Vesla lever i hovedsak med mammaen sin, og det er meg. Det er mye som rører seg i vårt liv, og av og til hender det ting som egner seg på trykk i varierende grad..
For tiden virker det som jeg vasser i gamle trauste ordtak, men denne gangen er det så sant som det skulle være sagt. Jeg skal nemlig på tur igjen i dag, og la meg derfor tidlig i går for å være uthvilt og opplagt. Det er alltid smart når man skal reise litt.
Dessverre for min del sovnet jeg med en gang, og fikk så ei melding på telefonen rett før klokka tre, og gjett hvem som var lys våken da? Det er ikke ofte jeg ikke får sove igjen overhode, men i natt ble det bare tull. Jeg hadde nok lagt med for tidlig.
Så hva gjør man da for å få tiden til å gå? Jo, da jobber man. Jeg har laget litt analyser og svart på noen eposter. Vipps! Så var det morgen! Ja, nesten morgen.
Så klokka seks satte jeg på vaskemaskinen og fikk lagt sammen litt tøy. Jeg gikk med søpla og ryddet kjøkkenet. Nesten så jeg måtte klappe med selv på skuldra. Det gjenstår bare å vekker Vesla, og det er null stress.
Det beste med det hele er at jeg har tre timer foran meg i bil, og det er IKKE jeg som skal kjøre. Da er det enkelt. Full mulighet til krølle seg sammen med musikk og hodetelefoner. Vi får snu litt på det da og si at den som ikke har natta ro, får ha dagen ro i stede. Regner med jeg sover i løpet av noen få minutter. Må jo ta igjen det tapte, for det blir nok å jobbe med når vi kommer frem.
Vesla og jeg skal ha ansvaret for den lille pelsdotten til Snupsi noen dager. Det er stort sett alltid koselig. Han er jo så god og morsom.
I dag derimot var det ikke bare hyggelig. I dag var det skummelt. Han har vært litt slapp og sløv i sommervarmen de siste dagene, så vi har holdt et øye til han. Da Snupsi reiste, skalv han og pep en god del. Var han blitt syk, eller savnet han matmor allerede? Hvordan sjekker man om valpen er syk liksom? En kjapp kontakt med veterinæren ga ikke noe godt svar. Vi måtte se det an. Den lille bylten lå skjelvende på fanget mitt og bare sturet. Det var ikke noe greit å se på. Jeg var skikkelig bekymret!
Internett ble redningen for såre hunde-mormor-nerver!
Snuten var kald og fuktig ✔️ Han var klar i blikket ✔️ Han spratt lykkelig rundt når vi kastet ball ✔️ Han spiste og drakk litt ✔️ Han tisset og har bæsjet ✔️
Men han var kald på innsiden av ørene, og det kan tyde på at han fryser!
Hva gjorde vi før internett altså? Det var bare å få på en genser en stund så ble det atter liv og røre. Han var ikke overvettes fornøyd, men må man så må man! Rart at man kan bli så bekymret for de der små pelsnøstene, men han er jo beibien i familien. Nå skal van være hos ekstra-datteren min noen dager, for hunde-mormor skal ut å reise igjen. Der er han i de beste hender, og han hoppet gladelig opp i hundeveska da vi skulle dra.
Tenk på den lille gutten som ikke gidder spille fotball med de andre guttene. Han som ikke er interessert i speider eller musikkskolen. Han som aldri kommer i bursdager, selv om han er invitert. Han som bare sitter hjemme å spiller. Han er aldri ute. Han som ikke vil være med de andre barna. Tenk at foreldrene ikke tar grep og får ungen på en fritidsaktivitet eller to, for det der er jo selv oppskriften på å oppdra en unge som havner på skråplanet?! Er det mulig liksom?
Det er viktig å huske at det kan være mer enn øyet ser ved en slik historie, for hva er vel viktigere for et barn enn nettopp det å høre til i fellesskapet? Det kan hende mor og far ikke har råd til å la gutten delta på fritidsaktiviteter. Det kan hende familien lever fra hånd til munn, og knapt nok det. Det kan hende at å kjøpe en bursdagsgave er forskjellen på middag eller ikke middag den dagen.
Vesla har fine hobbyer. Hun synger, danser og driller. Det er ikke de dyreste fritidsaktivitetene, men det koster sannelig det også. Her snakker vi en mengde 1000-lapper i året, og hadde det vært når de andre fire barna var små på samme tid, hadde en slik utgift vært uaktuell. Da ville vi ikke hatt råd til at hun skulle være med på alt.
I 2019 var det 115.000 barn som levde i familier som er i kategorien lavinntektsfamilier. 67.700 av disse er 1. og 2. generasjons innvandrere. Strategien for å redusere barnefattigdom er å stimulere slik at barna står lengre i skole og skaffer seg en utdannelse og en jobb.
Og der stopper logikken for meg..
Hvor enkelt er det for et barn som kanskje aldri har passet inn, å fortsette skole de årene hvor det å passe inn er viktigst av alt? Burde ikke tiltakene settes inn på et mye tidligere tidspunkt? Burde ikke tiltakene komme på et tidspunkt der nettverket til barnet utvikles mest? Skulle ikke nettopp barnefamilier med lav inntekt vært styrket på et tidligere tidspunkt?
I FN’s Barnekonvensjon nr 1 heter det at alle barn har rett til å spise seg mette, og nr 7 sier at alle barn har rett til aktivitet, fritid og lek. FN’s Bærekraftmål nr 1 sier at vi skal bekjempe fattigdom, og ett av delmålene handler om bekjempelse av barnefattigdom. “Leave no one behind.” Da er det rart for meg at vi aksepterer at den lille gutten ikke kan bli med å spille fotball eller dra i bursdag. Det er for sent å hjelpe disse når de er på slutten av barndommen. Da er de kanskje havnet på utsiden allerede.
Vi snakker så fint om inkludering og at du skal ikke tåle urett for andre, men vi gjør ikke noe som monner for disse barna. Vi ser, vi har medfølelse og empati, men hva gjør vi for denne gruppen som helhet? Hvordan skal vi finne løsninger som hjelper disse familiene på sikt?
Jeg lærte gjennom idretten at ingen lag er bedre enn det svakaste ledd, og det var om å gjøre å løfte fra bunnen for å bli stabilt bedre. Hvis vi hjelper de svakaste av de svake først, hvis vi gjør en forskjell for de barna som har det verst, da kanskje vi får et bedre samfunn? Disse fine ungene må bli gitt like muligheter til å delta i fellesskapet fra de er små. Bygge sitt eget nettverk. Disse små menneskene er neste generasjon voksne, og jeg vil ikke at de skal vokse opp med tanken om at urettferdig fordeling av felles goder er greit!
Målet er satt, men tiltakene er for svake. Det monner ikke med å få gratis kort på badeland eller gaver fra Frelsesarmeen til jul. Det er ikke løsningen. Vi må bedre de generelle levekårene for denne gruppen for Norge er ett av verdens rikeste land, og vi kan ikke sitte stilletiende å se på urettferdigheten.
Når det er 23 grader ute, kan det bli 85 grader inne i en bil som står parkert i sola. Da skal det ikke mye til før de som måtte befinne seg i bilen blir utilpass og begynner å bli overopphetet. Faktisk så varm at man kan dø. Dette gjelder både mennesker og dyr.
Nå begynner det å bli varmt og godt ute. Temperaturene er stadig over 20 grader, men jeg skal ikke påstå at det er daglig kost her oppe. Med varmen kommer det årlige marerittet. Husdyr og barn blir forlatt innelåst i bilene, og bilene blir fungerende steikeovner.
Bare tanken på hvor tragisk utfallet kan bli, gjør meg fysisk uvel. Her nord kom en dame over et lite barn som satt innelåst, og damen ringte politiet, men aner du uråd og du tenker det står om liv, SÅ KNUS RUTA!! Heldigvis gikk den situasjonen bra, og det ordnet seg.
Vi har alle et ansvar hvis vi ser noen som er innestengt uten luft! Det ansvaret er å gjøre NOE. Tips er å sende en tekstmelding med Regnr xxxxx til 2282, da får du navn og nummer til bileier og kan finne telefonnummer og ringe vedkommende. Det er en lavterskel løsning før man knuser vindu eller ringer politiet.
Håper alle tenker seg godt om hvor de parkerer bilen sin, om de må forlate små mennesker eller husdyr i bilen.
Det var herlig å komme hjem til jentene igjen. Rart med det. Bare noen dager borte, så savner man de søte små. Men, min mye behøvde dannelsesreise, er altså over.
Jeg har forsøkt å få fanget et øyeblikk i et bilde. Har fått litt veiledning, men det kreves fortsatt masse øving. Disse er fra Hamsunsenteret på Hamarøy. Det er et spennende bygg på mange måter, både arkitektonisk og musealt. Hver gang jeg er her, undrer jeg meg på noe nytt når jeg drar hjem.
Hjemme ja! Tror dere streikebryteren og husmorvikaren min overlevde med Vesla? Skal ikke fri meg for at jeg lo godt da jeg fikk en statusrapport fra heimen…
Nei, noen superfotograf blir jeg neppe med det første, men det var artig å prøve seg litt.
Jeg har virkelig forsøkt meg på å ta litt bedre bilder. Noe usikker på vinkling inn mot motivet ennå, men det kommer seg. Ble litt dystert kanskje, men jeg ble fornøyd. Personlig er jeg veldig glad i svart-hvitt bilder.
Himmelen ble så vakker! Igjen synes jeg svart-hvitt gir mer stemning til bildet. Minner fra en svunnen tid..
Også Lofotveggen.. Den trenger ingen ord, og heller ikke noen forklaring. Den er bare vakker!
Det blir nok mer bilder nå som jeg har lært litt, for det er morsomt å forsøke å fange alle de fantastiske stedene i et bilde, så nå saumfarer jeg alle som legger ut fine bilder slik at jeg lærer mer av andre.
Natten ble avsluttet med en vakker soloppgang, og det er vanskelig å yte den rettferdighet med et bilde.
Det fine med å være på jobbreise, er at det er masse vakre steder man kan ta bilde av, og masse morsomme motiver. Hva hjelper det når man er så dårlig å ta bilder som jeg er? Da er det artig å reise med ei som virkelig har dreisen på det, og har tatt meg under opplæring! Jeg prøver…
Jeg sukket tungt, der Vesla danset jublende rundt i stua. Håpefulle fosset frem med alt hun skal finne på om dagene. Det skal åpenbart være kos og moro fra morgen til kveld. Det er bare ett problem:
Streik betyr for unge håpefulle at hennes lærere er tatt ut, og at hun ikke får undervisning. Jenta jubler, mamma’n jubler ikke like mye. Det betyr nemlig at det blir sene kvelder på Vesla, og lite alenetid på mamma’n. Det blir lite struktur om dagene, og gjett om det blir enkelt å ringe mamma! Jeg gruer meg litt..
Det deiligste som finnes er å nyte roen når ungene har tatt kveld og dagens plikter er unnagjort. Da kan jeg disponere tiden som jeg vil. Ingen som må snakke med mamma, må ha hjelp fra mamma eller er sur på mamma.
Da tar jeg mentalt på meg storjente-skoene og blir unge rocka-Heidi for en stakket stund. Da har jeg ingen forpliktelser ovenfor noen. Mentalt sett er jeg ung og fri! Da dagdrømmer jeg og tenker på alt jeg skal gjøre i fremtiden!
Når det er streik derimot.. Da er Vesla lengre våken og definitivt nattens dronning. Jeg nyter å ha tid meg henne, men kveldene alene kommer jeg til å savne!
Jeg har for øvrig også vært i streik en stund. Husmor-streik! Nektet å vaske tøy, for jeg syntes jentene hjalp så lite til hjemme. Jeg kapitulerte til slutt. Ble ikke noe godt oppgjør for min del. Bare masse ekstra klesvask..
Jeg prøver meg på å streike som mamma noen dager, og drar på jobbreise. Snupsi er streikebryter og stepper inn som reservemamma for Vesla. Det går nok bare godt! Nattens dronning skal få brynet seg på storesøster noen dager.
Det sies at barnebarn er livets dessert, og det er det virkelig. Jeg er heldig som to av disse nydelige skapningene i mitt liv.
Jeg er vel ikke typisk mormor som sitter i godstolen og koser med barnebarna på fanget, men jeg har funnet min rolle. Jeg strikker ikke. Ikke har jeg kamferdrops på bordet heller. Kakebaking kan forekomme, men jeg prøver å unngå det så sant jeg kan.
Her går vi tur sammen, barnebarna og jeg. Snakker sammen og leker. Vi synger og leser bøker. Her er Mimmi med på skoleavslutninger og fritidssysler.
Vi bor så nært at barna kan komme stort sett når de vil, så lenge jeg er hjemme. Det er riktignok bare eldste som kommer på egen hånd, og hva er vel finere enn å plutselig få besøk av et vakkert lite pikebarn med strålende øyne, og det første man får er en god varm klem? Eller gå tur med den lille pjokken som opplever mer av verden for hver dag som går? Ligge på magen og se på maurene eller kaste stein ned i kumlokkene for å høre steinen pluppe, sammen med en som har 1000 spørsmål inn i seg?
Lykken er å ha de to favoritt menneskene i livet. Jeg kan kose meg masse med de, og når de er lei og vil hjem, kan de dra hjem. Jeg trenger ikke være den prinsippfaste. Jeg må ikke mase om lekser eller tannpuss. Jeg må ikke se over tøyet og pakke sekker til skole og barnehage. Jeg må ikke mase om spising eller rydding. Jeg trenger ingenting av de kjedelige tingene.
Jeg kan være med de to å bare nyte stunden, og det er helt klart lykken å ha barnebarn, de er i sannhet en berikelse.
De vet å hisse på seg publikum. Det er liksom ikke et helt ukjent fenomen. Gjennom sin podcast er tidvis intet hellig, og ingen skånet for å bli jabbet om. Det er rett som det er at de tramper på noen ømme tær, og gjerne har de to på seg blytunge tresko som gir intens smerte for de det gjelder. Jeg kjenner ikke inngående til dem, men har fått med meg litt av det de driver med. Jeg tror ikke dame 50+ er deres målgruppe, men med så mange kontroversielle uttalelser er det jo ikke fritt for at man får litt med seg.
De to driftige damene har nå laget russelåt for jentene. Den er ment for å tråkke på guttene. Det trengs fordi en russepappa har slengt med leppa, at man ikke må krenkes så mye.
Nå skal det sies at den russepappaen godt kan ta seg en bolle, og gjerne en ekstra som han kan stappe opp der sola ikke skinner.
«Du er en boytoy, jobben din er å slikke fitte».«Morra di har sagt at størrelsen ikke teller, det er jug».
Låten skal være parodisk, og de vil at den skal være så bra at russen selv skal elske den, sier de. Sitat NRK
Hva er dette da? De to damene forteller at det er laget på spøk og moro, men seriøst! Damene er over 40 år, og da syns jeg bare det blir kleint. Hadde det vært russejentene selv som hadde laget den kunne jeg kanskje skjønt det.
Ja! Teksten på russelåtene er nedverdigende og seksuelt krenkende ovenfor tidvis unge jenter, til og med de under den seksuelle lavalder. De er så grove og så støtende at man kan bli kvalm av mindre. Men å lage en likelydende låt for å ta igjen på gutta… Nei, kom igjen!
Det er fortsatt ikke slik at man retter opp en feil med å gjøre en ny feil. Her faller Tusvik og Tønne ned på tekstforfatternes nivå, og det er hverken spøk eller moro. Det er barnslig og teit!
Vi som er halvveis i livet må kunne møte problematikken rundt russelåtene på en bedre måte enn å ta igjen med samme mynt, for jeg er helt enig i at russelåtene er altfor drøye! Uansett, parodi eller ikke.. Dette var skuffende!
