Alt godt har en ende, og det gjelder også denne helga. Det har vært helt nydelig å ha fri, og jeg har nesten ikke gjort noen av de tingene jeg burde gjort. Ja, det er ikke sant, for jeg har vært med familien, og hva er vel viktigere enn det?
Nå er det altså mandag og ny uke, og ikke minst nye muligheter til gøy og ugang.
I går skulle jeg lage en fantastisk middag til meg og jentene. Langtidsstekte nakkekoteletter med rotgrønnsaker. Nå er vel det noe av det verste jeg vet, men hva gjør man ikke for ungene? Jentene elsker det!
Mens jeg holdt på å kokkelere, måtte jeg tømme søpla, og klikket hinsides ut i aftensangen. Jentene hadde tømt søpla, og ikke satt i rette poser, og matavfallsposene var sporløst borte. Alt var ei salig røre!
Jeg ringte Snuppa som var på jobb, og fortalte i klare ordelag hva jeg synes om sånt slurv! OG HVOR I POKKER VAR MATAVFALLS POSENE? DE MÅTTE DA KLARE Å HA EN VISS FORM FOR KONTROLL!?
Jeg fant de etterhvert. De var nesten der de skulle være, men ikke helt. Jeg sendte Snuppa ei melding der jeg ba henne om unnskyldning, og jeg fikk ei tørrvittig melding som satte det hele litt i perspektiv.
«Mamma klikka fullstendig for at ho ikke fant matavfallsposan. Serr! Ka trudde ho egentlig? At æ hadde tatt de med mæ på jobb?»
Må bare si jeg fikk meg en god, men beskjemmet latter om ikke annet. Kommentaren var i høyeste grad fortjent, og nå skal jeg trene på å telle til ti før jeg tar tilfart og begynner å kjefte og smelle.
Snuppa fikk i det minste herremåltidet jeg hadde lovet henne. Nakkekotelettene så ufattelig delikat ut, og alt var duket til en fantastisk middag sammen. Snuppa så vantro på meg da vi skulle spise.
«Du.. ehhh… det e sommerkoteletta æ lik. Æ fordrar ikke nakkekoteletta!»
Ja, ja… Det positive var at Vesla fikk mat hun likte om ikke annet. 🌸🌸🌸
