Vesla lever i hovedsak med mammaen sin, og det er meg. Det er mye som rører seg i vårt liv, og av og til hender det ting som egner seg på trykk i varierende grad..
I dag har jeg vært på befaring på ett av våre museum som forvalter krigshistorien fra 2. verdenskrig. Det er et kystfort satt opp av tyskerne, ved hjelp av russiske krigsfanger. Snakk om ironi dagens verdenssituasjon tatt i betraktning.
Vår dyktige konservator satte fingeren på en problemstilling som er høyaktuell for tiden, for hvem er det som besøker slike museum? Fortrinnsvis er det historieinteresserte og de som synes krigshistorie er spennende, men også en gruppe til som jeg ikke har tenkt over. Nasjonalistiske grupperinger som bruker slike besøk som inspirasjon til idealismens vugge. Nå er ikke dette et problem hos oss, men det er noen av de danske museene som har opplevde nettopp dette.
For oss er det viktig at anlegget fremstår som gold og mørkt. Det er en mørk historie som formidles. Det handler om krig, og det handler om menneskeskjebner.
Jeg tror at nå, mer enn noen sinne, er tiden inne til å fortelle de personlige beretningene fra 2.verdenskrig. Gi ofrene et ansikt og en stemme. Vise hvor jævlig krig var for 82 år siden, for at vi skal skjønne at historien gjentar seg, og de fleste mennesker har ikke lært en dritt på 82 år!
Roseslottet forteller krigens historie gjennom ulike kunstinstallasjoner. Det er individets historie og skjebne som formidles.
Vi berører både kjente og mindre kjente sider ved okkupasjonen: krigsfangenes lidelser, de ukjente enkelt-individene, hverdagslivet, krigsseilernes drama, motstandskampene i sør og nord.
Forfølgelsen av de norske jødene får stor oppmerksomhet i billedserien og antisemittismen, før og under krigen, skildres.
Det kunstneriske språket ønsker å engasjere, utfordre og konfrontere. Kort sagt, vekke til live. Vi ser ikke på verden med et akademisk/analytisk blikk.
Dessverre har jeg ikke besøkt Roseslottet ennå, men det er på min bucket-list. Det er noe jeg bare må få med meg.
Slike besøk er uvurderlige. Fordi for å møte fremtiden må man vite og forstå fortiden, og jeg tenker Putin skulket historietimene sine da han gikk på skolen..
Jeg tenkte å tøyse litt, å legge ut bilde av «flavor of the month” men det hadde han garantert sagt nei til. Han hadde forøvrig vært uenig i at han var månedens kjekkas, for han hadde hevdet at han er den ultimate kjekkasen. Ja, hvis han hadde eksistert da.
Siden han ikke gjør det, må det bli bilder av den lille prinsessa mi, Daisy Dior. Det skulle vise seg at det var omtrent like vanskelig som å få bilde av min Skybert. Hun var nemlig gått ut i streik!
Det lille trollet gadd ikke engang løfte på hodet da blitsen lyste mot henne. Hun gjør akkurat som hun vil. Like sta som ei geit! Heldigvis ikke noe en godbit ikke kan fikse, så det var bare å rasle med posen, og Hokus Pokus! Hvem tittet frem bak sofaen? Selveste prinsessa!
Jeg spurte pent om jeg kunne få noen skrytebilder av henne, men hun nølte litt før hun spurte «What’s in it for me?» Igjen måtte jeg rasle med posen og finne frem noen godsaker, og omsider fikk jeg foreviget min lille hjerteknuser, men det var ikke rare greiene. Hun hadde bestemt seg for å spille kostbar!
Bunny, det er fint med en adspredelse fra galskapen i verden, og kjæledyr var en koselig greie å se på innleggene her. Jeg er bare litt usikker på hvem som et kjæledyret til hvem her i huset, for nå står hun ved trappa og piper. Det er signalet for at det er kveld og jeg må legge meg. Det har prinsesse Daisy bestemt. Om hun sover i senga mi? Neeei, er du gal.. 🙄
Krig er skummelt. Gjennom media får vi krigsherjingene helt inn på oss. Hjemme i stua ser vi bomberegn i sanntid, vi ser blodige og drepte ofre, og vi får skildringer av personlige katastrofer i tillegg. Det moderne nyhetsbildet overlater ingenting til fantasien. Det er en rå og brutal virkelighet.
Jeg kommer bestandig til å huske at jeg satt å så på TV2 som viste et webkamera i Tyrkia mens kuppet fant sted i 2016. Jeg så de første skuddene falt i sanntid. Brått ble sendingen avbrutt, men synet tok jeg med meg lenge. Småjentene og jeg skulle reise til Tyrkia noen dager etter at urolighetene startet, så derfor var jeg litt opptatt av hvordan det hele utviklet seg, og nyhetskanalen rullet over TV-skjermen hele tiden. Jeg var kvalm, redd og urolig. I dagene etterpå var det hyppig korrespondanse med UDI, forsikringsselskap og reiseselskap, men endte med at vi reiste. Det mest skremmende, var at jeg skulle reise med tre barn. De to yngste jentene, og en ekstra tenåring som ikke var min. Jeg måtte snakke med alle ungene om hva som hadde pågått under kuppet, forberede dem på hva man kunne forvente seg, og hvilke ekstra sikkerhetsforanstaltninger vi måtte ta, selv om vår destinasjon var lagt unna områdene med uroligheter. Vi merket ikke noe, men var forberedt til å trekke oss unna om noe skulle oppstå. Vesla var bare 7 år, så hun ble fortalt en barneversjon, mens Snuppa og vennen var 16 og 17, og måtte få en mer objektiv forklaring på hva som stod på i Tyrkia. Jeg var fungerende moderator, som måtte forklare hva som foregikk, ut fra hvilken evne de hadde til å forstå. Ferien gikk bra, men med Vesla måtte jeg snakke både en og to ganger om hvorfor det var så mye politi overalt, og ikke minst hvorfor de bar våpen. Fortelle at de var der for å passe på at alle hadde det bra og var snille mot hverandre.
I Dagsavisen stod det et debattinnlegg skrevet av Siri Sjøgren Selmer, hvor hun kritiserer NRK Super for å gi barna en brutal informasjon om krigen i Ukraina, og ikke minst hennes egne barns reaksjoner på dette. Dette var spesielt vanskelig siden barna alt hadde overlevd to år med en vanskelig pandemi som også var blitt formidlet på en traumatisk måte gjennom samme program. Mot Selmers vilje hadde barna sett dette på skolen, og kom gråtende hjem. Hun synes ikke det er ok at hennes barn får slik informasjon på skolen, for det er skremmende for hennes barn. Det skjønner jeg godt. Når barna våre er redd skjærer det rett inn i hjertet.
Nå skal jeg ikke kommentere NRK Super, for de lager et program som på mest mulig måte skal tilpasses masse forskjellige barn, og i tillegg skal det passe inn i normene til dobbelt så mange foreldre. Det er så jeg tenker at den kampen er tapt før de får begynt. Likevel gjør jeg meg noen tanker rundt det å forberede ungene på hva som skjer og ikke minst hva som er aktuelt i verden, på godt og vondt.
Nå er det dessverre sånn at verden hverken er Lykkeland der alle er snille mot hverandre, eller en evigvarende fest. Livet er også naturkatastrofer, terror, kriger, hungerkatastrofer og mishandling av uskyldige barn. I hele tatt er det ingenting som kan være så jævlig som livet, så jeg skjønner godt at det virker skummelt på barna. Det er mange voksne som også synes det er skummelt. I lys av det, blir den viktigste jobben vi foreldre og foresatte har, å elske barna våre betingelsesløst og å oppdra de til trygge gode verdensborgere. Vår jobb er å forberede våre barn på livet, men samtidig skjerme dem i den grad se trenger det, men ikke så mye at verden fremstår som en utopi i forhold til virkeligheten. Vi må gjøre barna godt rustet til de selv skal stå på egne bein, en gang i fremtiden. Barna skal lære å lese, skrive og regne bl.a, men de må også lære at ikke alt i verden er like bra. De må faktisk lære at ikke alt er perfekt, og det er mange ting som må bli bedre i verden. Når skremmende ting hender med verdensbildet, mener jeg det er meg som kjenner barna mine, som må forberede de på det. Jeg må ta ansvar. Det er jeg som må snakke med barna om det har hendt noe trist, og forberede dem på at voksne kommer til å snakke masse om det på TV, og de forteller det egentlig for de andre voksne, og da gjør de det på en skrekkelig skummel måte som kan være vanskelig å forstå for barn. Selv om det er skummelt, så må jeg forsikrer at jeg kommer til å gjøre alt jeg kan for at det skal være trygt og greit hos oss. Det er ikke sikkert at jeg må si det bare en gang, men kanskje må jeg si det mange ganger før barnet er fortrolig med tanken.
Da Utøya tragedien var et faktum, snakket jeg med mine barn umiddelbart. De to eldste var 18 og 19 år, de to neste var 11 og 13 år, og Vesla var bare 3. De eldste var kanskje mer oppdatert på det som hendte enn det jeg var, for de fulgte media i sanntid. Det var åpen linje mellom rommene og stua, og vi snakket sammen, og en og en. En av ungene mistet en bekjent i tragedien. Da var det en helt annen tilnærming på samtalen. Skulle vi koble på helse, eller klarte vi det selv? Vi snakket og snakket, men barnet ville langt på vei fordøye det alene. Jeg måtte bare følge ekstra med, og være på tilbudssiden når det var en åpning for å snakke om det. De to neste brukte vi også mye tid å snakke med, men det var en annen samtale enn med de eldste. De fikk ikke sitte å se nyhetene, og styrte mye av informasjonsflyten rundt de. Det var ikke alt de hadde behov for å få inn på netthinnen. Likevel visste de det meste, men var ikke redd. De reagerte med empati for ofrene og sinne mot gjerningsmannen. Men vi måtte moderere en del av den informasjonen de fikk. Ikke nødvendigvis via media, men like gjerne via SoMe. Selv Vesla fortalte vi at det var en mann som ikke hadde vært noe grei, og hadde gjort ganske slemme ting mot noen andre. Samtalen ble tatt med alle fem barna, men hadde forskjellig innfallsvinkel ut fra alder og modenhet. Vi var moderatorer til hva de fikk av informasjon, og vi voksne måtte hjelpe ungene til å prosessere den informasjonen de fikk via media. Nyhetene var grusomme, og det var opp til oss å gi barna nok trygghet til å håndtere de grusomme detaljene som stadig ble avslørt. Vi var ikke enestående flinke foreldre, vi tenkte bare at vi måtte forberede ungene på hva som kom til å møte dem i nyhetsbilde. Vi ville ikke skremme dem til å tro at verden var bare skummel og farlig, men heller nyansere bildet slik at de tenkte at verden er et flott sted, men det finnes ting som er ganske jævlig der også. Vi var litt forsiktig med å oppholde oss i store folkemengder, og bortforklarte hvorfor vi ikke dro på forskjellige ting. Vi sa ikke at det var fordi vi var redd for at det kunne skje igjen, men fant på andre forklaringer.
Barna er mye mer robust enn man ofte tror. Dersom de får gode forklaringer og blir trygget, så tåler de å høre hva som skjer i verden. Jeg mener ikke at man skal fortelle dem om blodige og grusomme detaljer, men de grove linjene får vi til å snakke om. De får likevel med seg fraksjoner av hendelsene via andre, uansett om vi forteller dem det eller ikke. Jeg tror det er mer skummelt for ungene når mamma eller pappa unngår å snakke om det som alle andre snakker om. Når andre enn de barna skal ha trygghet til, blir de som forteller om det som har hendt i verden. Det skal sies at jeg av og til må svare barna at jeg ikke vet, eller er usikker på hvordan ting kommer til å gå, men jeg gjør det på en slik måte at det ikke skal virke skremmende. Barna våre er ikke mer skjør og delikat enn det vi gjør dem til. De blir ikke ødelagt for livet om de opplever at verden av og til er en ganske skummel plass, så lenge de vet at mamma og pappa ikke vil la noe skummelt skje med dem. Snakk med barna. Fortell hva som skjer. Vær moderatoren som forteller barna om verden på en måte som er tilpasset deres alder og evnenivå. Trygg barna på at du alltid vil beskytte dem mot de skumle tingene i samfunnet, men at du vil de skal vite om det i tilfelle de får høre det av andre og blir redd. Fortell også at det er naturlig å bli redd, og at dere gjerne kan prate masse om dette senere hvis barnet har lyst. Vær en tydelig voksen, og du vil få trygge robuste barn uten fremtidsangst. Det er mange unge voksne som har angst for fremtiden, og det beste vi kan gjøre er å snakke om det som er skremmende og sette ord på det.
Det er nok mange som blir harme over mitt ståsted i debatten om hva barn bør få vite og ikke, men jeg personlig tror mange barn ville vært mindre redd om de hadde blitt fortalt litt mer om det som skjer rundt oss, men også blitt fortalt at noen overdriver og noen lyver litt og lager fake news. Jeg tror det kan være betryggende at jeg som mamma sier at man ikke skal sluke alt rått, og heller snakke litt med voksne om hva man tenker og tror. At jeg virker trygg og beroligende på dem.
Det virker på meg som mange foreldre også er redde og nervøse for alt som skjer, og overfører dette på barna sine. Mange voksne lager storm i vannglass når de er redde eller engstelige, heller enn å virke som olje på opprørt hav. Ikke for at de nødvendigvis vil det, men ubevisst gjennom sin egen adferd. Jeg vet det er som å banne i kirka når jeg sier at foreldrerollen kan være en medvirkende årsak til at barna blir engstelige og redde, men jeg mener foreldrenes emosjoner påvirker barna i stor grad. Det er nok ikke den eneste faktoren, men man må tørre å peke på den også uten å gå i forsvars posisjon fullstendig.
Tenk å være så forbanna på pelsklingene som jeg har vært i dag. Det var ikke særlig pent av meg, men det ble rett og slett for mye tissing innendørs. Jeg skjønte bare ikke hvorfor de ikke tisset ute som de pleier?
Nå innrømmet jeg jo at jeg tok ei nødløsning og satte hundene i band alene på baksiden av huset. Jeg hadde jo vondt i ryggen og orket ikke gå tur med dem. De står ikke ute sånn alene til vanlig, men i nøden spiste fanden fluer..
Snuppa syntes forøvrig ikke det var noe rart at hundene ikke gjorde noe tissing og sånn ute. Hun mente de var redd, men hva hadde de å være redde for liksom? Snuppa ba meg se ut på hva som har sirklet rundt huset i hele dag, og brått ble det VM i dårlig samvittighet.
Det var jo Ørnulf og venner. Kan se ut som han hadde tenkt å se om det var noe hageparty med servering av noe småsnacks på gang, men småsnacksen var åpenbart ikke videre lysten på sosialt samvær med han i dag.
Jaja, da skjønner jeg hvorfor de små pelskledde ikke ville tisse ute. Det hadde ikke jeg heller gjort så lenge Ørnulf hadde sirklet rundt hodet mitt. Men uten tvil, Ørnulf er et vakkert og majestetisk skue.
I dag har jeg vært forbannet. Jeg har ryddet, vasket, kjeftet og vasket. Ryggen var stygg-vond da jeg våknet, og humøret var labert. Huset trengte livreddende førstehjelp, men det føltes som jeg trengte det samme. To paracet, en kvikklunsj og et glass cola zero, så var frokosten fortært og jeg like gretten.
Jeg luftet de to pelskledde og tok en nødløsning. På med langlina og så ut i hagen med de. Der gjorde de det de skulle før de kom inn igjen. Jeg hadde ikke før fått av de båndene før begge pisset inne! Hva i all vide verden? Jeg ble helt perpleks og rakk ikke reagere før de begge var ferdige. Sur og grinete, og med den vonde ryggen satte jeg i gang og vasket mens jeg småkjeftet på de to firbeinte fysakene. De er jo stuereine liksom!
Jeg bestemte meg for å vaske gulvene når jeg først var i gang, for jeg trenger litt husmor poeng, og da finner jammen ta hannhunden ut at han skal markere på spisestue bordet! Han pissa rett og slett på bordfoten! Jeg skreik til, men bikkja bare pissa! Forbannet gikk jeg å hentet papir og engangskluter. Noen minutter etter at jeg var ferdig å vaske av bordet, løfta han jaggu foten på nytt, men nå var jeg lynsnar. Da satte jeg i med streng-stemmen, og jeg er rimelig sikker på at han fikk innover-tiss i panikk.
Da hadde jeg fått nok, mattene ble plukket bort, og ALT ble vasket. Her skulle altså ikke være NOEN grunn til å markere. Det fine var at nå var ryggen blitt myk og ledig av all vaskingen, men øynene så hoven av alt kavet, at jeg så ut som en ballong i trynet. Svett og varm ble jeg også, så jeg satte meg ned for å ta et glass vann. Akkurat da så jeg valpen plante baken på gulvet igjen, samtidig som hannhunden løftet foten. Satan i gatan så forbannet jeg ble. Jeg tok de to hårballene og fikk de i mellomgangen. Nå var det altså nok. Bikkjene fikk være i ensom majestet ei stund. De lå som to englebarn og så unnskyldende på meg, da jeg så på de gjennom vinduet i døra, men jeg ga meg ikke. En halv time måtte de i eksil før jeg var blidgjort. Da fikk de komme inn i stua igjen.
I mellomtiden hadde jeg hentet ned noen sekker med tøy etter Vesla som jeg skulle gå gjennom. De to nydelige kom omsider slukøret inn i stua, og gikk å la seg. En under bordet, og en i sofaen og stilt ble det. Jeg gikk å satte på en maskin med klær, og vasket litt på badet. Best å utnytte freden mens den var der, og godt med alt som er gjort.
Premien for innsatsen min skulle være en episode av Camp Kulinaris. Camp Kulinaris my ass! Det ble det ikke mye av! De møkka-bikkjene altså! Den ene skal korkes, og andre skal få strikk på snurrebassen.
Begge de to demon-bikkjene hadde jaggu pisset inne atter en gang. Den ene på sekken med klær, den andre på ei jakke som lå ved siden av. Jeg uttalte så mange mindre pene ord om de to smådjevlene mens jeg vasket opp for n’te gang, og var lettere hysterisk. Det verste var likevel at det ikke hadde noen hensikt å kjefte på bikkjene, for de lå å sov igjen.
Aldri så galt at det ikke er godt for noe, ryggen er løs og ledig, og huset er nyvasket. Men en ting er sikkert, pisser en av de nå, så legger jeg inn kateter på dem begge to!
Jeg kjente formen var stigende i ettermiddag, og fant det passende å legge sammen litt nyvasket tøy. Nåja, «litt» er vel forsiktig formulert, for det var to store maskiner.
Selvfølgelig fulgte den minste hårdotten i familien etter meg opp, når jeg gikk for å ta tøyet av snora, og så presterte jeg å trø henne på poten. Bikkja satte i et hyl som skar rett inn i hjertet på meg og jeg nappet henne opp for å seom poten var skadet. Hun fortsatte å klynke, og jeg ble helt ute av meg. Stakkars liten! Heldigvis gikk det bra, men jeg gikk ned med henne slik at jeg ikke skulle trø på henne igjen, og satte noen sekker med tøy foran trappa så hun ikke kom etter på nytt igjen.
Vel oppe, tok jeg ned alle klærne g stampen var så full at jeg ikke så hvor jeg gikk. Jeg burde gått to turer, men så sterk som jeg er tok jeg alt i en jafs. Jeg balanserte meg veldig forsiktig ned trappa, og det gikk helt greit. Så tok jeg første foten over sekkene, og satte i et vræl som kunne skremt fanden på flatmark. Det var en infernalsk smerte i korsryggen, og jeg ble stående å jamre meg som en gammel krok på nesten 100 år, fortsatt med stampen i hendene, uten å skjønne at jeg burde slippe den. Jeg karet meg mot sofaen og satte den fra meg. Satan i gatan, det var vondt, men jeg regnet med at det kom til å gå kjapt over.
Etter solid inntak av paracet, voltarol gel og varmepute kom jeg meg knapt på beina. Det var inn i granskauen smertefullt og ikke pokker om det ser ut til å gi seg heller. Så her ligger jeg da. Jeg som skulle fortelle alle at jeg så heltemodig stod alt av, jeg ligger flatt ut på sofaen, og her ligger jeg godt. Bare det å reise seg for å gå tisse er en utfordring. Blir det ikke bedre snart, klikker jeg. Jeg er så rastløs og selskapssyk at det halve kunne vært nok, og det er ingen god kombo for en som meg.
Uansett, god helg til alle dere andre. Jeg blir her på sofaen i natt, og håper på en bedre dag i morgen. Aldri så galt at det ikke var godt for noe, jeg fikk i det minste brettet alt tøyet mens jeg satt rett opp og ned og syntes synd på meg selv.
Nå et det natt her, og alle i huset sover. Ikke at vi er så mange her da, men Snuppa sover i såfall. Jeg sover snart.
Nå har jeg altså fått fikset på utsikten min, og fått gjenopprettet sidesynet. Jeg var utrolig nok ikke noe nervøs når jeg gikk inn til legen, og hadde bare litt sommerfugler i magen da jeg gikk ut etter første konsultasjon. Det var en hyggelig lege som tok i mot meg, og han påpekte at dette ikke var spesielt nødvendig kosmetisk, men han så på panna mi at det var medisinsk nødvendig. Da pustet jeg lettet ut, for jeg var litt bekymret for at han skulle si at dette var unødvendig og at jeg ikke kom til å få noen operasjon.
Alt gikk helt som det skulle og tok ca 50 minutter fra jeg kom inn kontordøra, og til jeg var ute igjen. Det var ikke noe vondt, men det var litt ekkel følelse å ligge med øynene igjen mens legen holdt på. Sykepleieren som var med holdt meg i hånden hele tida, og det kjentes veldig trygt og godt. Selvfølgelig fikk jeg ekstra hjertebank av bedøvelsen, men ikke noe alarmerende. Så alt i alt gikk det over all forventning.
Det ble en paracet-dag da jeg kom hjem, og den fortsatte reaksjonen på bedøvelsen, gjorde at jeg har sovet nesten hele dagen. Den slo meg skikkelig knock-out, men også det var forventet. Jeg er veldig glad jeg er ferdig med det hele, og håper hodepinen blir borte. Sidesynet merket jeg med én gang, og det var deilig. Med andre ord ser jeg bokstavlig talt lyst på fremtiden, selv om jeg er veldig glad jeg har nye solbriller. Jeg vil ikke påstå at det ser videre vakkert ut, selv om legen sa det var helt perfekt. Det er åpenbart at vi ikke vurderer perfekt helt likt. 😂
Så kom meldingen om at Vesla har fått korona. Når hun endelig skulle kose seg med pappa’n, så blir hun syk. Det var utgjort at det skulle skje akkurat nå. Siden hun har vært med han siden fredag, er det lite sannsynlig at hun har vært smittet før hun dro, ergo er neppe vi andre smittet. Stakkars hjerteungen. Hun hadde fått feber, vondt i halsen og vondt i brystet. Trøsten er at hun blir godt tatt vare på da.
Straks skal jeg under skalpellen, og jeg skal ikke påstå at jeg gleder meg. Jeg gleder meg bare til det hele er over, og jeg er glad for å få det gjort, for jeg har ventet så lenge på dette. Når det bare var timer igjen, hva skjedde da? Jo, jeg skulle bare slumre litt på sofaen og fikk selskap av en av pelsdottene. Like etter begynte jeg å nyse. Først en gang, så en gang til. Det gikk ikke lange tida før jeg nøs og snørret i skjønn forening. Bare det ikke var covid!!!
Jeg trykket innpå en allergi tablett, og sakte men sikkert ble livet litt bedre. Skepsisen min var stor. Var jeg på en nedadgående spiral, og kom til å bli alvorlig syk? Jeg fant ut at det var best å ta en covid test, selv om jeg var sikker på at jeg var frisk. Jeg vil så gjerne slippe å grue meg og vente mer, og ikke minst slippe å dryppe såre øyne som svir og irriterer.
Sjelden har jeg vært så nervøs for en test. Jo, kanskje når jeg tok graviditetstestene, men de gikk jo stort sett som ønsket. Det gjorde det i dag også. Testen var negativ, og det var positivt. Da blir det «nip and tuck» om noen strakser.
Så lenge man lærer noe nytt, er ingen dag forgjeves, så da fikk denne dagen også en mening. Er søsken født med inntil 18 måneders aldersforskjell, brukes begrepet pseudotvillinger. Men effekten kan også merkes på barn som det er inntil drøyt to år mellom. Det hevder den danske psykiateren Oluf Martensen-Larsen.
Mellom Storesøster og Storebror er det 10 måneder og 3 uker. Da nummer to meldte sin ankomst mente nok majoriteten at det var rimelig heftig å få to barn så tett. Vi hadde jo aldri opplevd noe annet, så derfor gikk rimelig greit å få to barn så tett. I dag lærte jeg at disse to er det som kalles pseudotvillinger.
Farmor elsket å kle de to opp i like klær, men i forskjellige farger. De så altså ut som skikkelige tvillinger. At jeg hadde de i tvillingvogn fra minste var rundt året, ga også samme inntrykk.
I en måned og en uke hvert år bruker jeg å si jeg har tvillinger, for da er de like gamle, selv om Storesøster var dypt uenig da de var små. Hun var størst!
Så var det rolig noen år før Lille Storebror og Snuppa entret verden med 21 måneders mellomrom. Jaggu kan ikke de også omtales som pseudotvillinger. Fy flate! To sett pseudotvillinger altså!
Psykologen mente til og med at rekkefølge og kjønn på barna kan ha noe å si.
Når jenta kommer først og etterfølges av en lillebror, kan aldersforskjellen virke større enn den er. Veldig ofte beholder jenta forspranget hun har, og Forholdet kommer til å ligne en vanlig storesøster-lillebror-relasjon. Den pseudotvillingen som kan få det aller tøffest er gutten som blir etterfulgt av en søster. Jenter utvikles ett til to år tidligere og raskere, og dermed kan hun gjerne raskt innta rollen som familiens store og flinke pike – en såkalt funksjonell storesøster.
Noe av dette kan jeg kanskje kjenne igjen, andre ting ikke. Nå er jo det godt mulig at det skyldes det faktum at dette var helt ukjent for meg frem til i dag.
Heldige Vesla! Hun har ingen tvilling, hverken vanlig eller pseudo. Ingen å konkurrere med. At hun er skikkelig attpåklatt som et født nesten et desenium etter Snuppa, er også et pluss. Hun har vært minst i familien, og minste søskenbarn og barnebarn. Ja, da gikk det som det måtte gå! Hun ble et barn som har fått masse oppmerksomhet og kjærlighet i familien, og det tror jeg hun er veldig fornøyd med. Men hun ble om mulig enda mer fornøyd med å få seg en liten hårete lillesøster, og lille Daisy Dior er blitt den nye forkjælte lillesøsteren. Men også hun er pseudotvilling med Monty Sebastian, som er 14 måneder eldre. Du snakker om!
Ukrainerne som kjemper for sitt land. De uskyldige sivile som er offer for avskyelige krigshandlinger. De som forsvarer seg mot undertrykkelse.
Mitt hjerte blør for de russerne som ser hvor gal denne krigen er. De som har demonstrert mot egen regjerings avgjørelser. De som er fengslet for å stå opp mot galskapen.
Det er ikke en nasjon som sloss mot en annen. Det er en militærmakt som vil tvinge en annen til blind lydighet. Denne krigen har offer på begge sidene.
Mitt hjerte blør for de falne. Kvinner, menn og barn. De som ga alt for sitt flagg. Mitt hjerte blør for de ukrainske heltene. De som sloss for friheten.
Mitt hjerte blør også for de falne russiske soldatene. De er også noens barn, far, bror eller søster. Det er familier som kjenner på sorgen over å ha mistet sine kjære. De døde ikke i kampen for friheten. Hva døde de egentlig for?
Nå samler det seg store styrker rundt Kiyev. Hvor mange flere uskyldige skal dø?
Jeg har håpet og bedt om at den russiske militærkolonnen skulle snu. At noe skulle skje, slik at de trakk seg tilbake. Jeg har bedt så lenge at at de skulle dra hjem, men nå er de klar til å angripe.
Angripe en by med tre millioner mennesker.
Jeg som tror på det enkelte menneskes verdi, at det finnes noe godt i alle og at alle har livets rett, jeg sitter med tanker så grusomme at jeg knapt våger å innrømme det for meg selv.
Jeg sitter å håper på drone bomber over militærkolonnen. Jeg vil ikke at mennesker skal dø, bare at trusselen skal nøytraliseres. Jeg som ikke tror på å ta liv, har et ønske som helt sikkert vil kreve store menneskelige tap om det blir innfridd.
Jeg vil bare at Ukraina skal reddes, og sivile liv ikke skal gå tapt, men da må man ofre militære liv, og et liv er et liv uansett..
