Det sies at barnebarn er livets dessert, og det er det virkelig. Jeg er heldig som to av disse nydelige skapningene i mitt liv.
Jeg er vel ikke typisk mormor som sitter i godstolen og koser med barnebarna på fanget, men jeg har funnet min rolle. Jeg strikker ikke. Ikke har jeg kamferdrops på bordet heller. Kakebaking kan forekomme, men jeg prøver å unngå det så sant jeg kan.
Her går vi tur sammen, barnebarna og jeg. Snakker sammen og leker. Vi synger og leser bøker. Her er Mimmi med på skoleavslutninger og fritidssysler.
Vi bor så nært at barna kan komme stort sett når de vil, så lenge jeg er hjemme. Det er riktignok bare eldste som kommer på egen hånd, og hva er vel finere enn å plutselig få besøk av et vakkert lite pikebarn med strålende øyne, og det første man får er en god varm klem? Eller gå tur med den lille pjokken som opplever mer av verden for hver dag som går? Ligge på magen og se på maurene eller kaste stein ned i kumlokkene for å høre steinen pluppe, sammen med en som har 1000 spørsmål inn i seg?
Lykken er å ha de to favoritt menneskene i livet. Jeg kan kose meg masse med de, og når de er lei og vil hjem, kan de dra hjem. Jeg trenger ikke være den prinsippfaste. Jeg må ikke mase om lekser eller tannpuss. Jeg må ikke se over tøyet og pakke sekker til skole og barnehage. Jeg må ikke mase om spising eller rydding. Jeg trenger ingenting av de kjedelige tingene.
Jeg kan være med de to å bare nyte stunden, og det er helt klart lykken å ha barnebarn, de er i sannhet en berikelse.
