Da har det vært noen nededager igjen. Ikke som sykedager, men mer som lock down fullstendig. Akkurat som resten av verden. Dagene med minimalt med søvn, og en hjerneaktivitet som spinner rundt sin egen akse. Vet ikke om det var rett måte å si det på men.. Hjernen har gått på høy gear, mens sinnet har hatt shutt-down.
Jeg hadde laget en plan for å komme meg på rett kjøl. Minimum en telefonsamtale til en venn hver dag. Ut å gå hver dag. I seng før klokka tolv. Følge alle faste rutiner. Styre tankene bort fra alt som gjør ting trøblete.
Den planen kunne jeg definitivt skyte en pil etter. Det fungerte ikke. Jeg har nå erfart at jeg må bruke tid, og ikke tvinge frem resultater. Det er bare at jeg er så himla utålmodig..
Utålmodig og sliten. Alt jeg gjør krever så mye energi disse dagene. Jeg vet jo at det går over, at alt blir bra igjen, men jeg vil at alt skal bli bra med en gang!
Det kan hende det er fordi jeg har hatt for mye tid til å sitte for meg selv å tenke, for denne corona-tiden har gitt meg masse rom til å rote rundt i min egen hjerne. Herregud! Jeg blir så sliten av meg selv! Nei, det er vel helst den tiden av året igjen.
Det er ikke sånn at jeg vil ha hjelp eller omsorg. Mange vil gjerne komme med gode råd, men JEG funker ikke sånn. Jeg må gjøre det selv. Tvinge meg selv til å bryte et destruktivt mønster. Finne frem i kaoset alene. Jeg er ikke klar for noen analyser, eller quick-fix!
Heldigvis er dagene lysere nå, og det er godt. Det hjelper på. Det blir lettere og lettere å bryte tankerekken og bli konstruktiv igjen. Nå er det bare å se fremover mot sommeren, og nyte dagene som de kommer.
