I går hadde jeg det supert på jobb. Fikk unna masse småting, og ryddet i timeplanen fremover. Det er utrolig tilfredsstillende å sette strukturer og følge de planene jeg har satt meg. Vi skulle ta en kjapp kaffe før jeg avsluttet, og det var jo hyggelig. Fktisk så hyggelig at jeg glemte av tiden. Jeg hadde lovet å hente Lille-gull i barnehagen, så jeg måtte rekke toget. 15 minutter før toget skulle gå, så jeg på klokken. O’boy det ble fart på stumpen! Det tar ca 10 minutter å gå til toget, men poenget var at jeg ikke hadde pakket sammen, og jeg hadde et brev som MÅTTE på posten før klokken 17.00.
Jeg løp rundt som gal, og var ute av kontoret presis 15.01. Ni minutter før toget gikk. OK, formen og kondisen er jo ikke den beste, men her var det bare å løpe. Jeg krysset noen gater, og begynte å løpe langs fortauet. Dette kom jeg garantert til å fikse!
Vinteren har vært veldig variabel i år. Iskaldt og snø den ene dagen, og plussgrader og regn den neste. Fortauet var fullt av telehiv. Selvsagt stumpet jeg foten i ei dump, Ja, du tror jeg gikk på trynet? Neida, har vel bedre kroppsbeherskelse enn som så og klarte akkurat å holde meg på beina selv om jeg bykset fremover ikke direkte elegant. Jeg skvatt selvsagt og snappet etter pusten.
Det skulle jeg ikke gjordt! Snusen jeg hadde under leppa forlot sin vante plass og ble dratt med i dragsuget. Jeg hadde svelget den! Jeg begynte å hoste. Tanken på at jeg hadde slukt den gjorde at jeg ble panisk. ÆSJ! Jeg bøyde meg fremover og hostet, for dette var ikke godt. Merk dere det, jeg var IKKE kvalm før tanken streifet meg at jeg kanskje kom til å bli uvel og kvalm. Men klokka sa nådeløst tikk-takk og jeg måtte komme meg på toget!
Jeg begynte å småløpe igjen, men tanken på at jeg hadde svelget den prisen gjorde at jeg begynte å kjenne kvalmen for alvor. Jeg kjente det helt opp i halsen. Enn om jeg kom til å spy på toget? Midt mellom alle medpassasjerene? Eller på gata? Folk kom til å tro jeg var gal! Jeg skulle nok ikke tenkt på det, for med det kom første brekningen. Med tanke på toget fant jeg ut at jeg bare fikk sette opp farta å løpe. Og jeg løp! Oppover Storgata. Smått måtte jeg brekke meg, men disiplinert som en maratonløper svelget jeg for livetog løp videre. Da jeg hadde klokka på togstasjonen skjønte jeg at jeg kom til å rekke det, om enn ikke med god margin.
Bortover perongen ble det en aldri så liten spurt. Jeg løp rett inn på toalettet på toget, og klarte det med et nødskrik!
Jeg skal begynne å passe klokka! Jeg skal ikke løpe med snus i munnen, og jeg skal slutte å tenke på ting som får meg til å spy! Jeg er ei vimse til det siste, så sånne ting må man vel bare regne med..
