Vesla lever i hovedsak med mammaen sin, og det er meg. Det er mye som rører seg i vårt liv, og av og til hender det ting som egner seg på trykk i varierende grad..
I dag har jeg feiret med familien min. Midt i hele corona-hysteriet fikk jeg møtt alle ungene og begge søstrene mine med familier. Nå er det bra lenge siden vi alle har vært samlet.
Mirakuløst nok har jeg rukket å bake kaker, ordnet drill-uniform, strøket bunadskjorta og annet 17. Mai tøy. Riktignok har Vesla og jeg bakt sammen. Team-work gjorde definitivt susen!
Så var det tid for familie-fest.
Jeg har fått så mange fine hilsninger, og ikke minst MASSE fine gaver fra familie og venner. Jeg er så privilegert som har så fine mennesker i livet mitt. ❤️ Tusen takk ❤️
I morgen er det 17.mai. Da er det tid til å feire grunnlovsdagen. Selvsagt blir den ikke som vi er vant til, for fortsatt er samfunnet preget av restriksjoner, og vi kan ikke samles til folkefest, men den blir nok fin likevel.
Tenk på hvordan dagen ble feiret under 2.verdenskrig! Da var all markering og flaggbruk forbudt, og man måtte finne alternative måter å feire på. Etter hvert som tyskerne formød markeringer, benyttet folk seg av andre symboler for å vise sin kjærlighet til fedrelandet, som binderser og nisseluer.
I år må vi igjen tenke alternativt. Vi kan feire men ikke samles. Vesla skal drille to plasser, og begge plassene vil bli filmet og streamet. Det skal også sang og taler. Publikum kan ikke være på plassen, men lokale aktører deler likevel til de 1000 hjem elektronisk.
Corona eller ikke! Bunaden skal på, gnagsår plaster er kjøpt inn. Vi skal gå med 17.mai sløyfer og flagg. Familien går samlet til søsteren min som har panorama-utsikt fra terrassen, og der skal vi vinke fra vår private slottsbalkong. Jeg skal være den lokale dronningen.
Vi skal ha pølsebu og iskrem, kaker og brus. I tillegg skal vi ha leker og sukkerspinn. Barna skal få en 17.mai de husker med glede.
Vi ble gitt en grunnlov i 1814 da vi ble et eget land. Det skal vi feire, dagen til ende og hele familien skal stemme i «Ja vi elsker» så det ljomer i nabolaget.
Jeg elsker landet mitt, med alle muligheter og alt det potensialet som er. Derfor elsker jeg 17.mai! Dagen er rett og slett en ekte kjærlighetserklæring til våre fremste idealer fred, frihet og likeverd.
Jeg håper alle der ute får en nydelig dag og feirer med et solid HIPP HIPP HURRA!
Tenk deg at du åpnet eposten din og fant ut at du fikk en reduksjon i lønna di på 3.419 kr i året. Du hadde blitt forbanna! Du hadde tatt telefonen til fagforening, arbeidstilsynet og advokat! Det der er bare ikke lov tenker du. Du kødder ikke med folks privatøkonomi, og vi er tross alt avhengige av lønna vår for å få det til å gå rundt!
Skolepolitikken er noe som har opptatt meg i mange år. Det sier seg selv, at siden jeg har vært mamma i 28 år, og fortsatt har en 12 åring, så har jeg litt erfaring med meg på området. Jeg har engasjert meg i FAU, og på den måten forsøkt å holde meg oppdatert på utviklingen av barnas skolehverdag. Faktisk har jeg 22 års erfaring som foresatt! Nesten så jeg fortjener gull-klokka for lang og tro tjeneste, når Vesla avslutter om fire år!
Det kan sannelig ikke være enkelt å være rektor og drifte en skole som får stadig nye behov etter hvert som samfunnet endrer seg. Før var skolen et sted barna primært fikk tilført læring. De barna som ikke mestret skolehverdagen, hadde ikke de beste kårene. Skolen utviklet seg i takt med dette behovet, og nå har de psykologer, miljøterapeuter og logopeder direkte tilknyttet skolen. Midlene har ikke akkurat fosset inn i skolene. Tidvis har det vært knappenåler og glansbilder å drifte for. Ære være de rektorene som har stått i kravet om økte oppgaver uten å få midler til å håndtere dette.
Siste stuntet i Bodø kommune er at det må spares inn 21 millioner på skolene i 2021. Det sier seg selv at det blir det bråk av! I Bodø kommune er det 23 skoler og ca. 6142 elever. Noen skoler har på hjemmesidene runde tall, så da blir det litt ca. tall. MEN: Dette gir en reduksjon pålydende 3.419 kroner pr elev!
Tenk deg at du åpnet eposten din og fant ut at du fikk en reduksjon i lønna di på 3.419 kr i året. Du hadde blitt forbanna! Du hadde tatt telefonen til fagforening, arbeidstilsynet og advokat! Det der er bare ikke lov tenker du. Du kødder ikke med folks privatøkonomi, og vi er tross alt avhengige av lønna vår for å få det til å gå rundt!
Eller du hadde åpnet avisen og lest at kommunale avgifter skulle økt med 3.419 kr pr år. Du hadde klikket! Det hadde blitt et seriøst oppvask-møte med de som hadde bestemt dette, og du hadde forlangt noen hodet på et fat!
Men de svakeste i samfunnet kan ofres. De som ikke har en stemme. Det kan vi akseptere. Til neste år skal det reduseres med ytterligere 30 millioner til. Tro hvem som rammes da? Paradokset er at kommunen bevilget 100 nye stillinger for ett år siden til skolene, men nå er det altså brått slutt. Klart det! Det er jo ikke valg..
I vår kommune bygger vi vei for hotellkongen Arthur Buchardt, for han vil bygge hotell dersom vi etablerer veien for han. Prislapp er 94 millioner kroner. Han må altså omsette for 376 millioner for at vi skal få dette tilbake i form av skatteinntekter på driften. Og det tilfaller faktisk staten!
Skolemat-ordningen er estimert til 20 millioner i Bodø kommune if. NRK. Hva med å droppe den slik at man kan opprettholde bevilgningene til skolen?
Er det bare jeg som kjenner meg litt forbannet eller? Gavepakke til en hotellkonge, og skolemat når vi ikke er villige til å ta ansvaret for de svakeste vi har i samfunnet? At jeg er uenig i skolemat ordningen er ikke akkurat hemmelig.
Så har de folkevalgte da foretatt en avgjørelse på hvilke skoler det skal kuttes på, og hvor mye. Jeg er i utgangspunktet i mot å sette to svake grupper mot hverandre, men se dette:
I Bodø har vi Alberthaugen skole. Dette er en skole som gir et tilbud til de elevene som ramler ut av det ordinære skolesystemet. De startet skolen for 30 år siden, og hjalp ungdommer som var utagerende, hadde skolevegring og var mistilpasset. De ga disse elevene mestringsfølelse og selvrespekt. Ga de en meningsfylt hverdag med læring og utvikling. De positive superlativene står i kø, for å beskrive alt det fine denne skolen har fått til. I fjor ble mellomtrinnet på denne skolen etablert. Det er helt i tråd med all faglitteratur rundt barn som har utfordringer, og ikke minst helt innlysende for ei som har vært mamma i 28 år. Dess tidligere man kan sette inn tiltak, dess bedre opplæringsvilkår får disse barna. Jo tidligere de får mestringsfølelse, jo bedre sosialutvikling får disse barna. Bodø kommune var fantastiske. Men det var i fjor. Da var det valg..
I år reduserer de bevilgningene til denne skolen med 2 millioner! De svakeste av de svake. De med et vesentlig større behov enn noen andre barn. De! De skal altså få redusert sitt tilbud fra vår kommune. Det godtar vi! Ja, for heldigvis var det ikke lønnsreduksjon eller økning i kommunale avgifter som rammet oss. Phu! Vi klarte oss!
Det er INGEN rettferdighet i dette! Skolen har 17 elever i dag, og denne reduksjonen utgjør en reduksjon pr barn pålydende 117.647 kr!!! Hadde Bodø kommune redusert ved å bruke elevtall som fordelingsnøkkel, ville skolen fått en reduksjon på 58.123kr!
Det vil si at de øvrige ungene i snitt får en reduksjon på 3.102 kr. Ille nok det, men barna på Alberthaugen blir belastet med 114.545 kr mer! Hvordan kan dette være mulig anno 2020? Bodø kommune skeiv-fordeler slik at den svakeste gruppen av elevene får enda mindre! Det er til å grine av, og jeg skjemmes!
Tenk om du åpnet eposten og fant en lønnsreduksjon på 114.545kr? Eller økning i kommunale avgifter på 114.545? Du hadde ALDRI funnet deg i det! Du hadde laget et spetakkel av dimensjoner! Det hadde vært forside-oppslag i alle landets aviser, og TV hadde kjørt nyhetssak 24/7!
Men det er ikke viktig nok. Det er jo bare noen barn..
Foresatte til barn som ikke mestrer en ordinær skolehverdag, sliter. Det er vondt å se at barnet ditt distanserer seg fra skolen og sosialt liv, og du som mamma eller pappa aldri kommer i posisjon til å gi barnet ditt det som trengs. Ofte forplanter problemene seg til hjemmet, og det er svært konfliktfylt. For disse barna er det ikke noe som har vedvart en uke eller to. Her snakker vi over år. Måned etter måned, dag etter dag. Du skal være forbanna sterk for å makte å stå i slike ting alene. De ordinære skolene har opparbeidet seg en viss kompetanse på området, men de har ikke ressurser til å hjelpe disse barna 1 til 1 slik de trenger.
Det er da ikke bare det enkelte barn som rammes, men hele familier. Kanskje klarer ikke mor og far å stå i jobb, og sykemeldes. Kanskje kommer barnet på skråplanet. Kanskje kommer det i kontakt med rus. Med dette er prislappen for oppfølging av barnet vesentlig høyere enn de skarve kronene Alberthaugen mottar for å redde dette barnet.
Dere politikere i Bodø som har bevilget 94 mill til vei opp Rønvikfjellet og 20 mill til skolemat-ordningen, hva tenker dere med?
Nei, Bodø politikere Dere kan ta skolepolitikken deres og stappe den opp der sola aldri skinner, for dette er bedritent gjort! Det er usosialistisk, urettferdig, uetisk og grådig av dere! Fy på lanken!!!
Slavedriver-datteren ga klar beskjed om hvordan livet skal være fremover:
Trening tre ganger daglig, hver på minimum 2 timer. Husvask og hagearbeid teller som trening!
Fem måltid, der hvert er på max 100 Kalorier. 10 liter vann daglig! Det betyr at et måltid kan være to rugsprø med leverpostei, OG vann! Eller ett egg! Ja, og vann da! Særlig jeg blir mett av det!!
Neida! Jeg bare tøyser!
Vi har faktisk ikke tatt bryet med å overhode snakke om livsstils endringer. Vi hadde middag, så gikk vi en tur, etterfulgt av skravling og løsing av verdensproblemene.
Ja, da var vi i gang. Dagene fylles kjapt opp med kos og hygge. Innskuddene i minnebanken står i kø!
Snakker om å bli vær-sjuk! Vi snakker midten mai omtrent, og snøen laver ned. Snakk om skuffelse da!
Da var det godt Snupsi kom hjem til mamma’n sin. Smittevern får være smittevern. Jeg måtte klemme henne lenge. Selv om hun hadde dratt rett på flyplassen etter nattevakt, og så hadde vært hos besteforeldrene sine, laget hun middag til oss og hadde overskudd til noen timer hos søsteren, slik at hun fikk leke litt med Lille Gull. Den lille 2 åringen hvinte av fryd mens han herjet med tanten.
Ser ut til at Snupsi hadde pakket kofferten godt, og tatt med sola, for i dag har vi en nydelig vårdag. Faktisk så nydelig at jeg gikk til toget enda det er 2,2 km til stasjonen.
I går hadde jeg det supert på jobb. Fikk unna masse småting, og ryddet i timeplanen fremover. Det er utrolig tilfredsstillende å sette strukturer og følge de planene jeg har satt meg. Vi skulle ta en kjapp kaffe før jeg avsluttet, og det var jo hyggelig. Fktisk så hyggelig at jeg glemte av tiden. Jeg hadde lovet å hente Lille-gull i barnehagen, så jeg måtte rekke toget. 15 minutter før toget skulle gå, så jeg på klokken. O’boy det ble fart på stumpen! Det tar ca 10 minutter å gå til toget, men poenget var at jeg ikke hadde pakket sammen, og jeg hadde et brev som MÅTTE på posten før klokken 17.00.
Jeg løp rundt som gal, og var ute av kontoret presis 15.01. Ni minutter før toget gikk. OK, formen og kondisen er jo ikke den beste, men her var det bare å løpe. Jeg krysset noen gater, og begynte å løpe langs fortauet. Dette kom jeg garantert til å fikse!
Vinteren har vært veldig variabel i år. Iskaldt og snø den ene dagen, og plussgrader og regn den neste. Fortauet var fullt av telehiv. Selvsagt stumpet jeg foten i ei dump, Ja, du tror jeg gikk på trynet? Neida, har vel bedre kroppsbeherskelse enn som så og klarte akkurat å holde meg på beina selv om jeg bykset fremover ikke direkte elegant. Jeg skvatt selvsagt og snappet etter pusten.
Det skulle jeg ikke gjordt! Snusen jeg hadde under leppa forlot sin vante plass og ble dratt med i dragsuget. Jeg hadde svelget den! Jeg begynte å hoste. Tanken på at jeg hadde slukt den gjorde at jeg ble panisk. ÆSJ! Jeg bøyde meg fremover og hostet, for dette var ikke godt. Merk dere det, jeg var IKKE kvalm før tanken streifet meg at jeg kanskje kom til å bli uvel og kvalm. Men klokka sa nådeløst tikk-takk og jeg måtte komme meg på toget!
Jeg begynte å småløpe igjen, men tanken på at jeg hadde svelget den prisen gjorde at jeg begynte å kjenne kvalmen for alvor. Jeg kjente det helt opp i halsen. Enn om jeg kom til å spy på toget? Midt mellom alle medpassasjerene? Eller på gata? Folk kom til å tro jeg var gal! Jeg skulle nok ikke tenkt på det, for med det kom første brekningen. Med tanke på toget fant jeg ut at jeg bare fikk sette opp farta å løpe. Og jeg løp! Oppover Storgata. Smått måtte jeg brekke meg, men disiplinert som en maratonløper svelget jeg for livetog løp videre. Da jeg hadde klokka på togstasjonen skjønte jeg at jeg kom til å rekke det, om enn ikke med god margin.
Bortover perongen ble det en aldri så liten spurt. Jeg løp rett inn på toalettet på toget, og klarte det med et nødskrik!
Jeg skal begynne å passe klokka! Jeg skal ikke løpe med snus i munnen, og jeg skal slutte å tenke på ting som får meg til å spy! Jeg er ei vimse til det siste, så sånne ting må man vel bare regne med..
Ja, da var vi tilbake til godt gammelt driv! Nå er det nok å gjøre på alle hold i livet og det kjennes FANTASTISK! Jeg skjønte at livet var i god driv da jeg kom hjem å fant huset fullt av Veslas venner. Det var så hyggelig å se de igjen. Endelig litt liv og røre i huset. Etter middag kom det noen flere å ringte på døra, og ungene strøk på dør. Jeg sukket lykkelig da de forsvant ut, og gjorde det jeg kan best. Slo på TV og sovnet. Rein og skjær nytelse, for det var HELT stille i huset.
Jeg gleder meg sånn til i morgen. Da kommer Snuppa mi hjem! Endelig kan vi møtes på ordentlig. Tenk, jeg har ikke sett henne på ordentlig siden jul! Er det rart jeg gleder meg? Hun hadde tenkt å komme på surprice-besøk, men kjenner mamm’n så godt at hun vet det kan være risiko-sport å gjøre det. Faren var overhengende for at jeg kunne funet på å reise en eller annen plass for å jobbe.
Da hun ringte å sa hun kom ble jeg så glad. Endelig kommer hun! Det er ikke bare jeg som venter, for det gjør de andre også. Så nå blir det seine kvelder med masse skravling og kos. Jeg har savnet henne så gruelig mye i det siste, selv om vi er på facetime flere ganger i uka. Det blir ikke helt det samme som å ha henne her. Holde rundt henne og styke henne over håret. Voksen ja, men alltid barnet mitt.
Det eneste jeg gruer meg til, er talen som kommer. Den er nok viet til corona-kiloene. Jeg skjønner ikke helt hva som hendte, eller snarere når de hendte. Samma det! De er her, og jeg er ganske sikker på at mitt yndige pikebarn har tenkt å drive djevel-utdrivelse på dem, og jeg vet at det kommer til å bli definert med smerte.
Allerede nå vet jeg hva jeg har i vente. Lunger som kjennes ut som de vil sprenges. Blodsmak i kjeften. Melkesyre som brenner i mage rumpe og lår. Kjeft for spagetti-armer med grevinne-heng. Så det som er verst.. Dag to med musklatur som har fått rundjuling! Jo, det blir ei jævlig bra uke!
Etterpå kommer jeg definitivt være fornøyd med at hun ga meg et solid spark i baken, men det er så vondt de første dagene. Det er verdt det, for når jeg er over den første kneika er det ikke vanskelig å fortsette. Kondis og trening er fersk vare, og min har gått ut for leeeeenge siden!
Jeg er laget for komfort, ikke trening og slit. Jeg vet det blir godt etterpå, men seriøst! Smerte er IKKE gøy!
Vesla skulle besøke mormor og beste i går da hun var i byen. Det kan være litt vanskelig å huske alle veiene hun skal svinge inn i når man er i byen på egen hånd. Ja, om man ikke har noen kjente landemerker da. Det har jeg selvsagt lært henne.
Hun skulle altså gå fra kjøpesenteret og rett ned ei gate, men plutselig ble hun usikker på om hun hadde gått for langt, og stoppet en voksen mann for å spørre om veien, men plutselig husket hun ikke hva veien het.
-Unnskyld, vet du kor fengslet e? Æ skal besøk mormora mi!
Heldigvis skjønte ungen at det ble HELT feil å si, og skyndte seg å si at hun selvsagt skulle besøke bestefaren også!
Må for ordens skyld få meddele at de har leilighet ved den nevnte institusjon, og kan komme og gå som de lyster 😂😂😂
Ikke ligg å dra deg på sofaen for lenge!!! Da får du stiv nakke! Det er vondt. Heldigvis finnes det thermokrem som kan lindre. Den er først kjølende, så lindrer den. Aberet er at den stinker sterkt menthol.
Når man har smurt den på huden, må man for Guds skyld IKKE klø seg i øynene! Jeg så ut som jeg hadde sett snørr-og-tårer-filmer siste døgnet! Det gjør at man får utseende som om man har lagt en real fyllekule bak seg fordi man blir rød på øynene!
Et blikk i speilet, gjorde jo at panikken tok meg, og jeg løp på badet for å skylle øynene. I kaoset tok jeg på vannet og begynte å skylle, men da vannet ble gnidd inn i øynene satte jeg i et vræl som gikk i crescendo på no time!
Jeg hadde glemt å vaske hendene før jeg begynte å skylle, og nå svei det mer enn noen sinne. Om det var mentholatumen eller smertene som gjorde utslaget skal være usagt, men tårene sprutet om kapp med vannet som rant fra kranen.
Det svei rett og slett noe inn i hel..!
jeg skyndte meg å gni inn fingrene i såpe mens jeg jamret og bar meg. Jeg skulle ikke få mer av gørra inn på øynene, det var helt sikkert!
Ting går jo gjerne på autopilot når slike ting skjer, så med øyne som ikke lengre lot seg åpne famlet jeg meg frem til håndduken og tørket fingrene. Jeg famlet meg frem til antibacen og dæsjet på hendene mine før jeg igjen forsøkte å skylle øynene.
Antibac svir like jævlig i øynene. Just saying..
Nå sitter jeg her med øyne som ser ut som to piss-hull i snøen, men det passer jo bra når snøen laver ned utenfor stuevinduet mitt. La meg få minne om at det er 12. Mai!!!
I Bodø kommune har det vært strengt regime når det kommer til smittevern. Det ser ut til å være en bra policy for vi har ikke hatt så mange smittede så langt. Vi hadde jo karantene for alle som kom sørfra omtrent. Mange har nok delt syn på dette om det ga noen gevinst, men smitten har i såfall ikke spredt seg. Jeg syns akkurat det var litt tungt når jeg kjente på savnet etter Snupsi-mi som bor på Østlandet.
Ungene har ikke fått vært med på noe særlig denne tiden. Det har vært noe heftig for den ene og den andre. Her i huset stod bokstavlig jubelen i taket da meldingen kom, om at skolen igjen åpner. Hvem som jublet høyest av mor og datter skal være usagt. I morgen er dagen..
I dag var vår første dag med skikkelig fokus på en hverdag etter corona. På jobb ble det lagt fremtidsrettede planer, og medarbeiderne var synlig lettet over å få begynne publikumsrettet arbeid igjen. Til og med jeg har lyst å jobbe med besøkende etter den lange isolasjonen.
Vesla brukte siste hjemme-skole-dag til å bli med på jobb. Hun besøkte mormor når mammaen dro i møter, men da jeg hentet henne kjente vi at vi nærmer oss en hverdag igjen. Stresset var i såfall på plass.
Til tross for bursdag på jenta, var det kun tid til en kjapp burger i bilen som middag. Så var det to timer drilløvelse, før det bar opp på butikken for å handle. Vel hjemme var det skolearbeid og forberedelse til i morgen. Ingen hvilehjem for gamle hester.
Jeg kjenner at det gjorde sinnsykt godt!!!
Endelig tilbake til at noe skjer utenfor hjemmet vårt. Vi fikk møte andre mennesker utenfor vår kohort. Det var deilig for liten og stor, og jeg gleder meg over hvert skritt vi tar mot en normalisering av situasjonen. Tenk så godt det er når vi finner frem til den nye normalen vår i hele samfunnet.
For oss var dette dag 1! Dag en på veien til en normal hverdag. Første dag på lenge der vi følte vi gikk fremover og bare fremover. Jeg håper alle kjenner på den samme gleden over en ny hverdag som åpner seg opp rundt i landet.
Jeg har en fantastisk 12 åring i huset i dag også. Ikke rart det har vært en fin dag når jeg får dele den med et av favoritt menneskene mine ❤️ Gratulerer til mini-me, jeg er så glad for at jeg får være mamma for akkurat deg! Elsker deg høyere enn himmelen ❤️❤️❤️
Da har det vært noen nededager igjen. Ikke som sykedager, men mer som lock down fullstendig. Akkurat som resten av verden. Dagene med minimalt med søvn, og en hjerneaktivitet som spinner rundt sin egen akse. Vet ikke om det var rett måte å si det på men.. Hjernen har gått på høy gear, mens sinnet har hatt shutt-down.
Jeg hadde laget en plan for å komme meg på rett kjøl. Minimum en telefonsamtale til en venn hver dag. Ut å gå hver dag. I seng før klokka tolv. Følge alle faste rutiner. Styre tankene bort fra alt som gjør ting trøblete.
Den planen kunne jeg definitivt skyte en pil etter. Det fungerte ikke. Jeg har nå erfart at jeg må bruke tid, og ikke tvinge frem resultater. Det er bare at jeg er så himla utålmodig..
Utålmodig og sliten. Alt jeg gjør krever så mye energi disse dagene. Jeg vet jo at det går over, at alt blir bra igjen, men jeg vil at alt skal bli bra med en gang!
Det kan hende det er fordi jeg har hatt for mye tid til å sitte for meg selv å tenke, for denne corona-tiden har gitt meg masse rom til å rote rundt i min egen hjerne. Herregud! Jeg blir så sliten av meg selv! Nei, det er vel helst den tiden av året igjen.
Det er ikke sånn at jeg vil ha hjelp eller omsorg. Mange vil gjerne komme med gode råd, men JEG funker ikke sånn. Jeg må gjøre det selv. Tvinge meg selv til å bryte et destruktivt mønster. Finne frem i kaoset alene. Jeg er ikke klar for noen analyser, eller quick-fix!
Heldigvis er dagene lysere nå, og det er godt. Det hjelper på. Det blir lettere og lettere å bryte tankerekken og bli konstruktiv igjen. Nå er det bare å se fremover mot sommeren, og nyte dagene som de kommer.
