Vesla lever i hovedsak med mammaen sin, og det er meg. Det er mye som rører seg i vårt liv, og av og til hender det ting som egner seg på trykk i varierende grad..
Enkelte ting kan gjøre dagen perfekt selv om regnet høljer ned. Det er selvsagt når favorittene vinner. Hva er bedre liksom? Nå er det ikke kampdag, men søndagen er like om hjørnet. Håper den dagen også blir Glimt-gul!
Jeg er ikke like god på sånn “tap og vinn med samme sinn”, så det kan nok hende jeg surner litt, men det går over og jeg blir blid igjen etter å ha fått furtet en liten stund. Jeg kan bli like sur som en sitron. Mimmi-ungen elsker sitroner. Hun har forresten bursdag i dag, og nå vet jeg nøyaktig hva jeg skal kjøpe til henne.
Sånn for øvrig har det vært ganske mye forskjellig som har stått på i det siste, men det er vel ikke bedre å få det når man jobber i museumsbransjen og det er like før sesongåpning. Jeg klager ikke, for dagene blir artige når det er sånn. Men jeg må jo få tid til andre ting også. Så jeg er mye ute å går, for jeg har satt min ære i at vi i administrasjonen skal vinne den interne avdelingskonkurransen “Sykle til jobben”. Derfor er jeg begynt å gå opp å handle. Kjappe 4 kilometer det! Det kan fort bli mye morsomt ut av det.
Til Frodith, og dere andre som vet hva som skjer! Ha en gul dag!
«Du tænk på så mye rart hele tia. Blir du ikke sliten av dæ sjøl når du tænk så mye?»
Tja, jeg tror det at hjernen min spinner 24/7 er noe av det som gjør meg til akkurat meg. Det er ikke sånn at jeg sitter å grubler for meg selv hele dagen og faller i egne tanker stadig vekk. Snarere at jeg drodler for meg selv. Ser for meg utallige scenario på et problem. Ikke for at det er så vanskelig, men fordi jeg har mest lyst å finne den ultimate geniale løsningen.
Da vi jentene ennå bodde hjemme med mor og far, var pappa ekspert på å spille «Emma-tverimot» for å drille hjernen vår til å snu og vende på problemstillinger og se den fra alle sider. Nå skal det sies at mamma sikkert mener han har vært «Emma-tvertimot» hele tiden, og aldri har blitt noe bedre. Det kom i det minste noe positivt ut av det. Jeg tenker.
Jeg er så takknemlig for å ha fått grubleriene inn med morsmelka. Det skal sies at det tidvis var en lærdom med gråt og tenners gnissel, men det har betalt seg. Kritisk tenking heter det så fint. “Jeg tenker derfor er jeg” sa René Descartes.
Snur man på det, så blir det heller ikke så dumt. «Jeg er, derfor tenker jeg.»
Byen min, Den vakre byen min som ligger der. Den har kledd seg for å ønske våren velkommen. Åpen ligger den omgitt av både himmel og hav farget i turkis.
Turkis som står for sjelens frigjøring. Det er byen min. Vakre Bodø.
Jeg havnet på Kvinneguiden mens jeg ventet på å få unna noen ærend her på morgenkvisten, og der kom jeg over en tråd om fatshaming. Det gikk ikke lange tiden før jeg var en tanke provosert av kommentarene som var lagt ut. Jeg tenker det er helt ok at man har forskjellige synspunkter om fedme og dårlige livsstilsvalg, for la oss være så ærlig å innrømme at for majoriteten av oss tjukke, så er det livsstil som har ført oss dit.
Likevel er det noe med måten man tillater seg å kommentere det på, som jeg synes er utidig. Vedkommende som er tjukk, er også sykepleier. De som kommenterte hengte seg opp i det også, og da virket det som det var om å gjøre å dra hennes evne til å utøve sitt yrke ned i søla! Hun var nemlig en belastning og en vederstyggelighet som kom til å bli uføretrygdet grunnet hennes fedme! Ingen lystig lesing med andre ord.
Ja, det gikk som det måtte gå, tjukke-mor hamret løs på telefonen. Her skulle det svares!
Denne damen fikk så absolutt frem poenget sitt om at det er mye fatshaming på Kvinneguiden. Ingen tvil om det, og majoriteten var helt klar på at hun ikke kunne utføre sitt yrke uten å bli uføretrygdet på sikt, og det var selvforskyldt! Det er liten vilje til å betale av fellesskapet til noe den enkelte har forårsaket selv.
Og det er ankepunktet mitt her; Det meste vi er hos legen for, ER selvforskyldt.
Dagen samfunn gir rom for en livsstil som ikke nødvendigvis er til det beste for kroppene våre. Vi er mye mer stillesittende enn før, vi spiser mye rødt kjøtt og er blitt livsnytere som tar for oss av røyk, snus og alkohol. Det gir oss mange sykdommer og/eller utfordringer. Fedme er bare en av mange ting. Nakke, skuldre og skjellet-plager, er det store som er på tur fordi mange sitter for mye i ro foran TV og datamaskiner. Mange krefttyper skyldes overeksponering av matsorter og ikke minst sol. Det er altså IKKE bare fedme som er selvforskyldt.
Noen ganger blir vi syke av livsstilen vår. Skal vi da følge retorikken til de som mener de som er feite er en belastning for samfunnet, vil jeg snu litt på det.
Gjelder det da også de som velger å få barn sent i livet, selv om de vet det er større sjanse for å få et barn med utfordringer? De har jo valgt det selv? Gjelder det også den slanke som får hjerte- og karsykdommer av høyt kolesterol? Gjelder det den overtrente som må bytte kne eller hofte? Gjelder det de som har fått psykiske lidelser for å ha presset seg selv for langt? De har jo valgt det selv.
Det er mange grupper som er en “belastning” for samfunnet grunnet egne valg. Skal vi shame de også? De arbeidsløse, de ensomme, de fattige. Nei, jeg vil ha et rausere samfunn enn det vi finner på kvinneguiden. Om jeg eller andre er tjukke, så vet vi det. Vi ser det i speilet hver dag. De fleste av oss vet også hvorfor, og for de fleste av oss er det vår livsstil som ligger bak. Vi vet det. Fatshaming er ikke nødvendig.
ROSA står for Reetablering, Oppholdssteder, Sikkerhet og Assistanse.
ROSAs mandat er å koordinere sikre oppholdssteder med tilgang til nødvendig bistand og informasjon til personer over 18 år utnyttet i menneskehandel, samt veilede og informere de ansatte på bostedene som daglig bistår de utsatte. ROSA har siden oppstart i 2005 hjulpet over 600 personer ut av menneskehandel og vært i kontakt med over 1000 personer fra 62 ulike land. ROSA er et landsdekkende tilbud, og tilbyr trygge oppholdssteder på krisesentrene i hele landet. ROSA er er tiltak i regjeringens handlingsplan mot menneskehandel.
Gjennom utfordringen til Frodith vil jeg slå et slag for ROSA. Krisesentrene kan være avgjørende for mennesker som er i en svært sårbar fase i livet.
Jeg er enig i at det er en bragd å komme til cupfinalen i seg selv, det står det stor respekt av. At Glimt blir slått av et bedre Molde lag, er også greit, for det er jo realiteten. Når de rundt sier at det ikke er så verst å få sølv, gjør magen min likevel en kollbøtte, og jeg kjenner at pulsen stiger litt. Du vinner ikke sølv i en fotball-cup!
DU TAPER GULLET!
Er det et skirenn og du kommer inn som nummer to, vinner du sølv. Jeg mener det blir annerledes i en cup. Da har lagene vunnet alt frem til finalen, og det er kun en kamp som gjenstår. Det er bare gull og sølv igjen å dele ut. Det de kjemper om, det eneste som gjelder, er gullet! Det gjeve gullet! Taper du da, taper du gullet, så enkelt er det.
Moralen er enkle i mitt hode. Glimt møtte et bedre Molde lag, og tapte gullet. Sølv blir bare et plaster på såret. Jeg synes det er rått at Bodø Glimt kom seg til finalen, og selv om de tapte, er jeg utrolig imponert over dem. Alltid!
Nå nærmer det seg faretruende avspark, og jeg kjenner nervene er i helspenn overalt. Nå skal altså Glimt kjempe mot Molde og gullet! Jeg håper og tror «guttan» tar gullet med hjem til Bodø i år som i 1993.
Jeg er i såfall klar til kamp! Snart i så fall! Jeg må bare få i meg blodtrykksmedisin, sånn at jeg overlever om det blir litt dramatikk.
Jeg er oppriktig lei meg for at jeg ikke fikk laget videoer i går eller blogget så mye, men det har hendt SÅÅÅ mye spennende siden sist.
Jeg har vært på en deilig “mini-ferie”. Det har vært så fint at jeg nå gruer meg til at alt blir kjedelig igjen. Jeg har frekventert Milano. Vi dro nærmest på impuls. Jeg trives så godt der. Før jeg dro, måtte jeg bare finne barnepass til Daisy Dior. Hun er jo bare såå søt, så det var ikke så vanskelig.
Så var det jeg, bestisen og Milano. Det har bare vært helt AMAZING! Det ble ikke så mye sol som vi håpet på, men vi føler vi fikk det vi kom for. En deilig kaffe eller to, og vi fikk oppleve mange fine steder på tur dit. Miano er jo mote-mekka nummer én, så outfitten var omhyggelig planlagt. Det er jo plassen for å se, eller bli sett. Ull-undertøy anno 2010 er alltid en slager. Reisen var forøvrig sponset av Apostlenes hester.
Jeg har fått shoppet i helgen! Nå gikk det litt mer penger enn jeg hadde planlagt, men jeg bare måtte. Sånne ting som jeg ikke kan klare meg uten rett og slett, og litt impulskjøp. Det jeg ikke visste jeg trengte, men tenkte må ha det! Bare må ha det! Sjekk ut de lekre nyhetene mine! Selvsagt skal jeg lage en demo-video når jeg prøver det. Geldings!
Da det ble kveld, var det rød løper-fest på denne dama. Vi feiret vinneren av Kompani Lauritzen. OMG! Det var så fantastisk rørende å se den verdige vinneren. Vi fikk vår dose chapagne (brus) både, jeg Monty Sebastién og Daisy Dior. Festen var overdådig fra ende til annen, og jeg elsker fester som er sponset. Alt var gratis!
Resten av denne helga skal jeg bruke på å jobbe mot lansering mitt eget produkt for vektreduksjon. Isbit-dietten, som kommer til å bli den mest effektive kuren gjennom tidene. Det kan jeg garantere. Ingen karbohydrater, ingen ingen frie radikale, ikke fett, den er vegansk, og gluten- og laktosefri. Alt er halal, og inneholder ikke svin. Sist men ikke minst, du får i deg nok vann. Lanseringen kommer til å bli helt fantastisk. Konseptet heter “Water by Heidi”.
Takk til alle fine folkene rundt meg og takk til alle mine fine følgere som har tro på meg. Jeg hadde ikke vært den jeg er i dag hvis det ikke hadde vært for dere.
XOXO!
Blogg-Heidi
(Redaksjonen anfører at Milano er en lokal pub, 16 minutters gange unna husdøra.)
Etter å ha agert som Råsa blogger i dag, tror jeg påvirkningen av meg selv ble altfor stor. Jeg hadde helt glemt helt av den forhatte selvangivelsen som skulle inn. Jeg kom på den da jeg tok en kjapp kaffe med en venninne, og skal jeg tok beina fatt og kom meg hjem. Jeg hadde panikk!!!
Lettere hysterisk satte jeg meg ned for å få lagt inn de fradragene som ikke var kommet med. Det var så mye, og selvangivelsen har fått ny layout. Pulsen var høy, og Hr. Garmin ba meg roe meg kraftig ned.
Jeg la inn tall, datoer og kryss-sjekket. Jeg ble ferdig! Lykke!
Riktignok ble Vesla hudflettet noen ganger fordi hun kom i synsfeltet mitt når jeg var plaget som verst, men det virker som overlevelses instinktet hennes slo til, så hun klarte seg.
Omsider var det bare å trykke lever og så var det gjort. Måpende ble jeg sittende å se på skjermen. Seriøst! Alt kaoset helt unødvendig!!!
Sånn var det ikke før! Da var det 30. april kl 23.59 som var fristen uansett hvilken dag som kom etter. 1.mai er jo fridag uansett!!! Jaja, godt med alt som er gjort tenker jeg!
