansvarlig jeg var. Jeg var 25 år, mor til to fra før, student og uten fast inntekt. Det var vel ikke optimalt, jeg ser den. Så ble jeg skrekkelig syk og måtte på legevakten. Der konstaterte de lungebetennelse, og jeg fikk penicillin. Mamma skulle hente den på apoteket for meg, og kom hjem lettere hysterisk, for nederst på lappen stod det OBS: Pasienten gravid..
Det å lage til store fester for å avsløre barnets kjønn var helt ukjent på den tiden jeg gikk gravid. Faktisk ville ikke majoriteten av de som fikk barn, vite kjønnet før barnet ble født. Nå avsløres det i det ene stuntet villere enn det andre. Også det er jo foreviget og delt på SoMe. Med Snuppa sutret jeg meg til å få vite kjønnet, og jordmoren var rimelig sikker på at det var en jente. Det var ikke mindre stas selv om vi visste hva det ble, bare mer praktisk å gjøre alt klart, selv om vi ble advart at det kunne være feil. Da Vesla meldte sin ankomst, var pappaen skråsikker på at det var en gutt, så når jordmoren sa det var ei til jente, ble han så lang i maska at både jordmoren og jeg begynte å le. «Hæ! Ei til med sprekk i forstillinga? Å æ som prøvde å slørv inn en gutt!» Men videre festligheter ble det ikke.
Babyshower begynte vel sånn smått å bli litt av da jeg gikk gravid med Vesla, men fortsatt syntes jeg det var litt rart, så det var aldri et tema i min vennegjeng. Det var en sær greie amerikanerne holdt på med. Det var mer vanlig at venninnene kom med en barselsgave når de kom for å se på beibien og øse ut med velmenende råd. Da hadde de med seg kake og andre godsaker, og det ble en hyggelig greie til den nybakte mammaen sovnet av i sofakroken, totalt utslitt.
Så push present.. Jeg begynte åpenbart å få barn for tidlig, og det var åpenbart at pappaen ikke betalte nok formueskatt.
Også når jeg fikk barn kom pappaene med gave etter fødselen. Det var gjerne en diger blomsterbukett og litt digg fra kiosken, og en liten bamse til den nyfødte. På rommet der vi lå etter fødselen, var det reine blomsterbutikken, og som den allergikeren jeg er, husker jeg at jeg gikk konstant med tett nese og rennende øyne mens jeg var på føden. Det å få andre gaver, kan jeg ikke huske var vanlig. Jeg har sett en reality-serie om noen amerikanske kvinner som får fancys biler, diamanter, reiser og skjønnhets-operasjoner i gave. Det var sånn det skulle vært når jeg var i min produktive fase i livet. Tro med fem barnefødsler på rappen! Det hadde gjort seg.
Jeg undrer meg på om slike sedvaner ikke burde ha tilbakevirkende kraft? Utbetales som bonus når barnet blir 30 år? Growing-up-present! I så tilfelle kan jeg bli en holden dame, for jeg får 30 åring i hus både i år og til neste år. Ja! Til ekstragaver til mamma! Jeg ønsker meg en Volvo XC60, og det synes jeg jammen ta jeg fortjener!
Vesla og Mimmi-ungen har hatt treningshelg, så derfor ble det overnattings gjest på Mimmi. Det er koselig. Før var det full peising med de to sammen, men nå begynner de å bli så store at man nesten ikke merker de. Akkurat det er litt deilig. Mor fikk altså total avslapping. Jeg vurderte et glass vin, men orketikke likevel. Jeg har faktisk ikke drukket vin i år. Så langt ligger det an til et hvitt år igjen. Nesten sånn at jeg har hvitt år annen hvert år. Ble heller popcorn og cola på mor.
Litt underholdning har det da også blitt på meg denne helga. Bikkjene har tidvis virket mer vill enn tam, og sant og si tror jeg faktisk de er det. Lekene har de flerret opp, mens de har revet og slitt de mellom seg. Det er så innmaten til kosedyrene konstant flagrer rundt i stua. Jeg har ikke orket å pakke bort støvsugeren engang. Den får bare ligge fremme, for disse to er to katastrofer på fire føtter!
Hun lille argsinte har om mulig vært enda sintere enn vanlig, og kjapp-fot-kameraten har gjort alt han kan for å erte henne. Hun vet å ta igjen, og legger seg stadig på lur etter han, og når han kommer hun byksende frem og angriper. Parterapi? Ja, det hadde kanskje ikke vært så dumt..
I det siste har det vært noen avisoppslag der nordmenn beskyldes for å være dobbeltmoralsk i forhold til forskjellsbehandling av flyktninger, og jeg er dessverre en av de som har måtte ta det innover meg.
Jeg kan gjemme meg bak all verdens bortforklaringer, men kan ikke hevde at jeg har noen edle argumenter. Det jeg overhode ikke er enig i, er at det skyldes rasisme på bakgrunn av hudfarge og etnisitet. Min skepsis ligger i enda mindre noble forklaringer, men ikke rasisme. Min skyldes mistro.
Flyktningestrømmen som kom fra Midtøsten, bestod fortrinnsvis menn. Det var kostbart å komme seg ut, og de mest ressurssterke kom først. Mange søkte familiegjenforening og fikk kone og barn ut av krigssoner og humanitære katastrofer. Klart det var bedre slik enn å risikere alle farene med å flykte med små barn gjennom Europa. Dessverre blandet det seg inn kyniske mennesker som utelukkende kom for utnytte systemene. Etterhvert som slike historier kom for en dag, begynte mange å se med skråblikk på disse mannlige flyktningene. Jeg også. Hvorfor kom de? Fordi de trengte det? Fordi de ville skumme fløten av velferdssystemet? Jeg personlig ble mer skeptisk etterhvert som kriminaliteten ble økende, og våre nye landsmenn stadig var innblandet. Gjennom media begynte det å settes fokus på at våre nye landsmenn ble tildelt velferdsordninger nordmenn ikke fikk. Det var dekning til skole, sertifikat og bil, tannlege og penger til kjøp av klær og telefoner. Det var mye misunnelse ute å gikk, typ «Hvorfor hjelper vi ikke fattige og trengende borgere i eget land, før vi hjelper andre?» Alt var ikke sant, men vonde frø ble plantet her og der. Historier om nordmenn som fikk avslag på søknad om sosial hjelp, førte til utsagn som «Skal du få noe hjelp på NAV må du først bruke selvbruningskrem eller tømme ei halvflaske 40 før du drar!» Familiene fikk et dusin barn, flyttet så tilbake til hjemlandet og fikk med seg barnetrygden, og lever godt på denne i et U-land. Det er ingen hemmelighet at den summen de mottar i bistand fra Norge, kan de leve godt på i hjemlandet, og skepsisen min ble større når det var oppslag i avisen at mange av våre nye nye landsmenn ikke var å få tak i i Norge, men stønads-utbetalingene fortsatte.
Her oppe var det også mye klaging på at de var kommet til utkant Norge, og de ville ikke være her. De ville til Oslo. Da tenkte jeg (og sa det garantert også) at var det ikke bra nok å komme hit, og de hadde det så ille, så var det jo ingen som nektet de å reise hjem! Jeg syntes faktisk at noen var så storforlangende at det å yte hjelp, ga meg en emmen smak i munnen. Sånn ødela NOEN for mange. Jeg sluttet å være imøtekommende og gikk over til å være totalt uinteressert. Jeg gadd ikke bry meg hva de fikk og ikke fikk.
Invasjonen og krigen i Ukraina er ikke mange ukene gammel. Vi har fått de jævligste detaljene servert rett inn i stua i beste sendetid. Det har vært bilder av ødeleggelser, det har vært gripende personskildringer og sorgfulle beretninger. Vi har sett et naboland gå til angrep på et annet Europeisk land. Ukraina som er et land hvor man i langt større grad kan sammenligne seg med enn andre krigsherjede land. Det er et land med 9 årig obligatorisk skole og treårig videregående som er frivillig. Skolegangen er gratis. Landet er selvforsynt med korn, og de er store mineralforekomster i landet. De som bor ser har samme tilgang på TV-program og internett plattformer som vi har. Det er så likt at det skremmer. Det kunne vært oss! Og der er vi ved litt av kjernen. Vi identifiserer oss mer med menneskene fra Ukraina enn fra Midtøsten.
Nå begynner flyktningestrømmen fra Ukraina å gjøre seg gjeldende. Det er kvinner og barn, og menn over 60 år som kommer. De andre mennene er igjen å kjemper for landet sitt. Vi vet hvorfor de må flykte, og vi vet at de ikke kommer hit for å søke lykken. Vi vet at de ikke ser på Norge som en gullgruve og mulighetenes land. De kommer hit fordi de vil unnslippe krig.
Vi åpner lommebøker og dører på vidt gap. Gavmildheten er stor, og støtteordningene opprettes umiddelbart. Det fortjener de. Vi har sett med egne øyne det helvetet de har lagt bak seg, vi er fulle av empati. Selv er jeg mye mer delaktig og engasjert. Jeg er spesielt opptatt av barnas nye liv og deres nye hverdag.
Disse som kommer er sannsynligvis også de mest ressurssterke personene, men det er de mest sårbare gruppene som kommer. Barna og deres mødre, og de eldre. Disse barna har gått fra en hverdag i barnehage og på skole den ene dagen, til å flykte for livet den neste. Barna som er vant til samme hverdagen som våre barn er. Barn som spiller fotball, turner, svømmer, gamer, danser og er med på andre fritidsinteresser. Kvinnene og mødre som kommet er sannsynligvis utdannet og kan utgjøre en god ressurs i samfunnet vårt. De kan med relativt enkle grep kan komme ut i jobb og få muligheten til å få et tilnærmet normalt liv mens de bor her. For jeg tror dette er mennesker som vil returnere til Ukraina så snart det er fred igjen.
Det er langt på vei derfor det blir forskjell på flyktningene for min del. Disse tror jeg kommer utelukkende med ærlige hensikter, og det er barna som kommer. Den neste generasjonen av voksne. De har ikke levd i et krigsherjet land over tid, men opplevd krigen som et akutt traume, som de nå har unnsluppet. Disse vil trolig ha et behov for å bli en del av samfunnet for å trives. De vil integreres med norske barn gjennom skole og fritidsinteresser. For at barnegruppene skal kunne blandes på en god måte, må man også sikre at de får de samme mulighetene. Det blir faktisk veldig viktig.
Så ja, jeg gjør forskjell, men ikke begrunn det i rasisme. Jeg gjør det først å fremst fordi det er de mest sårbare gruppene som kommer nå kontra tidligere. Begrunn det også i dårlige erfaringer av noen, men som gjør at jeg dømmer mange for det en liten del har gjort. Begrunn det i at jeg mener de voksne enslige menn som kom, i større grad burde klare seg i samfunnet selv på et tidligere stadium, og begrunn det i melking av systemet. Begrunn det i at en mamma som kommer med små barn må ivareta dem, før hun kan tilrettelegge for seg selv. Forskjellen ligger ikke i rase, men i behov!
Kall meg gjerne urettferdig og dobbelt moralsk, men ikke kall meg for rasist, for jeg blir like forbannet hvis Ola og Kari Normann jobber svart, svindler på overgangsstønad, eller krever uberettigete stønader fra det offentlige. Det jeg reagerer på er ikke på rase eller etnisitet, men på melking av velferdsgodene i Norge.
I dag har Bodø badet i strålende sol. Det har vært en dag som minner om at våren snart står for tur. Sånt må man jo bare bli glad for.
Jeg er glad for så mye for tiden.
Jeg er jo typisk akademiker som planlegger 80% av tida og utfører 20%, det betyr at det tidvis blir mye planlagt og lite gjort, men ikke de siste to helgene. Da har jeg ikke planlagt og heller bare tatt ting på sparket, og jammen har jeg ikke fått gjort mer enn ellers. Kanskje jeg må forsøke å være mer impulsiv for å få unna det som hoper seg opp? Jeg er glad for å ha hatt en dag der jeg har fått unna masse som har hengt på skuldrene mine.
Nå er dagen over og kvelden har lagt sitt lune mørke rundt oss. Vakre solfylte dager etterfulgt av en vakker solnedgang, kan det bli bedre?
Skal tro mor og datter fotball-idioter tok av i går. Det var atter en kampdag for fantastiske Bodø/Glimt i Conference League og dagens møte var AZ hjemme.
Fy fader, det var mye rotete spill av Glimt, og de har en del som må jobbes med før neste møte, men med en god porsjon flaks vant de til slutt 2-1 etter straffe i sluttminuttene. Mor og datter tok helt av hjemme da straffen ble satt, vi stod på gulvet og trippet små-nervøst før, og ropte daumål da nettkjenningen var et faktum.
Etter kampen var jeg helt utkjørt, varm og svett. Skulle nesten tro jeg hadde vært på banen sammen med spillerne. Snuppa satt å så på meg mens jeg satt stille, pustende og pesende i skjønn forening, uten å si noe særlig. Tørt kom det fra henne:
«Du mamma, det e nu ikke lætt å se om det e for at du e fornøyd med kampen eller om det e overgangsalder’n som plage. Du e i såfall like rødsprengt i trynet!»
Sannheten? Ingen av delene! Jeg knakk ei fylling i all jubelen, og satt sjokket i sofaen. Jeg vet ikke hvordan jeg klarte det, men det gjorde altså jeg. Snakk om å gå all inn!
