Måned: januar 2022

Egentlig hadde jeg lagt noen skumle planer for å få ei kjempe artig helg, men brått ble jeg så hjemmekjær at jeg ikke orket å gjøre noen ting, eller dra noen plasser. Jeg ville bare være hjemme.
Jeg lurer på om det er alderen som begynner å prege meg, men det kan jeg ikke forstå. Jeg er jo fremdeles ung & rocka?

Vesla var å strammet reguleringen på onsdag, og fikk kjempe vondt. Resultatet var lite søvn på mor og datter to netter på rad. Jeg velger å skylde på det, og ikke alder når det kommer til å ikke orke festligheter. Jeg har bestemt at det blir slowfox her hjemme i kveld også, med TV, noe god mat og bare avslapping.

Det er fortsatt ikke at jeg er gammel, bare fornuftig denne gangen. Jeg er så fornuftig at jeg lader batteriene sånn at jeg kan gi jernet på mandag. Da er det på’n igjen på jobb. Alltid nok å gjøre der når det er årsoppgjør.

Annonsørinnhold

Gjør kupp: Opptil 70 prosent på turfavoritter

Jeg vil ikke bli gammel. Aldri!! Jeg vil gjerne bli eldre, faktisk mye eldre, men ikke gammel. Håret skal få bli grått, synet er alt begynt å svikte, rynkene er blitt mange og synlige, og puppene overmannes av tyngdekraften, men jeg vil ikke bli gammel!

Det jeg mener, er at jeg alltid vil fortsette å ha det artig. At jeg aldri slutter å lære, eller å være nysgjerrig på livet. At jeg aldri blir mer enn 29 i hodet, selv om kroppen ser ut som den er 92. At jeg fortsetter å møte nye mennesker uten å ha fordommer, at jeg fortsetter å utfordre vedtatte sannheter. Jeg vil bli eldre, bare ikke foreldet. Men først skal jeg være ung og rocka litt til. Jeg begynner neste helg!

“I am so old, that flowers scares me” George Burns

Jeg liker snapper, og liker å få tilsendt små koselige glimt fra hverdagen til vennene mine. Det er for det meste koselig, men de kan være irriterende også.

Noen av vennene mine syns jeg sendte vel mange snap fra treningssenteret, og ble til slutt lei av at jeg bare sendte snapper derfra, men det var jo faktisk det eneste jeg gjorde, og derfor det eneste jeg hadde å snappe av. Men jeg begrenset meg, for jeg skjønner veldig godt hvor irriterende enkelte snapper kan være.

Jeg liker ikke når noen sender meg 500 snapper av at de baker, vasker og rydder. Jeg blir stressa når fredagen kommer og det hamres løs med snapper av helgevasken i de 1000 hjem. Det gir meg dårlig samvittighet, for jeg gidder ikke bruke mer enn absolutt nødvendig tid på sånne sysler. De som snapper sånn kan absolutt også begrense snappingen.

Eller de som er på konsert, og velger å snappe konserten fremfor å nyte den. Hvis ti av mine venner er på samme konsert, så har jeg via snap sett og hørt hele konserten uten å være der. Sannsynligvis har jeg fått med meg mer av den enn de fikk. De kan også ta det piano med snappingen. Hvis jeg ville på konserten hadde jeg vel kjøpt meg en billett selv!

Felles er vel at vi alle sender snapper av livet vårt. Det vi syns er viktig, eller de glimtene av livet vårt vi ønsker omverdenen skal se. Snap er et media som passer til å vise frem de øyeblikkene vi synes er representativ for livet. Det som ikke er perfekt, kan vi bare legge et lite filter på og på et øyeblikk er alt feilfritt.
Snap gjenspeiler ikke nødvendigvis det virkelige livet vi lever, ofte er det snarere en oppstilling av det livet vi ønsker andre skal tro vi lever, pyntet med en del filter.

Dramaqueen? Jeg? Overhode ikke. Ingenting kan vippe meg av pinnen. Det er det jeg liker å tro, men helt innerst inne vet jeg at jeg er litt oppfarende av meg, spesielt hvis jeg blir veldig redd.

Det ble rimelig seint i kveld før jeg fikk rumpa opp av sofaen for å dra å trene, men omsider kom jeg meg ut i bilen. I det jeg rygget ut av innkjørselen gikk det kaldt nedover ryggen min. Rett ved plenen så jeg to lysende punkt, som så ut som digre gule  øyne på en gnager! Ikke en mus eller noe, men en svær rotte! Rotter? Her? Jeg tok ikke sjansen på å gå ut av bilen for å se nærmere, men tok et bilde med telefonen. Det var vanskelig å se, men det var definitivt noe!

Jeg gransket og gransket..

Jeg zoomet inn på bildet og gransket ennå litt mer.

Det var skikkelig ekkelt! Jeg ringte inn til Vesla og ba henne IKKE lufte Monty mens jeg var borte. Tenk hvis rotta angrep den lille søte pelsdotten?
Deretter tok jeg på meg brillene og kjørte nærmere. Hva var det egentlig? Da jeg kom rimelig nært ble jeg lettet og lattermild. Jeg fastslo at det ikke kunne være noe dyr, men en boks som lå igjen som et trist minne etter nyttårsfeiringen. Falkeblikket er ikke hva det engang var. Jeg ringte tilbake til Vesla og sa at faren var avblåst. Så dro jeg og trente, lettere beskjemmet over å ha skremt opp Vesla.

Etter halv annen time etter kom jeg tilbake, og bestemte meg for å se nærmere på boksen, for jeg det var liksom noe som ikke stemte med hele greia. Dessuten kunne det være greit å få den kastet. Det er ikke spesielt pent med søppel som ligger å slenger uansett. Jeg så umiddelbart at boksen var borte, alt før jeg rakk å få parkert bilen.

Så rart! Hvem kunne ha fjernet den? Det er ikke spesielt mange som går mellom husene der nede, for ikke er det offentlig vei, og ikke er det noe lys. Jeg kjørte mellom husene for å se om jeg så den. Våget ikke å gå ut av bilen, for jeg er hysterisk redd gnagere. Boksen var og ble borte. Noen måtte ha fjernet den. På tide, for jeg synes rakett-lik bør fjernes dagen etter, og ikke fem dager etter feiringen.

Jeg parkerte og gikk ut av bilen. Så slo det meg! Hvordan i all verden kunne det ha seg at jeg så to gule øyne først? Kanskje det var en kattunge som frøys, eller kunne det vært at det faktisk var ei rotte, men den krøp inn i boksen når jeg kom ut? Kunne den ha flyttet boksen til et lunere sted? Var det lunere stedet i nærheten av mitt hus? Jo mer jeg tenkte på det, jo reddere ble jeg.

Jeg skyndte meg inn og låste ytterdøra. Akkurat som om det skulle være noe sikrere? Det er vel neppe gjennom ei hoveddør ei rotte kommer seg inn. Lettere stresset satt jeg resten av kvelden, med ørene på stilk og lyttet etter mistenkelige lyder. Jeg hørte INGENTING! Likevel, natta gikk som det måtte gå. Jeg våknet flere ganger av mareritt, og hver gang syntes jeg det var mistenkelige lyder i huset. Nå er jeg for alvor inne på tanken om å skaffe meg katt, selv om jeg er allergisk. Jeg er faktisk MER allergisk for rotter.

Kommer de inn, flytter jeg ut!!!

I mitt hode ramler det ofte inn gode ideer på hvordan jeg kan forbedre hverdagen min, eller løse utfordringer som måtte dukke opp. Ofte er det kreative og godt gjennomtenkte planer som legges, men jeg lykkes ikke like godt med gjennomføringen. Resultatet er ofte langt fra så profesjonell som planskissen tilsier at det burde være. Jeg bruker å begrunne dette i at jeg mangler en del ferdigheter på å være handy, men er det egentlig hele svaret?

De som kjenner meg, vet jo at jeg er svær til å starte opp prosjekter som ikke blir helt avsluttet. Jeg kommer nesten i mål, men snubler på mållinjen. I håndarbeidskurven min ligger tre gensere som nesten er ferdige. For to år siden la jeg folie på kjøkkendørene, og ble nesten ferdig med alle. Jeg tok en uke ferie før jul for å rydde i bodene oppe, og er nesten kommet i gang. Jeg skulle skrive bloggen planmessig, og fikk gjennomført nesten som planlagt. Hele tiden er det nesten, men ikke helt.

Kan det være at jeg mangler stamina? Er jeg rett og slett ikke utholdende nok til å få gjennomført det jeg vil, eller vil jeg kanskje for mye? Eller mangler jeg ganske enkelt mental utholdenhet?

Annonsørinnhold

Trendy jakker: Disse får frem vårfølelsen

Jeg blir ofte styrt av ytre motivasjoner når jeg skal gjøre noe. Jeg vil ha det penere i hjemmet mitt. Huset skal alltid være ryddig. Hobbyene skal pleies og blogginnleggene skal publiseres etter en plan. Vellykket! Det er det jeg vil fremstå som. Da burde det motivere meg til å stå på og gjennomføre, men det er bare ikke nok. Det er ikke lystbetont, og belønningen står ikke i forhold til innsatsen.

For at jeg skal komme helt i mål, og levere det som for meg er bra nok, trenger jeg en indre motivasjon. Indre motivasjon gir meg mestringsfølelse, og selvtillit. Jeg er avhengig av det, og når jeg er indre motivert, er jeg fokusert og seig. Da fullfører jeg. Da blir alt helt gjennomført.

For å få bedre mental utholdenhet, må jeg trene hjernen min til å ikke kreve øyeblikkelig belønning, overstyre hjernens forkjærlighet for øyeblikkelig belønning. Så det er ikke stamina jeg mangler, men motivasjon! Hvis jeg bare utvikler min mentale utholdenhet, er det ikke grenser på hvor mye jeg kan få gjennomført, men har jeg motivasjon til det?

Nå er det ingen tvil i følge de håpefulle. Jeg er blitt skikkelig influenser og villig til å gå langt for å fremstå som vellykket, dog uten hell i følge de ovennevnte. Jeg er i følge ungene, absolutt verste sort!

Nå bør jeg altså fronte både Kvinneguiden, Se &Hør og siste som jeg ble kjent med i dag, Side2.no. Det ble servert påstander om at jeg er villig til å gå langt og lengre enn langt for spalteplass. I går kastet jeg klærne, og i dag planlegger jeg å ta ytterligere et steg mot stjernene.

Mor skal nemlig legge seg under skalpellen! Nå er det hverken pupper, mage eller rumpe som skal til pers, men noen øyelokk som snart er så tunge at de soper i bakken mens jeg går. Vi snakker ikke senkende, tunge og sensuelle øyelokk, her snakker vi så tunge at de må løftes med lift! Ikke facelift, men sånn man leier inn når man skal male et høyt hus.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Når sant skal sies er det overhode ikke en kosmetisk operasjon, men irritasjon i sidesynet og hodepine. I tillegg presses vippene inn mot øyeeple og gjør at jeg stadig har røde og irriterte øyne. Når vippene kommer inn i øyet, får jeg maskara på øyet, og tårene renner som en foss. Fler enn en gang har jeg gått rundt som en klovn med sminke bare i halve ansiktet etter en tåreflom, og det er ikke direkte vakkert. Nå blir det altså historie. Her skal det fikses.

Jeg gruer meg som en liten unge, og er litt redd faktisk. Jeg har nemlig hatt en alvorlig reaksjon på bedøvelse tidligere, og det medførte et hjerte som gikk fullstendig bananas. Det er ikke tvil om at jeg har veldig lyst å avlyse hele greia, men jeg skal nok ta meg sammen og gjennomføre. Jeg måtte ringe klinikken og avklare at jeg er allergisk mot adrenalin og sa at jeg gruer meg litt. De lovet at de skulle ta hensyn til det, og passe godt på meg. Det hår nok veldig bra.

Tilbake til de håpefulle. De har ingen tro på at jeg blir ung og lekker etter dette. Faktisk kommenterte Storesøster tørt at min høye alder tatt i betraktning burde jeg forandre stillingen min på museet. Jeg burde bli satt i monter og brukes som severdighet. Det er fra dine egne man skal ha det.

Jeg sitter hjemme nå, og øver på duckface, for jeg har en plan. Snart skal jeg og duckfacen pryde de fleste forsider i alle media. Jeg skal bli midtsidepike på Internett!

Det blir en innertier og topp 10 på blogghistorie tvert, for nå har jeg alt kastet klærne og skal få fikset på utkikksposten. Bedre kan jeg ikke tenke meg at det blir.

Øvelse gjør mester! …eller?

Året ble altså ikke gammelt før jeg gjorde en stor tabbe. Vi snakker bunnsolid tabbe. Neida, det var ikke uventet at det ville komme, men det var uventet at jeg var så til de grader urutinert.

Jeg la i dag ut et sørgelig innlegg om julepynten som ved et uhell havnet i julepynt-himmelen mens jeg ryddet bort jula. Hemmeligheten er at innlegget ble skrevet seint i går. I innlegget la jeg ved et bilde av min flotte stue. Det ble for øvrig veldig bra. Innlegget ble postet  i nattens mulm og mørke, med publiserings tidspunkt frem i tid, nærmere bestemt kl 06.00.

Jeg bruker ikke å sjekke innleggene på PC, men da jeg kom på jobb, skulle jeg sjekke om innlegget var postet som forventet. Jeg åpnet forsiden og gikk inn på innlegget. Synet som møtte meg fikk skam-rødmen i kinnene mine og kaffen gikk rett i vranghalsen.

Annonsørinnhold

Gjør kupp: Opptil 70 prosent på turfavoritter

Stua var ryddig og fin. Ja, til og med vinduene var rene. Faktisk altfor rene. Det var der jeg så det, speilbilde av meg selv. Der stod jeg i all min velmakt og knipset bilde av stua mi. Speilbilde viste buksa halvveis nede på rumpa mi, så både truse og hengemage var til offentlig beskuelse. Det var ikke direkte flatterende for å si det sånn.

Det måtte bort!

Aldri har jeg vel hamret mer løs på tastaturet for å få fjerne bildet og legge inn et nytt. Dette var direkte ydmykende, og jeg takket min skaper for at innlegget ikke var delt av noen. Tenk at jeg i alder av 50 år driver å viser truse og hengemage i full offentlighet? Også en så elementær tabbe da, det å ikke ta høyde for refleksjon fra vinduet.

Her snakker vi virkelig «blogger gone wilde»! Never mind, Jeg blir sikkert å gjøre verre ting engang, og mamma sa alltid at om hundre år er all ting glemt. Bare synd hun ikke visste at det som legges ut på nettet har en tendens til å bli husket..

Jeg vet faktisk ikke om jeg skal juble eller gråte. Jeg tror jeg har litt lyst til begge deler.

I dag måtte jula trekke seg tilbake. Nå vil jeg ha orden og struktur, og gleder meg masse over at det går mot lysere tider. Jeg har ikke mørketidsdepresjon eller noe sånn, men jeg gleder meg hinsides mye til vår og sommer. Det er den beste tiden av året. Det er jo ingen grunn til hverken sorg eller glede av den grunn, her var det heftigere krefter i sving.

Jeg bestemte meg for å sortere julepynten etter hva jeg setter mest pris på, og pakket alle de skjøreste duppedittene i en egen eske som skulle ligge ned i en annen eske. Til neste år skal det være en lek å pynte til jul. Det tok sin tid, men omsider ble jeg ferdig. Eneste som gjensto var å bære eskene opp på loftet. Jeg har sikret bunnene med skikkelig pakke-tape, så det burde være sikkert, men de var så tunge at jeg måtte få hjelp til å bære de opp.

Annonsørinnhold

Trendy jakker: Disse får frem vårfølelsen

Min forbannelse er jo at jeg alltid har det så himla travelt, så jeg røsket med meg mitt plastikk-fantastic-tre og begynte å bære opp. Så tok jeg første eska med pynt opp, og så kjente jeg på den andre. Nei, den var for tung.

Jeg fikk heller bære opp det tyngste i eska først, sånn at jeg fikk opp resten etterpå. Jeg nappet tak i den øverste av «små eskene» og snudde meg. Jeg skjønte at noe var galt umiddelbart.

Jeg registrerte men rakk ikke å handle. Kjente at eska var i ubalanse på en måte. Noe var rart, og i neste sekund singlet det i glass rundt meg. Jeg hadde glemt å forsterke bunnen i den eska med den fineste julepynten jeg er mest redd for. Snakk om fe-hau! Det var glass-skår over alt.

Jeg ropte noen eder, og begge jentene kom løpende lettere forvirret og så elendigheta. Snuppa tok ansvar for hunden og Vesla løp og hentet slippersene sine så jeg slapp å bevege meg mellom alt glasset.

På gulvet lå de fine skattene mine fullstendig ødelagt. Alt var knust i 1000 biter .  Selvfølgelig var sorgen stor over tapte skatter fra min barndoms-jul, men det er stort MEN! JEG KAN KJØPE NY JULEPYNT! Det er grunn til jubel. Jeg hadde nemlig bestemt meg for å ikke kjøpe mer pynt før noe ble kastet, og i år ga jeg bort én eske, og knuste da en annen. Det betyr at jeg kan kjøpe masse ny pynt til neste jul, uten å ha et snev av dårlig samvittighet. Jeg tenker det er et stort plaster på såret.

Nå er huset rent og pent igjen, og jeg er klar for å ta fatt på hverdagen, men jeg tror jeg skal ut kjøpe julepynt til halv pris i morgen.

Da er det over og ut med jula! Jeg orker ikke mer jul før neste desember. Jeg vil ha huset mitt tilbake, og kontroll i kaoset. I morgen er det hverdag igjen, og jobben kaller. Da er det best at alt «jule-stasjet» er unna vei, slik at fokuset kan være der det bør være. Det blir godt etter 16 dager med ferie. 16 dager er definitivt litt «over kill» etter min smak.

Denne jula har vært den roligste og mest avslappende jula på mange år, men du verden så deilig det har vært. Jeg merket ikke hvor sliten jeg var, før jeg begynte å slappe av, men nå er jeg uthvilt. Ja, nesten på grensen til lat!

Selv om det har vært mye avslapping, har det gitt mange fine innskudd i minne-banken. Mye tid med familien. Festlige lag med gode venner, og tid til litt bøker. Rett og slett deilig.

Annonsørinnhold

I butikk nå: Sommerens lekreste kjoler

Nå er det likevel tid for å vende tilbake til striskjorta og havrelefsa. Det er slutt på høytid og moro, og jeg er klar for å få tilbake struktur på dagene.

Tenk at jeg er så heldig at jeg kan gi fullstendig blanke blaffen i hjemmekontor! Endelig kan jeg påberope meg at jeg må være fysisk til stede på jobb, for å få utført jobben min. Hjemmekontor er ineffektivt under årsoppgjøret, og jeg synes denne runden med hjemmekontor har vært ekstra kjip. Jeg har ikke fått til å strukturere dagene på en god måte. I tillegg er jeg rett og slett lei av å være hjemme hele tiden. Jeg trenger impulser fra noen andre enn den nærmeste familien. Jeg er ganske sikker på at alle her hjemme føler at nå er det nok familie-selskap for en stund.

Nå sitter jeg her og blogger om hva jeg planlegger å gjøre, men av det blir ikke mye gjort. Utenfor stuevinduene raser vinden rundt hushjørnene, og med litt snø i lufta, gir det ikke rare sikten. Det er litt uvær i nord. Da er det godt å pusle med noe innendørs, så nå skal jeg sette i gang å rydde jula 2021 bort, for først da er det ordentlig plass for året 2022. Perfekt søndags-syssel mens vinden uler utenfor.

Da var et nytt år i gang, og det har i såfall vært en deilig start på det nye året for oss. Det har vært feiring med de aller fineste. Denne gangen fikk jeg avsluttet året med mine favoritt mennesker, men Snuppa følte livet kalle før det nye året fikk startet. På slike kvelder blir man ydmyk over å ha gitt liv til fem fantastiske mennesker som er unik, hver og en.

Jeg har fortsatt ikke noe nyttårsforsett utenom å ikke ha noe nyttårsforsett. Det funker for meg.

2022 skal likevel bli et bedre år enn 2021. Jeg skal fortsette å verdsette de små øyeblikk og de fine stundene. Jeg skal fortsette å fjerne meg fra hverdags-dramatikk, og holde meg til de menneskene som stimulerer meg til  å tenke nytt, og som gir meg energi, selv om det også er de som også gir mest motstand.

Annonsørinnhold

Gjør kupp: Opptil 70 prosent på turfavoritter

I dag er det første dagen i ett nytt år. Den har vært nydelig. Jeg var ute å ruslet en tur. Fikk meg en kaffekopp hos søsteren, og hadde finere middag med tre av fem. Ikke verst bare det. Også har jeg en søt hemmelighet, og det er bare dager igjen før den blir avslørt. Gjett om jeg gleder meg til det, men frem til da er jeg fortsatt henne som har en hemmelighet som bare kan fortelles til en og en av gangen.

Med dette vil jeg bare ønske dere alle sammen et utrolig fantastisk godt nytt år, UTEN nyttårs forsett. 🌟💫🥂