Det har jammen betalt seg

Snupsi har jaget meg rundt på treningssenteret fra hun flyttet hjem i fjor. Det har vært dager der hun måtte brukt alt som finnes av pedagogiske triks for å få meg til å overvinne dørstokk-mila. For meg har det vært et blodslit! Tidvis gøy, men himla tungt også.

I dag fikk jeg tid til å gå meg en tur i marka. Etter 5 km, kom jeg til et kryss hvor jeg kunne ta av til en liten fjelltopp. Valget var da en 7 km tur eller en 10 km med litt stigning. For ett år siden hadde jeg valgt letteste vei, men noe har endret seg. Selvsagt fikk jeg det for meg at jeg skulle gå på toppen, og gjorde det.

Herlighet som livet leverer for tida, og jeg fikk en rå  mestringsfølelse da jeg gikk inn to relativt spreke menn og gikk rett opp forbi de. Selvsagt var jeg både sliten og hadde akutt åndenød da jeg kom opp, men jeg hevder at det er fordi lufta var så tynn der oppe.

For ett år siden hadde jeg vært gelé i beina og sannsynligvis ligget i stabilt sideleie noen timer før jeg hadde gått ned igjen, men ikke denne gangen. Etter noen bevis-bilder og å ha gispet litt etter pusten kom karene opp. Da tok denne dama et dypt drag og satte fart nedover igjen. Tempoet ned skyltes like mye at jeg måtte tisse, og med folk overalt i løypa var det bare å holde full peising ned til et toalett.

Det har definitivt vært positiv utvikling av all treningen, og jeg er himla stolt av meg selv og av Snupsi som har tatt seg bryet og trent mammaen sin. Det betalte seg med en nydelig tur som var lang, men uten at jeg «hatet» et eneste sekund!

Men en ting lærte jeg, ta med en vannflaske neste gang!