Når penger virker ekskluderende

Tenk på den lille gutten som ikke gidder spille fotball med de andre guttene. Han som ikke er interessert i speider eller musikkskolen. Han som aldri kommer i bursdager, selv om han er invitert. Han som bare sitter hjemme å spiller. Han er aldri ute. Han som ikke vil være med de andre barna. Tenk at foreldrene ikke tar grep og får ungen på en fritidsaktivitet eller to, for det der er jo selv oppskriften på å oppdra en unge som havner på skråplanet?! Er det mulig liksom?

Det er viktig å huske at det kan være mer enn øyet ser ved en slik historie, for hva er vel viktigere for et barn enn nettopp det å høre til i fellesskapet? Det kan hende mor og far ikke har råd til å la gutten delta på fritidsaktiviteter. Det kan hende familien lever fra hånd til munn, og knapt nok det. Det kan hende at å kjøpe en bursdagsgave er forskjellen på middag eller ikke middag den dagen.

Vesla har fine hobbyer. Hun synger, danser og driller. Det er ikke de dyreste fritidsaktivitetene,  men det koster sannelig det også. Her snakker vi en mengde 1000-lapper i året, og hadde det vært når de andre fire barna var små på samme tid, hadde en slik utgift vært uaktuell. Da ville vi ikke hatt råd til at hun skulle være med på alt.

I 2019 var det 115.000 barn som levde i familier  som er i kategorien lavinntektsfamilier. 67.700 av disse er 1. og 2. generasjons innvandrere.
Strategien for å redusere barnefattigdom er å stimulere slik at barna står lengre i skole og skaffer seg en utdannelse og en jobb.

Og der stopper logikken for meg..

Hvor enkelt er det for et barn som kanskje aldri har passet inn, å fortsette skole de årene hvor det å passe inn er viktigst av alt? Burde ikke tiltakene settes inn på et mye tidligere tidspunkt? Burde ikke tiltakene komme på et tidspunkt der nettverket til barnet utvikles mest? Skulle ikke nettopp barnefamilier med lav inntekt vært styrket på et tidligere tidspunkt?

I FN’s Barnekonvensjon nr 1 heter det at alle barn har rett til å spise seg mette, og nr 7 sier at alle barn har rett til aktivitet, fritid og lek. FN’s Bærekraftmål nr 1 sier at vi skal bekjempe fattigdom, og ett av delmålene handler om bekjempelse av barnefattigdom. “Leave no one behind.” Da er det rart for meg at vi aksepterer at den lille gutten ikke kan bli med å spille fotball eller dra i bursdag. Det er for sent å hjelpe disse når de er på slutten av barndommen. Da er de kanskje havnet på utsiden allerede.

Vi snakker så fint om inkludering og at du skal ikke tåle urett for andre, men vi gjør ikke noe som monner for disse barna. Vi ser, vi har medfølelse og empati, men hva gjør vi for denne gruppen som helhet? Hvordan skal vi finne løsninger som hjelper disse familiene på sikt?

Jeg lærte gjennom idretten at ingen lag er bedre enn det svakaste ledd, og det var om å gjøre å løfte fra bunnen for å bli stabilt bedre. Hvis vi hjelper de svakaste av de svake først, hvis vi gjør en forskjell for de barna som har det verst, da kanskje vi får et bedre samfunn?
Disse fine ungene må bli gitt like muligheter til å delta i fellesskapet fra de er små. Bygge sitt eget nettverk. Disse små menneskene er neste generasjon voksne, og jeg vil ikke at de skal vokse opp med tanken om at urettferdig fordeling av felles goder er greit!

Målet er satt, men tiltakene er for svake. Det monner ikke med å få gratis kort på badeland eller gaver fra Frelsesarmeen til jul. Det er ikke løsningen. Vi må bedre de generelle levekårene for denne gruppen for Norge er ett av verdens rikeste land, og vi kan ikke sitte stilletiende å se på urettferdigheten.

Illustrasjonsfoto av Vesla