Dag to er jeg sint! Det er dagens utfordring fra Frodith.

Det å være sint er egentlig den enkleste følelsen å vise. Det  er jo rart at det å være sint synes å være enkel. Tro om jeg er sint for ofte?

Jeg blir sint av urettferdigheter og fordommer. Jeg blir sint av uærlighet og ondsinnede handlinger. Jeg blir sint på de som tråkker på andre for å hevde seg selv. Jeg blir sint på de som stikker seg unna slik at andre må ta ei ekstra bør i tillegg. Åhhh.. Det er mye som kan gjøre meg sint.
Sinte ansikter er ikke direkte flatterende, men av og til er det greit å vise sint-ansikter for å vise at man mener alvor!

Jeg er ikke noen grill-mester! Det skal være sagt at det er noe av det jeg behersker aller minst når det gjelder matlaging. Det hindrer meg likevel ikke i å grille.

Med ny grill betyr det mengder med grillmat fremover. Problemet er at den er så lav at jeg trenger en varmebestandig plate under. Til jeg får skaffet det, blir det grill på grill!

Ser unektelig litt søkt ut, men sånn må det bare. Må man så må man! Ikke alle mener jeg er elendig å grille. Noen prøvde faktisk å stjele maten jeg lagde! Ser du tjuvradden?

Redd

Categories Blogg

Bilder som illustrerer følelser altså? Det blir spennende og gøy. Jeg ELSKER utfordringene fra Frodith. De blir bestandig morsomme.

Har du tenkt på alle de forskjellige følelsene ansiktet gjenspeiler i løpet av en dag? Hvor mye du leser av andre i deres ansiktsuttrykk. Min eldste datter jobber i barnehage og fortalte meg at dersom de som jobbet hadde brukt munnbind, ville det gjort barna veldig forvirret og redd fordi det ville bli vanskelig for dem å forstå følelser. Jeg hadde ikke tenkt på det, men selvsagt var det innlysende når hun sa det.

Frodiths utfordring i dag er redd.

Jeg er redd i dusjen! (Neida, kommer ikke bilde av det, for det finnes da grenser!) Men etter å ha sett x-antall skrekkfilmer der noen blir hugget gjennom dusjforhenget, MÅ jeg dusje bak låst dør og ALLTID med ansiktet ut mot rommet. Får jeg såpe i ansiktet og må lukke øynene for å skylle ut, kjenner jeg at jeg må trekke pusten dypt en ekstra gang. Snakk om irrasjonell redsel!

Jeg tror jeg ser litt slik ut når jeg ser noe skummelt på TV og blir redd, men jeg er ikke sikker, for jeg har liksom ikke tenkt på hvordan jeg ser ut når jeg er redd.

Vesla har fått reggis!

Da jeg var barn anså vi det som katastrofe å få togskinner i munnen. Det var nesten den ultimate tragedien for en tenåring. Sånn er det ikke nå.

Vesla hadde nedtelling og gledet seg masse. Dagen hun fikk de på kunne hun få helt fri fra skolen, men hun måtte tilbake, for det var ultra kult å vise at hun hadde fått på reguleringen. I første runde skal de regulere bitt, og så blir det på tennene etterpå.

Da hun var ferdig sa kjeveortopeden at jeg kunne gi henne Ibux og Paracet om hun fikk mye vondt.

Første dag gikk glimrende! Riktignok gikk hun å la seg klokka 22 en fredagskveld, for da begynte det å verke i munnen.

Dag to var Vesla litt små-amper og oppfarende. Hun ble irritert og grinete for den minste ting. Det var like før jeg skulle sette henne på plass, at hun kom å ba tynt om å få en Paracet. Hun vil ikke spise, kun is og kalde drikker. Jeg er glad jeg skjønte hun hadde vondt før jeg rakk å ta død på henne.

Hun har endel verk og sover mye. Det er ikke sånn at hun klager over at det er vondt, men jeg merker at hun blir lettere irritert enn ellers. Jeg bærer over med det, og syns bare synd i den vesle loppa mi som vanligvis er høyt og lavt, men nå er veldig passiv. Hun har ikke vært utenfor døra i hele pinsen. Kun hjemme.

Jeg vet det snart går over, men likevel får jeg vondt i mammahjertet når hun ikke har det bra. Trøsten er at det blir fint til slutt, og snart vil faktisk smertene bli mindre og mindre.

Det er for en bagatell å regne, slike reguleringer, men for mammaer er det vondt å se at barna ikke fungerer enten det er en liten filleting eller noe mer alvorlig. Det gjelder jo det kjæreste vi har, og vi vil jo helst skåne de for alt vondt i verden.

Tredje dagen på rad med sol og strålende vær, og jeg er høyere på livet enn jeg noen sinne har vært.

Etter triumfen opp fjellet i går fant jeg ut at jeg var klar for en tur som ut.no karakteriserer som moderat vanskelig og estimert tidsbruk 4 timer. Easy for ei som er i så god form som meg!

Vakker natur er bonusen når man går på fjelltur, og her nord er det mengder med nydelige plasser.

Så var det fjellsidene da. Vi gikk opp fjellsiden, og hadde godt driv. Det var en og annen som var ute i samme ærend, men ikke mange. Nesten oppe ble merkingen fra turlaget borte. Shit! Det var ikke rett fjell vi hadde siktet oss inn på, men vi så merkingen og skjønte at vi måtte på neste fjelltoppen som lå foran oss. Vel oppe innså vi at vi overhode ikke var oppe da heller. Det var to stigninger til. Jeg var litt motløs, men nektet å gi meg bare for at det ble litt heftig. Det var ikke bratt, bare langt.
Det var en nydelig utsikt, men fytti katta så kaldt. Vi tok bare obligatoriske skrytebilder så gikk vi ned igjen. Det var iskaldt og skikkelig vind!

Vi langet ut for å komme oss i le av vinden. Jeg måtte hente frem ullundertøyet for jeg var frossen og kald. Vel nede fikk vi i oss ei skive og en kvikklunsj før vi marsjet tilbake til bilen.

Vi hadde lagt en 11 km fjelltur bak oss på 2 timer og 43 minutter! Helt vilt og total galskap!

Nå ligger jeg på sofaen med føtter som tømmerstokker og kropp som ber om nåde.
Joda, formen er vesentlig bedre enn i fjor, men tror nok jeg har overdreven tro på egen form og er staere enn hva som er godt for meg, for når jeg prøver å bevege meg kjennes det ut som om jeg er 90 år og giktbrudden, men vi gikk opp og ned på 2 timer og 43 minutter og er rimelig fornøyd.

Om jeg skal på ny tur i morgen? Nei, det kan jeg ikke i min villeste fantasi tenke meg til!

Snupsi har jaget meg rundt på treningssenteret fra hun flyttet hjem i fjor. Det har vært dager der hun måtte brukt alt som finnes av pedagogiske triks for å få meg til å overvinne dørstokk-mila. For meg har det vært et blodslit! Tidvis gøy, men himla tungt også.

I dag fikk jeg tid til å gå meg en tur i marka. Etter 5 km, kom jeg til et kryss hvor jeg kunne ta av til en liten fjelltopp. Valget var da en 7 km tur eller en 10 km med litt stigning. For ett år siden hadde jeg valgt letteste vei, men noe har endret seg. Selvsagt fikk jeg det for meg at jeg skulle gå på toppen, og gjorde det.


Herlighet som livet leverer for tida, og jeg fikk en rå  mestringsfølelse da jeg gikk inn to relativt spreke menn og gikk rett opp forbi de. Selvsagt var jeg både sliten og hadde akutt åndenød da jeg kom opp, men jeg hevder at det er fordi lufta var så tynn der oppe. 😁

For ett år siden hadde jeg vært gelé i beina og sannsynligvis ligget i stabilt sideleie noen timer før jeg hadde gått ned igjen, men ikke denne gangen. Etter noen bevis-bilder og å ha gispet litt etter pusten kom karene opp. Da tok denne dama et dypt drag og satte fart nedover igjen. Tempoet ned skyltes like mye at jeg måtte tisse, og med folk overalt i løypa var det bare å holde full peising ned til et toalett.

Det har definitivt vært positiv utvikling av all treningen, og jeg er himla stolt av meg selv og av Snupsi som har tatt seg bryet og trent mammaen sin. Det betalte seg med en nydelig tur som var lang, men uten at jeg «hatet» et eneste sekund!

Men en ting lærte jeg, ta med en vannflaske neste gang!

Hvor deilig kan egentlig en maidag være?

I dag tror jeg det ble en av de bedre sådanne. Snupsi og meg fikk oss en god tur i marka. Vi gikk 9 km, og hadde den lille pelskledde med oss. Her snakker vi full rekreasjon.


Jada! De gærne har det godt!

Da vi kom hjem var det bare å komme seg ut på terrassen og nyte sola videre. Rart hvor godt det er å pusle rundt når sola skinner.

Jeg måtte prøve ut enda en gave, og den var så nydelig at jeg nesten ønsker høsten og mørke kvelder velkommen.

Mørke eller ikke, den skal nok få brenne endel rett og slett fordi den er vakker, men lyse opp i mørket kommer den nok ikke til å gjøre før midten av august. Til da skal de lyse sommernetter nytes fullt ut.

Jeg ønsker alle ei fortreffelig pinse, og håper alle tar seg tid til å nyte den deilige årstiden.

I påska spurte pappa meg om gave til jeg ble 50, og jeg fortalte hva jeg ønsket. Det ble endel latter da jeg sa jeg ønsket meg en mann, men pappa mente den gaven ikke kom til å vare særlig lenge. Ikke fått det med deg? Du kan lese om det her.

Omsider hadde jeg jo bursdag, og fikk en flott pakke av mamma og pappa. Jeg så jo at den ikke var stor nok til å inneholde noen mann, og i tillegg var den veldig lett. Jeg hadde bange anelser da jeg åpnet, for pappa er pappa og han er troende til å finne på noe faenskap med meg. Jeg forventet noen utklipp med bilder av menn eller noe slikt, og var noe skeptisk til at det var små barn rundt meg da jeg åpnet gaven.

Der var klokka! 🤩

Jeg ble overlykkelig og takket mamma og pappa masse. Siden jeg hadde på meg tøff-trusa, sa jeg bråkjekt at jeg hadde forventet at han i det minste hadde forsøkt å finne en mann til meg.

Hau utførte et øyensbrynsløft av de sjeldne og sa lattermildt at til tross for at han ikke hadde tro på levetida til klokka, var han likevel overbevist om at den hadde lengre levetid enn en mann.
Jeg bare elsker humoren til pappaen min ❤️

Bodø leverer!

17 grader og strålende sol på selveste 17.mai. Dagen startet med flaggheising og champagne-frokost, riktignok bare brus i år også.
Fantastisk å slippe ulltøy under finstasen. Det er ikke ofte!

Som drill-mamma blir det endel oppvisninger i løpet av dagen, men det er jo ikke noe stress, bare bonus!

Is, kaker og brus! Denne dagen er det omtrent ikke begrensninger på noe! Mor har bakt og gjort klart til kakefest!

Vi har sett båt-kortesje, blålys-tog og veteranbil-tog. God avstand, og covid-sikkert!

Bodø leverer med nydelig vær og morsomme arrangementer. Det er godt å være til! 🇳🇴