Vesla lever i hovedsak med mammaen sin, og det er meg. Det er mye som rører seg i vårt liv, og av og til hender det ting som egner seg på trykk i varierende grad..
Vi hadde destinasjon Troms og Finnmark på ferieplanene i år. Det kjentes trygt og godt med hensyn på smitte-situasjonen. Ja, så ble begge områdene oransje. Hva nå?
Vesla var klar i sin tale. Vi måtte i alle fall ut å reise, for i fjor var vi bare i nærmiljøet, og det var koselig men litt kjedelig. Ja, så hvor ville da lille frøken-reisevant dra?
OSLO! Svaret kom så kjapt og kontant at det virket avgjort der og da. Vi sjekket at det er grønt der, og hvilke restriksjoner som gjelder, og fant ut at dit kan vi dra. Det er jo grønt!
Nå har vi bestilt fly og opphold. En uke i hovedstaden med Vesla. Vi har sett inne på Visit Oslo, så vi holder på å prikke inn det vi må få med oss. Det er ikke fritt for at mammaen også gleder seg. Endelig mulighet for et gudsord fra landet til å føle seg litt urban igjen.
Håper for Guds skyld Oslo er klar for Vesla, for Vesla er i aller høyeste grad klar for Oslo. Bare dager igjen, og så kommer vi!!
Jente mot maur! Det var rått parti det! Maur 1, jente 0!
I dag dro Vesla og jeg med noen venner for å bade. Det var et stykke å kjøre, og det var lenge siden sist vi var der. Da vi kom frem innså vi at ikke bare vi kjente på behovet for å nyte sommerdagen, for det var solhungrige folk over alt. Heldigvis var det en fin odde som lå ledig for oss. Helt perfekt. Vi satte oss ned på berget og danderte liggeunderlag og håndduker. Vi var ikke før ferdig før vi så stormtroppene komme. Vi hadde lagt oss midt i ruta til maurene. Vi flyttet oss en gang. Så en gang til. De små krypene overmannet oss gang på gang.
Kanskje det var en grunn til at den perfekte odde var tom for folk? Den var nemlig erobret av et gjeng med pøbler! Nåja, Vesla tok opp kampen med de kjappe fotsoldatene. Hun prøvde å skylle de av berget, hun trampet på de, og hun feide de unna med tøyet. Hun var rødglødende av å kjempe mot de små krypene!
Det var en kamp hun var dømt til å tape, selv om hun sto på lenge! Til slutt ga hun opp PG gikk i havet. «Mamma! De mauran e overalt, men ikke i havet! Æ blir her te vi fær hjæm!»
Nå er viften på kjøkkenet demontert og under rengjøring. Det var umåtelig mye fett på den, og jeg kan ikke huske når den ble rengjort sist. Det er definitivt ikke siden jul, og kanskje det er enda lengre siden også. Det var i såfall på høy tid!
Fy fader så den så ut!
Sannheten er at jeg er litt fisefin av og til. Toalett, sluker og vifter er det verste jeg vet å vaske. Ikke for at jeg ikke ser at det er skittent, men fordi jeg ikke kan fordra å få «gugge» på meg. Barnslig som jeg er, brekker jeg meg og blir kvalm når jeg holder på.
Da jeg var gift fikk jeg amnesti hos min eks-mann, han ordnet alt sånt. Jeg behøvde ikke tenke på det. Når vi ble skilt delegerte jeg disse oppgavene til guttene. De tok også slike oppgaver med stoisk ro, og fikset det. Men så flyttet de, og det var håpløst å delegere sånt til Snupsi og Vesla. De følger mammaens fotspor og er like fisefine. Sannheten er at lille storebror fortsatt fikser slukene, jeg har lært meg å vaske toalett, men vifta har blitt avglemt.
Og i går brant det! Det betyr at jeg står med gummihansker opp til skuldrene og vasker fett både fra filter og risk, men også i selve vifta. Her skal det fikses, for jeg skal ikke ha brann for at jeg er slurvet med renholdet. Jeg vil ikke være den som er skyld i at noen av mine skades!
Jeg lå lenge og funderte i senga før jeg fikk sove. Tenk om ikke Snupsi hadde gått inn på kjøkkenet? Tenk om ikke jeg hadde vært hjemme? Tenk om jeg ikke hadde visst hva jeg skulle gjøre? Tenk på konsekvensene?
En gang i verden var vi på familiedag på brannstasjonen på Ørnes i Meløy. Ungene fikk sitte i brannbil og vi voksne gikk rundt å slukket branner i oljefat. En av brannkonstablene fortalte om brann på kjøkkenet, og hvor hyppig de oppstår. og ikke minst bruk av lokk og kjøkkenhåndklær til slukking. Det berget oss fra skader i går. Jeg var ikke et øyeblikk i tvil om hva jeg skulle gjøre. Ble hverken redd eller skremt, heller iskald rolig.
Redd ble jeg først når alt var over og jeg tenkte over hva som kunne hendt. Det hendte heldigvis ikke, og nå tar jeg mine forhåndsregler på alvor!
Når mamma’n til Vesla går på ferie skal det nytes. Det har vært en deilig ettermiddag med gode venner, men jeg var sliten og ba Snupsi om å hente meg. Hun var litt trøtt, men kom motvillig. Vel hjemme hadde hun lyst på nudler, og satte på vann til kok. Jeg satte meg ned og så på flybilletter. Nå vil jeg på ferie!
Plutselig utbrøt Snupsi at det var Brann. Jeg trodde hun tøyset og gadd ikke reagere. Snupsi hevet stemmen betraktelig og Vesla løp til for å se. «Mamma! Det e brann!»
Jeg spratt ut på kjøkkenet og så flammen på komfyren. Det hadde dryppet fett på plata, og brant lystig i en flamme. Det var fett fra filteret i vifta som hadde rent ned på plata. Jeg røsket frem kjøkkenhåndkleet og kvelte flammen. Det gikk bare godt. Snupsi var kjempe stresset! «Mamma! Vi kunne dødd!»
Jeg fikk vasket av plata, og filteret til vifta står for tur inn i oppvaskmaskinen. Vi forhindret brann denne gangen, men må være mye mer nøye med vedlikeholdet!!!
Det ble en sein kveld i går, og jeg brukte litt tid på å komme meg opp av senga i dag, men nå sitter jeg på bussen på vei til jobb.
Jeg sitter altså i en av de nye fine EL bussene. De var ikke så verst! Godt å få starte dagen med et blogginnlegg fra bussen.
Siste dag før ferie blir jeg alltid litt stressa. Alt må være ferdig før jeg drar. Jeg planlegger for utrolig mange eventualiteter. Litt speider i meg, så her er det «Vær beredt! Alltid Beredt!»
Heldigvis har kontorsjefen kontroll på meg! Hun passer på at jeg er der jeg skal være og gjør det jeg skal gjøre. Hun og jeg utfyller hverandre rimelig godt. Jeg er kreativ, strategisk og vimsete. Hun er nøyaktig, pålitelig og aldri så lite overgitt over at jeg alltid gjør alt på en gang. Har ikke tall på alle gangene hun kommer inn å sier «10 min til du har møte. Har du glemt det?» Jaja, takker være henne er jeg der jeg skal være 90% av tiden.
Siste året har jo vært annerledes året for oss alle, så i går måtte vi feire at vi er tilbake til den nye normalen på jobb. Det er viktig at vi har det fint på jobb for vi tilbringer tross alt endel timer sammen. Det må være ille å jobbe på en plass man ikke trives da. Det tror jeg ikke jeg hadde fikset. Vi var på Bølgen & Moi og hadde en kulinarisk opplevelse. Tommel’n opp sier nå jeg!
Nei, greit å ha det fint på jobb tenker jeg. Godt med gode kolleger og fint arbeidsmiljø. Nå er det derimot siste innspurt før jeg skal nyte fire uker med fred og ro!
Da er det lovende at en av kollegene satt fnisende og lurte på om jeg overhode kom til å huske at jeg skulle ha ferie. Bare fordi jeg jobbet 2 og ei halv uke av ferien min fordi jeg glemte den, og kontorsjefen trodde jeg hadde flyttet den..
Nei, i år jeg husker at jeg at jeg skal ha ferie og er kjempe klar! Gjett om jeg skal kose meg. Det blir greier!
Så var de varme sommerdagene over for denne gang, og skyene henger lavt på himmelen igjen. Det merkes på kroppen, og gjespene kommer tett. Det er faktisk litt godt å få litt pause fra sola, og marka har så utrolig godt av litt regn også. Det lukter så godt ute når regnet har rensket litt opp i lufta.
I dag er det tid til å la tankene vandre litt på egen hånd, og kjenne litt på hvordan jeg har det. Jeg har det fint. Faktisk har jeg det veldig fint! Godt å kjenne at livet er litt avslappet og koselig. Jeg har familie og venner rundt meg, og håper bare alle vet hvor mye jeg setter pris på hver og en av dem. ❤️
Det er formelt bare en dag til ferie, og i kveld tar jeg teamet med ut på middag. Det fortjener de. De er bare dødsrå! Faktisk også noe å være takknemlig for. Altså å ha en fantastisk flott jobb med godt miljø.
Med Bodø Glimt i hjertet møtte de Legia Warszawa i Champion Leauge i dag. Selv om vi var og feiret stor-dag i familien, måtte vi ha med oss kampen. Vi benket oss i TV stua med kampen på projektor. HEIA GLIMT!
Det begynte trått. 0-1 etter noen minutter, og 0-2 midt i første omgang. Jeg begynte å bli rimelig stresset da Botheim slo inn 1-2 rett før pause. Holy Molly for en jubel i stua! Trua på seier var tilbake!!!
Glimt startet 2. omgang friskt. De var frempå stadig vekk. Skulle de klare å utligne? Så kom de pokkers polakkene tilbake og smekket inn 1-3. Hva pokker skjedde nå liksom?
Heldigvis kom Dos Santos innpå og jaggu fikset han ikke 2-3 og jeg kjente stemmebåndene fikk juling og ble såre tvert! Nå var jeg klar igjen!! Kunne heltene klare å utligne, sånn at returkampen blir litt enklere?
Ja vi ælska Bodø Glimt, og vi ælska det vi ser..🎶
Konradsen så rødt og måtte gå rett i dusjen. Jeg var så forbannet at jeg bet tennene sammen så mye at det er et under at jeg ikke knuste noen jeksler i farta!!
Nå hastet det virkelig, men Glimt var ikke sulten nok. De ble løpende i mellom de siste minuttene, og kom ikke i posisjon. Blodtrykket var skyhøyt da dommeren blåste av!
Det betyr at Glimt får en tyngre jobb neste uke, men jeg har trua. Jeg har virkelig trua!
Det finnes ikke noen bedre start på dagen enn det å våkne opplagt og uthvilt etter ei god natts søvn, gjerne før klokka varsler at det er på tide å stå opp. Man strekker seg dovent i senga, gjesper litt, før man krøller seg sammen igjen. Kanskje koser man seg med lyden av småfuglene som kvitrer utenfor vinduet, eller man strekker seg i dagens første solgløtt. Sånn våknet jeg i dag. Det var så deilig å strekke seg fra tåspissene og til fingertuppene. Jeg bare lå i senga og våknet sakte men sikkert.
I nabolaget hvor vi bor hersker det stort sett ro og harmoni om morgenen. Av og til hører man ei bildør som blir lukket og en bil som starter. Sjelden, men det hender, så hører man noen av de søte små i nabolaget protestere noe iltert over å måtte forlate hjemmet til fordel for barnehage. Vi kan ikke glemme måkene som hyler og skriker rundt husene hele sommeren, men det er en lyd som skal være der. Ellers er det noe feil.
Så der lå jeg i fred og harmoni altså. Bare ventet på at klokka skulle ringe.
Jeg hørte en lyd som fikk meg til å spisse ørene. Hva var det? Jeg lyttet, men det var helt stille. Jeg humret for meg selv, for jeg kunne sverget at det hørtes ut som ei ku. Sakte kom jeg meg ut av senga og tittet ut. Det var disig ute og fuktig på bakken etter en aldri så liten regnskyll. Plutselig hørte leg lyden på nytt. Herlighet! Noen av naboene har anskaffet seg vekkeklokke med lyden av rautende kyr! Det var da også en måte å bli vekket på.
Jeg kom meg omsider på badet, og rett inn i dusjen. Det var fantastisk å la svalende vann vekke opp hvert fiber i kroppen. Det var så jeg kjente at det var deilig å leve. Vesla og Snupsi var ikke våken, så jeg fikk tusle rundt på badet i fred og ro, og gikk ut på kjøkkenet for å få meg en kaffe. Jeg kan ikke fri meg for at jeg tenkte på Svantes sang “Livet er ikke det verste man har, og om litt er kaffen klar”. Men jeg ventet på at den skulle bli ferdig kikket jeg ut av vinduet og lot blikket gli over den nesten folketomme gaten. Bare nabogutten hastet av sted til parkeringsplassen. Sikkert for sein til jobb.
Etter kaffe og en kjapp tannpuss, var også jeg klar, og tuslet ut til bilen. Jeg bråstoppet på trappa! Hva i all verden? Naboen med den nye alarmen var fortsatt ikke våken, og raute-alarmen gikk for fullt. Jeg kikket meg rundt og prøvde å lokalisere lyden, men det hørtes ut som den kom fra riksveien. Snakk om å ødelegge hørselen sin ved å ha alarmen på så høyt, men de må nok kanskje det siden de ikke våknet. Jeg skulle akkurat til å lukke bildøra da jeg stusset. Kunne det være ordentlige kyr? Og hvor skulle de liksom komme fra? Det er ikke gårder i nærheten av oss. Faktisk er det flere kilometer unna til nærmeste. Jeg ble kjempe nysgjerrig, men skulle jo på jobb så begynte å kjøre. Da jeg skulle kjøre ut på riksveien tok latteren meg fullstendig og jeg vrengte bilen motsatt vei enn det jeg skulle, for dette måtte jeg se nærmere på!
Jaggu stod det ikke noen ungkalver ved siden av veien og kakuket som besatt! Nabogutten som jeg så halsende ut av huset, forsøkte etter beste evne å få de inn på et jorde som åpenbart var satt av til beite. Jeg fikk meg ikke til å ta opp kameraet, men skogg-lo av synet! Kalvene ville hjem til mammaen, og mammaen rautet som gal. Åpenbart en mamma som rautet frem at de måtte se til å ha seg hjem, og den renningen i trafikken måtte bare bli slutt på! Kalvene hadde nå fått hjemlengsel, men problemet var bare at de ikke fant inngangen.
Jeg vurderte å stoppe for å høre om han trengte hjelp, han nabogutten, men fant ut at jeg åpenbart bare ville gjøre ting verre. Meg i pen bukse, bluse og yndige små sandaler løpende etter de søte kalvene som var store nok på nært hold. Nok at de hadde snudd seg mot meg og rautet og jeg ville løpt hylende der i fra. Sannsynligvis med kalvene i hælene fordi de trodde jeg ville leke med dem. Det var mer fristende å ta en måse-spurt fremfor å bakse med de villstyringene der. Dessuten hadde nabogutten nesten full kontroll. Jeg slo glatt fra meg den tanken.
Jeg snudde bilen etter å ha overvært sirkuset, og kjørte på kontoret nynnende på Svantes sang. Livet er ikke det verste man har og om litt er kaffen klar. God start på en deilig morgen. Humøret var helt på topp!
I går var det full action utenfor jobb. Det suste F16 over himmelen hele dagen. De er så tøffe! Jeg måtte ut å se, og ikke minst prøve å få et bra bilde, for snart er de borte. Flybasen skal flyttes til Ørland. Da er det best å få foreviget flyene før det er for sent.
På ettermiddagen var det bare å nyte hjemme. Jeg slikket sol, og Vesla gjorde plikter. Sånn liker vi. Ja, eller ut fra ansiktsuttrykket på Vesla er det vel mest jeg som liker det. Uansett var det 28 grader i skyggen, og på terrassen var det sikkert 40. Det var så varmt at jeg måtte legge meg på bakken for å få litt luft!
Jeg liker varme med høye temperaturer hvis jeg kan ligge på ei strand å få paraply-drinker servert på solstolen. Det er ikke like sofistikert når man puster og peser som en strandet hvalross, og bare har vann som leskedrikk. Hvor er nærmeste strandbar??
Plutselig skyet det over. Det ble ikke kaldere, men desto mer lummert. Var det torden og lyn i lufta, eller bare regn? Jeg fryktet at det kom til å bli vesentlig kaldere, og gledet meg faktisk litt til det. Det var så tørt i marka, så det trenges litt vann nå og da.
Vi slapp unna torden, men herlighet som det regnet! Det var 3 liters dråper som ramlet ned fra himmelen. Skal si slusene åpnet seg. Plutselig bare ramlet vannet ned, og det var svalende. Deilig forfriskende rett og slett. Helt perfekt, og det renset opp den klamme lufta.
Det var en nydelig dag, og i dag melder meteorologene om en ny varm sommerdag med opp til 29 grader, og ikke minst torden og lyn! Da skal jeg ut å ta bilder!
I går hadde jeg funnet frem en nydelig blå chiffon-kjole, med stort paisley mønster. Siden kjolen er så tynn har den en lys blå underkjole. Den er så pen! Kanskje en tanke kort, men jeg tenker det våger seg likevel. Er det sommer i nord må vi benytte anledningen til å få brukt sommerkjolene. Det er liksom ikke hverdagskost å kunne sprade rundt i florlett sommertøy. Snakk om å føle seg helt smashing når man går på jobb. Dressed for success.
Jeg begynte arbeidsdagen lenge før de andre, ja sikkert lenge før de andre vurderte å stå opp også. Når jeg ikke trenger å vekke Vesla har jeg god tid om morgenen, og kan begynne tidligere og ikke minst, gå hjem tidligere. Det er en perfekt ordning på varme sommerdager.
I halv to tiden var tiden inne til å forlate museet. Da var det full aktivitet på hele anlegget. Masse besøkende som hadde omvisning ute, det satt masse folk i kaféen, og enda flere som bare var å gikk tur i området. Jeg tok meg god tid til å si god ettermiddag til alle, og svinset litt rundt for å se at alt var under kontroll. En god sjef skal være synlig for sine medarbeidere. Det var så varmt da jeg kom ut! 27 varmegrader. Heldigvis var det en litt frisk bris så det ble litt svalt der jeg tuslet til bilen mens jeg hilste smilende på museets gjester. Rett ved bilene måtte jeg flytte meg ut av veien for en av håndverkerne våre kom kjørene forbi.
Han rullet ned vinduet og sa leende: “Du Heidi! At kjolen din har hengt sæ fast i sekken din, og du har på dæ svart truse!” Jahhh… Hva kan man gjøre annet enn å dra ned kjolen og trekke oppgitt på skuldrene. Det er et ordtak her oppe som sier “Fint skal det vær om halve ræva heng ute!” Mine tanker går til alle medarbeiderne som sikkert har fått varige traumer etter å ha sett sjefen sprade rundt med rumpa nesten bar. Vi får si at det var en ekstraordinær temporær utstilling som ble avviklet på museet i går. Det er dog ikke verre enn at jeg har på meg en ny kjole i dag. Er det sommer og varmt, så er det sommer og varmt og da skal sommerkjolene brukes om bakenden er bar eller ikke! Skamvett eier jeg overhode ikke!
