I morgen blir Vesla 12 år!

Herlighet! Hva hendte her egentlig? Den lille attpåklatten har gått fra baby, til smårolling liten jente, og er plutselig pre-teen.

Det er så merkelig når man får ei lita frøken så lenge etter de andre. Med fire små samtidig var hverdagen preget av stress og kaos, og det var så lett å glemme de små fine stundene med ungene. Det ble borte i hverdagen. Det var aldri tid til å nyte tiden med de sånn som det er med den siste.
Vesla er nok heldigere enn sine søsken når det kommer til det å bli sett, men hun har ikke det søsken-forholdet de andre har. Etterhvert som hun blir eldre, vil hun nok få det, men ennå er hun et barn.

I morgen blir hun altså 12 år.
Det hadde vært fint å feire den dagen med familien, men Norge åpnet opp akkurat litt for tidlig til det, for nå er det intensiv-øvelser frem mot 17.mai. Selv om det ikke blir tog, skal drilljentene ha oppvisning rundt om i bydelen.   Siden de ikke har hatt øvelse siden mars, må bursdagen ofres for at de skal komme i mål. Men vi skal nok ta det igjen.

Så da får vi bruke siste dag som 11-åring til å sjekke om uniformen passer, pusse støvlettene og gjøre klar for tilbakeføring til hverdagen, for nå blir det full rulle igjen.

God søndag rundt om 🌼🌼🌼

Så var det tilbake til en aldri så liten nedtur.  Jeg vet jo at de kommer nå og da, men de er like lite velkommen hver gang. Det er ikke slike perioder man ønsker seg mer av.

Denne gangen har jeg skrevet masse for meg selv. Bearbeidet mye. Latt tankene vandre avsted og brukt skrivingen som en flukt-rute ut av virkeligheten.

Mitt kontroll-behov har gjort at jeg ikke fikset å blogge. Å åpne seg i en blogg mens det står på som verst, er som å rive bandasjen av et åpent sår. Man vet aldri hvor mye verk som kommer ut.

Det verste er over nå, og jeg merker at jeg vender tilbake fra likegyldigheten som har omgitt meg de siste ukene. Såret verker ikke mer, og har begynt å gro. Frem til neste gang.

Det er utrolig vanskelig å skrive offentlig, men jeg tar beibi-skritt fremover. Et innlegg om gangen. Ord for ord, setning for setning.

Jeg kommer jo tilbake, sterkere for hver gang ❤️